Delt foreldrerett

[ViljaH]

Hvor lenge mener du det er riktig å utsette at far får slik erfaring ???

Hvor mye erfaring hadde mor da bruddet mellom foreldrene oppstod ???

Jeg vet det er mødre som mener at de har nesten enerett på begrepet "erfaring med barn" før og etter første fødsel. Men jeg har til gode å se at dette faktisk er dokumentert som riktig.

Gutten er 3 år. Han har hatt jevnlig samvær med far og besteforeldre i flere år. Det er signaler om at far nå har følge med en oppegående dame som ber far ta ansvar og vise evne til omsorg ovenfor sin sønn. Og det er sannsynligvis snakk om en sønn som er glad for alt samværet han kan få med sin far.

Jeg forstår faktisk ikke hva som gjør at barnet skal nektes slikt samvær i denne saken.

Du har et problem med at du leser mitt svar, og krydrer med erfaringer fra annet sted og kanskje en dæsj politisk agenda på toppen. Så i realiteten svarer du ikke på mitt innlegg, som gjør det vanskelig å svare tilbake.

Jeg skal imidlertid forsøke.

Jeg sa at man bør vente med å øke fra standard samvær til 50% til far får mer erfaring med å faktisk passe ungen selv i standard samvær, ettersom han sjelden faktisk har gjort dette. Ungen skal bygge relasjon til far, ikke fars kjæreste. I tillegg bør det være en gradvis økning, ikke at ungen plutselig skal bo halve tiden hos en mann han knappt kjenner og samtidig miste mamma, hans trygge havn i livet.

Det er naturlig at et barn på 6 mnd blir boende hos mor hvis foreldrene splitter.

Ønsket om samvær bør komme fra far hvis han er noe tess, ikke hans kjæreste. Jeg har ikke noe sted sagt eller ment at kvinner har enerett på barna. Men å rykke små barn fra kjente og trygge omgivelser, det er jeg imot. Det var faren som valgte å ha lite kontakt 6mnd-3 år, da må han akseptere en periode hvor han og barnet knytter bånd før det blir mer samvær. Av hensyn til barnet.

Jeg oppfatter ikke her at mammaen prøver å være jævlig til far, heller at hun prøver å samarbeide og inkludere far. Mens far er kranglete og vanskelig tilbake. Som dessverre går utover sønnen og ikke moren.

[Far til 2]

Du har et problem med at du leser mitt svar, og krydrer med erfaringer fra annet sted og kanskje en dæsj politisk agenda på toppen. Så i realiteten svarer du ikke på mitt innlegg, som gjør det vanskelig å svare tilbake.

Jeg skal imidlertid forsøke.

Jeg sa at man bør vente med å øke fra standard samvær til 50% til far får mer erfaring med å faktisk passe ungen selv i standard samvær, ettersom han sjelden faktisk har gjort dette. Ungen skal bygge relasjon til far, ikke fars kjæreste. I tillegg bør det være en gradvis økning, ikke at ungen plutselig skal bo halve tiden hos en mann han knappt kjenner og samtidig miste mamma, hans trygge havn i livet.

Det er naturlig at et barn på 6 mnd blir boende hos mor hvis foreldrene splitter.

Jeg ser på dine innlegg som veldig seriøse og med en argumentasjon som jeg forstår. Likevel er jeg uenig i noen av punktene dine ettersom det fremstilles uten noen forutsetninger.

For å ta ditt siste punkt først: Hvorfor er det "naturlig" at barn på 6 mnd blir boende hos mor ?

Mange slutter å amme i denne tiden selv om mange også fortsetter en god stund. Mange har aldri ammet.

Og hva er det som gjør mor mer egnet som eneste omsorgsperson fra barnet er 6 mnd (dvs etter at amming er avsluttet). Jeg vet bare om èn person i Norge som har uttalt seg i pressen om dette på biologisk grunnlag og det er en tidligere venn av med (Bongard) som sitter i Trondheim. Jeg har diskutert dette med han tidligere, og det å benytte dyreverdenen generelt som argument for at fedre ikke skal ha en likeverdig omsorgsrolle om barnet ikke ammes har jeg fortsatt liten forståelde for. Til og med biologen Bongard har antydet at han ikke mente det så konsekvent som det ble fremstilt i media.

