Samboer som ikke "kan" diskutere.

[Gjest AnonymenSelv]

Hei, jeg har vært sammen med min kjære i 3 år, vi fikk vårt første barn sammen for 4 mnd siden.

Helt fra starten av har det vært problemer fra hans side. Der han lyver,gjør ting jeg ikke synes noe om, og skjuler ting fra meg.

Dette er ting som porno, besøk av en "ex" mens jeg var borte der han sier at dem bare så på film (starten av forholdet vårt), lyvet om jobbtider, osv.

ALT av løgner og drit han har funnet på å gjort iløpet av årene, har jeg måtte funnet ut av selv. Hver eneste gang jeg får en misstanke om noe, så finner jeg ut av det og har som vanlig rett i magefølelsen.

Uansett så har han lyvet om mye, både småting og større ting.

Og for dere som lurer på om hvorfor jeg fikk barn med han når jeg viste at han var som han var, var fordi vi hadde snakket mye om det, han klarte å overbevise meg at han skulle forandre seg, slutte med alle løgner og kommunisere bedre med meg, uansett hva det skulle være.

Alle skjønner at kommunikasjon er alfa omega i et forhold, man kan ikke være i et forhold der mannfolket kun åpnet kjeften sin når det er gode tider, for så å holde helt kjeft med en gang dem har gjort noe galt og blir tatt for det.

Siste problem vi hadde, handlet om at jeg ville han skulle finne seg en dagjobb, vanlig 8-4 jobb siden vi har et barn sammen, som først nå er begynt å skjønne ordentlig at han er pappan hans og kjenner han igjen.

Og jeg tok opp den dagen at han kommer til å gå glipp av alt med den ungen. Ikke får han satt seg inn i rutiner, og ikke kommer han til å bli ordentlig kjent med han heller. Og har han senvakt en dag, og så tidlig dagen etter, så jobber han jo fra kl 15 - 23:30, og da er sønnen vår lagt seg, så drar han på jobb igjen kl 08 til 16, da får dem ikke sett hverandre på alt for lang tid etter min mening.

Og så noen dager senere kom han hjem, fortalte at sjefen hans hadde satt han opp på en senvakt en lørdag i frihelgen hans, så ba jeg om å få se på vaktlisten hans på tlf, syntes noe var merkelig, så jeg gikk på pcen hans,så hva som var sist åpnet på pc'n, og der var paint, så jeg åpnet det, og gjett hva som var der, vaktlisten hans! Så han hadde altså redigert vaktlisten sin, så jeg skulle tro på han. Da jeg innså at han hadde lyvet, så sank hjertet mitt ned i magen min.... Man skulle tro man blir vant til løgner og den fæle grusomme følelsen det gir, men det gjør man virkelig ikke.

Da jeg sa til han at "Hvorfor i all verden står du der å lyver meg i trynet på den måten der?" så står han bare der, med hode ned, ikke kan han se på meg heller, og han sier alltid "Jeg vet ikke...." What the hell? Såklart vet du jo hvorfor du står å finner på løgner til meg!

Så etterhvert sier han at det var fordi når vi hadde den siste diskusjonen om at jeg synes han jobber alt for mye senvakter når vi har et barn og han må bli kjent med han, så hadde han tatt på seg den vakten samme kvelden vi snakket om det. Og før dere sier at jeg må ha vært sint osv når vi diskuterte, så var jeg ikke det, jeg var irritert ja, for han kom med all verdens unnskyldninger om hvorfor han ikke kunne det. Og jeg har sagt til han, hver eneste gang, det er tusen ganger bedre om han er ærlig med meg og sier ting som det er rett ut, istedenfor å sitte der med samvittighet å lyve til meg!

Det siste året har jeg sagt til han at skjer det flere ganger, så er det nok, jeg forsvinner da. For jeg er blitt så skadet psykisk, og jeg er rett og slett sliten!

Pga løgner, usikkerhet over ALT han sier til meg, der jeg må tenke nøye igjennom alt han sier for å finne ut om det gjemmer seg flere løgner, og være nervøs og stresse, så har jeg nå begynt å miste melka mi, det har rett og slett bare minsket og minsket jo mer jeg må leke hemmelig agent.

Men uansett, jeg har sagt til han at jeg og sønnen min flytter ut en periode om dette skjedde igjen, til han finner ut av hva han egentlig vil, siden jeg har truet med at jeg blir borte nesten hver eneste gang, og ikke gjort det. For det er alltid JEG som må ordne opp i driten hans. JEG er den som sitter å snakker logisk, jeg er den som må ta dette opp, jeg er den som må gjøre så vi kommer på banen igjen, jeg er den som må sitte der å holde inne tårene og sinnet mitt for at han ikke skal bli "redd" for å ta opp ting når jeg prøver å få han til å kommunisere med meg.

Jeg har så utrulig mange følelser inni meg, som jeg ikke får ut, jeg føler jeg ikke kan slippe dem ut for da blir han vel redd...... Så jeg er redd for at en dag sier det pang.

