Dere som IKKE bor sammen, hvor ofte er dere med kjæresten?

[AnonymBruker]

Hm, jeg har fått meg en kjæreste, vært sammen i 3-4 måneder, begge jobber skift, og heldig nok ender det opp med at vi ofte har hele 3-4 friuker sammen. Det har dessverre endt opp at vi ender opp hos den ene av oss, og vi kan tilbringe opptil 2-3 uker i strekk sammen, det går jo ikke...

Det blir for mye tid sammen, synes jeg, og det synes han også, vi har avtalt at vi heller møtes noen netter i uken, nå og da, og tilbringer noe på dagtid, og er litt for oss selv, for vi ødelegger for oss selv ved å tråkke så hardt på hverandre.

Så dere som IKKE bor sammen, hvor ofte treffes dere?

Anonym poster: 97f65a49e6cbf16d96e51887d55e42c5

[Rainbow]

Hvorfor går ikke det, og hvorfor er det for mye? Er det ikke supert å tilbringe mest mulig tid sammen, spesielt når man er nyforelska og glad?

[Gjest Elissima]

Kjæresten bor noen timer unna meg, vi møtes ca annenhver helg. Syns det er helt greit egentlig. Og det er viktig med alenetid, absolutt!

[AnonymBruker]

Rainbow, det blir for mye, vi reiser på jobb, er hjemmefra 2-3 uker, vi kommer hjem, er oppå hverandre nesten hele den tiden, så jobb igjen, ofte har det vært slik, helt siden vi møttes, om dere skjønner? Har siden vi møttes omtrent ikke rukket å tenke over hva som foregår, nesten ikke alenetid, ingenting..

Vi er begge personer som trenger alenetid, vi har faktisk nesten gjort det slutt fordi vi går for mye på hverandre, så det er ikke bra

Anonym poster: 97f65a49e6cbf16d96e51887d55e42c5

[Gjest badeand1]

Rainbow, det blir for mye, vi reiser på jobb, er hjemmefra 2-3 uker, vi kommer hjem, er oppå hverandre nesten hele den tiden, så jobb igjen, ofte har det vært slik, helt siden vi møttes, om dere skjønner? Har siden vi møttes omtrent ikke rukket å tenke over hva som foregår, nesten ikke alenetid, ingenting..

Vi er begge personer som trenger alenetid, vi har faktisk nesten gjort det slutt fordi vi går for mye på hverandre, så det er ikke bra

Anonym poster: 97f65a49e6cbf16d96e51887d55e42c5

Da er det jo bare å droppe de ukene sammen da?

[AnonymBruker]

Da er det jo bare å droppe de ukene sammen da?

Ja, klart det

Det jeg egentlig lurer er hvor ofte andre er med kjærestene sine, bare for å sammenligne vårt forhold med det. Selv om det ikke kan sammenlignes egentlig, men ja, ville bare se hva andre gjør..

Anonym poster: 97f65a49e6cbf16d96e51887d55e42c5

[SoftKitty]

Tja for tiden er det litt sjeldent, 1-2 kvelder i uken, men vi sees innimellom ellers også for kortere "dates" eller han kommer og sover hos meg. Tenker det blir oftere når den travle perioden vi er i er over:)

[Gjest badeand1]

Ja, klart det

Det jeg egentlig lurer er hvor ofte andre er med kjærestene sine, bare for å sammenligne vårt forhold med det. Selv om det ikke kan sammenlignes egentlig, men ja, ville bare se hva andre gjør..

Anonym poster: 97f65a49e6cbf16d96e51887d55e42c5

Åh.. =)

Før eksen begynte å jobbe så var vi sammen fire dager i uka. Når han fikk jobb så ble det to ganger.

[AnonymBruker]

Dette er mitt første fine seriøse forhold på flere år, sannheten er at jeg aner ikke hvor mye en bør være sammen eller ikke, føler meg liksom usikker, ting har gått litt fort frem, og han føler det slik også.. nå er han ute og jeg på land, når han kommer tilbake skal vi minske samværet, men heller gjøre koselige ting når vi er sammen, ikke sitte hjemme hos en annen og se tv eller bare glo ut vinduet, det har gjerne blitt mye dødtid samtidig som vi har krabba på hverandre..

Anonym poster: 97f65a49e6cbf16d96e51887d55e42c5

[Jolene]

Vi er sammen så ofte og så mye vi kan. Men så har han hus også da, blir litt lettere da.

