foreldre rett eller barns rett ?

[Gjest Gjest]

barn har rett til å ha 2 foreldre ja og mange deler da omsorgen med 50/50 samver ved brudd.

Dette gir foreldre fri perioder uten barn og muligheten til å dyrke seg selv både yrkesmessig og privat. og i tilleg har dem "tid" til barna.

fantastisk eller ?

jeg mener dette er foreldre egoisme på høyt plan. Barna har ikke ett hjem som dem kan føle at her bor jeg! her er mine ting,mine venner og mitt rom. Barna blir kastet frem og tilbake og må forhholde seg til 2 hjem med ofte helt ulike regler og rutiner. Barna blir slitne og bor i koffert og foreldrene skryter av å gjøre såå mye med barna,men ingen tar det ansvaret det er å gi barna rom,tid og hvem synest ikke det er godt å komme hjem,slege seg ned på sin egen sofa og nyte hjemme?

dem har ingen hjemme !

Det er foreldrene sitt ansvar å gi barna ett hjem og da bør dem ta det avsvaret ved brudd. slik at barna slipper å bli kasteball for foreldre egoismen.

[Gjest Gjest]

Jeg er 100 prosent enig med deg, kan umulig være bra å leve slik.

Personlig prøvde vi det en mnd tid, når jeg så hvordan det gikk ut over barnet stoppet det tvert.

[Gjest lisha]

Et fornuftig innlegg, er 100% enig med deg! Syns det er for mye fokus på 50/50 deling, til og med forskning har bevist at det ikke er helt heldig for barn, å bli en slik kasteball! Syns ikke det er riktig for barna!

Husker det var en som spurte meg om hvor mange dager faren hadde, for å så si at det var ikke mye til avlastning.. Man trenger da ikke avlastning til sitt eget barn? (Foreldre til barn med spesielle behov går litt utenom her kan jeg tenke meg, for å ikke trakke noen på tærne)

Jeg har mye styr med barnefaren til jenta mi, men bearbeider jenta alltid både før hun skal ha samvær, og snakker mye om det etter samvær. Men her i hus så vil ikke jenta avgårde, hun løper og gjemmer seg, gråter og får søvnproblemer i ettertid.. Så utifra de reaksjonene hennes, og farens måte å oppføre seg ¨på, fører til at jeg setter grenser og jeg gjør det jeg syns er for jentas beste! Og jeg syns da jentas beste er å bo hos meg, og så får faren ha samvær uten overnatting, slik at hun har den tryggheten om at hun skal hjem til huset sitt og rommet sitt og tingene sine for å sove. Hos oss er det så ille, at det sikkert blir gjennom rettens gang snart, men jo før jo bedre..

Jeg syns det er fryktelig sårt å sende jenta avgårde gråtende fordi hun ikke vil dra. Desverre så blir hun ikke hørt av fagfolk fordi hun bare er snart 3 år..

Nå jobber jeg også innen skole, og ser så mye konsekvenser på barn og å leve i en flyttekasse!

Endret 11. september 2012 av lisha

[andy capp]

Jeg har, så langt, motsatt erfaring. Barna er roligere, føler seg hjemme hos begge foreldrene, har det de trenger på begge steder og lider virkelig ingen nød. Vi delte på alt av oppdragelse og omsorg også så lenge vi bodde sammen, og tror barna hadde hatt det verre om de skulle opplevd mye mindre samvær med en av oss.

Jeg er klar over at 50/50 er en omstridt løsning, men for vår del har dette fungert veldig bra så langt. Vi bor langt nok unna til at vi har samvær alene, men nært nok til at det ikke er noe problem å ordne det om noe blir glemt eller lignende. Vi har alltid vært enige om de store linjene i oppdragelsen, og kan ikke si at jeg opplever at det er forskejllige regler for ungene å forholde seg til, i alle fall ikke på de store tingene.

Slik det ser ut nå vil nok vi fortsette med 50/50. Hva fremtiden vil bringe er det ingen som vet. Men det skal nok mye til for at vi endrer på samværet. For oss handler det mest om ungene. De har fortsatt to foreldre, og trener å se at vi begge to bryr oss om dem, vil være sammen med de og faktisk skaper et hjem for dem. Jeg tror det er mye lettere for ungene å føle seg som en gjest hos den ene om det er "standard" samvær med annenhver helg og en dag i uka...

