ensom

[AnonymBruker]

Jeg er litt usikker på hvorfor jeg skriver her. Men jeg tror jeg trenger å få skrevet noe ned, og kanskje noen kan komme med noen betryggende ord eller råd.

Jeg er 22 år og jeg er blitt singel. Javell tenker dere, du er jo så ung:) Vi var sammen i 7 år. Bodde med hverandre i 3. Jeg har vell vært singel i neste tre måneder nå. Jeg føler meg helt på bunn. Jeg har ikke et enormt nettverk. Men jeg har 8 veninner jeg ser på som veldig nære og så klart flere bekjente, og det har alltid vært mer en nok. Jeg har egentlig alltid følt meg heldig fordi 8 svært nære veninner som jeg kunne fortelle alt til synes jeg er nokså mye. Men samtlige av disse veninnene mine har samboere, de er etablerte, har kjøpt hus og leiligheter og flere av dem har barn eller har barn på vei. Jeg føler meg så ufattelig ensom.

Jeg og exen hadde det ikke bra nok sammen, det er det ingen tvil om. Noen ganger husker jeg hvor dust han var, men andre ganger så husker jeg alle våre gode stunder. Vi var ekstremt forskjellige, men når vi var sammen så klaffet vi. Han var min aller aller aller beste venn, og nå snakker vi ikke sammen en gang. Jeg elsker å lage mat, men lager ikke middag til meg selv, så det blir knekkebrød eller skriver, det er så klart en liten fille ting, men jeg synes det er veldig trist å ikke ha noen å lage eller spise middag med/til. Det å se på tv, gå tur, sove, dusje, alt er trist og fryktelig kjedelig og ensomt. Vi hadde et par serieer som vi peide å se sammen, nå klarer jeg nesten ikke se seriene uten å grine. Vi var jo sammen veldig lenge til å være så unge, jeg har på en måte vokst opp sammen med ham og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre alene.

For å være helt ærlig så ser jeg ikke meningen med livet lengre. Jeg var klar for å slå meg til ro, vi var på jakt etter hus osv. Jeg vet at jeg må være singel en stund nå, må trives med å være alene slik som alle forteller meg. Men jeg kjeder meg altså halvt i hjel. Jeg prøver å gjøre det jeg kan for å ikke kjede meg. Hver gang noen jeg kjenner skal på byen, så er jeg med, jeg er med på kino, hytteturer, konserter osv. Men det er så fryktelig sjeldent mine venninner vil dette, da de er veldig travelt opptatte med sin familie og jobb.

Jeg ser ikke for meg at jeg noensinne møter en mann. Jeg lurer veldig på hvor man finner menn. når jeg traff min x gikk vi jo på samme skole. Men jeg har ingen venner eller venninners venner eller venners venner som det kunne blitt aktuelt med. Og menn ringer vel ikke på drøren? På byen så er de jo kun ute etter et one night stand. Det er veldig få gutter i klassen min på universitetet så ingen der. Så hvordan finner man en kjæreste? hvordan traff dere deres kjæreste? Jeg er ei normalt flott jente, får ofte komplimenter på utsende, jeg er hyggelig mot fremmende og de som kjenner meg sier jeg er den mest omtenksomme og snille personen de vet om. Så jeg burde kunne fått meg en kjæreste.

Studenttiden skal jo være den kjekkeste tiden i livet, vel, jeg har bare ett år igjen, og til nå så har det vært den kjedeligste tiden i livet mitt. Jeg er så redd for å ende opp alene. Mitt høyeste ønske er å ha en mann jeg kan være glad i (som er glad i meg:P) og barn etterhvert. Tenk viss jeg aldri får det, hva er vitsen da?

Jeg sliter med å sove og å komme meg på skolen, har ikke motivasjon til å lese pensum, rydde er et ork, til å med å gå tur med hunden min er et ork. Og det pleide å være en stor glede. Mine foreldre er skillte og med hver sin nye familie, min far bor itilegg en flytur unna. Igjen, jeg føler meg så alene. Jeg lurer på om jeg er på vei inn i en depresjon, kanskje det ville hjulpet med medisiner? Men hvordan skal det hjelpe på situasjonen og følelsene mine?

Jeg forstår at dette virker veldig sutret, men slik føler jeg det altså. Om noen har noen tips til hvordan jeg kan unngå å føle som jeg gjør så si ifra:) Jeg vet at dette er et forum, men krasse svar som; jævla sippekjærring ta litt ansvar tror jeg ikke jeg tåler veldig bra:P Jeg er veldig lei meg, og ønsker så gjerne å bli glad igjen:(

Anonym poster: e6145340e714eacee1e903bd86043a78

Anonym poster: c7520ff0829a47cc1118f32ba1c6fbd7

[Nysjerriggutt]

Hei!

Skjønner på innlegget ditt at du har det veldig vondt, og dette er ikke så veldig rart når man har mistet en man er glad i. Dette er jo ikke det du vill høre, men jeg sier det for det, dette kommmer til å gå over. Det finnes så mange andre menn der ute som er på jakt etter en kvinne. Og får å korrigere deg littegranne å så er ikke alle menn ute for å finne seg en one night stand.

