Uambisiøs?

[AnonymBruker]

Det virker som om alle har så store mål her i livet. I hvert fall i den aldreren da man skal begynne å tenke på fremtiden. Drømmer om å bli rik, kjent og alt annet i den duren er det slett ikke mangel på. Men er det realistisk? Jeg ville ikke sagt at jeg er uambisiøs. Jeg er realistisk, og målene mine her i livet er innenfor rekkevidde. Enkelt og greit ønsker jeg å bli lærer og mor. Kanskje ha en hest eller to også... Jeg mener ikke at man ikke skal drømme, men at man må jobbe for det man ønsker. Innen for rimelige grenser selvsagt. Det er skjelden slik at man våkner opp en dag og blir kjendis. Eller milionær for den saks skyld...

Det jeg lurer på her er: Endte livet deres opp akkurat slik dere i utgangspunktet planla? Ble du en styrtrik advokat eller fotballstjerne i toppklasse?

Her er det åpent for diskusjon og meningsytringer, men ufint språk vil jeg be meg frabedt.

Ts

Anonym poster: 8f13fca574852bd2c7b23d08a94cc435

[Lille Solstråle]

I have a dreaaaam....

[Gjest Stego]

Jeg ville ikke sagt at jeg er uambisiøs. Jeg er realistisk, og målene mine her i livet er innenfor rekkevidde.

Det er ikke det samme som å være uambisiøs. Tvert imot: hvis man setter seg mål som er utenfor ens rekkevidde, da er en virkelighetsfjern, og en er dømt til å bli skuffet. For å avgjøre om en person er ambisiøs eller ikke må man ta hansyn til hans utgangspunkt og kvalifikasjoner. Og alle mål kan ikke måles i penger, langt mindre i status. Hvis ens eneste mål er å bli kjendis eller oppnå status, da lever man gjennom andre mennesker. Ens mål er ikke å bli X, men å bli oppfattet som X. Det vitner om et lavt selvbilde, spør du meg.

Endret 30. august 2012 av Stego

[AnonymBruker]

Det er ikke det samme som å være uambisiøs. Tvert imot: hvis man setter seg mål som er utenfor ens rekkevidde, da er en virkelighetsfjern, og en er dømt til å bli skuffet. For å avgjøre om en person er ambisiøs eller ikke må man ta hansyn til hans utgangspunkt og kvalifikasjoner. Og alle mål kan ikke måles i penger, langt mindre i status. Hvis ens eneste mål er å bli kjendis eller oppnå status, da lever man gjennom andre mennesker. Ens mål er ikke å bli X, men å bli oppfattet som X. Det vitner om et lavt selvbilde, spør du meg.

Enig her! Flott at noen har forståelse

ts

Anonym poster: 2fe8bc6280264fa60a3f7a88e55db66d

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du er uambisiøs. Men jeg forstår hva du mener. Jeg føler av og til at andre ser på meg som det. For all del, jeg kunne godt tenkt meg å bli rik, sier ikke nei takk. Men det er ikke målet med livet mitt. Neste sommer er jeg utdannet sosionom, det er en høyere utdannelse, men med dårlig lønn. Men jeg vil jobbe med mennesker, jeg vil hjelpe mennesker, og jeg vil jobbe med noe som jeg synes er spennende. Jeg synes ikke økonomi er spennende. Å jeg er lei av alle veninnene mine som snakker om hvor mye de tjener eller hvor mye de kommer til å tjene, hvor stort hus de skal ha osv. Jeg føler jeg blir sett ned på, men jeg vet med meg slev at jeg aldri hadde trivdes i en slik jobb som de driver med.

Anonym poster: 5ce397b7a70b536c67e74401e9e3e308

[skreppamedleppa]

Tja om livet mitt ble slik jeg hadde tenkt, nei ikke akkurat. Men så har jeg aldri hatt noen grandiose tanker om å vasse i penger, vel utenom da jeg var 6 og tenkte onkel skrue hadde et fantastisk liv som svømte i bassenget sitt i pengebingen.

Men så kom jeg på bedre tanker mer realistiske som du sier. Jeg har en jobb jeg trives i, som betyr mye for meg, om det er den best betalte, nei overhode ikke. Det er en jobb mange kritiserer og jeg tjener ræva i forhold til mange andre. Men jeg elsker jobben min..

Jeg hadde aldri i verden taklet å vært kjendis. Alle vet alt om deg, alle har 1000 vis av meninger om deg, du blir pratet om overalt. nei da elsker jeg mitt lille liv, hvor jeg kan gjøre det jeg føler gir mitt liv mening. jeg har klatret på livs stigen som omfatter både karriere og andre ting og funnet meg et trinn som passer meg. Jeg har og lært meg å gi faen i folk sine meninger om alt, om karriere, om livspartner, om venner om klær og prestisje. Jeg er meg, jeg har mine drømmer som omfatter alt annet enn hva folk sine vanlige drømmer om penger og gull og bli godtatt av alt og alle. Livet mitt ble det jeg hadde drømt om når jeg forstod at jeg trenger ikke godkjennelse av andre sine drømmer for å ha det godt. jeg ønsker meg ikke barn, neivel da trenger jeg ikke få barn. Jeg ønsker meg ikke 100 venner og alltid være opptatt på alle mulige sosiale ting, neivel da gjør jeg ikke det. Jeg ønsker meg en jobb jeg trives i, som jeg gleder meg til å gå til, ja vel da er det min lykke så får andre kritisere så mye de ønsker. Jeg ønsker meg ikke billappen eller en stor feit bil, neivel da gjør jeg ikke det. På sett og vis kjenner meg veldig igjen i teksten ”mitt stille vann.

Vel, kanskje et rotete innlegg men jeg skjønner hva du mener med karierejag og ambisjoner om gull og rikdom og om det perfekte liv og slikt. Men heldigvis finnes det mer, og når man har skjønt at det finnes mer eller noe annet så kan en konsentrere seg om det ”perfekte” liv slik du mener det er og det er ikke noe som er deiligere enn å gi fingeren til andres definisjon på det perfekte liv og ambisiøse forestillinger og nyte livet.

Innlegg redigert for tekst med kopirett

Sophie-Ann, mod

Endret 31. august 2012 av Sophie-Ann

[AnonymBruker]

Det er noen absurde krav vi stiller til oss selv og ikke minst til hverandre om karriere og det store livet vi alle skal ha. Jeg synes heller ikke at det er uambisiøst å gjøre det en ønsker i livet sitt uavhengi av andres store drømmer, krav og fantasier om å være mangemillionær. Nei da er det bedre å leve i virkeligheten, strekke seg etter de tingene en kan om enn med litt jobbing nå.

Anonym poster: 9c3f66599b82f4003970c74510b6284c