[RoH]

Hele problemstillingen suger.

50% løsningen er sosialdemokratisk riktig og kommer etter min oppfatning som en oppfølging av kravet om likestilling.

Faktorene som påvirker er: menn ønsker i dag større grad av deltakelse i oppdragelsen enn tidligere. Kvinner ønsker større frihet til å velge yrke / hobbyer og venner fremfor barn.

Så da passer modellen 50% godt sånn på papiret.

Ulempen er som det pekes på over barna. Disse blir utsatt for et eksperiment som vi ikke helt kjenner rekkevidden av i dag.

Når det er sagt syns jeg den selvfølgeligheten som fremlegges om at mor skal ha hovedomsorg suger. For meg som mann vil jeg nesten garantert tape. Om jeg ikke husker feil er det vell sånn omtrent 75% av barna som vokser opp med morsom hovedomsorgsperson. Far blir med dette gjort til sirkuspappaer uavhengig av årsaker og egnethet.

[RoH]

Et fornuftig innlegg, er 100% enig med deg! Syns det er for mye fokus på 50/50 deling, til og med forskning har bevist at det ikke er helt heldig for barn, å bli en slik kasteball! Syns ikke det er riktig for barna!

Husker det var en som spurte meg om hvor mange dager faren hadde, for å så si at det var ikke mye til avlastning.. Man trenger da ikke avlastning til sitt eget barn? (Foreldre til barn med spesielle behov går litt utenom her kan jeg tenke meg, for å ikke trakke noen på tærne)

Jeg har mye styr med barnefaren til jenta mi, men bearbeider jenta alltid både før hun skal ha samvær, og snakker mye om det etter samvær. Men her i hus så vil ikke jenta avgårde, hun løper og gjemmer seg, gråter og får søvnproblemer i ettertid.. Så utifra de reaksjonene hennes, og farens måte å oppføre seg ¨på, fører til at jeg setter grenser og jeg gjør det jeg syns er for jentas beste! Og jeg syns da jentas beste er å bo hos meg, og så får faren ha samvær uten overnatting, slik at hun har den tryggheten om at hun skal hjem til huset sitt og rommet sitt og tingene sine for å sove. Hos oss er det så ille, at det sikkert blir gjennom rettens gang snart, men jo før jo bedre..

Jeg syns det er fryktelig sårt å sende jenta avgårde gråtende fordi hun ikke vil dra. Desverre så blir hun ikke hørt av fagfolk fordi hun bare er snart 3 år..

Nå jobber jeg også innen skole, og ser så mye konsekvenser på barn og å leve i en flyttekasse!

Kan det være slik at du har hatt nær 100% ansvar for barnet første leveår?

Er det slik at du har hatt 70-80% ansvar for alt praktisk med barnet de kommende år?

Det knyttes svært sterke bånd mellom mor og barn i denne perioden. Blir nesten umulig for en mannen og trenge inn / erstatte mor. Barnet ser dette, føler seg instinktivt tryggere hos mor i et normalt fungerende mor barn forhold. Den eldste datten min er særkullsbarn. Jeg har hatt henne i snitt ca 100 dager i året fra hun var 1 år. I perioden fra hun var 3 til 5 år hadde hun store problemer med overgangsfasene. Om jeg spør henne i dag, hvorfor var det slik sier hun; jeg hadde det bra hos mamma, var ikke noe galt hos deg, men jeg ville være hos mamma. Jeg hadde ingen mulighet til å erstatte denne tryggheten hun følte hos moren sin.

Så det store spørsmålet må jo være; hvordan får vi dette til? Hvordan begrense traumene barne opplever i et forhold som har gått d.

Kan forøvrig nevne at hun i dag ønsker å bo fast hos meg, så helt ille kan de jo ikke ha vært.

Å frata barnefaren muligheten for deltakelse i oppveksten av eget barn syns bare blir trist.

[Gjest Gjest]

Hele problemstillingen suger.

50% løsningen er sosialdemokratisk riktig og kommer etter min oppfatning som en oppfølging av kravet om likestilling.