Når det gjelder ditt første avsnitt sier du at det er greit at barnet ikke skal ha tilnærming til mor for å få mye samvær men må ha det for å ha like mye samvær med far.

Barnet er IKKE 6 mnd men 3 år. Allerede i denne alderen begynner barn å snakke sammen om mamman sin og pappan sin ovenfor andre barn og voksne. Å frata barnet rett til like mye samvær med far kan gi barnet inntrykk av at det er noe galt mht barnets forhold til faren (og det er det jo også om mor nekter baernet slik samvær)

Ønsket om samvær bør komme fra far hvis han er noe tess, ikke hans kjæreste. Jeg har ikke noe sted sagt eller ment at kvinner har enerett på barna. Men å rykke små barn fra kjente og trygge omgivelser, det er jeg imot. Det var faren som valgte å ha lite kontakt 6mnd-3 år, da må han akseptere en periode hvor han og barnet knytter bånd før det blir mer samvær. Av hensyn til barnet.

Jeg oppfatter ikke her at mammaen prøver å være jævlig til far, heller at hun prøver å samarbeide og inkludere far. Mens far er kranglete og vanskelig tilbake. Som dessverre går utover sønnen og ikke moren.

Hva var det som gjorde at mor ikke behøvde å knytte den kontakten de første årene ? Du forlanger dette av far.

Barn som går i barnehage kan tydligvis være der hele dagen f5ra de er 10-11 mnd, men de kan ikke være hos far fra de er 3 år ??? Jeg synes dette er rart.

Dette er saken: far - som i barnets 3-åringe liv har vært uinteressert i samvær og ofte overlatt det samværet som har vært til andre, har fått seg kjæreste. DA skal han plutselig ha 50/50???

Og krangler og styrer og truer mor for å få det?

og dette mener flere av dere er helt greit "fordi det er mest rettferdig". For hvem??? UNGEN?? neppe.

her snakker vi om en mann som hittil har tatt null ansvar, men nå, fordi han har fått ny kjæreste, DA er ungen plutselig viktig. Fordi hun presser? Eller fordi han vil imponere henne med sin "ansvarstagen"?

I såfall: hva skjer når dette forholdet tar slutt? Da går vel ungen for lut og kaldt vann igjen.

TS: det er INGEN som vil mene at dere i dagens situasjon skal gå inn på en 50/50 ordning. Retten vil heller aldri dømme et så lite barn til det, og den vil heller ikke dømnme det med deres utgangspunkt (som ikke har levd sammen og hvor barnet "alltid" har hatt like mye kontakt med begge foreldrene). Hold på dagens samværsordning, ikke godta noe mer enn det. Og ja - du har absolutt rett til å mene at far må BEVISE i praksis at han har endret seg, det holder ikke med fagre ord. Det er BARNET som er viktigst her, at far blir fornerma fordi hans oppførsel får konsekvenser er faktisk hans problem.

Ikke la skremme av fars trussler om rettssak - det er langt dit, og i mange tilfeller er det bare for å skremme. Og ikke la deg presse til å godta løsninger som ikke er til barnets beste - men vær åpen for endringer i samværsordningen på sikt. LANG sikt.

Husk at det er BARNET som er ditt hovedanliggende, DU er ansvarlig for barnets beste, også hva gjelder samværet.

Du har alltid argumentert hardt for at barn skal ha minst mulig kontakt med far Regine. At du fortsatt mener dette er ikke overraskende. Men jeg er overasket at du vurderer far mindre egnet til å ha omsorg enn barnehage med de støttemedlemmer som far har med besteforeldre og kjæreste.

Du argumenterer som om at et barn som ikke har bodd sammen med far fra fødselen ikke bør få like mye samvær med far senere heller.

Hva med mødre som f.eks. har hatt fødsels depresjon el.likn. Skal de også bli fratatt samvær senere. Satt på spissen definerer du utvilsom både mor og far uegnet til omsorg i forhold til barnehagene ettersom også mødre har mindre tid sammen med barna enn barnehagene normalt har om barnet også er noe tid sammen med bare far.Betyr det at også mødre bør ha begrenset samvær ???

.

