Er familien min fattig? Teit kommentar fra jente...

[Pene sko...]

Er familien min fattig?

Idag sa en jente på skolen (jeg går på vgs) at familien min var fattige fordi vi ikke eier bolig.

Moren min tjener over 500 000 i året, og leier en bolig. Hun bor sammen med meg og to yngre søsken. Faren vår er død.

Hun har ingen gjeld, og jeg vet hun har en del sparepenger på konto.

Hun skulle gjerne kjøpt bolig nå, men får ikke nok lån til å kjøpe en bolig med 4 soverom, derfor leier hun foreløpig.

Vi har det bra. Har alt vi trenger og mer til. Det eneste vi ikke har er en egen bolig.

Jeg ble veldig såret av det denne jenta sa på skolen. Hun mener visst at alle som leier er fattige.

Anonym poster: 584d74384c500b57d9692b4a0bf2e2e2

Ikke hør på sånt tull. Det er bare slikt folk sier når de selv er usikre og føler seg truet av noen. Økonomi-kortet er et slag under beltet, men idiotisk når det ikke stemmer, som i det aktuelle tilfellet. Inntekten moren din har er en god, normal inntekt. Det er mange over, men også veldig mange under. At moren din har problemer med å få lån i dagens boligmarked er absolutt ikke uvanlig om dere bor i Oslo eller Stavanger. Bolig har blitt så kostbart at panelet i DN eller e24 mente at man burde kjøpe utenfor Oslo om du tjente under 700k. Det er altså spinnvilt marked for tiden.

Som noen nevner finnes det eksempelvis andre plasser i Oslo enn Bogstadveien og Bygdø Alle. Jeg har en kamerat som gjerne vil kjøpe noe eget, men siden han på død og liv må til vestkanten, så sliter han med å skrape sammen nok penger til å få "riktig adresse". Om han følger mitt råd og kjøper noe på "skumle" østkanten, så vil han kunne kjøpe en vel så flott bolig til en overkommelig sum. Flytt lenger østover. Der er det billigere og vel så uproblematisk som andre finere plasser. Vi er tross alt i 2012. Jeg blir ikke knivstukket, ranet eller forsøkt voldtatt når jeg går til trikkholdeplassen fra min leilighet på Torshov.

Men igjen, for å svare på spørsmålet; Nei, dere er ikke fattige. På ingen måte.

Endret 13. september 2012 av Pene sko...

[AnonymBruker]

Litt OT, men jeg lurer fælt på hva slags bolig dette var. Vi både kjøpte og solgte flere ganger på sent 80- og tidlig 90-tall, og den dyreste boligen var en femroms med to balkonger midt i Oslo sentrum... til den nette sum av 420000. Den billigste boligen var en toroms i en høyblokk på Oslo Øst, som vi solgte for 185000. I dag koster den nesten to milioner.

Det høres veldig rart ut. Vi kjøpte nemlig hus i Kristiansand (ingen fantastisk villa) til 850.000 i 1982, det var ikke barebare å knipse med fingrene å få en sentrumsliggende femroms med to balkonger på tidlig 90-tall til halve prisen. Huset går i dag for 5 millioner, ikke 10-15. Du får det til å høres veldig enkelt ut.

Anonym poster: 7f7abd9dbf0f091d646b4aa6b1339faf

[gbnj]

"Jeg eier ikke bolig. Jeg har familie og tre barn, men vi leier. Folk sier: «Du har vært finansanalytiker, du må da skjønne hvor smart det er å kjøpe bolig!»

Han smiler. Jean-Baptiste Huynh er en mann som smiler mye, og noen ganger glir det over i en oppglødd, lys latter.

- Men å tenke annerledes er flott! Andre investerer i eiendom, jeg investerer i kunnskap og muligheten til å leve fleksibelt. Når jeg underviser elevene mine i økonomi, sier jeg at det er tre ting de bør jobbe for her i livet: Sosialt nettverk, kunnskap og god helse"

http://www.aftenpost...et-6968364.html

Endret 13. september 2012 av gbnj

[lulle]

Det høres veldig rart ut. Vi kjøpte nemlig hus i Kristiansand (ingen fantastisk villa) til 850.000 i 1982, det var ikke barebare å knipse med fingrene å få en sentrumsliggende femroms med to balkonger på tidlig 90-tall til halve prisen. Huset går i dag for 5 millioner, ikke 10-15. Du får det til å høres veldig enkelt ut.

