Noen med OCD?

[Nasse1]

Hei

Jeg har fått diagnosen ocd (obsessive compulsive disorder) og skulle gjerne hørt litt om tankene og erfaringene til likesinnede. Hvordan har du for eksempel opplevd behandlingen, progresjonen i dette, er det noen som har blitt "friske, osv.

Jeg sliter veldig med å se enden av tunnelen og håper kanskje på noen motivernde ord hehe.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke OCD selv, men jeg har i perioder slitt litt med mild tvang. Har du sett serien psyk forandring som gikk på TV3? Den ligger ute på www.tv3play.no. Handler om behandling av pasienter med OCD ved Østmarka psykiatriske i Trondheim.

Jeg synes også det har stått en del bra i denne bloggen, dessverre blogger hun ikke aktivt lengre men det har likevel vært lærerikt å lese igjennom en del av det som står der.

Anonym poster: 7ae4655d3e367c876375be7118ba2060

[Minya]

Jeg har OCD og for meg har "redningen" vært en mann som "pirker" i OCD'en min men ujevne mellomrom.

Jeg har aldri hatt tvangshandlinger med vasking og sånt, men har mer ordens-OCD; jeg er veldig spesifikk på hvor ting skal stå og kan få noia om de grønne tallerkene står oppå de svarte.

Dører må dobbeltsjekkes når de blir låst, skapdører må være igjen, klærne må henges opp på en spesiell måte, håndklær må brettes *slik*, jeg kan finne på å begynne å rydde i butikken jeg er og handler i, jeg teller når jeg skjærer opp mat eller deler snacks i to bioller og en del andre småting som jeg bare har lært meg å leve med.

Jeg er likevel ikke spesielt ryddig av meg.

Mannen min pirker i OCD'en ved å henge klær på "feil" plass og se hvor lang tid det tar før jeg reagerer. Etter et års tid har jeg nesten sluttet med å flytte på de klærne han henger opp, det er jo tross alt ikke så farlig, jeg dør ikke av at klærne henger "feil".

Han kan også si til meg at nå får jeg slappe av, om jeg er veldig opphengt i noe. Måten han sier det på er veldig vesentlig også, han er fullt klar over at jeg både sliter med det og ikke tenker over det, så å si det på en irritert måte har ingenting for seg, da blir jeg ofte litt verre i stedet. Men å ta det opp på en litt tøysete måte og bare kommentere at nå har jeg sittet litt for lenge med ett eller annet, hjelper som regel til å omstille tankene til noe mer produktivt.

Det aller beste er om du har folk rundt deg som forstår at du har tvangshandlinger og som kan fortelle deg eller vise deg på subtile måter at det faktisk ikke er så farlig.

OCD'en blir du strengt talt aldri kvitt, men det er fullt mulig å leve et normalt liv selv om man har det.

Ihvertfall funker det fint for meg.

[Nasse1]

Takk til begge for fine svar :=)

Jeg har sett psyk forandring, som er et veldig bra program. Skal se gjennom denne bloggen også

Minya, det er flott å se at du mestrer tvangshandlingene dine så bra, med god hjelp fra din mann. Er det noen spesifkk angst (du behøver ikke spesifisere hva) som ligger til grunn for tvangshandlingene dine? Jeg sliter med ekstrem smitteangst med tilhørende vasketvang. Jeg klarer på en måte ikke helt å stole på mine eller andre sine vurderinger om hva som kan være farlig og ikke, og det hindrer progresjonen min veldig. Dette er jo selvfølgelig en del av tvangstankene, men ser ikke helt at jeg skal få bort angsten.

Morsomt at du sier det, men til tross for vasketvangen, er heller ikke jeg noe spesielt ryddig av meg

[Minya]

Tja, jeg vet jammen ikke helt.

Jeg har ikke bakterieangst, og da heller ikke noe stort behov for tvangsvasking, selv om jeg noen ganger vasker hendene mer enn vanlig.

I mitt hode er bakteriene en fin ting, fordi de hjelper immunforsvaret mitt å bli sterkere. Du kan jo tenke litt på det i fohold til din egen ocd

Angst har en tendens til å komme og gå hos meg, i all hovedsak har jeg dødsangst og har ikke hatt et eneste panikkanfall siden jeg flyttet ned til mannen min

Jeg kjenner at det klør i fingrene etter å organisere ting om det er noe som står "feil", men jeg kan ikke sette fingeren på hvorfor jeg får noia når ting ikke er sånn som det skal.

Men klarer du å komme ut av den onde sirkelen med tvangstanker og tvangshandlinger på relativt banale ting, slik som feks håndvask, så vil angsten avta av seg selv.

