Anoreksi - bekymret for familiemedlem

[AnonymBruker]

Har en i familien (svigerfamilien) som har alle tegn på anoreksi. Når jeg først møtte henne synes jeg hun var veldig tynn, men jeg er selv tynn av naturlige årsaker, så jeg tenkte ikke med det samme at hun var syk. Etter som årene har gått har hun blitt tynnere og tynnere, og hun ser virkelig ikke frisk ut nå. Jeg har aldri konfrontert henne med det, men jeg vet at andre i familien har tatt det opp med moren hennes og samboeren hennes, men ingen av dem vil på en måte innse at hun er syk. Hun har, som sagt, alle de typiske tegnene på anoreksi; "pels" på armene, tykt hår, virker veldig opptatt av utseendet, og man ser at hun har et anstrengt forhold til mat. Flytter rundt på maten på tallerkenen, skjærer bittesmå biter og putter noen i munnen av og til. Etterpå legger hun servietten over restene, slik at man ikke skal se at det nesten ikke er spist noe (og hun forsyner seg med veldig lite i utgangspunktet). I tillegg sier hun veldig ofte hvor godt hun liker forskjellige mat-retter, som for liksom å "poengtere" at hun er veldig glad i mat. Og selvfølgelig kommer det mest åpenbare, og det er at hun ser sykelig tynn ut, og jeg er veldig bekymret for henne. Hva gjør jeg/vi?

Jeg vet at anorektikere også ofte trekker seg tilbake, blir innesluttet og vil være for seg selv, men hun virker veldig utadvent, har ikke problemer med å komme i snakk med mennesker hun ikke har møtt før, og virker ikke innesluttet i det hele tatt.

Anonym poster: 04d27b878e7c4f73e02e0fe4945b8dee

[Antique]

Det der er veldig vanskelig egentlig. Men det er jo bra at du har lyst til å hjelpe, spesielt da du ser at de andre rundt kansje benekter det litt? Kanskje det er et lite tabu-tema i familien? Jeg ville kanskje valgt å ta henne med på en tur, gåtur, eller en cafe`-tur etc, hvor det bare er dere to, men at det blir i naturlige omgivelser slik at hun ikke føler at hun blir "angrepet". Da kan du jo spørre henne hvordan hun har det for tiden, og om samtalen åpner opp for det, kan du jo prøve å hinte litt fram mot temaet..eller si at du er litt bekrymet for henne. Jeg selv slet litt med anoreksia da jeg var yngre, og på en måte var det litt godt når noen spurte hvordan jeg hadde det, samtidig som jeg ble litt redd og trakk meg unna. For man ser jo ikke selv at man har et problem (som oftest), og alle de som vil hjelpe deg blir på en måte fienden.. Det at hun er utadvent kan jo ha mye med personligheten hennes å gjøre, men det kan også være et spill for henne, når man har anoreksia vil man jo skjule hvordan ting egentlig er, man vil ikke at andre skal fatte mistanke. Det er en veldig vanskelig balansegang det der.. På den andre siden, kan du jo prøve å snakke med de andre familiemedlemmene, om det virker lettest? Eller Høre med samboeren din? Kan jo være at noen faktisk tenker det samme som deg