[Lalunaa]

vi er sammen 4-7 dager i uken- vi liiiiker å bare sløve sammen også, se tv-prate, gå en tur, drikke litt vin. jah, koser oss :D

[Chord]

Vi bor ikke sammen, men han sover alltid hos meg, med mindre han har arbeid utenbys. Noen dager kan være så travle at vi ikke ser hverandre før vi møtes i senga når natta kommer, og andre dager har vi tid til en filmkveld sammen eller noe sånt.

Jeg har sett selv hvordan vi blir når vi er mye sammen over lengre tid, og vi er mer knyttet til hverandre og i bedre humør når vi er litt fra hverandre i hverdagen.

Om man er sammen hele tiden renner man vel ut for ting å prate om? Det blir kanskje litt sånn "Åh, vet du hva som skjedde i går? Ja, du var jo der..."

[AnonymBruker]

Ja, vi trenger luft mellom oss, for å si det slik, jeg passer ikke til å være med en kjæreste hele tiden, hver dag og sånn, i allefall ikke slik det er nå, det har rast litt fort frem.. Viktig med ting hver for seg slik at en har noe å snakke om, og ikke bare "ja i går gjorde vi blabla", som CHORD påpeker

Anonym poster: 97f65a49e6cbf16d96e51887d55e42c5

[Gjest Marmot]

Vi treffes 1-2 ganger i uka, han bor en times kjøring fra meg. Annenhver helg er vi som regel sammen hele helgen, annenhver helg har vi hvert vårt barn. Også treffes vi som regel én dag midt i uka også.

[Alvina]

Har hatt flere forhold, i ett av de flyttet omtrent mannen hjem til meg pga. uegnet bosted (fare for fest og fyll av hans bokamerat) og tok med seg tenåringen sin uten å spørre meg, og ble boende når han skulle ha barnet i ferien sin, og tok alt som en selvfølge. Det ringte varselbjeller, rakk ikke å kjenne på følelsene og på fritiden ville han alltid være med, eller ringte for å sjekke hvem jeg var med og hvor jeg var, og følte at det endte med at han planla hva vi skulle gjøre sammen. Han var i ferd med å kaste mine møbler, men da sa jeg stopp (han hadde jo bedre møbler) Forholdet endte etter par år når jeg ble bedre kjent med han. Han var ikke helt god, mildt sagt.

I det forholdet jeg er i nå, prøver vi begge å holde litt avstand, men det ender ofte med at vi møtes flere ganger i uken og to uker i strekk. Vi gjør hver våre ting på fritiden, men felles middager og sover over. Vi bor ikke langt fra hverandre, gangavstand. Men jeg kjenner på følelsen av at det går for raskt og det gjør han også. Vi har pratet om det, og det endte likevel i en krangel helt uten dimensjoner etter en kveld på byen. Etter det har vi holdt litt mer avstand, men ringes daglig. Det er greit å ringe, men jeg er en som trenger alenetid og får panikk ved tanken på at jeg lar meg kaste inn i en hodestups forelskelse. Eller kanskje bare rent begjær. Hva vet man egentlig i løpet av det første året eller de to første årene i et forhold...

Når jeg kommer hjem etter noen netter og kvelder hos han, eller han har vært hos meg, føler jeg at det er noe som mangler og begynner savne han og føler meg ensom og forlatt (ubegrunnet). På samme måte som man har vært på ferie med venninner eller hatt besøk i par uker og blir sittende alene. Og det er jo ikke da man skal føle seg ensom, men takknemlig men tror mange opplever det samme. Grunnen er kanskje at vi mennesker er flokkdyr og ikke vant til å bo i hver vår leilighet, at instinktet taler...?

Egentlig tror jeg ikke at jeg er egnet til et forhold, når jeg tenker etter, men igjen har jeg instinkter og når man faller for en mann...

Men skal svare deg ts, selv om det ikke finnes standardsvar. Nå for tiden møtes vi cirka 2-5 ganger i uka.

Ingen av oss planla at det skulle bli så tett i begynnelsen, men vi er enige i at det ble for tett selv om vi dyrket våre egne interesser på fritiden og ettermiddagene. En kveld på byen med gutta er og var ikke problemet. Vi har begge hatt forhold før og er passsert 40, selv om alderen ikke har en ren sammenheng med hvor ofte man møtes.

