Hun vil ikke ha flere barn

[Strixvaria]

TS her

Hun må tenke på det, og har gitt seg selv en uke. Jeg må bare godta det. Klarer ikke avslutte forholdet. Vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette i en uke. Reise bort og ikke ha kontakt? Eller skal vi late som ingenting har skjedd mens hun tenker?

Anonym poster: c0b9d4a13ba0b365625893b17565cf66

Så damen vet altså at du ikke kommer til å forlate henne uansett hva hun gjør, med andre ord? Dette handler om prioriteringer, også fra din side. Om du ønsker barn mest av alt i hele verden, og dama ikke vil gi deg det, så er hun rett og slett ikke den rette for deg. Da mangler dere en viktig fellesnevner, og dersom ønsket ditt er så inderlig sterkt kommer dette savnet til å gnage deg så lenge du er omgitt av andres barn (inkludert hennes), fordi det vil være en evig påminnelse om drømmen du aldri fikk oppfylt. Da kommer du aldri til å klare å bli ordentlig lykkelig. Om du imidlertid kommer frem til at du kan leve med ikke å få egne barn, fordi du heller vil ha denne dama (og er sikker på at dette forholdet kommer til å vare), så må du belage deg på å godta at hun ikke vil ha flere barn, og at du dermed ikke vil får barn noensinne (igjen, så sant forholdet varer - dersom du kjenner på savnet av egne barn vil dette utvilsomt tære på forholdet, og således er sjansen stor for at hele forholdet ender opp i et nullsumspill hvor du ender der du startet, bare enda et par år eldre).

Jeg sier ikke at dette på noen som helst måte er et enkelt valg, men det er et valg du bør begynne å forespeile deg at det er en viss mulighet for at du vil måtte ta innen kort tid.

[Gjest Gorgonzola]

Jeg har vært sammen med en jente i 3 år. Vi er begge snart 30. Hun har en datter i skolealder fra et tidligere forhold.

Vi har bodd sammen i over ett år, og jevnlig pratet om å få barn. Vi har snakket om framtiden og vi begge vet hva vi vil. Stifte familie og ha det lykkelig sammen.

Det er en stund siden vi har pratet om barn, så jeg tok opp temaet nylig. Nå viser det seg at hun ikke ønsker barn. Hun har fått tid til å tenke, og hun har nå gitt meg beskjed om at hun ikke vil gå gjennom graviditet, fødseldepresjoner og opptrening av kropp flere ganger.

Jeg har ingen barn, og har alltid ønsket meg barn. Nå viser det seg at kjæresten min, samboeren min, bestevennen min ikke deler samme tanke.

Hva i all verden skal jeg gjøre?

Hvordan kan jeg være sammen med henne og datteren hennes når jeg også vil ha et eget barn?

Jeg ser på venner og andre familiemedlemmer som får barn - og jeg blir bare mer og mer klar for eget barn.

Hva skal jeg gjøre?

Hun har ombestemt seg, som det så fint heter. Hvis du dropper å pakke inn forklaringen er nok sannheten at hun ikke mener dere er "meant to be". Hun har gått lei/mistet følelser/kommet på andre tanker eller hav det nå heter når kvinner skal forsøke å forklare hvorfor det er gått i stå.

Tror dette er et point-of-no-return for deg kamerat. Like greit å initiere en "hva med forholdet"-prat først som sist og være dønn forberedt på at dere konkluderer med at dette ikke ble det dere (eventuelt hun) trodde.

Life's a box of chocolate.........

Endret 9. september 2012 av Gorgonzola

[AnonymBruker]

Jeg tror man kan bli lykkelig med flere mennesker, og ha et fantastisk forhold med flere mennesker.

Felles ønske om barn er en forutsetning for meg. Det er ting om man ikke kan få barn, men om han ikke vil - da måtte jeg gått ut av forholdet, uansett.

Jeg er ikke villig til å gi opp mitt ønske om en familie, rett og slett.

Hennes utgangspunkt er helt legitimt og forståelig, det er ikke egoistisk.

Dette er hennes ønske, og hun skal ikke presses til å få barn.