Anonym poster: 7f7abd9dbf0f091d646b4aa6b1339faf

82 og 90 var to helt forskjellige eiendomsmarkedet. Det var krakk i 88, og da falt alle huspriser betraktelig. Vi kjøpte leilighet i 87 for 420 000, solgte den i 93 for 285. I 1992 prøvde vi å selge. Fikk ett bud 180 000. Det var med andre ord mye verre å selge enn å kjøpe den gang.

[Gjest annemor30]

Jeg vil ikke si dere er fatiige nei,hvis dere trives der så skjønner jeg ikke at ANDRE har problemer med det.. Men så er nok jeg litt rar også.. Dere opplever og gjør kanskje andre ting som denne andre ikke gjør/opplever også

Endret 13. september 2012 av annemor30

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke si dere er fatiige nei,hvis dere trives der så skjønner jeg ikke at ANDRE har problemer med det.. Men så er nok jeg litt rar også.. Dere opplever og gjør kanskje andre ting som denne andre ikke gjør/opplever også

Vet ikke helt om jeg forstod den siste setningen, men er det på det åndelie plan? Eller misforstod jeg deg helt nå?

Anonym poster: 584d74384c500b57d9692b4a0bf2e2e2

[Gjest Trolltausa]

Jeg skriver at jeg anser det å være heldig som å oppnå noe uten særlig innsats, som eks å være født i norge med all den veldstand som følger med, eller å være født med foreldre som kan hjelpe og bidra økonomisk, (kun eks). Det motsatte gjelder selvsagt ved å være uheldig, dvs at man er til feil tid/sted, eller det skjer noe man ikke kunne forhindret.

At man ikke får jobb har jo mange forklaring, selvsagt var det et vanskelig jobbmarked på -90 tallet, men jeg anser meg likevel ikke som heldig som fikk jobb. Jobb fikk jeg fordi jeg søkte på alt som var, og antagelig gjorde en god innsats. At jeg ikke måtte ha 20% egenkapital da jeg kjøpte bolig, skyldes igjen at jeg satte meg inn i hva de forskjellige bankene kunne tilby.

Du skriver i innlegget ditt at det var vanskelig å få bolig fordi dere ikke hadde tilstrekkelig egenkapitale, samtidig som du referer til noen boligpriser som var svært høye, markedet tatt i betraktning. Hadde dere gått ned i standard og størrelse ville det antagelig ikke være noe problem. DET ER KJERNEN i mitt første innlegg : På - 90 tallet var boligene såpass lave i pris at de fleste (ja selvsagt unntak) kunne skaffe seg sin egen. Kanskje ikke den største og fineste, men likevel sitt eget.

Jeg lurer på hvor langt du mener man skal gå ned i standard

Boligen vi bor i i dag, kostet 860 000 i 1993, og det er et "prosjekthus" som ble levert med uferdig 2. etg, ikke opparbeidet tomt, og en god del egeninnsats.

Anonym poster: b998a9702abf78d4bae0477ccfb94b65

Vi kjøpte samme type "ferdigprosjekterte" hus (uinnredet 2.etg, egeninnsats, og ikke opparbeidet tomt, 80% husbankfinansiert, 20% egenkapital) selv, og du finner vel knappest noen boliger med lavere standard enn slike hus.

Heller ikke er størrelsen noe å skryte av, da vi har ca 117 m2 boligareal.

Det som økte prisene på flere av disse husene var at mange ble bygget med utleieenhet i underetasjen. Det økte som sagt prisen på huset, men gjorde det også lettere å få lån.

[Gjest annemor30]

Vet ikke helt om jeg forstod den siste setningen, men er det på det åndelie plan? Eller misforstod jeg deg helt nå?

Anonym poster: 584d74384c500b57d9692b4a0bf2e2e2

Kanskje de prioriterer og bruke penger på reise feks;)

[Horge]

Du forstår ikke. Dersom jeg har kjøpt en bolig på 100kvm til 2 millioner i Ski og selger den for 3 millioner, gidder jeg da flytte til Oslo og betale 3 millioner for noe på 70kvm?

Hva du ønsker å gjøre skal du få velge selv, men det du beskriver her er et av de mest tydelige flyttemønsterne vi har om dagen: Godt voksne mennesker som selger eneboligen etter at barna har flyttet ut, og som kjøper en mindre leilighet med høy standard.

