Fortrengte "flashbacks"

[AnonymBruker]

Morn.

Vet ikke hvor jeg skal begynne dette innlegget, men kan begynne med å si jeg er 26 år og har hatt en ganske tung periode i det siste. Veldig kaotisk, og frynsete, kort fortalt fordi jeg brøt ut av et flere år langt vondt forhold tidligere i år, og har for det meste bare vært med meg selv (reist og besøkt venninner noen få ganger i måneden). Har hele tiden visst at jeg trengte å finne meg selv, de siste ukene har alt vært skikkelig ille med angst bla, så har vært sykemeldt fra jobb.

I dag våknet jeg etter 4 timers søvn, og plutselig strømmet det bare på masse ting jeg rett og slett bare har fortrengt. Ikke perverse eller voldelige ting, men mer triste og rare. Mobbingen fra 1-10 klasse har jeg alltid husket, men i dag kom jeg på hvordan ting ble av det. Ingen ville gå med meg, de sa jeg hade små pupper, var for stygg, store ører og for lav +jeg vokste opp i et ganske kristent hjem, så jeg hadde ikke de rette tingene/klærne. Jeg hang med naboungene etter skolen og spilte playstation med de til første året på ungdomskolen. FIkk venner, den "utstøtte gjengen" på skolen, jeg husker jeg var så bitter på 6 år med mobbing, at nå som jeg endelig hadde venner, kunne vi plage de som var mindre enn meg sammen: ungene jeg spilte playstation med. Skremte dem med bikkja og stengte veien for dem. Ble rett og slett ufyselig en periode der. Muligens karma slo inn her da, forde snudde ryggen mot meg etter noen måneder mens jeg var på ferie. Fikk veldig dårlig samvittighet og holdt meg mest for meg selv etter det og spilte online skytespill (storebrødre i hus) og fikk internettvenner, helt til jeg begynte på vgs. .

Da var jeg allerede "rar" eller rar, ettersom mine interesser ikke gikk på gutter, klær og sminke, men fikk meg noen venninner i klassen til slutt, og etter det ble jeg flinkere til å få meg venner på min alder og "henge med". Fikk kjæreste når jeg var 16, men ble dumpa av han og de neste ganske kjapt fordi jeg var for "mye".

Har hele det voksne livet mitt følt at jeg er så barnslig, at det er noe galt med meg, og at alle bare jatter med og ikke vil fortelle meg at jeg egentlig har en medfødt hjerneskade. Nå er jeg usikker på om kanskje egentlig alt bare har en sammenheng med alt, og jeg rett og slett bare har blitt gal med årene. Merkelig opplevelse iallfall, å få fortrengte minner slengt i fjeset, alt på en gang. Vet ikke hva jeg skal gjøre helt med hodet mitt nå. Akseptere at jeg var utstøtt og mislikt av uvisst grunn, og heller valgte å gå sammen med 4 år yngre nabokids enn å gå helt alene, og derfor ble litt senere utviklet i sinnet, eller fortsette å skulle ønske jeg hadde en vanlig ungdomstid med jevnaldrende venner?

Huff, jeg blir så paranoid når jeg tenker hva foreldrene til disse ungene må ha tenkt når vi satt på stua og "hang ut" som om jeg skulle være på deres alder, "Hvor gammel er hun der i hodet?"

Beklager langt og rotete innlegg, jeg er ganske forvirret idag. Jeg tror jeg trygt kan si jeg er i en identitetskrise, men skjønner plutselig mye mer av hvorfor jeg har sosial angst. Kan uansett ikke være sunt å bare være alene med hodet sitt, så jeg skal gå til samtaler med en psykriatisk sykepleier.

Anonym poster: 3ff4fc7ddeac9aa47149c358f7c169bb