Positiv tankegang gjør utrolig mye for meg ihvertfall, så prøv å ta deg selv i ørene neste gang du "oppdager" at du er i en tvangshandling. Lag en tankerekke over handlingen og se om du klarer å lage en rasjonell forklaring på hvorfor du gjør det.

Med rasjonell forklaring mener jeg å utelukke angsten som rasjonelt grunnlag for handlingen.

Hvis du vil prate mer om det, kan du sende meg pm, så vi kan ta det litt på privaten.

[Nasse1]

Skyver denne opp og håper på innspill fra noen fler

[svar]

vil du fortsatt ha svar? k, here it goes.

jeg ligger i sofaen når jeg skriver dette her. det ligger en bok ved siden av meg, som jeg gjerne vil lese. jeg leser ikke så mye. men i sted fikk jeg for meg at jeg kanskje skulle prøve det, til en forandring. jeg gikk fra sofaen og til bokhyllen uten en eneste tvangshandling (!), bortsett fra at jeg selvfølgelig sto med føttene riktig vei. selvfølgelig. jeg tok boken ut, gikk tilbake til sofaen, fremdeles uten tvangshandlinger, og begynte å lese. jeg leste en hel halvside før jeg måtte legge ned boken. jeg har ikke lov til å lese mer før jeg gjør tvangshandlingen min. en av dem.

denne spesifikke tvangshandlingen består i å reise meg opp fra sofaen, med den ene foten neddi gulvet. den venstre. tærne må presses alt jeg har i gulvet, og overkroppen min må helle fremover, over tærne. hvis jeg kommer borti sofaen eller bordet, må jeg begynne på nytt. her må jeg balansere samtidig som jeg ser på et punkt i veggen, og samtidig som jeg tenker en riktig tanke, eller får den rette følelsen. så må jeg sette meg ned og gjøre det på nytt. hvis jeg klarer det to ganger på rad har jeg gjennomført tvangshandlingen. jeg vet at jeg mest sannsynlig vil klare det, etter en stund, men akkurat nå har jeg ikke lyst. så jeg lar være å lese mer i boken. fordi jeg vet hvor krevende denne tvangshandlingen er, vil jeg heller bare la det være. så her er jeg nå.

jeg har klær jeg ikke har lov til å bruke, enda jeg noen ganger bruker de allikevel. jeg må alltid, til enhver tid (nesten alltid iallfall) stå med føttene vendt mot et spesifikt sted, og når jeg går over en dørstokk, eller snur meg, må håret mitt ligge til den rette siden. (er det noen som på noen som helst måte aner hvor mange ganger man snur seg i løpet av en dag? hint: det er mange.)

jeg har femti prosent frihet ift hvilken musikk jeg har lov til å høre på. før var det mye mindre. da fikk jeg kun høre på en eneste sang, og til og med i den synger de en setning jeg ikke klarte å høre på uten å kjenne uro og en viss angst. ettersom jeg kun fikk høre på denne ene låten hørte jeg den på repeat. nå kan jeg høre på veldig mye, men er fremdeles perioder der jeg sliter med dette.

jeg henger meg opp i ord og utrykk, og klarer ikke å holde en vanlig samtale. det går en gang i blandt, men som regel lar jeg det være, så langt det går.

samtaler om hvordan man har det, hva man liker å gjøre, hva man synes om ting, hva man ikke liker, hva man ser på tv, og hvilken dag det er, samt klokkeslett og alt annet, trigger meg. hvis jeg sier noe må jeg som regel "ta det tilbake."

jeg er så inderlig lei. jeg er så ekstremt og oppriktig, forbannet helt latterlig lei, og lurer på hvor mye mer jeg klarer. det sies at folk med ocd ofte tar livet sitt, og tro meg, det overrasker meg ikke. jeg tror ikke jeg orker en eneste slik "stå og balansere ved sofaen-tvang" mer, enda jeg vet hvor inderlig vondt det er å IKKE gjøre det.

"søk hjelp"

ja, jeg har gjort det, kognitiv adferdsterapi blabla, og denne behandlingen funker selvfølgelig, hvis man gjør den, (den består helt enkelt forklart i å la være å gjøre tvangshandlinger, noe jeg viste lenge før jeg søkte om hjelp), men jeg har altså ikke klart det. ikke nå.

kanskje jeg bare helt plutselig blir fri igjen. jeg bestemmer meg jo for det hver dag. men så står jeg plutselig som en forbanna idiot ved sofaen igjen, og spenner muskler og konsentrerer meg alt jeg har for å klare denne syke, jævlige avhengigheten jeg har.

nå er jeg ferdig med å skrive. kanskje jeg skrev for å distrahere meg selv fra tvangen, kanskje jeg skrev for å opplyse, eller kanskje jeg bare ville dele det. aner ikke.