Jeg er verken psykolog, lege eller ernæringsfysiolog men, du skriver at du kunn spiser knekkebrød og brødskiver. Dette bør du prøve å gjøre noe med, kroppen trenger litt variert mat, og hvertfall nå som du er i en denne situasjonen. Endrer du litt på kostholdet, og kansje lager litt sunnere mat er jeg sikker på at kroppen vill føle seg bedre. Om ikke minst prøv å spis litt frukt. Vet ikke hvor mye det ligger i det, men veldig mange sier is er utrolig bra mot kjærlighetssorg.

http://www.matprat.no/rask/raske-oppskrifter/raskt-og-enkelt/

Poenget er at selvom det føles leit nå, vill dette endre seg. Det finnes mange fine gutter også, ikke bare de som er ute etter sex. Og får å få kommet deg ut en liten tur og få snakket om denne situasjonen kan du jo spørre om en av de 8 venninene dine vill finne på noe. Da får du snakket om dette, og hvem vet? Kansje dere treffer din fremtidige mann da?

Håper virklig dette hjalp litt, og ønsker deg masse lykke til fremover. Jeg føler med deg!

Fant også dette til deg som jeg håper kan være til nytte i tunge stunder:

Enkle tips for kjærlighetssorg:

Snakk med venner. Bruk nettverket ditt og prat om det som har skjedd. Det kan være en fin måte å rydde i følelsene. Velg venner du vet du kan stole på.

Alle følelser er lov i sånne situasjoner. Det er like normalt med sinne som med gråt eller rastløshet. Det er til og med normalt å le midt i elendigheten.

Finne på noe morsomt. Ofte så kan det hjelpe å finne på noe hyggelig som du liker å gjøre. Få tankene over på noe annet og vis deg selv at du klarer å ha det fint alene eller sammen med andre.

Fres ut på trening – eller andre steder. Det å få brukt kroppen og få ut de vonde følelsene gjennom fysisk aktivitet, oppleves godt av mange.

Skrive. For mange kan det være nyttig å skrive ned følelsene sine. Her kan du få ned drømmene, håpet knyttet til forelskelsen, og fortvilelsen, sinne eller følelsen av ikke være god nok som kom da det ble slutt. Dette kan oppleves som en lettelse. Du kan også begynne å skrive ned nye drømmer og ønsker.

Gå ut på steder der du kan møte nye interessante mennesker, som også kan være aktuelle som ny parter.

Mvh

Gutt 18 år

[AnonymBruker]

Ahem.. Du har vært singel i 3 mnd og føler deg på bunn?? Du har 8 nære venninner og føler deg ensom? Du er 22 år og føler du har dårlig tid?

Hjelpe meg.. jeg burde virkelig ryke og reise skjønner jeg. Jeg er 24, har 3 nære venninner og har vært singel etter brudd med samboer nr. 2 i 9 mnd..

Jeg føler meg overhodet ikke på bunn. Mine 3 nære venninner er flotte mennesker (riktignok single) og jeg finner på masse gøy med de. Du må bare ta deg tid til å være deg selv, dyrke interesser, jobb, studier, date, møte mennesker og ha det gøy. Du er fri til å gjøre akkurat som du vil. Sannsynligheten for at du finner en mann du vil dele livet med er (heldigvis) ganske høy, og derfor kan det være lurt å nyte tiden som singel nå.

Skjønner at det kan være vanskelig og at du ser litt svart på ting, men du får ikke gjort annet enn å forsøke å være positiv Smil til livet, og livet smiler til deg. Du MÅ ikke ha en mann i livet for å ha det greit. Stå på egne ben, bevis for deg selv og andre at du klarer deg fint på egen hånd også

Anonym poster: 45642980557bbfc5b76d0dd8afcfc172

[Steinar40]

Det er helt normalt å føle seg på bunn når man har vært singel i 3 mnder.

Blir lettere etterhvert som tiden leger sårene.

Endret 2. september 2012 av Steinar40

[AnonymBruker]

Litt tough love til deg ts, men sånn er livet. Vær glad du ennå er ung og har et hav av muligheter til å starte på nytt med en annen mann. Mitt beste råd til deg er å ta deg selv i nakken og sørg for å få gjort ting selv. Særlig på datingfronten. Venninnene dine forsvinner etterhvert likevel, ettersom de kommer til å få egne familier om en stund.

Opp med haka, for du har virkelig ingen grunn til å synes synd på deg selv. Vi har vært der vi andre også, og flere kommer etter

Anonym poster: 750696e5074b61739700a67a357f5998

[Knirke]

Det tar tid å venne seg til tanken på å være alene. Og som 22 åring med et 7 års forhold under beltet har du garantert aldri funnet ut hvem du selv er. Du kjenner bare til den personen som er i et forhold. Nå kan du gjøre en av to ting: Enten finner du deg selv, eller så finner du en ny fyr som nogenlunde sømløst kan overta plassen til den forrige.

Hvis du har litt respekt for deg selv velger du det første!

[Gled(e) deg]

Det oppleves helt sikkert som du beskriver, men se på de lyse sidene. Det ble slutt FØR dere hadde eiendeler eller barn å dele.

Kan også opplyse om at det er ca 3 milliard menn i verden, og en hver kvinne som er bare litt kontaktsøkende vil møte mange nye potensielle livspartnere. Oddsene er faktisk ganske gode for at minst et par av dem er bedre enn han du beskriver som en "dust" ;-)