Først og fremst vil jeg takke dere for svar. Vi skal på meklingstime neste uke og da bli det tatt opp det med 50/50. magefølelsen sier det er for tidlig enda, sønnen vår har endelig fått det rolig rundt seg og funnet seg til rette i den nye barnehagen og forholdene er rolig og trygg. Jeg føler at vist jeg går med på 50/50 så blir jo igjen mye nytt for gutten. jeg mener, jeg merker på han at han bli veldig stressa og utrygg når han flyttes hit og dit , frem og tilbake. Samtidig har sønnen vår et helseproblem, han plages med atopisk eksem og er hyperallergisk mot alle dyr. Min mor måtte avlive sine dyr pga gutten ikke skulle få noen plager. han har utbrudd i sårene sine 2 ganger i mnd. Vi er ofte på helsesjekk på hudklinikk, og jeg vil selfølgelig at barnefar skal være med så vi får samme beskjed og lærer og ta vare på helsa til gutten vår, men når jeg ringer og sier at vi skal på helsesjekk sier han: jeg vil ikke. jeg prøver og forklare han at det hadde sønnen vår satt pris på om far blir med. Men bf sier : Nei, jeg vil ikke. jeg får ikke noe konktret på hvorfor. da føler jo jeg selfølgelig at han ikke er interesert i vår sønn helse. Samtidig har han fått beskjed fra lege at far på kvitte seg med dyrene sine, de har 3hunder,2 katter og hester. sønnen vår reagerer mest på kattene, pågrunn av spyttet og hudlaget til dyrene. og han får store "kaker" som blør og verker på kroppen. jeg skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig og kvitte seg med dyrene sånn at sønnen vår slipper og plages med sårene sine. skulle tro dyrene er viktigere.. men jeg sitter her som et spørmsåltegn. det er så mye jeg vil vite osv før jeg eventuelt skulle ha gått med på 50/50

Jeg er litt overasket over at du uten å blunke definerer far mindre egnet til omsorg enn barnehagen. Dette er ikke kritikk av barnehagen og de ansatte. Jeg har stor respekt for barnehagens ansatte. De er som oftest VELDIG flinke.

Men med den holdningen til barnets rett til samvær med far sier du implisitt at du som mor er mindre egnet til omsorg enn det barnehagen er (fordi du ikke har like lang erfaring og har like mye samvær med barnet i våken tilstand).

Jeg er enig i at mange barnehager faktisk er BEDRE enn mor og far i en del sammenhenger, men det alene tilsier ikke at barnet ikke skal ha like mye rett til samvær med far som med barnehagen.

[Gjest regine]

Jaja, ikke noe annet å vente av "far til 2" enn fortsatt oppgulp om fars rettigheter, en agenda som skal kjøres helt uavhengig av hva saken faktisk gjelder. Barnet er som vanlig uinteressant.

I denne tråden svarer jeg på det ts spør om, ut fra de forutsetinger ts kommer med. Blant annet at far har dyr, som han nekter å kvitte seg med, selv om dette går hardt utover barnets helse. Jeg registrerer at dette er noe "far til 2" glatt overser - i sin fanatiske kamp for fars rett, er han mao. villig til å ofre barnets helse.

Mitt anliggende er faktisk BARNET og BARNETS BESTE. Og i denne saken, ut fra de opplysninger vi har, så er det ikke til barnets beste med halv botid hos en far som ikke er i stand til å sette barnets behov foran sine egne. Selv barnets besteforeldre tar større hensyn til barnets hellse enn far.

At far - på et senere tidspunkt, når han 1) ikke insisterer på å beholde dyr han VET er skadelige for barnet og 2) har vist at det er HAN og ikke ny kjæreste som tar ansvar for ungen ved samvær, ja da er det selvsagt ikke noe i veien for at samværet kan økes. Men dit er det langt igjen - helt uavhenig av om det - på generelt grunnlag - er slik at far og mor er like gode omsorgspersoner. I teorien er de det, i denne konkrete saken er de ikke det. Og jeg ville iallfall ALDRI ofret barnets psykiske og fysiske helse for en teori om likhet, når det i praksis viser seg at det ikke stemmer.

