Folk som avbryter i samtaler.

[AnonymBruker]

Hva er det med folk som hele tiden avbryter andre midt i en setning? Dette opplever jeg så og si daglig. Jeg kan sitte sammen med noen og fortelle om et eller annet, og så er det nesten alltid en eller flere som bryter inn og begynner å snakke om et annet tema. Dermed blir jeg sporet av, og mitt poeng eller budskap koker bort og blir glemt. Det er så irriterende!

Synes dette er en svært uhøflig uvane mange har i dag. Jeg er ikke den som sitter og skravler uavbrutt om uvesentligheter, jeg er heller den som ikke snakker hvis jeg ikke har noe fornuftig å komme med. Da forventer jeg faktisk også at folk lytter på meg. Men gjør de det? Nei!

Hvorfor er folk så dårlige til å lytte? Alle er jo ikke det, men mange er helt håpløse på det området. Selv fokuserer jeg på å være en god lytter, fordi jeg vet hvor frustrerende det er når man blir overhørt eller avbrutt hele tiden. Men det å være en god lytter selv, betyr visst ikke at man dermed blir lyttet TIL. Jeg blir både frustrert og såret, fordi jeg da får en følelse av at det jeg sier er uten verdi for andre.

Er det flere som opplever det samme?

Anonym poster: 763a4f4f074150d4964d8d1cc675db59

[Gjest RamaLama]

Kremt skikkelig høyt og spør om de er hørselshemmet som ikke hørte at du allerede pratet.

[frøkna]

Ja, det skjer ofte med meg. Da sier jeg "Unnskyld, nå avbrøt du meg" også fortsetter jeg med det jeg skal si. Det hender også at jeg tar meg selv i å avbryte, og da sier jeg "unnskyld, men nå avbrøt deg, fortsett du.."

Det er fort gjort å bli opphengt i det en selv skal si å avbryte, å da er det viktig å påpeke det for de som gjør det konsekvent tror jeg ikke tenker over det selv!

[AnonymBruker]

Jeg tar meg selv i å gjør det hele tiden, og det handler ikke om at jeg ikke synes det motparten sier er uinteressant eller at det jeg har å si er mer viktig.

Jeg blir rett og slett bare engasjert, og vet ofte hva vedkommende har tenkt å si videre - og så plutselig hopper man for kjapt inn i samtalen.

Jeg prøver skikkelig hardt å la være, men jeg glemmer meg hele tiden.

Det eneste som virker på meg er at motparten ikke blir satt ut eller fornærmet, men deltar videre i samtalen - uten å gjøre noe poeng ut av det.

Jeg er en typisk ekstrovert, og tenker sjeldent før jeg snakker - en introvert vil jo gjerne oppfatte avbrytelsen som mer "betydningdsfull" nettopp fordi de gjerne hat tenkt over hva de skal si - og har en "plan" eller tankerekke som blir brutt.

Selv om jeg er klar over dette får jeg simpelthen ikke til å kutte det helt ut, så det skjer med jevne mellomrom og jeg er klar over det selv.

Jeg opplever selv det samme med andre(de avbryter meg) - og da tar jeg bare opp tråden igjen der de brøt inn, om jeg fortsatt føler at det jeg har å si er viktig/relevant for diskusjonen. Enten det, eller jeg spinner videre på det de har sagt.

For meg er det ikke så viktig at jeg snakker, men mer at vi får frem viktige poeng. Derav at det er kjapt å avbryte når man kommer på noe - og man faktisk er interessert i samtalen og den/de andre.

Anonym poster: cb8b96c14440386b693f40e1a047fd7b

[AnonymBruker]

Blir forøvrig ikke fornørmet om noen påpeker at jeg avbryter, men synes det blir litt kleint om noen en sjelden gang gjør et nummer ut av det.

De som gjør det er ofte litt sånn i en fase hvor de har bestemt seg for å bli mer utadvendt å ikke la seg "tråkke på", og jeg synes nok at sånn bastant og sur påminnelse blir litt kleint.

Foretrekker at de bare sier "jeg var ikke helt ferdig/jo - men vent litt, jeg har flere poeng/jeg har et par punkter til/nei vent, du avbrøt meg jeg vil gjerne ferdigstille" - og så at de går rett over til poenget istedetfor å bli sure og tverre.

Anonym poster: cb8b96c14440386b693f40e1a047fd7b

[AnonymBruker]

Jeg er ikke den som sitter og skravler uavbrutt om uvesentligheter, jeg er heller den som ikke snakker hvis jeg ikke har noe fornuftig å komme med. Da forventer jeg faktisk også at folk lytter på meg.