[lulle]

Jeg lurer på hvor langt du mener man skal gå ned i standard

Vi kjøpte samme type "ferdigprosjekterte" hus (uinnredet 2.etg, egeninnsats, og ikke opparbeidet tomt, 80% husbankfinansiert, 20% egenkapital) selv, og du finner vel knappest noen boliger med lavere standard enn slike hus.

Heller ikke er størrelsen noe å skryte av, da vi har ca 117 m2 boligareal.

Det som økte prisene på flere av disse husene var at mange ble bygget med utleieenhet i underetasjen. Det økte som sagt prisen på huset, men gjorde det også lettere å få lån.

Nå vet ikke jeg hvordan familieforholdene dine var den gang, men som sagt , jeg bor i en av Norgrs dyreste byer. Kjøpte hus på 120 kv + kjeller for 700 000. Solgte leilighet på 50 kv for 280. Dette var i 1993/1994. Men uansett 890 000 var jo heller ingen pris, vil tippe at dere med 2 inntekter hadde kanskje 400 i årslønn på den tiden.... Hvis dere ikke hadde to inntekter hadde det vell vært nok med en leilighet?

Men du.... Ser du virkelig ikke poenget mitt?

[AnonymBruker]

82 og 90 var to helt forskjellige eiendomsmarkedet. Det var krakk i 88, og da falt alle huspriser betraktelig. Vi kjøpte leilighet i 87 for 420 000, solgte den i 93 for 285. I 1992 prøvde vi å selge. Fikk ett bud 180 000. Det var med andre ord mye verre å selge enn å kjøpe den gang.

Du sitter faktisk ikke med fasitsvaret her.

Mine foreldre kjøpte en bolig i 1985 til 580 000 kroner.

De solgte den da de flyttet fra hverandre i 1989 (etter krakket), og fikk da 740 000.

Anonym poster: b998a9702abf78d4bae0477ccfb94b65

[Gjest Trolltausa]

Nå vet ikke jeg hvordan familieforholdene dine var den gang, men som sagt , jeg bor i en av Norgrs dyreste byer. Kjøpte hus på 120 kv + kjeller for 700 000. Solgte leilighet på 50 kv for 280. Dette var i 1993/1994. Men uansett 890 000 var jo heller ingen pris, vil tippe at dere med 2 inntekter hadde kanskje 400 i årslønn på den tiden.... Hvis dere ikke hadde to inntekter hadde det vell vært nok med en leilighet?

Men du.... Ser du virkelig ikke poenget mitt?

Jeg må bare si at jeg ikke er den anonyme brukeren du har diskutert med tidligere i tråden, jeg er bare enig med den brukeren, og nei, jeg ser ikke poenget ditt, selv om jeg prøver.

Men det er vel egentlig greit, siden du heller ikke ser poenget mitt.

Jeg vet ikke hvordan det var hos den anonyme brukeren, men jeg sjekket prisnivået på leiligheter her, kontra de tidligere nevnte "ferdigprosjekterte" husene, og prisene var tilnærmet like. Det kan være fordi de få leilighetene som fantes i området var veldig ettertraktede,og at prisnivået ble presset opp på grunn av det, men den mer sannsynlige årsaken er at husene holdt en mye lavere standard enn leilighetene, og derfor holdt samme prisnivå som leilighetene.

(Jeg bor ikke i et pressområde)

Og jeg er i alle fall ikke i tvil om at vi valgte riktig da vi valgte å kjøpe 62m2, med utleieenhet, og mulighet for utvidelse (2.etg), for samme pris som vi hadde måttet betalt for en 80 m2 leilighet.

I vårt tilfelle 863 000 i 1994.

(Jeg finner det forøvrig merkelig at du tidligere i tråden hevder at dette var et veldig høyt prisnivå, for så i dette innlegget si at dette var "ingen pris").

[Gjest annemor30]

Har dere laget en ny tråd som handler om ferdig hus

[Gjest Sophie Magdalene]

Ingen har noe med å blande seg inn i andres økonomi - det er en uting. MEN hvis jeg var i moren til TS sin situasjon så hadde jeg nok valgt å kjøpe en bolig med færre soverom, så fikkk barna bare dele rom. Det er faktisk ikke uvanlig at barn deler rom i oppveksten.