[Far til 2]

Jaja, ikke noe annet å vente av "far til 2" enn fortsatt oppgulp om fars rettigheter, en agenda som skal kjøres helt uavhengig av hva saken faktisk gjelder. Barnet er som vanlig uinteressant.

FEIL !

Jeg referer til BARNETS rettigheter til samvær på lik linje med det loven referer til.

Du har en annen mening enn meg når det gjelder barns rettigheter til samvær, men da må du si dette og ikke snakke om foreldrenes rettigheter uansett om det er mor eller far du snakker om.

I denne tråden svarer jeg på det ts spør om, ut fra de forutsetinger ts kommer med. Blant annet at far har dyr, som han nekter å kvitte seg med, selv om dette går hardt utover barnets helse. Jeg registrerer at dette er noe "far til 2" glatt overser - i sin fanatiske kamp for fars rett, er han mao. villig til å ofre barnets helse.

Jeg har aldri sagt at jeg vil ofre barnets helse. derimot er jeg motstander av at en av foreldre skal ha enerett til å definere dette. Om far ikke tar hensyn til allergien som legene synes å ha krevd vil barnet ikke få 50/50. Sannsynligvis vil barnet heller ikke få det samværet det har idag. Slik sett tror jeg du vil bli veldig fornøyd. Barnet vil miste retten til samvær hos far slik du ønsker og vil kanskje miste sin relasjon til faren sin for alltid.

Mitt anliggende er faktisk BARNET og BARNETS BESTE. Og i denne saken, ut fra de opplysninger vi har, så er det ikke til barnets beste med halv botid hos en far som ikke er i stand til å sette barnets behov foran sine egne. Selv barnets besteforeldre tar større hensyn til barnets hellse enn far.

At far - på et senere tidspunkt, når han 1) ikke insisterer på å beholde dyr han VET er skadelige for barnet og 2) har vist at det er HAN og ikke ny kjæreste som tar ansvar for ungen ved samvær, ja da er det selvsagt ikke noe i veien for at samværet kan økes. Men dit er det langt igjen - helt uavhenig av om det - på generelt grunnlag - er slik at far og mor er like gode omsorgspersoner. I teorien er de det, i denne konkrete saken er de ikke det. Og jeg ville iallfall ALDRI ofret barnets psykiske og fysiske helse for en teori om likhet, når det i praksis viser seg at det ikke stemmer.

Du vet, jeg vet, mor vet, besteforeldre vet, venner vet, at barnet aldri vil få noen god relasjon til far om det ikke får bygget relasjoner i barneårene. Dermed vil du få det slik du vil uten noen kontakt med barn og far resten av livet.

Noen foreldre velger bevist en holdning der det bygges opp en konflikt som gjør samvær umulig. At de senere kommer tilbake med minimal forståelse for at barn og far ikke har samvær er derfor litt rart.

Jeg forstår imidlertid at samvær mellom barn og far må stoppes, og synes det er rart at ikke mor har gjort dette for lenge siden så lenge det beviselig er til skade for barnet.

I denne saken har du vunnet frem med dine ønsker om å frata barn far et forhold Regine.

[Hera_2711]

For å understreke dette "far til 2" Jeg prøve eller ønsker IKKE og ta fra barnefar sønnen hans! Men det hadde IKKE gjort noe om han har vist mer interesse enn det han gjør. Han nekter meg og komme på besøk og se hvordan gutten har det. jeg sitter som et spørsmåltegn... Hvorfor?! Når jeg spør hvorfor jeg ikke kan få komme og se så sier han: Nei, jeg vil ikke at du skal komme! Vil ikke ha deg her sier han." Jeg har sagt til kjæresten hans og barnefar at de gjerne må komme og se hvordan sønnen vår har det hjemme hos meg. Men det vil han heller ikke. Han vil ikke noe av det jeg tilbyr eller sier. Så da igjen... hvordan skal jeg begynne og kommunisere med han?! Jeg ønsker at barnefar og sønnen vår får en kjempegod dialog som far og sønn. Ser og kjenner på gutten at han trenger sin far. jeg nekter ikke far dette. selv om det kanskje bli mistforstått. MEN, jeg synes det er tidlig med 50/50 ettersom de har vært så lite sammen, og heller begynne sakte men sikkert så sønnen bli trygg på omgivelsene rundt om og far og kjæreste. prøv og skjønn hvordan mødrene tenker.