Anonym poster: 763a4f4f074150d4964d8d1cc675db59

Jeg opplever det til tider om jeg snakker om noe jeg har satt meg inn i, lest bok om / sett dokumentaren, har bakgrunnskunnskap om emner som da kan relateres til ny hendelse. Ofte får jeg ingen respons, og folk prater om type dagbladet-nyheter og hva som skjedde på tv i går i en eller annen reality-serie. Jeg tenker at de ikke har kunnskapen til å ha en samtale om emnet.

Anonym poster: 2e29f93b5f900440dd4c746f28875b27

[Silfen]

Må jo avbryte, ellers glemmer jeg jo hva jeg skal si.

[AnonymBruker]

Jeg tar meg selv i å gjør det hele tiden, og det handler ikke om at jeg ikke synes det motparten sier er uinteressant eller at det jeg har å si er mer viktig.

Jeg blir rett og slett bare engasjert, og vet ofte hva vedkommende har tenkt å si videre - og så plutselig hopper man for kjapt inn i samtalen.

Jeg prøver skikkelig hardt å la være, men jeg glemmer meg hele tiden.

Det eneste som virker på meg er at motparten ikke blir satt ut eller fornærmet, men deltar videre i samtalen - uten å gjøre noe poeng ut av det.

Jeg er en typisk ekstrovert, og tenker sjeldent før jeg snakker - en introvert vil jo gjerne oppfatte avbrytelsen som mer "betydningdsfull" nettopp fordi de gjerne hat tenkt over hva de skal si - og har en "plan" eller tankerekke som blir brutt.

Selv om jeg er klar over dette får jeg simpelthen ikke til å kutte det helt ut, så det skjer med jevne mellomrom og jeg er klar over det selv.

Jeg opplever selv det samme med andre(de avbryter meg) - og da tar jeg bare opp tråden igjen der de brøt inn, om jeg fortsatt føler at det jeg har å si er viktig/relevant for diskusjonen. Enten det, eller jeg spinner videre på det de har sagt.

For meg er det ikke så viktig at jeg snakker, men mer at vi får frem viktige poeng. Derav at det er kjapt å avbryte når man kommer på noe - og man faktisk er interessert i samtalen og den/de andre.

Anonym poster: cb8b96c14440386b693f40e1a047fd7b

Men tenker du ikke over at den du avbryter også gjerne vil komme frem med et poeng? Jeg er ikke en ekstrovert person, men det er like viktig for meg å komme frem til poenget som deg. Ja, kanskje det er viktigere for meg, fordi dere pratmakere likevel får nok taletid uansett hvor eller når dere snakker. Jeg må jo benytte sjangsen når den byr seg, mens slike som deg skravler like mye uansett.

Men så lenge du holder deg til temaet, er det alt tross ikke så ille. Det er enda verre med folk som overode ikke har fulgt med i samtalen, og som begynner å prate om helt andre ting. Da blir det jo nesten umulig å ta opp tråden igjen, og samtalen er ødelagt.

Anonym poster: 763a4f4f074150d4964d8d1cc675db59

[AnonymBruker]

Kremt skikkelig høyt og spør om de er hørselshemmet som ikke hørte at du allerede pratet.

Jeg har forsøkt å si noe slikt som "kan jeg få snakke ferdig?" i en lett irritert tone. Dessverre uten hell, for de tar ikke hintet.

ts

Anonym poster: 763a4f4f074150d4964d8d1cc675db59

[AnonymBruker]

Jeg opplever det til tider om jeg snakker om noe jeg har satt meg inn i, lest bok om / sett dokumentaren, har bakgrunnskunnskap om emner som da kan relateres til ny hendelse. Ofte får jeg ingen respons, og folk prater om type dagbladet-nyheter og hva som skjedde på tv i går i en eller annen reality-serie. Jeg tenker at de ikke har kunnskapen til å ha en samtale om emnet.

Anonym poster: 2e29f93b5f900440dd4c746f28875b27

Ja, dette opplever jeg ofte også. Det virker som om de fleste er meste opptatt av de kjedelige, hverdagslige temaene. Selv synes jeg det blir kjedelig å sitte å snakke om slikt i lengden. Det virker som om folk sitter i sin egen lille boble, og ikke evner å reflektere over noe annet enn det som skjer i deres umiddelbare nærhet.

ts

Anonym poster: 763a4f4f074150d4964d8d1cc675db59

[FantasDick]

Jeg bryr meg stort sett ikke om folk avbryter meg, men de kan hende jeg sender de et oppgitt blikk.

Når jeg og kjæresten diskuterer/krangler, sier jeg fra litt hardere, for han avbryter meg i et sett. Jeg har forsøkt med en penere "kan du høre på hva jeg har å si?" men den har ingen effekt, så nå har jeg tatt etter han og sier "jeg snakker!!".

Endret 7. september 2012 av Zaphireh

[Wednesday]

synes det er litt spesielt når folk tar seg selv så høytidelig at de ikke takler å bli avbrutt i en samtale jeg, spesielt samtaler med mange deltakere.. det er vel ikke så big deal?