Det er f.eks mange hus med 3 soverom og kjellerstue/loftstue - da har barna et sted å ha besøk uten å bruke soverommet.

For det er ikke til å stikke under en stol at det er litt dumt å ikke komme seg inn på boligmarkedet, man taper massevis av penger hver måned på å leie hus.

Å leie et hus med 4 soverom her i byen koster 25-30 tusen i mnd - da sier det seg selv at det er å kaste penger ut vinduet.

[Gjest Trolltausa]

Har dere laget en ny tråd som handler om ferdig hus

Beklager om du synes jeg har sporet av, det var ikke meningen.

Jeg følte bare for å påpeke at ting ikke var ikke så enkelt som den brukeren jeg svarte hevdet at alt var, og at det ikke er slik at alle som ikke fikk kjøpt hus for 20 år siden ikke jobbet hardt nok for det.

[AnonymBruker]

Jeg må bare si at jeg ikke er den anonyme brukeren du har diskutert med tidligere i tråden, jeg er bare enig med den brukeren, og nei, jeg ser ikke poenget ditt, selv om jeg prøver.

Men det er vel egentlig greit, siden du heller ikke ser poenget mitt.

Jeg vet ikke hvordan det var hos den anonyme brukeren, men jeg sjekket prisnivået på leiligheter her, kontra de tidligere nevnte "ferdigprosjekterte" husene, og prisene var tilnærmet like. Det kan være fordi de få leilighetene som fantes i området var veldig ettertraktede,og at prisnivået ble presset opp på grunn av det, men den mer sannsynlige årsaken er at husene holdt en mye lavere standard enn leilighetene, og derfor holdt samme prisnivå som leilighetene.

(Jeg bor ikke i et pressområde)

Og jeg er i alle fall ikke i tvil om at vi valgte riktig da vi valgte å kjøpe 62m2, med utleieenhet, og mulighet for utvidelse (2.etg), for samme pris som vi hadde måttet betalt for en 80 m2 leilighet.

I vårt tilfelle 863 000 i 1994.

(Jeg finner det forøvrig merkelig at du tidligere i tråden hevder at dette var et veldig høyt prisnivå, for så i dette innlegget si at dette var "ingen pris").

Høyt prisnivå i forhold til markedet generelt på den tiden, "ingen pris" indexregulert for dagens marked eller hvis man hadde to vanlige inntekter. Var det klarere?<br /><br /> Anonym poster: c8ceb2fd5a17c8e5ae6d56bfe77c4ee6

[AnonymBruker]

Ja, jeg skjønner ikke dette med at barn MÅ ha sitt eget soverom. Når jeg var liten så delte jeg og broren min rom, fordi det kun var to soverom i det huset moren og faren min eide, så ble det enda en, når min søster ble født.

De ble skilt, og hadde vi fortsatt bodd der så hadde vi før eller siden blitt nødt til å gjøre noe, som det ene arbeidsrommet, som kunne blitt et soverom til min lillesøster.

Dagens unge er så bortskjemte, og foreldre stokk dumme. Ingen dør av å dele rom, og hvis er det som skal til for å få noe stabilt, så gjør man det.

Ts: Nei, dere ikke fattige, men dere slenger penger rett ut av vinduet. Rettere sagt, din mor gjør det. Det er snakk om å sikre seg selv, ikke nødvendigvis sine barn. Jeg vil at moren min skal leve godt i sine eldre dager, når den tid kommer, men hun vil heller at vi skal sitte igjen med noe. Det jeg mest tenker på er at boligen hennes kan gi henne økonomisk hjelp hvis det er nødvendig, at hun kan låne på huset hvis det dukker opp noe.

Det andre er at har man hus, leilighet eller hva søren så har man det, man kan ikke miste det (så lenge man betaler lånet såklart). Det man gjør ved å leie er å spille russisk rullet! Hvem vet hvor lenge dere kan bo der. Hva hvis eier/eierene dør? Eller hva hvis de som eier det bestemmer seg for å selge osv.

Det er så usikkert å leie, for de som ikke har noe imot å flytte på seg støtt og stadig greit, men for de som liker at ting er stabilt? Nei!

