Gå til innhold

Stemor


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Søker råd, synspunkt, erfaringer og ærlighet fra kvinner som er eller har vært i samme situasjon som meg..

Er samboer med verdens flotteste mann. Han er perfekt på alle mulige måter, rett og slett drømme mannen.

Vi datet i 1 år, og har nå bodd sammen snart 1 år.

Planlegger å gifte oss til neste høst, og er inne på tanken om å få barn sammen.

Men, til tross for at alt er "perfekt" og mer enn jeg noensinne har drømt om, så sitter jeg her med en klump i halsen og en følelse av at noe ikke stemmer helt.

I og med at han har en sønn på 4,5 år.

Sønnen er helt herlig på alle måter, har medfølelse for han når han savner moren sin, har vondt i magen, er syk, sover dårlig, dunker seg f.eks osv.

Men, jeg gruer meg til hver pappa helg. Jeg gleder meg til dagen han skal tilbake til sin mor. Jeg klarer ikke ta han til som min egen. Jeg blir "sjalu" når eksen ringer til kjæresten, å se navnet hennes dukke opp på displayet i form av en tekstmelding eller ringer, så blir jeg i dårlig humør.

Inderst inne så skulle jeg ønske situasjonen var anderledes, at kjæresten aldri hadde sønnen sin med henne. At hun alltid skal være en del av "oss".

At jeg alltid føler meg tilsidesatt mange ganger, for selvfølgelig kommer sønnen i første rekke.

Hvordan blir situasjonen om noen år, når han blir eldre og skal begynne på skole? Har du vært i samme situasjon som meg, følt at ting er litt vanskelig, men at det blir bedre med tiden? Hvordan skal jeg på en måte klare å "akseptere" at situasjonen er slik den er.

Blir alt anderledes når vi får egne barn? På en positiv eller negativ måte?

Jeg er forberedt på å få "pes" fra endel kvinner her inne, som vil råde meg til å heller la kjæresten gå. Finne meg en mann uten barn, og la han få en kvinne som tar både han og sønnen under vingen sin og gir dem begge kjærlighet..

Jeg føler meg som den onde stemor, som ikke klarer å akseptere ting som de er.

Selvfølgelig elsker jeg mannen min over alt på jord, kan ikke se for meg at det finnes en bedre mann der ute. Jeg aksepterer at han har en sønn, men det betyr ikke at jeg synes det er en lett situasjon og befinne seg i. Jeg synes det er tøft, og klarer bare ikke finne en vei gjennom tankegangen min for at det skal bli kjekkere/lettere de pappa helgene som vi har..

Huff.. Jeg vet ikke helt hva jeg søker om med dette innlegget.. Hadde vel egentlig håpt at ett år som samboere, hvor halvparten av helgene har vært sammen med hans sønn, skulle få meg på "bedre tanker". Men skal innrømme at det føles litt vanskeligere for hver gang, jeg går mot helgene med ett tungt bryst. Jeg gruer meg, uten at jeg helst skjønner hvorfor!

Skulle ønske jeg kunne vært "super-stemora". Som jeg ser mange andre er.

Ei jeg jobber med f.eks. Ble sammen med sin mann da hans sønn var 1 år, de fikk felles barn da han var 4 år, som nå er 5 år og barnet deres 1..

Nå jeg møter på henne ute, med sin datter og stesønn, så prøver jeg å se for meg selv i samme situasjon..

Vil det bli anderledes når jeg blir mor selv? Vil jeg forandre "mening" og synspunkt på det hele?

Er så redd for at jeg skal gjør mitt livs tabbe om jeg velger å forlate min fremtidige ektemann, for så få barn med en annen mann, og da innse hva det vil si å ha kjærlighet for sine barn..

Sukk.. Godt å få ut litt tanker hvertfall.. Noen innspill..?

Ærlighet, konstruktiv kritikk og direkte svar mottas med åpent sinn.

Anonym poster: 1ce0606a39a5cb16bb8f019c3c920ed5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Modig innlegg. Jeg la ut noe tilsvarende den gang jeg lurte på om jeg skulle gå fra min eks, hvor jeg slet med forholdet til hans datter. Jeg ble regelrett nedslaktet her på kvinneguiden - mne så hadde jeg lagt det under "Barn og familie" istedenfor Samliv, også da.

Kort sagt; Jeg føler med deg. Jeg gikk, men det hadde ikke bare med barnet å gjøre, men også med min eks' totale mangel på innsikt i at hans lille datter aldri ville være like fantastisk for meg som hun var for han.

Anonym poster: 8671aa16e228688e2cf7f9796df5b3b5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det ble bedre for meg når jeg fikk mer trygghet, sikkerhet, og bedre selvtillit. Da plaget ingenting meg. Jeg hadde dårlig selvtillit, og var usikker på meg selv, og da taklet jeg hverken ungen eller eksen. Jeg jobbet mye med meg selv, og kjæresten stilte ekstra opp for meg og viste meg at jeg også betyr masse for ham. Han hadde kanskje ikke vært like flink til det tidligere, da..