[Gjest Uanonymbruker]

Enkelte har en lei tendens til å prate i eeevigheter uten å komme til poenget, gjerne om det handler om tørre temaer eller konspirasjonsteorier. Da kan man enten gå fra bordet og la personen sitte der mutters alene, eller man kan avbryte den ti minutters ranten og prøve å peile inn på noe annet. Det er bare så mange timinuttere med kontinuerlig prat og enveiskommunikasjon om meteoritter en person kan takle før de setter fyr på håret sitt.

Endret 7. september 2012 av Uanonymbruker

[AnonymBruker]

synes det er litt spesielt når folk tar seg selv så høytidelig at de ikke takler å bli avbrutt i en samtale jeg, spesielt samtaler med mange deltakere.. det er vel ikke så big deal?

Det er ikke det det er snakk om her. Jeg takler å bli avbrutt av og til. Ja, jeg avbryter jo selv noen ganger også. Det gjør jo alle innimellom. Men om jeg skulle komme til å avbryte noen, så oppdager jeg det selv, og sier unnskyld. og lar den andre fortsette der han eller hun slapp.

Men enkelte mennesker, ja det gjelder ganske mange faktisk, de avbryter andre nærmest kronisk, og det er disse jeg irriterer meg over.

Jeg opplever å bli avbrutt veldig ofte, kanskje fordi jeg ikke er den mest brautende og høyrøstede personen på denne jord, men jeg er heller ikke spesiellt innadvendt. Jeg sitter ikke å snakker og snakker om kjedelige temaer hele tiden, likevel blir jeg avbrutt gang på gang. Da blir man til slutt j....lei! Hvorfor må det være slik, at de som ustanselig kommer med masse tomprat er de som blir lyttet til? Det må da gå an å ta seg sammen, og gjøre et forsøk på å høre på hva andre har og si også.

ts

Anonym poster: 763a4f4f074150d4964d8d1cc675db59

[Nuffen]

Jeg er helt enig med deg TS i at det er forferdelig irriterende ! Én ting er at jeg blir litt satt ut, og ofte mister tråden, men hovedårsaken er at jeg oppfatter det som "det jeg har å si er mye viktigere enn det du har å si, så hør på meg!". Det synes jeg viser total mangel på respekt for det jeg har å si.

Hvis det er folk jeg kjenner veldig godt, så skjer det heldigvis veldig sjelden. De kjenner meg godt nok til å vite at jeg blir gretten av det, så de venter pent til jeg er ferdig. Derimot, hvis det er andre, så viser jeg enten at jeg er oppgitt eller sier bare "glem det" når de slipper meg til igjen.

Ut i fra det jeg har skrevet nå, så sier det også seg selv at jeg venter pent på tur når andre prater. Jeg vet jo selv hvor det er.

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med deg TS i at det er forferdelig irriterende ! Én ting er at jeg blir litt satt ut, og ofte mister tråden, men hovedårsaken er at jeg oppfatter det som "det jeg har å si er mye viktigere enn det du har å si, så hør på meg!". Det synes jeg viser total mangel på respekt for det jeg har å si.

Hvis det er folk jeg kjenner veldig godt, så skjer det heldigvis veldig sjelden. De kjenner meg godt nok til å vite at jeg blir gretten av det, så de venter pent til jeg er ferdig. Derimot, hvis det er andre, så viser jeg enten at jeg er oppgitt eller sier bare "glem det" når de slipper meg til igjen.

Ut i fra det jeg har skrevet nå, så sier det også seg selv at jeg venter pent på tur når andre prater. Jeg vet jo selv hvor det er.

Nettopp! Det er akkurat slik jeg føler det med folk som stadig avbryter, at det jeg har på hjertet ikke er like viktig som det de har å si. Jeg blir sur av det, og sier gjerne "glem det". Jeg mister lysten til å si mer, og får mest lyst til å reise meg og gå. Men blir likevel, for å ikke bli stemplet som en furten megge osv.

ts

Anonym poster: 763a4f4f074150d4964d8d1cc675db59

[AnonymBruker]

synes det er litt spesielt når folk tar seg selv så høytidelig at de ikke takler å bli avbrutt i en samtale jeg, spesielt samtaler med mange deltakere.. det er vel ikke så big deal?

Jeg syns det er litt uforskammet å avbryte noen midt i en setning. Det er ikke snakk om å ta seg selv så veldig høytidelig, men om å vise respekt når andre snakker.

Det har også mye å si hva en snakker om, om en ikke har så viktig samtale, så syns jeg det er greit å avbryte, og jeg syns også det er greit at den som blir avbrutt sier i fra, men ikke så en viser at en er irritert, men som en annen bruker her nevnte, si det på en "snillere" måte som "jeg var ikke helt ferdig", "men vent litt" og "jeg vil gjerne bli ferdig med det jeg holdt på å si".