Faktorene som påvirker er: menn ønsker i dag større grad av deltakelse i oppdragelsen enn tidligere. Kvinner ønsker større frihet til å velge yrke / hobbyer og venner fremfor barn.

Så da passer modellen 50% godt sånn på papiret.

Ulempen er som det pekes på over barna. Disse blir utsatt for et eksperiment som vi ikke helt kjenner rekkevidden av i dag.

Når det er sagt syns jeg den selvfølgeligheten som fremlegges om at mor skal ha hovedomsorg suger. For meg som mann vil jeg nesten garantert tape. Om jeg ikke husker feil er det vell sånn omtrent 75% av barna som vokser opp med morsom hovedomsorgsperson. Far blir med dette gjort til sirkuspappaer uavhengig av årsaker og egnethet.

Det er ingenting galt med at far har hovedomsorgen for barna så lenge barna har ett trygt hjem.Fedre har en tedens til å bli "styrt" av ny dame som kommer inn i mannens liv og damen har ikke noe ønske om å vere stemor.og far ovelater lett omsorgstingene til damen og glemmer at det er han som er far! sirkuset er da i gang når mor ikke liker dette.

Jeg kjenner en far som har hovedomsorgen for sitt barn og han er en fantastisk pappa. moren har helge samveret og konfliktene er på samme nivå som ved "vanlig" pappa samever.

[Gjest lisha]

Kan det være slik at du har hatt nær 100% ansvar for barnet første leveår?

Er det slik at du har hatt 70-80% ansvar for alt praktisk med barnet de kommende år?

Det knyttes svært sterke bånd mellom mor og barn i denne perioden. Blir nesten umulig for en mannen og trenge inn / erstatte mor. Barnet ser dette, føler seg instinktivt tryggere hos mor i et normalt fungerende mor barn forhold. Den eldste datten min er særkullsbarn. Jeg har hatt henne i snitt ca 100 dager i året fra hun var 1 år. I perioden fra hun var 3 til 5 år hadde hun store problemer med overgangsfasene. Om jeg spør henne i dag, hvorfor var det slik sier hun; jeg hadde det bra hos mamma, var ikke noe galt hos deg, men jeg ville være hos mamma. Jeg hadde ingen mulighet til å erstatte denne tryggheten hun følte hos moren sin.

Så det store spørsmålet må jo være; hvordan får vi dette til? Hvordan begrense traumene barne opplever i et forhold som har gått d.

Kan forøvrig nevne at hun i dag ønsker å bo fast hos meg, så helt ille kan de jo ikke ha vært.

Å frata barnefaren muligheten for deltakelse i oppveksten av eget barn syns bare blir trist.

Barnefaren her har vært totalt fraværende fra jeg ble gravid, og til jeg dro fra han når jenta var 1,5 år. Det er kun etter han måtte begynne å betale bidrag når hun var to, og når jeg fikk meg ny samboer at han plutselig skal være her - i bunn dreier det seg om at han vil redusere bidragene sine. Jenta har ikke noe bånd med han desverre. Og når han har henne på samvær, så har han henne ikke alene. Han drar på besøk til andre, så fårde leke og ta seg av henne.

Når hun kommer hjem, er hun alltid sulten og tørst, og som oftest sår på rumpen pga manglende bleieskift.

Jeg har aldri nektet han samvær, og har gitt han mange muligheter og sjangser til å få et samarbeid etter vi flyttet ut. Men han klarer å ødelegge de, han bryter avtalene så det synger etter og gjør som han vil.. Og slik det er, så syns jeg ikke det er bra for jenta! Og da gjør jeg som jeg syns er best for henne!

Jeg hadde håpt at han skulle våkne opp og oppføre seg voksent! Men den gang ei..

Kanskje han klarer det med årene, og at jenta vil få et bånd med han etterhvert! Men nå er det til jentas beste slik det er.

Og det er jo veldig fint for deg at datteren din vil bo hos deg nå, da har det ordnet seg for dere med tiden:)

[Gjest lisha]

Og så må jeg bare legge til.. det dreier seg ikke om pengene!