Samme gjelder for deg.

Anonym poster: 4131485ab08604dd56b0285abe752900

[Gjest Gjest]

Prat frampå om at du kan tenkje deg å bli sæddonator. Då får du eigne biologiske barn, samtidig med at du vil hjelpe andre med å få barn. Protesterer ho, kan du prøve å overtale ho til å akseptere at dette er din måte å få eigne barn når ho ikkje vil vere med på det. Eller så kan du donere utan at ho veit om det.

[AnonymBruker]

Så damen vet altså at du ikke kommer til å forlate henne uansett hva hun gjør, med andre ord? Dette handler om prioriteringer, også fra din side. Om du ønsker barn mest av alt i hele verden, og dama ikke vil gi deg det, så er hun rett og slett ikke den rette for deg. Da mangler dere en viktig fellesnevner, og dersom ønsket ditt er så inderlig sterkt kommer dette savnet til å gnage deg så lenge du er omgitt av andres barn (inkludert hennes), fordi det vil være en evig påminnelse om drømmen du aldri fikk oppfylt. Da kommer du aldri til å klare å bli ordentlig lykkelig. Om du imidlertid kommer frem til at du kan leve med ikke å få egne barn, fordi du heller vil ha denne dama (og er sikker på at dette forholdet kommer til å vare), så må du belage deg på å godta at hun ikke vil ha flere barn, og at du dermed ikke vil får barn noensinne (igjen, så sant forholdet varer - dersom du kjenner på savnet av egne barn vil dette utvilsomt tære på forholdet, og således er sjansen stor for at hele forholdet ender opp i et nullsumspill hvor du ender der du startet, bare enda et par år eldre).

Jeg sier ikke at dette på noen som helst måte er et enkelt valg, men det er et valg du bør begynne å forespeile deg at det er en viss mulighet for at du vil måtte ta innen kort tid.

TS her:

Formulerte meg litt dårlige sist. Jeg vet ikke om jeg forlater henne om det viser seg at hun ikke vil ha barn.

Jeg har det, og vi har det svært bra sammen. Jeg ser for meg en framtid med henne. Hvordan skal jeg klare å se henne sammen med sitt biologiske barn og vite at jeg aldri vil få mitt eget barn?

Jeg tror ikke jeg klarer det.

Det vil være svært, svært så vanskelig å avslutte forholdet om det viser seg at hun ikke vil ha barn.

Jeg har hatt en del uflaks i forhold, og jeg har vært langt nede. Dette kommer til å bli veldig tungt. Vurderer å selge alt jeg har, flytte og starte på nytt en annen plass.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har gitt henne 2 uker. Innen den tid må jeg ha svar.

Jeg har før gitt en jente tid til å tenke(om hun vil være sammen med meg eller ikke), men den gang var det på ubestemt tid. Den tabben gjør jeg ikke igjen.

Hun bedyrer at det ikke er meg det er noe galt med. Det er kun vanskeligheter med å få flere barn som er spørsmålet her.

Anonym poster: c0b9d4a13ba0b365625893b17565cf66

[Gjest Gorgonzola]

Men TS, det hjelper ikke å gi ei jente tid til å tenke skjønner du.

Den dagen du (alternativt hun selv) lanserer det så har hun allerede tenkt leeeeeenge...

[Strixvaria]

TS her:

Formulerte meg litt dårlige sist. Jeg vet ikke om jeg forlater henne om det viser seg at hun ikke vil ha barn.

Jeg har det, og vi har det svært bra sammen. Jeg ser for meg en framtid med henne. Hvordan skal jeg klare å se henne sammen med sitt biologiske barn og vite at jeg aldri vil få mitt eget barn?

Jeg tror ikke jeg klarer det.

Det vil være svært, svært så vanskelig å avslutte forholdet om det viser seg at hun ikke vil ha barn.

Jeg har hatt en del uflaks i forhold, og jeg har vært langt nede. Dette kommer til å bli veldig tungt. Vurderer å selge alt jeg har, flytte og starte på nytt en annen plass.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har gitt henne 2 uker. Innen den tid må jeg ha svar.

