Dilemma... flytte eller ikke?

[terri]

For det første: typen min er ikke en drittsekk, han har ikke sagt at det er uaktuelt, men han nøler veldig...

JA, han står for hovedinntekten siden jeg er hjemme med ungen mandag til fredag, sånn at han får fortsette i den jobben han elsker.. Jeg synest vi bidrar på hver vår måte.

synest noen av dere vrir litt på det jeg skriver. jeg har ikke sagt at han skal sitte hjemme i helgene og vere barnevakt, mens jeg er ute å lever livet som student! jeg snakker om en kveld, en gang i blandt!

I tillegg har ikke det studie jeg skal gå på full uke, sånn at jeg kan invitere folk på besøk til meg og, ikke minst... jeg er fult klar over at jeg ikke kan leve som en vanlig student, men med litt tilrettelegging kan man få til ganske mye.

Dessuten rekner jeg ikke en far som barnevakt.. Han har i teorien like mye annsvar som meg, så jeg får ikke dårlig samvittighet om han må passe ungen en lørdag en gang i blandt, når han ikke er sammen med gutten bortsett fra i helgene.

det er ikke bare snakk om at jeg har lyst å flytte til en by "myosotis". Jeg er bare veldig redd for at jeg blir sittende i samme stue, resten av livet å ikke få oppleve noe.. å at jeg har fått et barn er ikke noe argument for at jeg ikke kan få gjøre ting.

Det er nå jeg har sjangsen til å prøve noe litt annerledes, siden vi allerede har fått et barn.

Etter jeg er ferdig utdannet planlegger vi flere unger, og da vil vi gjerne slå oss til ro. I tillegg vil jeg ikke at sønnen vår skal måtte skifte skole osv... Nå er han fortsatt så liten, at han ikke vil ta skade av å bo et annet sted noen år.

[AnonymBruker]

Det høres i grunn ut som du har bestemt deg, så hvorfor spørre her? Her får du like mange svar, som antall brukere, noen er enige, andre er ikke!

Men på en annen side: Jeg er 22 år, har 3 barn og akkurat flyttet fra min samboer for å få meg en utdanning i det hele.

Jeg må ta det nettbasert, bor på bygda, hadde ikke hatt råd til å bo i byen uansett. Kunne tatt utdanningen nettbasert mens jeg bodde med han også, men han ville at jeg skulle være den "standard husmoren" som tok seg av barna, så jeg trengte ikke utdanning! Nå har jeg ikke bhg-plass til barna, så jeg er hjemme med de, og studerer på kvelden. Det er knallhardt, men jeg vil og derfor klarer jeg det. Men jeg har ikke noe sosialt liv i det hele, men fullt fokus på utdanningen. Det er fordi jeg vil ha utdanning så jeg kan få en bedre jobb og forsørge meg og barna!

Det er greit at du er på skolen noen timer om dagen (men ikke full uke sier du), og dersom dette er et fulltidsstudie kan du bare beregne MYE lesing på kveldstid med en gang! Ja, jeg skjønner du vil flytte - skjønner det faktisk VELDIG godt da jeg er like gammel som deg, men jeg ville ha vurdert å studert fra der du bor likevel.

Selv om du sier besteforeldre ikke hjelper så mye til, så kan det faktisk skje i blant. Det går ikke når du bor 5 timer unna. Jeg bor 3 timer unna min familie og ser de ca 1 gang hver 6.uke. De yngste barna "kjenner" tidsvis ikke igjen besteforeldrene når vi møtes. Mine foreldre er i 40-årene og i full jobb begge to + veldig aktive på fritiden. De hadde nok ikke hatt så god tid om vi hadde bodd nærmere, men de kunne ha stukket innom oftere - GARANTERT!

Og som sagt - du får veldig mye skolearbeid på kveldstid også, så det sosiale bylivet tror jeg du kan glemme. Og kan du ikke invitere venner som bor i nærheten på besøk om kvelden dersom det var det som var problemet?

Jeg mener ikke være frekk her eller noe, jeg sier bare tenk deg om en gang til! Vær glad du får en utdanning. Når man har fått barn må man avogtil ofre noe, og i denne situasjonen hadde jeg bodd hjemme!

Anonym poster: 3f4709bc331e0544186a3bd2c05797ac

[Gjest terri]

hehe, jada! du kan bare vere uenig med meg, når jeg er uenig med deg. reagerte litt bare på måten du la det fram på i sted.

Det er en STOR forskjell på 1 og 3 barn... Jeg tror det kommer til å funke bra, jeg har som sagt prøvd å gå på høyskole i ett år, og jeg tror det kommer til å gå selv. Det har litt med instillingen å gjøre og..

Det er ingenting som er et problem, det var ikke et spørsmål om hvordan jeg skulle få det til å funke, det jeg lurte på var om jeg kunne forvente (litt feil ordvalg kanskje) at samboer skulle ville bli med meg.

Jeg har presisert flere ganger at jeg skjønner at jeg ikke kan delta på alt med et lite barn hjemme, men nå snakker jeg om at det er mye lettere å invitere venniner hjem når man bor nært hverandre, men om jeg bor 45-50 minutt fra studentplassen så er det liksom ikke bare å ta seg en tur på ettermiddag/kveld.

bedre å angre på noe man har gjort, enn noe man ikke har gjort. For det kommer ikke flere muligheter for meg til å gjøre sånt etter dette.

men nå er jeg ferdig med å argumentere mot deg, vi blir nok ikke enige om dette vi har veldig ulike synspunkt.

[Sulosi]

Jeg hadde ikke forventet at mannen i huset skulle si opp jobb og flytte. Nå har jeg kontakt med andre studenter selv om jeg bor en time ifra. Vi er flere som pendler samme vei og flere av oss har barn så jeg har mere igjen for å være med de enn de hybelstudentene som farter på studentkroa