Jeg kunne gledelig gitt avkall av bidragene om det førte til at jeg fikk være i fred! jeg skriver være i fred, for han er ikke noe hyggelig å ha rundt. Han har skadet bilen min, som han nekter for i etterkant, og han har gitt meg varige helseplager pga en lang vanskelig psykososial tid, som har ført til at jeg kun klarer å jobbe betydelig redusert!

Jeg og samboeren min hadde fint klart oss uten de pengene, selv om jeg må jobbe ganske redusert! Men så lenge han holder på som han gjør, så gir jeg de ikke fra meg, da tar jeg imot det jeg har krav på..

[ViljaH]

Helt enig med TS. Jeg hadde aldri orket å pendle slik selv, og jeg er voksen. I arbeidslivet blir det ansett som slitsomt å pendle slik, og man får ekstra betalt for det. Men barna, de skal bare akseptere å bli drasset frem og tilbake slik.

Og ja, jeg ser at barna i de aller fleste tilfeller er like knyttet til mamma og pappa, og helst skulle hatt lik tilgang på begge to hele tiden. Når foreldrene velger brudd, så velger de bort den løsningen.

Derfor er jeg også skeptisk til den "når jeg har det bra, har barna det bra, derfor flytter jeg". Det er litt lettvint iblandt. Jeg tror mange par burde jobbet seriøst med forholdet sitt for å få det bra igjen, av kjærlighet til barna.

[Gjest Gjest]

Jeg for min del er sjeleglad for det finnes ordninger i en ovegangsperiode som ikke gjør det det ekstra vanskelig å bli alene;)....i forbindelse med jobb har jeg sett litt av hvert, det er ikke alltid folk er den de gir seg ut for å være før de har deg i fellen, tro det eller ei.

[Gjest Gjest]

Jeg for min del er sjeleglad for det finnes ordninger i en ovegangsperiode som ikke gjør det det ekstra vanskelig å bli alene;)....i forbindelse med jobb har jeg sett litt av hvert, det er ikke alltid folk er den de gir seg ut for å være før de har deg i fellen, tro det eller ei.

jeg sjønnte ikke om du mente det var bra eller dårlig å ha slik deling ? og at folk ikke er den den gir seg ut for å vere er en kjent årsak til brudd.

[Far til 2]

barn har rett til å ha 2 foreldre ja og mange deler da omsorgen med 50/50 samver ved brudd.

Dette gir foreldre fri perioder uten barn og muligheten til å dyrke seg selv både yrkesmessig og privat. og i tilleg har dem "tid" til barna.

fantastisk eller ?

jeg mener dette er foreldre egoisme på høyt plan. Barna har ikke ett hjem som dem kan føle at her bor jeg! her er mine ting,mine venner og mitt rom. Barna blir kastet frem og tilbake og må forhholde seg til 2 hjem med ofte helt ulike regler og rutiner. Barna blir slitne og bor i koffert og foreldrene skryter av å gjøre såå mye med barna,men ingen tar det ansvaret det er å gi barna rom,tid og hvem synest ikke det er godt å komme hjem,slege seg ned på sin egen sofa og nyte hjemme?

dem har ingen hjemme !

Det er foreldrene sitt ansvar å gi barna ett hjem og da bør dem ta det avsvaret ved brudd. slik at barna slipper å bli kasteball for foreldre egoismen.

Jeg er helt uenig med deg.

Selv opplevde min søster og jeg felles omsorg, og vi storkoste os med muligheten til mye samvær med begge foreldrene våre.

I voksen alder fikk vi høre av våre venner fra barndomstiden savnet samværet med sin far fordi det var opplest og vedtatt av en liten makt elite at fedre ikke skulle delta i omsorgsarbeidet.

Min søster begynte tidlig å praktisere felles omsorg.

Da jeg fikk meg leilighet nær barna etter eget samlivsbrudd valgte barna å være VELDIG mye hos meg på ettermiddagen (gangavstand til mor). De var tydeligvis sulteforet på samvær slik en nabo beskrev det. "Trusselen om at jeg ikke var en del av barnas liv" var tydligvis ikke like truende for barna etterat de fikk mer tid sammen med meg.

For meg, min søster, våre venner, våre barn og våre venners barn, som alle har praktisert felles omsorg har dette med "flytting" aldri vært et problem. Faktisk har det vært mindre flytting vd å praktisere f.eks. 1 uke hvert sted fremfor å "flytte" 1 dag hver uke + annenhver helg.