Jeg har før gitt en jente tid til å tenke(om hun vil være sammen med meg eller ikke), men den gang var det på ubestemt tid. Den tabben gjør jeg ikke igjen.

Hun bedyrer at det ikke er meg det er noe galt med. Det er kun vanskeligheter med å få flere barn som er spørsmålet her.

Anonym poster: c0b9d4a13ba0b365625893b17565cf66

Det er spesielt dette jeg tenker på - hvordan det blir for deg å se hennes barn vokse opp, vel vitende om det kunne løpt en annen liten tass som var din ved siden av. Samtidig skjønner jeg at dette er en nærmest umulig situasjon å være i, og det finnes ingen opplagt vei ut av den. Mitt eneste råd vil være å følge opp fremover - det er tross alt bedre at dama etter 2 uker sier det som det er enn at du skal bruke masse tid og energi på "ingenting", for når du får et svar - enten det er positivt eller negativt - har du hvertfall en litt tryggere grunn å stå på. Det verste er (etter mitt syn) uvitenheten og usikkerheten som oppstår når man ikke helt vet hvor man har hverandre.

[Gjest Awzm me]

Syns hun er egoistisk. Hun har barn fra før, men unner ikke deg egne barn. Da kan man jo lure på hvor mye du betyr for henne.

Tror du burde tenke deg nøye om fremover. Ikke vent til det er for sent å starte med barn.

Anonym poster: be4aa450b3e8cb0a00cc0255acf88e2a

Hun er ikke egoistisk. Det er ikke han som må gå igjennom masse vondt, eventuelle depresjoner, og "ødelegger" kroppen. Det er ikke hennes ansvar å sørge for at han skal få barn. Men det er dårlig gjort at hun sa hun ville ha det før, og at det har planlagt, og så plutselig vil hun ikke!

Ts, du må finne ut hva som er viktigst, henne, eller en egen familie, eller dere kan adoptere. Håper det ordner seg

[AnonymBruker]

Det er spesielt dette jeg tenker på - hvordan det blir for deg å se hennes barn vokse opp, vel vitende om det kunne løpt en annen liten tass som var din ved siden av. Samtidig skjønner jeg at dette er en nærmest umulig situasjon å være i, og det finnes ingen opplagt vei ut av den. Mitt eneste råd vil være å følge opp fremover - det er tross alt bedre at dama etter 2 uker sier det som det er enn at du skal bruke masse tid og energi på "ingenting", for når du får et svar - enten det er positivt eller negativt - har du hvertfall en litt tryggere grunn å stå på. Det verste er (etter mitt syn) uvitenheten og usikkerheten som oppstår når man ikke helt vet hvor man har hverandre.

TS her:

Jeg skal prøve å leve så normalt som mulig til..."dommen" faller. Jeg vet hvertfall at jeg sliter med å forestille meg et liv uten henne. Og spesielt når det "kun" er fordi vi har forskjellige tanker angående barn.

Hvordan i huleste skal jeg klare å kommer over noen jeg har så ufattelige mye følelser for, og i tillegg vet at følelsene hennes for meg er like sterke.

Hun har ikke tenkt lenge på dette. Det har i grunnen ikke vært et tema(sånn rent bortsett fra første gang vi pratet om det for en god stund siden), før jeg plutselig nevnte det. Det kom brått på. Derfor trenger hun tid.

Tro du meg, hun holder meg ikke for narr. Og hun er svært så lei sæ for dette. Jeg tror henne på det, men det er likevel veldig vondt for meg.

Det handler også om å oppdra et barn. Orker hun virkelig det en gang til? Endelig har livet begynt å stabilisere seg, og hun har frihet.

Jeg skjønner henne, og jeg tenker også på den dagen når jeg får mindre tid til trening og hjemmekino.

Jeg har aldri hatt eget barn, derfor er jeg villig til å ofre treningstimer og hjemmekinotid for et eget barn.

Anonym poster: c0b9d4a13ba0b365625893b17565cf66

[Katana]

Det høres ut som du har funnet drømmedama di.

Personlig ville jeg aldri ofret henne for noe som dette.