Anonym poster: c729015ba1cfa50ee213bb4e886532e8

[AnonymBruker]

Men tenker du ikke over at den du avbryter også gjerne vil komme frem med et poeng? Jeg er ikke en ekstrovert person, men det er like viktig for meg å komme frem til poenget som deg. Ja, kanskje det er viktigere for meg, fordi dere pratmakere likevel får nok taletid uansett hvor eller når dere snakker. Jeg må jo benytte sjangsen når den byr seg, mens slike som deg skravler like mye uansett.

Men så lenge du holder deg til temaet, er det alt tross ikke så ille. Det er enda verre med folk som overode ikke har fulgt med i samtalen, og som begynner å prate om helt andre ting. Da blir det jo nesten umulig å ta opp tråden igjen, og samtalen er ødelagt.

Anonym poster: 763a4f4f074150d4964d8d1cc675db59

Jeg har registrert at det gjerne er en oppfatning disse "sure" folka har.

Og deres eneste poeng er ofte bare å være sur på den de føler seg avbrutt av, fremfor å bare komme til hva poenget faktisk var.

Det er akkurat som de generelt sett er sure på utadvendte folk - og istedetfor å øve seg på å delta mer selv, så bare setter de en litt sånn bitter ramme rundt diskusjoner.

De aller fleste klarer la være å la seg fornærme over avbrytelser, tar opp tråden etterpå og har en interessant diskusjon.

Her i verden må man nemlig forholde seg til at folk er ulike, og tilpasse seg det nogenlunde.

Det virker ikke som om du er så interessert i det, og blir mer irritert enn engasjert. Jeg sier jo at jeg tar hensyn og unngår å avbryte - du virker ikke å ta hensyn til at andre er annerledes enn deg = du vil være like mye(mer, ifølge deg selv) i sentrum som disse "pratmakerne" du åpenbart aldri synes bidrar med noe interessant

Det er komplett umulig at alle mennesker skal vente helt til vedkommende er ferdig med alt h*n hadde på hjertet - det blir jo helt kunstig, litt som at alle skal rekke opp hånden og få ordet før de kan snakke.

Anonym poster: cb8b96c14440386b693f40e1a047fd7b

[melly666]

Jeg er innadvendt, og blir ofte avbrutt midt i (korte!) setninger av utadvendte mennesker, fordi jeg er mer forsiktig av meg. Irriterende ja, spesielt siden man da ofte blir pushet ut av samtalen mens de to++ utadvendte står der og snakker med hverandre, mens du blir avbrutt hver gang du prøver å si noe.

Er jeg mer selvsikker (dagsformen eller menneskene) pleier jeg bare å avbryte tilbake - så mange ganger som trengs - til jeg blir ferdig :gjeiper:

[Nuffen]

Jeg har registrert at det gjerne er en oppfatning disse "sure" folka har.

Og deres eneste poeng er ofte bare å være sur på den de føler seg avbrutt av, fremfor å bare komme til hva poenget faktisk var.

Det er akkurat som de generelt sett er sure på utadvendte folk - og istedetfor å øve seg på å delta mer selv, så bare setter de en litt sånn bitter ramme rundt diskusjoner.

De aller fleste klarer la være å la seg fornærme over avbrytelser, tar opp tråden etterpå og har en interessant diskusjon.

Her i verden må man nemlig forholde seg til at folk er ulike, og tilpasse seg det nogenlunde.

Det virker ikke som om du er så interessert i det, og blir mer irritert enn engasjert. Jeg sier jo at jeg tar hensyn og unngår å avbryte - du virker ikke å ta hensyn til at andre er annerledes enn deg = du vil være like mye(mer, ifølge deg selv) i sentrum som disse "pratmakerne" du åpenbart aldri synes bidrar med noe interessant

Det er komplett umulig at alle mennesker skal vente helt til vedkommende er ferdig med alt h*n hadde på hjertet - det blir jo helt kunstig, litt som at alle skal rekke opp hånden og få ordet før de kan snakke.

Anonym poster: cb8b96c14440386b693f40e1a047fd7b

1. Jeg ser du har skrevet sur i " ", men likevel; folk må da få lov til å reagere på noe så respektløst som å bli avbrutt, ofte gang på gang, uten at man skal bli betegnet som sur.

2. Kan bare snakke for meg selv, men dette stemmer overhodet ikke for min del. Er da ingen grunn til å være sur på utadvendte folk. Ei heller trenger man å øve seg på å delta mer i samtaler, for det er ikke noen vits å skravle i vei bare for å gjøre det, og ingen ting annet. Man må da ha noe noen lunde vettugt å si.

3. Nemlig! Og det gjelder begge veier...