Jeg er stadig skeptisk til om det kan fungere hvis vi ikke finner en gylden middelvei, for det virker som vi begge er mer avhengige av drømmen om et samboerskap enn jeg (begge?) ønsker.. Og den tanken skremmer meg fordi jeg er redd for å flytte permanent sammen med en mann.

[MockingJay]

Vi var sammen hverdag fra dag en. Ble ikke så altfor stor overgang når vi ble samboere akkurat

Men så har jeg jo venninner som ikke klarer det, så jeg tror virkelig ikke at det finnes noen fasit. Jeg tenker mer på det som en ting dere må finne ut sammen. Kan jo også hjelpe å ikke fokusere så mye på det, men heller ta det som det kommer. Mener slik at det ikke blir sånn at; "idag kan jeg ikke være med han, selv om jeg har lyst fordi jeg var med han i går.".

Men at vist en av hans kompiser ringer å vil være med han, så gjør han bare det, uten at det må tenkes på. Skjønner du? Det samme gjelder jo deg også selvfølgelig. Prøv bare å ikke overanalysere, og heller bare bli flinkere til å arrangere møter mellom deg og venninner. Da blir det mer naturlig og ikke "tvungen besøkstid".

[MissStiles]

Vi bor ca 1-2 timer unna hverandre. Møtes som regel kun i helgene. Av og til kan det gå 1-3 uker mellom.

[Gjest gjest]

Det varierer litt fra uke til uke, alt etter hvor travelt vi har det med andre ting. Men stort sett blir det vel minst to kvelder (og da påføgende netter) i uka (mandag - torsdag) og stort sett hele helgen fra fredags kveld til mandags morgen, vanligvis med et opphold på noen timer på dagen på lørdagen.

Skrevet sånn, ser jeg at det er faktisk ganske mye... Nå syns jeg det er passe, men dersom det blir mer eller mindre er det også ok. De ukene vi er sammen mer enn "normalen", er det stort sett fordi vi gjør noe spesielt sammen, for eksempel konsert, kino, treffer venner sammen, eller besøker min eller hans familie. Dermed går vi ikke tom for ting å snakke om, siden vi fyller på nye ting å snakke om mens vi er sammen. De ukene vi er sammen mindre enn normalt, er det stort sett fordi vi er opptatt med andre ting.

Vi har bare vært sammen siden i vår, og har vel brukt litt tid på å komme fram til dette "mønsteret". Før vi traff hverandre hadde jeg vært singel i mange år, og var vant med å bare være meg, gjøre mine ting, og også ha en del alenetid. I begynnelsen kjente jeg at jeg ble litt stressa dersom vi var sammen for lenge/mye i strekk, men det har gått seg veldig til, sikkert fordi jeg slapper mer av i hans selskap nå enn i starten.

[Gjest Gjest]

Har vært sammen med typen min i seks år, men vi treffes hver helg, da overnatter han hos meg fra fredag til mandag, og så kommer han også hver onsdag kveld og går på jobb torsdag morgen, kunne aldri tenke meg å bo sammen , føler da jeg hadde blitt kvelt, liker å ha mitt eget sted å trekke meg tilbake på og ingen som sjefer over meg. Føler han har mer respekt for meg da. Vi reiser på ferier sammen , men da blir det ofte gnisninger og vi føler begge vi trenger litt pusterom. Ikke alltid lett med forhold, Misunner de litt som har det så bra at de klarer å bo sammen og samtidig ha det godt. Vi er begge 36 år.

[Sommersol]

Det varierer litt, alt etter hvor mye vi har å gjøre. Jeg har barn hele tiden, han har barn annehver uke. Den uka han ikke har barn, sover han hos meg hver dag.

Når han har barna, ses vi av og til noen timer, særlig i helgene. Finner kanskje på ting sammen med alle barna, eller bare hans barn.

Jeg kjenner også at jeg trenger litt alenetid, og det har bekymret meg litt nå når vi så smått har startet å snakke om og flytte sammen.

Men jeg tror jeg har kommet frem til at det er noe helt annet å bo sammen. Når vi ikke bor sammen, er den ene på besøk, og den andre har besøk. Det betyr liten tid til egne ting.

Bor en sammen, kan jeg styre litt mer med mitt, mens han styrer med sitt samtidig som vi er sammen. Jeg kan også stikke ut med en venninne eller gjøre andre ting utenfor hjemmet. Det samme kan han. Han kan gjøre noe i garasjen, mens jeg pusler med noe inne.

Men alle må vel kjenne på hva som passe for seg