Følelseskald, uten empati? Psykopat?

[AnonymBruker]

Er en ung kvinne som i de senere årene har merket at jeg nok er på siden av samfunnet hva gjelder tilsynelatende normale følelsesreaksjoner, og lurer på om det er flere med meg eller om jeg er virkelig anormal?

For å ta noen eksempler så kan jeg nevne 22.juli. Altså, jeg synes selvsagt at det som skjedde var trist og ondskapsfullt, men jeg fikk meg ikke til å gråte eller føle meg spesielt trist pga. det. Kjente ingen som ble berørt, og det spiller kanskje også inn, men likevel -det var jo maaaange som gråt og var triste, men jeg kjente ikke noe spesielt utover at jo, det var tragisk. Unormalt?

I tillegg har jeg vanskelig for å vise ektefølt engasjement når noen forteller noe gledelig eller sørgelig, jeg registrerer det men kjenner ikke noen spesiell glede eller nedstemthet over ting som ikke direkte berører meg selv. Vil selvsagt at det skal gå bra med folk rundt meg, men klarer liksom ikke å få frem de helt store følelsene for noe av det som skjer.

Har fått mye motgang i mitt liv, kanskje det henger sammen med det, at jeg iblant tenker at jeg er blitt ganske "nummen" i forhold til alt. Ble mobbet en del på barneskolen, ungdomsskolen og litt på vgs., klarte aldri å skaffe meg venner mens jeg studerte, og har heller ikke klart å knytte bånd på fritiden til noen av kollegene mine på jobben. Jeg er pliktoppfyllende, smart, folk oppfatter meg som snill og hjelpsom, ansvarlig.

Giftet meg med en mann som desperat ville ha meg, men jeg følte ikke noe spesielt annet for ham enn medlidenhet og dårlig samvittighet da han sa at livet hans ikke ville være noe meningsfylt om vi ikke giftet oss. Fikk to barn, og oppdaget etterpå at nei, dette ekteskapet ville jeg ut av. Skilte oss, ble voldsomt forelsket i en opptatt mann -kanskje første gang jeg virkelig kjente noe ekte? Lidenskap, kjærlighet, vet ikke.

Uansett, nå er jeg jo singel, riktignok med hovedomsorg for to barn i barnehagealder, men altså i "datingmarkedet". Det jeg lurer på da er om jeg skal si rett ut i mail/chattefasen hva jeg er, hva jeg tror jeg er, for kanskje å finne en likesinnet?

Jeg vil jo ha noen, en mann som kan elske meg, og som jeg kan prøve å elske. Men om jeg får et forhold med noen, må jeg jo etterhvert avsløre at jeg ikke har noen venner(et par venninner men de bor langt unna og jeg klarer snart ikke å opprettholde kontakten fordi jeg ikke vet hva jeg skal si til dem), at jeg har et minimalt følelsesregister etc.....

På tross av alt det ovennevnte, så må jeg presisere at jeg aldri har vært ondskapsfull eller stygg mot noen, jeg har rett og slett problemer med å engasjere meg spesielt den retningen også.

Hva er galt med meg??? Iblant tenker jeg at barna burde bo hos faren 100%, eller bli plassert i fosterhjem, for jeg er glad i dem men klarer ikke å formidle det eller kanskje det betyr at jeg ikke burde være mor.

Anonym poster: ad4f72b0d434eee3f6d0067a6db0a1ea

[AnonymBruker]

tenker at det å oppleve seg venneløs kommer innimellom i livet, ting endrer seg. Det trenger ikke bety at du har en diagnose.

Og det med følelsene.. tenker at du kanskje bare ikke har helt kontakt med deg selv. kanskje du ikke klarer/våger/har lært å kjenne etter? Kanskje det er noe som sperrer?

Noen runder hos psykolog hadde kanskje vært fint for deg, men det er slettes ikke sikkert at du har en diagnose.

Har det likedan, men har "tatt tak" i livet mitt, og gjort noen grep ved hjelp av selvhjelpsbok av Mia Tørnblom og en runde hos familieterapaut.

Lykke til

Anonym poster: ed1ac848133d21ba38b4934c5c9b702a

[Capt. Obvious]

Som lekmann så høres det ikke ut som om du er psykopat hvertfall, for å bli diagnostert som det så krever det visse personlighetstrekk som tilsier at man oppfører seg dårlig mot andre for å oppnå egen vinning, evt. bedriver psykisk krigføring mot de man anser som motstandere.

Du følte jo også dårlig samvittighet ovenfor din mann, dette er jo en følelse selv om den er negativt ladet. Et trekk blant psykopater er gjerne at de ikke har dårlig samvittighet uansett hva de gjør eller ikke gjør mot andre. At man ikke føler direkte sorg over tap/triste situasjoner som ikke rammer en selv er nok ganske vanlig, folk reagerer forskjellig på ulike situasjoner.

Men om du virkelig er usikker på dette så bør du jo også oppsøke fagfolk. De færreste her inne har psykologfaglig bakgrunn i stor nok grad til å sette diagnoser, så her er det jo bare mer eller mindre kvalifisert synsing.