Jeg ser på det både som stabilt, både økonomis og for ens egen del. Det er greit å vite at hvis det skulle skje noe så har man et hus eller leilighet som kan være sikkerhet. Som jeg tenker, den dagen jeg får barn, vil jeg ha en mulighet til å hjelpe dem, ved å ha en sikkerhet i min bolig.

Dere er kanskje ikke fattige, men dere eier ikke noe heller, hvis du skjønner hva jeg mener, dere har null sikkerhet for fremtiden, og det er skummelt. Det er ikke for sent, moren din kan fortsatt skaffe seg bolig, så lenge dere ikke er kravstore på at dere MÅ ha hvert deres soverom. Mange får faktisk startslån som kan brukes til EK, det pluss litt sparing fra din mor, så kan dere få noe greit, noe som er stabilt.

Anonym poster: ee41d0cfeeea749d0e64b60b04de9cc4

[Gjest annemor30]

Tror TS får flere spørsmål ved å dele rom med søsken enn at de leier.

[AnonymBruker]

Det tviler jeg på, for selvom mange har sitt eget rom, så er det også mange som deler. Og er det ikke bedre å ha noe stabilt?

Anonym poster: ee41d0cfeeea749d0e64b60b04de9cc4

[Polariste]

Ja, jeg skjønner ikke dette med at barn MÅ ha sitt eget soverom. Når jeg var liten så delte jeg og broren min rom, fordi det kun var to soverom i det huset moren og faren min eide, så ble det enda en, når min søster ble født.

De ble skilt, og hadde vi fortsatt bodd der så hadde vi før eller siden blitt nødt til å gjøre noe, som det ene arbeidsrommet, som kunne blitt et soverom til min lillesøster.

Dagens unge er så bortskjemte, og foreldre stokk dumme. Ingen dør av å dele rom, og hvis er det som skal til for å få noe stabilt, så gjør man det.

Ts: Nei, dere ikke fattige, men dere slenger penger rett ut av vinduet. Rettere sagt, din mor gjør det. Det er snakk om å sikre seg selv, ikke nødvendigvis sine barn. Jeg vil at moren min skal leve godt i sine eldre dager, når den tid kommer, men hun vil heller at vi skal sitte igjen med noe. Det jeg mest tenker på er at boligen hennes kan gi henne økonomisk hjelp hvis det er nødvendig, at hun kan låne på huset hvis det dukker opp noe.

Det andre er at har man hus, leilighet eller hva søren så har man det, man kan ikke miste det (så lenge man betaler lånet såklart). Det man gjør ved å leie er å spille russisk rullet! Hvem vet hvor lenge dere kan bo der. Hva hvis eier/eierene dør? Eller hva hvis de som eier det bestemmer seg for å selge osv.

Det er så usikkert å leie, for de som ikke har noe imot å flytte på seg støtt og stadig greit, men for de som liker at ting er stabilt? Nei!

Jeg ser på det både som stabilt, både økonomis og for ens egen del. Det er greit å vite at hvis det skulle skje noe så har man et hus eller leilighet som kan være sikkerhet. Som jeg tenker, den dagen jeg får barn, vil jeg ha en mulighet til å hjelpe dem, ved å ha en sikkerhet i min bolig.

Dere er kanskje ikke fattige, men dere eier ikke noe heller, hvis du skjønner hva jeg mener, dere har null sikkerhet for fremtiden, og det er skummelt. Det er ikke for sent, moren din kan fortsatt skaffe seg bolig, så lenge dere ikke er kravstore på at dere MÅ ha hvert deres soverom. Mange får faktisk startslån som kan brukes til EK, det pluss litt sparing fra din mor, så kan dere få noe greit, noe som er stabilt.

Anonym poster: ee41d0cfeeea749d0e64b60b04de9cc4

Så det du prøver å si til TS er at: Nei dere er ikke fattige, men moren din er dum?

Det er ikke alltid mulig å gå ned i størrelse eller standard, det finnes en grense. Skulle jeg hatt råd til å kjøpe leilighet, hadde jeg såvidt hatt råd til en ett-roms. Men jeg er kanskje bortskjemt fordi jeg ikke vil dele ett rom og kjøkken med barnet mitt? Jo mer du skriver, jo mer viser du at du ikke forstår. Ingen kan ikke tvinge deg til å dra hodet opp av sanden, men du kan i det minste være litt mindre bombastisk i dine uttalelser.Litt ydmykhet har heller ingen dødd av.