Han vil ha barn , men ikke jeg.

[Gjest Gjest]

Vel, det virker uansett som om TS her blir den store stygge ulven, noe jeg mener er urimelig. Det er jo ikke mangel på barn i hverdagen som er problemet, han vil bare ha sine egne og mener at han har rett til det siden TS har egne barn. Hun blir "straffet" fordi hun ikke kan gi han noe han har "sykt, sykt, sykt lyst på". Han har ingen formening om hva det vil si å få egne barn, han bare regner med det er noe han vil mer enn å tilbringe livet med TS. Han forlater da 5 barn han har et forhold til for et nytt som er hans eget. Da vil jeg si at han ikke har de rette følelsene i utgangspunktet hvis han ditcher henne og de fem barna for noe ukjent. Selv om det er et biologisk anlagt behov. Tipper han er høy i hatten når han finner et halvveis-ok-kvinnfolk å få barn med og det viser seg at han ikke kan få barn. Eller aldri finner noen han kan tenke seg å få barn med.

Anonym poster: 3108946624eda46a5626203cbfc081d1

Helt uenig i denne. Det er aldri det samme å være steforelder som å få egne barn. Jeg synes dette forholdet er dødfødt. Han bør finne seg en yngre kvinne eller en kvinne som ikke har så mange barn. Hun bør finne seg en mann som er ferdig med reproduksjonen.

[Gjest Purple Haze]

Jeg forstår TS veldig godt. Fem barn er mye, og det er ikke bare - bare å begynne på' n igjen med spedbarn når man har store barn fra før. En skal faktisk ha overskudd og energi til de barna man allerede har også, selv om de er blitt store. Jeg hadde ikke orket å få barn nr seks når jeg nærmet meg førti, men det er meg.

Jeg synes også det er en uting å bruke valget om barn/ikke barn som et ultimatum i et forhold. Det dreier seg faktisk om en felles avgjørelse som man skal leve med i mange, mange år framover.