Men når jeg fikk mer tro på meg selv, mer selvtillit, mer sikkerhet, så ble alt bedre. Hans sønn ble aldri min sønn, men vi ble som sønn og mor for hverandre, jeg og barnet. Og set gjorde meg ekstremt vondt når vi av diverse årsaker måtte bryte opp, savnet stebarnet mer enn noensinne.

Eksen hans hatet meg og godtok meg aldri, det var med på å gjøre at jeg følte meg veldig tilsidesatt og usikker på min rolle i det hele.<br /><br /> Anonym poster: e7870f62a775d4c3e45a2697406d51bf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når man ikke selv har barn så er jo morsfølelse ikke noe man bare drar ut av hatten. En venninne av meg var i samme situasjon. Den endret seg ikke før henne før de to fikk barn sammen.. Da var gutten broren til deres barn, de ble alle en enhet i seg selv, og han er like mye sønn for henne nå noen år etter.

Tror det du må ta tak i er din usikkerhet rundt "dem" og henne. Du må finne en måte å om ikke positivt i det minste nøytralt kunne forholde deg til det som var dem. Finne trygghet i det dere har nå og planlegger å få. Den var en nøtt jeg hadde lite å bidra til. Kansje noen enesamtaler på familievernskontoret? Masse kloke folk der som har sett det meste.

Lykke til, håper det løser seg for dere, synd og skam om dere ikke skal få bli fordi det engang var dem.

Anonym poster: 270b463acd1ffab9d943caa5f1385cef

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt vanskelig å avgjøre om det er mer overfladisk eller mer alvorlig at du gruer deg til pappahelgene.. Er det "bare" det at du ikke ser på barnet som ditt eget, eller ligger det noe mer bak?

Samboeren min har barn fra tidligere forhold, og vi har barnet 100%. Jeg har ingen barn enda, men ønsker meg om noen år. Jeg ser ikke på barnet som mitt, men vi kommer godt overens og har det fint sammen. Selvsagt har jeg hatt tunge stunder, vurdert og diskutert med meg selv, vært usikker osv, men jeg har vel mer eller mindre funnet min plass i familien, "akseptert" barnet og situasjonen. Jeg kommer nok aldri til å være en ekstra mor, men heller en ekstra voksenperson i livet til barnet og det ser ut til å fungere helt fint for oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei,

Først og fremst vil jeg gi deg ros for at du tør og er modig til å ta opp denne problemstillingen.

Jeg er også i samme situasjon der jeg har blitt sammen med en mann som har ei datter på 6 år fra tidligere ekteskap. Han har vært veldig flink til å inkludere meg og spørre om råd. I en periode på 8 uker var det mye kontakt mellom dem av grunner jeg ikke vil inn på her, men han var klar i sin tale. Han ville ikke tilbake og det måtte hun forstå. Selv om jeg viste at hun på alle slags måter prøvde å få han tilbake (selv om det har vært slutt mellom dem i flere år) så var det en tøff periode som vi kom ut av sterkere.

Mitt råd til deg er å inkludere hans barn i deres felles liv. Finne på aktiviteter som passer barn, lage mat som barnet liker, se tegnefilm alle tre.

Kan jeg spørre om det du generelt er glad i barn?

Tror du ikke at ting blir lettere når dere får felles barn? At alt dette faller naturlig på plass.

Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det blir enda verre når/om du får eget barn med ham. Da kommer du til å sitte å hate henne og ungen hennes fordi han har opplevd det hele før en gang med dem.

Og finner han ut hva du tenker så håper jeg han dumper deg for ungens skyld..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du må iallefall være klar over at barn fanger opp expressed emotions- altså det du tenker og føler som du tror IKKE synes..... Barn er vare på dette, og om du gleder deg til han drar, så vil han sense dette på en eller anna måte.

Kanskje er du bare ung og umoden- og at det vil endre seg når du får egne barn. Tanken på at eget barn skal vokse opp hos en slik stemor river meg i hjertet iallefall.....

Det er en uskyldig liten gutt som er prisgitt den far velger å være med. Prøv å endre måten du ser på situajsonen på, og se den fra guttens side.... Han er liten og trenger både far og deg :)

Anonym poster: 96b2b3def7ed750c63b3c2e98c5c64f6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men når jeg fikk mer tro på meg selv, mer selvtillit, mer sikkerhet, så ble alt bedre. Hans sønn ble aldri min sønn, men vi ble som sønn og mor for hverandre, jeg og barnet. Og set gjorde meg ekstremt vondt når vi av diverse årsaker måtte bryte opp, savnet stebarnet mer enn noensinne.