[Eliza Doalot]

Jeg er stor tilhenger av 50/50-ordningen, da dette har fungert utmerket hos oss.

Men, og det er et stort men; En av de viktigste grunnene til at det har fungert så godt som det har gjort er at vi som foreldre har hatt et veldig godt samarbeide. Det betyr at vi er fleksible sånn at barnet ikke skal gå glipp av noe. Vi kjører og henter hos venner og familie på begge sider ved behov. Vi har tatt kostnaden med å ha dobbelt opp av alt (foruten det som naturlig har vært med til barnehage/skole) så hun skal slippe "å bo i koffert". Begge vi foreldrene stiller dessuten opp og er tilstede i livet hennes uavhengig av hvilken uke det er. Og viktigst av alt, vi er enige og prater masse om regler, grensesetting og oppdragelse.

Vi var dessuten likestilte og like tilstedeværende, både for henne og i oppdragelsen, før vi flyttet fra hverandre.

Alle disse tingene gjør at 50/50 fungerer hos oss.

Men, jeg har stor forståelse for at TS - viss barn har en far som ikke har vært like stabilt tilstedeværende og ikke har vist eller viser samme interessen for barnet sitt - er i tvil/negativ til en sånn ordning. Og jeg er helt enig med dem som sier at her må far først vise at han ønsker å være en del av barnets liv helt og fullt før en sånn ordning er aktuell.

[ViljaH]

Bra innlegg Eliza.

Man kan jo si det så enkelt som at hva bør komme først?

Pappas lyst til å være ansvarlig forelder helt og fullt øker, etterhvert får justert samværet opp så de har et hverdags-forhold.

Kjærestes lyst på å stramme opp pappaen, gir økt samvær, barnets tilstedeværelse i pappas liv øker pappas lyst og egnethet.

Barnet skal ikke brukes som prøvekanin for å få igang pappaen ved å plante ham i pappas umiddelbare nærhet. Barnet fortjener bedre foreldreskap. Pappaen må her ikke skjerpe ansvarligheten sin, og det vil gå utover barnet. Hva om pappaen og kjæresten slår opp og det er ingen der som vil leke familie mer? Skal samværet reduseres da fordi pappa ikke gidder lenger? Det vil bli vondt for prøvekaninen.

[ViljaH]

For å ta ditt siste punkt først: Hvorfor er det "naturlig" at barn på 6 mnd blir boende hos mor ?

Mange slutter å amme i denne tiden selv om mange også fortsetter en god stund. Mange har aldri ammet.

Og hva er det som gjør mor mer egnet som eneste omsorgsperson fra barnet er 6 mnd (dvs etter at amming er avsluttet).

Foreldrene kan være like gode til å bysse og skifte bleier. Men barnet er mer knyttet til mor enn far i så ung alder. Knytningen til far etableres over tid og senere enn til mor, som er barnets første store kjærlighet (i normale tilfeller, det finnes unntak). Da synes jeg det blir helt feil at barnet skal bo hos far. Det betyr at far blir pålagt en byrde med hyppig samvær i den alderen for å opprettholde og videreføre knytning. Kanskje ikke rettferdig, men det kommer av at det er forskjell på kjønnene. Dette går på mer enn amming. Men - selv om fullamming stopper ved 6 mnd, bør barnet ammes noen ganger hver dag iallefall til 1 år. Det blir vanskelig med 50%.

Når det gjelder ditt første avsnitt sier du at det er greit at barnet ikke skal ha tilnærming til mor for å få mye samvær men må ha det for å ha like mye samvær med far.

Barnet er IKKE 6 mnd men 3 år.

Jeg vet barnet er 3 år. Men det virker som det har vært litt stopp eller pause i tilknytningen 6 mnd - 3 år. Mor har jo vært tilstede aktivt og utviklet båndet hele denne tiden. Da trengs ingen tilnærming, hun er jo barnets trygge havn i livet.

Hva var det som gjorde at mor ikke behøvde å knytte den kontakten de første årene ? Du forlanger dette av far.

Barn som går i barnehage kan tydligvis være der hele dagen f5ra de er 10-11 mnd, men de kan ikke være hos far fra de er 3 år ??? Jeg synes dette er rart.