Etterhvert som min søster og jeg kom i siste halvdel av tenårene valgte vi hver vår bostedforelder, delvis pga mindre krangling oss imellom og delvis ønsket om nærhet til hver vår vennekrets.

Jeg mener ikke at alle skal praktisere 50-50, men at det heller ikke er opp til oss foreldre å nekte barna en slik løsning. Vår subjektive mening skal ikke være til hinder for at våre barn ikke skal få de samme mulighetene som barn som har samboende foreldre.

[Tolly]

Hvorfor er det så få lom lar barna bli boende, og som selv flytter 50/50?

[Amber]

Nå må dere huske på at det er forskjell på folk; og forskjell på barn!

Jeg kan tildels være enig i at det ofte kan være egoisme i det med 50/50 - det blir jo lettere for foreldrene slik. I de fleste tilfeller er kanskje ingen av partene villige til å være annenhverhelg-forelder. Og det er jo forståelig. Da ender det kanskje med rettsak og uvennskap for resten av livet, og ingen ønsker jo det.

Til TS; Jeg synes du er ganske frekk som legger problemstillingen frem på den måten - er det din erfaring, eller din dømmende hånd over dem som har andre løsninger enn deg?

Vi har hatt 50/50 i mange år, og har virkelig anstrengt oss for å tilrettelegge, være venner og gjøre det beste for datteren vår. Det har nok vært vanskelig for alle parter, på forskjellige måter. Men jeg vet ikke om alternativet hadde vært bedre? Datteren min føler seg like mye hjemme begge steder; selv om det for henne ikke alltid har vært lett heller. Hun er like knyttet til far og mor.

Jeg tror at for noen barn så er det kanskje ikke best med 50/50 - for andre så er det problemfritt. Men å dømme andre for deres valg synes jeg ikke vi har noen rett til.

[Gjest Gjest]

Nå må dere huske på at det er forskjell på folk; og forskjell på barn!

Jeg kan tildels være enig i at det ofte kan være egoisme i det med 50/50 - det blir jo lettere for foreldrene slik. I de fleste tilfeller er kanskje ingen av partene villige til å være annenhverhelg-forelder. Og det er jo forståelig. Da ender det kanskje med rettsak og uvennskap for resten av livet, og ingen ønsker jo det.

Til TS; Jeg synes du er ganske frekk som legger problemstillingen frem på den måten - er det din erfaring, eller din dømmende hånd over dem som har andre løsninger enn deg?

Vi har hatt 50/50 i mange år, og har virkelig anstrengt oss for å tilrettelegge, være venner og gjøre det beste for datteren vår. Det har nok vært vanskelig for alle parter, på forskjellige måter. Men jeg vet ikke om alternativet hadde vært bedre? Datteren min føler seg like mye hjemme begge steder; selv om det for henne ikke alltid har vært lett heller. Hun er like knyttet til far og mor.

Jeg tror at for noen barn så er det kanskje ikke best med 50/50 - for andre så er det problemfritt. Men å dømme andre for deres valg synes jeg ikke vi har noen rett til.

ts her. det er du som er den dømmende part her som sier det er frekkt å legge frem en problemstilling mange sliter med.jeg har tydeligvis tråkket din dårlige samvittighet på tærne. spørsmålet til deg blir:hvorfor kan ikke du og faren bytte på å bo i huset der barna bor ? da slipper barnet belastninger og dere får det slik dere mener er bra for barnet.det kan da umulig vere vanskelig for dere dette!

[Amber]

Så du mener, at far med sin nye familie skal bytte på å bo huset sitt, med meg og min nye familie?

Denne diskusjonen er nå blitt så tåpelig at jeg vet ikke engang om jeg gidder å kommentere. Du må komme med argumentasjoner som har rot i virkeligheten, dette blir tåpelig.

Du har ikke tråkket meg på tærne; men det er åpenbart at du er forbannet av en eller annen grunn.

Du må gjerne legge frem problemstillingen din; som mange sliter med, ja, men det har kanskje litt med måten du skriver på, som gjør den"frekk"? Det syntes iallefall jeg.

