Vil ikke glemme

[toffel]

For snart ett år siden tok min bestevenninne livet sitt. Det er det absolutte verste jeg har opplevd i hele mitt liv. Jeg husker egentlig lite fra de første måndene etter, gikk litt i autopilot. Men så gikk det litt opp for meg i sommer, og da gråt jeg mye.

Jeg tenkte på det heletiden, vær dag, flere ganger om dagen. Og tenkte mye på da jeg så hun i kista, som var helt jævlig..

Men nå igjen, har det blitt sånn at jeg bare kommer på det annenhver dag. Og det igjen er vel bra, men jeg vil ikke glemme hun. Jeg er så redd for det. Jeg har også nå fått meg kjæreste, og jeg er så lykkelig, og har jo ikke vært det sidne det skjedde, og føler at det også gjør at jeg glemmer.

Og jeg savner hun jo heletiden, og jeg har så lyst å fortelle hun om dette, og alt som har skjedd i livet mitt.

Høres kanskje dumt ut i innlegget, vet ikke helt hva jeg er ute etter heller som svar. Tar sjansen å poste denne som meg selv og ikke AB.

[Gjest Trio]

Kondolerer så mye.

Når noen dør er det ikke meningen at vi skal glemme. Det er meningen at vi skal skape et nytt forhold til personen. Hun er død så du må omorganisere måten din å forholde deg til henne på. Dette tar tid. I begynnelsen tenker man mye på dem. Etterhvert som forholdet ditt til henne endrer seg vil det være lettere å se tilbake på de gode minnene når du tenker på henne istedefor å tenke på at hun er død.

Etterhvert vil man tenke mindre på dem, dette fordi du lever videre, dette er bra, men det betyr ikke at man glemmer en viktig person. Det betyr bare at man forstår at personen er død og at man selv lever. Man forstår at man selv må leve videre. Hadde du tenkt like mye på henne nå som du gjorde i begynnelsen ville det ikke vært bra. Det er bra å gå videre, samtidig som man beholder de gode minnene.

Ta vare på bilder og gode minner du har. Det er ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for å være lykkelig eller for at man tenker mindre på en person man msitet. Hvis du døde ville du vel at de du er glad i skulle blitt lykkelige igjen? Det betyr ikke at de ikke var glade i deg, bare at de lever sitt liv videre og husker deg som den personen de var glad i istedefor å huske det triste rundt dødsfallet.

Du kan jo skrive ut et bilde og ha et sted du ser det, så kan du minnes henne. Eller skrive ned gode minner du vil huske. Da trenger du ikke være redd for å glemme, men kan fortsatt gå videre.

Jeg vet ikke om jeg sier noe fornuftig og jeg er en totalt fremmed på nettet, men jeg håper det hjelper noe. Reaksjonen din virker normal, om det betyr noe for deg. Og husk at det ikke er er noe galt å søke hjelp, enten fra familie eller professjonelle, om du føler du trenger det.

[toffel]

Kondolerer så mye.

Når noen dør er det ikke meningen at vi skal glemme. Det er meningen at vi skal skape et nytt forhold til personen. Hun er død så du må omorganisere måten din å forholde deg til henne på. Dette tar tid. I begynnelsen tenker man mye på dem. Etterhvert som forholdet ditt til henne endrer seg vil det være lettere å se tilbake på de gode minnene når du tenker på henne istedefor å tenke på at hun er død.

Etterhvert vil man tenke mindre på dem, dette fordi du lever videre, dette er bra, men det betyr ikke at man glemmer en viktig person. Det betyr bare at man forstår at personen er død og at man selv lever. Man forstår at man selv må leve videre. Hadde du tenkt like mye på henne nå som du gjorde i begynnelsen ville det ikke vært bra. Det er bra å gå videre, samtidig som man beholder de gode minnene.

Ta vare på bilder og gode minner du har. Det er ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for å være lykkelig eller for at man tenker mindre på en person man msitet. Hvis du døde ville du vel at de du er glad i skulle blitt lykkelige igjen? Det betyr ikke at de ikke var glade i deg, bare at de lever sitt liv videre og husker deg som den personen de var glad i istedefor å huske det triste rundt dødsfallet.

Du kan jo skrive ut et bilde og ha et sted du ser det, så kan du minnes henne. Eller skrive ned gode minner du vil huske. Da trenger du ikke være redd for å glemme, men kan fortsatt gå videre.

Jeg vet ikke om jeg sier noe fornuftig og jeg er en totalt fremmed på nettet, men jeg håper det hjelper noe. Reaksjonen din virker normal, om det betyr noe for deg. Og husk at det ikke er er noe galt å søke hjelp, enten fra familie eller professjonelle, om du føler du trenger det.

Tusen takk, og takk for svar

Har hengt opp bilde av hun. Og malerier hun har malt i stua. Har jo mange gode minner med hun og det er godt, og de tar jeg vare på. Det er bare det at det vonde rett før det skjedde, er gjerne det som jeg tenker på når jeg husker.. Og det er ikke noe særlig.

Og jo, selvom du er en totalt fremmed på nett, betyr det ganske mye at du tok deg tid til å lese, og svare med gode råd, og setter stor pris på det! For det er jo egentlig ikke så mye å svare. Jeg vet jeg må ta tiden til bruk og det blir bedre. Men det er dette med skylda for å være lykkelig. Selvom det er normalt og bra, så føles det til tider så dårlig gjort av meg. (høres kanskje teit ut)

[Gjest Trio]

Tusen takk, og takk for svar

Har hengt opp bilde av hun. Og malerier hun har malt i stua. Har jo mange gode minner med hun og det er godt, og de tar jeg vare på. Det er bare det at det vonde rett før det skjedde, er gjerne det som jeg tenker på når jeg husker.. Og det er ikke noe særlig.

Og jo, selvom du er en totalt fremmed på nett, betyr det ganske mye at du tok deg tid til å lese, og svare med gode råd, og setter stor pris på det! For det er jo egentlig ikke så mye å svare. Jeg vet jeg må ta tiden til bruk og det blir bedre. Men det er dette med skylda for å være lykkelig. Selvom det er normalt og bra, så føles det til tider så dårlig gjort av meg. (høres kanskje teit ut)

Da virker det som du har kontroll på situasjonen. Det er ikke unormalt å ha skyldfølelse når noen har gått bort, spesielt når det er plutselig, uventet og traumatisk, noe selvmord ofte er. Så det er ikke teit å føle at det er dårlig gjort å være lykkelig.

Jeg mistet et nært familiemedlem og var i ettertid litt "glad" for at personen døde da det tok veldig på hele familien og personen hadde store smerter. Det var vanskelig da jeg følte lite tristhet, jeg var liksom ferdig med det da jeg visste at personen kom til å dø av sykdommen. Jeg savnet selvsagt personen og var lei meg, bare ikke så mye som jeg følte jeg burde. Din følelse av at det er galt å være lykkelig er kanskje lignende. Det blir også bedre med årene som du selv sier. Det blir bedre, det blir nok aldri helt bra, men det blir hele tiden bedre.

Jeg vet ikke om så mye mer å si, så du kan få en internett klem og et lykke til videre.