Mor har jo knyttet den kontakten de første årene ved å være så tilstede i barnets liv. Dette går ikke på kjønn men bånd. Synes heller ikke en fraværende mamma skal dumpe inn i et barns liv og plutselig ha det 50%.

Småbarn som går i bhg er ikke der en uke i strekk uten kontakt med foreldrene sine. Bhg er ikke kostskole. De er der små drypp, slik som enhver som skal ta over omsorg bør gjøre.

[Far til 2]

Foreldrene kan være like gode til å bysse og skifte bleier. Men barnet er mer knyttet til mor enn far i så ung alder. Knytningen til far etableres over tid og senere enn til mor, som er barnets første store kjærlighet (i normale tilfeller, det finnes unntak). Da synes jeg det blir helt feil at barnet skal bo hos far. Det betyr at far blir pålagt en byrde med hyppig samvær i den alderen for å opprettholde og videreføre knytning. Kanskje ikke rettferdig, men det kommer av at det er forskjell på kjønnene. Dette går på mer enn amming. Men - selv om fullamming stopper ved 6 mnd, bør barnet ammes noen ganger hver dag iallefall til 1 år. Det blir vanskelig med 50%.

Det som evt binder et barn mer til mor enn til far den første tiden er amming. Om barnet ikke har vært ammet er det ingenting som knytter barn sterkere til mor enn til far.

I dette tilfellet er barnet 3 år og jeg kan ikke se at amming er et relevant argument for å begrense samværet.

Jeg vet barnet er 3 år. Men det virker som det har vært litt stopp eller pause i tilknytningen 6 mnd - 3 år. Mor har jo vært tilstede aktivt og utviklet båndet hele denne tiden. Da trengs ingen tilnærming, hun er jo barnets trygge havn i livet.

Det du sier er at OM ! mor hadde valgt å trenere samværet, f.eks. ved å flytte utenlands (ref en annen tråd) så skal barnet ikke få like mye samvær med far som med mor i tiden etterpå. Dette mener jeg er feil fordi mange barn vil føle et savn etter sin pappa om de vokser opp uten en farsfigur. Vi vet også at veldig mange som har vokst opp uten mor eller far som lever (f.eks. etter adopsjon eller samværstrenering) oppsøker sine foreldre fordi de tross alt føler en tilknytning eller har en nysgjerrighet. Dette bekrefter at savnet ofte ikke forsvinner uten videre.

Dette er en av mange årsaker til at barn ikke bør bli fratatt samvær med sin ene forelder såfremt vedkommende ikke er til skade for barnet.

I dette tilfellet synes det imidlertid som om far faktisk er til skade for barnet pga allergi/eksem og at barnet derfor ikke bør ha samvær med far i hans nærmiljø.

Mor har jo knyttet den kontakten de første årene ved å være så tilstede i barnets liv. Dette går ikke på kjønn men bånd. Synes heller ikke en fraværende mamma skal dumpe inn i et barns liv og plutselig ha det 50%.

Småbarn som går i bhg er ikke der en uke i strekk uten kontakt med foreldrene sine. Bhg er ikke kostskole. De er der små drypp, slik som enhver som skal ta over omsorg bør gjøre.

I det tilfellet vi her snakker om mener jeg å huske at barnet er hos far 1 dag pr uke + annenhver helg. For egen del legger jeg til at jeg antar barnet også er hos far annenhver jul, nyttår, påske, Pinse 17.mai, bursdag, etc. Totalt utgjør dette normalt sett ca 6 av 14 dager. Det er med andre ord snakk om 1 dag ekstra hver 14 dag. Jeg kan ikke se at denne ene dagen er til skade for barnet under normale omstendigheter. Isteden ser jeg utvilsomt et mye mindre konfliktnivå mellom foreldrene. Dette vil barnet også tjene på i de fleste tilfeller.

Forøvrig er det ingenting i denne tråden som sier at barnet skal være 1 uke hos hver selv om det er nevnt 50/50. Jeg er enig i at 1 uke hos hver er mye når barnet er 3 år. Isteden kan det f.eks. praktiseres 3 dager en uke og 4 dager neste uke. det vil gi barnet like mye samvær med begge foreldrene.