<br /><br /> Anonym poster: e7870f62a775d4c3e45a2697406d51bf

Beklager å måtte si dette, men barnet har da allerede en mor. Du ble ikk en mor for han, meget mulig at du ble eb viktig voksenperson for han. Men hans mor ble du aldri.

Dersom min xmanns nye flamme hadde gitt uttrykk at hun og mine barn ble som mor og sønn/datter ville jeg tatt det ikke opp. Voksenperson i livet, ja. Mor - nei.

Anonym poster: 2d1c904ec71ef3d73b774c8fd37837f9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min mor hadde det sånn med oss. Vi har et eldre søsken som pappa hadde foreldreretten alene for. (Lang historie for hvorfor, men mor klarte ikke ta seg av ungen i alle fall). Mamma sleit veldig med det, syns ikke hun klarte å være mor for et barn som helt klart trengte en mor, hun følte ikke "de rette tingene" og syns det var vanskelig å prate med og sette grenser for et barn som ikke var hennes.

Da hun fikk egne barn (to stk) ble det nesten verre følelsesmessig, for da følte hun så mye mer for oss og det ble så tydelig at det var noe som mangla med det andre søskenet vårt. Hun prøvde veldig hardt å skjule det og å inkludere det andre barnet, men fordi det var 10 års aldersforskjell ble det etter hvert naturlig å ikke finne på alt mulig sammen med det eldre søskenet.

Nå har eldste unger selv, og mamma føler fortsatt det er utrolig vanskelig og at alt kommer tilbake fordi hun innbiller seg at det nå forventes at hun skal være bestemor. Ingen av vi andre har barn, så det er de eneste barnebarna i familien så langt. Hun har hatt så lite som mulig med dem å gjøre, annet enn når hun må i familiebursdag feks.

Det er veldig skremmende at det fortsatt plager henne veldig etter over 30 år. Alle følelsene som ikke er der, og at hun syns det var vanskelig å skulle ta seg av en annens barn.

Fortsatt er familiesamenkomster anstrengt, fordi alle prøver så hardt å late som at alt er i skjønneste orden.

Anonym poster: ff49f53a00a341c899695be6cff04720

Lenke til kommentar
Del på andre sider

du egner deg ikke som stemor. enkelt og greit. Han har barn, takler du ikke det (noe du tydlig ikke gjør) så bør du la han gå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner at det er veldig vanskelig den situasjonen du er i.

Jeg har hatt det litt slik tidvis. Men jeg er utrolig glad i stesønnen min, har alltid vært det. Men det er vanskelig til tider.

Men etter at vi fikk et felles barn ble jeg enda mer glad i stesønnen min, han er jo bror til mitt barn. Men slik blir det jo ikke for alle som du leser. Så du må vel bare gå inn i deg selv og spørre om du kan leve slik resten av livet?

Er det kanskje noen dere kan ta kontakt å prate med?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har selv vært sammen med en mann med to barn, og vet hvor vanskelig det kan være å alltid måtte forholde seg til ekskjæresten. Barna var fantastiske men så ikke på de som mine egne, og det tror jeg ikke noen forventer fra en stemor heller. Hovedproblemet var ekskjæresten og hans familie. Det var alltid hun som ble invitert i middagsbesøkene og hun som hadde den gode kontakten med familien hans for det var jo hun som var moren til ungene - greit nok, men det ga meg ikke noe sjangs til å slippe inn. Jeg gruet meg også til pappahelgene, men tok på meg superstemormasken og pustet heller lettet ut når helgen var over.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Takk for svar og delte meninger :)

Jeg vet virkelig ikke hva som er best.

Om jeg velger å gå, så kan jeg angre for resten av livet - at jeg tok feil valg?

Om jeg velger å bli, er det rettferdig ovenfor mannen og sønnen, dersom det alltid kommer til å føles "feil" for meg..?

Kanskje forandrer ting seg, kanskje ikke...

Setter pris på flere innlegg, og er utrolig takknemmelig for ikke å bli "dømt" på noen særlig måte.

Lest i flere innlegg hvor man blir slaktet for å være såpass åpen og ærlig over ett slikt sårt og vanskelig tema. Noen er vel kanskje mer egnet som stemødre enn andre, vi er jo tross alt bare mennesker og har alle hver vår bagasje og synspunkt på ting i livet.. Samt hvordan vi reagerer, velger å tenke og håndtere ting..

Jeg er veldig glad i barn, og gleder meg stort til dagen jeg blir mor til mine egne.

Men klarer bare ikke få til ett "bånd" til stesønnen.. Det skjærer meg i hjertet og måtte si det på denne måten, da han er en herlig skjønn liten gutt.. :)

Er vel den store bagasjen rundt det hele, og forpliktelsen som følger med resten av livet som kanskje "ødelegger" litt og som jeg har vanskelig for å godta?

Anonym poster: 1ce0606a39a5cb16bb8f019c3c920ed5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...