Lite spørsmål til deg, som synes vi "andre" som har 50/50 er så egoistiske; Ville du gitt opp omsorgen for dine barn til far; og blitt annenhver-helg mamma for å unnga 50/50, som er så skadelig som du sier?

[Gjest Regine]

Så du mener, at far med sin nye familie skal bytte på å bo huset sitt, med meg og min nye familie?

Lite spørsmål til deg, som synes vi "andre" som har 50/50 er så egoistiske; Ville du gitt opp omsorgen for dine barn til far; og blitt annenhver-helg mamma for å unnga 50/50, som er så skadelig som du sier?

Jeg er ikke TS, men må bare kommentere de siterte avsnittene:

Hvorfor er det så utenkelig at de voksne skal måtte flytte ukentlig? Du vil altså forlange at barnet flytter, men selv vil du ikke engang vurdere noe lignende? For da er det en tåpelig diskusjon....

Ja, for egen del ville jeg selvsagt heller blitt helgemamma ut fra en vurdering av barnets beste enn trumfet gjennom en 50/50 ordning fordi det var det enkleste for oss voksne. Hva er så rart m det?

[AnonymBruker]

Jeg skulle heller bodd i koffert enn å kun se min far og bror en gang hver 14. dag. Min mor var et monster uten sidestykke og jeg hadde gitt min høyre arm for en oppvekst med 50/50 for å få "avlastning" hos min far. Litt spesielt tilfelle muligens, men det har jo mye med utførelsen av delt omsorg å gjøre også. Samt at om det er flere søsken så får de være sammen, og ikke ene hos moren og andre hos faren. Jeg og min bror ble delt opp og i dag er vi som fremmede som spiser ribbe sammen en gang i året. I alle fall frem til våre foreldre går bort, da blir det vel helt slutt fordi vi ikke har noe forhold å snakke om.

Da synes jeg koffert og 50/50 er mye bedre enn å ikke ha noe forhold til sin familie, rett og slett fordi man ikke har hatt nok kontakt i barne og ungdomsåra.

Anonym poster: aebaa95c52792f72e5dd6491fbbb0c43

[Kontormus]

Så du mener, at far med sin nye familie skal bytte på å bo huset sitt, med meg og min nye familie?

Denne diskusjonen er nå blitt så tåpelig at jeg vet ikke engang om jeg gidder å kommentere. Du må komme med argumentasjoner som har rot i virkeligheten, dette blir tåpelig.

Du har ikke tråkket meg på tærne; men det er åpenbart at du er forbannet av en eller annen grunn.

Du må gjerne legge frem problemstillingen din; som mange sliter med, ja, men det har kanskje litt med måten du skriver på, som gjør den"frekk"? Det syntes iallefall jeg.

Lite spørsmål til deg, som synes vi "andre" som har 50/50 er så egoistiske; Ville du gitt opp omsorgen for dine barn til far; og blitt annenhver-helg mamma for å unnga 50/50, som er så skadelig som du sier?

Ai ai Amber, det vil jeg si er å tråkke i salaten! Utsagnet om at det er urimelig at far sammen med sin nye familie (dvs. deg) skal flytte inn og ut av sitt forrige hjem, er i høyeste grad egoistisk! Jeg ser imdlertid utfordringene, men det er altså ikke ungenes behov som hensyntas her.

Jeg kan heller ikke se at TS er dømmende, men kommer med sine personligebetraktinger og jeg er tildels enig.

Jeg har også hørt familier har fortalt at 50/50 har vært slitsomt for barna til tross for at vennenettverket var det samme. Og mange som ikke har problemer med dette. Det skyldes sikkert at vi som mennesker er litt forskjellige og ikke alle påvirkes i like stor grad av de fysiske omgivelsene. Likeledes er sikkert foreldre noe forskjellige slik at man har ulike kvaliteter.

Men, jeg kan jo ikke fri meg for å tenke på at far har i større grad en tendens til å involvere en ny kvinne som ofte tar styring over både særkullsbarn, eventuelt egenfødte barn og dermed styrer hele familiedynamikken. (Ligger kanskje i kvinners gener?) Slike faktorer jo det jo ikke mindre komplisert.Dette er en betraktning på generellt grunnlag, bare så det er sagt!