Uansett, kort og greit, han "kan" ikke snakke når det er snakk om diskusjoner, uansett hvor liten den er. Og det gjør meg så frustrert at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Han kan ikke forvente å være i et forhold uten å krangle eller diskutere. Og hvis det er SÅ forbanna fælt for han å diskutere og krangle, så kanskje han bør begynne å tenke så langt at Hmmm, kanskje jeg ikke skal lyge til henne mer!

Og med det at han mener han ikke kan snakke for seg, jeg har gått så langt ned for han, at jeg har sotte på et annet rom, for så å SKRIVE på facebook med han om problemene! Jeg fikk litt bedre svar, men samtidig ikke.

Jeg kan ikke gå lengre ned... eneste som er lenger ned er å tegne problemet! Altså, sånt er ikke helt rett når man er 23 år gamle, har et barn sammen, samboere og forlovet!

Så er det store spørsmålet, hva kan jeg gjøre for å få gutten til å snakke med meg så han slutter å lyve? Går det ann å snu en "lystløgner" ?

Imorgen flytter jeg og sønnen min ut og til min mamma's leilighet ei stund, hvor lenge det blir, kommer helt ann på hva han gjør selv for å få orden på seg selv, klarer han ikke det, og slutte å lyve, så kan han ha det så godt. Jeg er lei, sliten og jeg hater at all stresset og all tøvet fra han har fått meg til å snart miste melken som barnet mitt trenger! Vil han virkelig ha oss hjem igjen, så får han virkelig bevise det for meg, og denne ganger fungerer det ikke bare med å si det, jeg skal ha bevis! Altså må det en diskusjon til for å få det bevist. Takler han ikke det, så er han singel igjen. Jeg synes ikke at han setter lyving og litt snakking foran sitt eget barn og forlovede! Men han om det, jeg vil ikke at sønnen min skal vokse opp med sånn som det er nå, og ihvertfall ikke at min kjære skal begynne å lyve til han også.

En annen ting, han mener han har dysleksi og derfor klarer ikke han å snakke for seg...... Og han har sagt hele tiden at han skal ordne seg en psykolog eller terapeut eller noe så han kan lære seg å snakke for seg "under press" som han sier. Men dette er jo da ikke skjedd, og tror nok ikke det kommer til å skje heller. Men han om det, han taper på det, men han drar sønnen min ned i driten der han ikke får vokse opp med både mamma og pappa.

Jeg har prøvd alt, gjort alt, tilogmed smilt mens vi diskuterer, ingenting fungerer. Er det noen som har noe dem VET fungerer?

Eller er det jeg som må gjøre noe med megselv? Vi kan ikke være i et forhold om dere mener jeg må holde kjeft og ikke ta opp ting som han gjør mot meg, og kommunikasjon MÅ finnes i et forhold om det skal fungere. Både i gode og onde dager. Noen som er uenig i den?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvorfor du skal bestemme vaktene hans? Når han jobber kveldsvakt så får han jo mange flere timer sammen med barnet enn hvis han kommer hjem kl 16. Jeg får en følelse av at han lyver fordi du skal kontrollere og bestemme over han og at han ikke orker å diskutere alt med deg.

Anonym poster: 68ec05a31b1a67264ef7e766611c34ba

[Gjest Gjest]

Kontrollere vaktene hans? Jeg har sagt MIN mening om det, jeg kontrollerer eller bestemmer ikke noe som helst. Han gjør som han selv vil. Snakk om å vri på det jeg sier her... Dette var kun en diskusjon vi hadde, der han har tidligere, i planleggingen med å bli gravide, sagt at han ville selv ha en 08-16 jobb.

Skjønner ikke hva som skulle være så galt bare å snakke om det, noe han selv har sagt han ønsker, men samtidig ikke vil pga tipspenger.

[Nerdemamma]

Jeg skjønner ikke hvorfor du skal bestemme vaktene hans? Når han jobber kveldsvakt så får han jo mange flere timer sammen med barnet enn hvis han kommer hjem kl 16. Jeg får en følelse av at han lyver fordi du skal kontrollere og bestemme over han og at han ikke orker å diskutere alt med deg.

Anonym poster: 68ec05a31b1a67264ef7e766611c34ba

Jeg tror ikke det var dette TS spurte om i denne tråden. Leste hele og ser veldig mye frustrasjon over løgnene. Virker som om det er løgnene som er det største problemet, ikke nødvendigvis arbeidstidene.

Men mens vi prater om arbeidstimer og skift arbeid, så stemmer det altså at de får mye mer tid med barnet når de jobber kveld/natt. Da er de hjemme om dagen mens barnet er våkens. Min mann jobber skift og har hatt veldig mye mer kontakt med vårt barn enn de som jobber 8-16.

Over til løgn problematikken, eneste måten han kan bevise at han jobber med problemet er jo å oppsøke en psykolog. En diskusjon med deg er jo ikke noe bevis. Jeg er enig med deg i å flytte ut for en periode, virker ikke som om han skjønner hvor fælt dette løgn systemet han har holdt på med er for deg. Dette er kanskje en oppvåkner? Jeg foreslår at du sender han en mail jeg. Fremfor å ringe. Da kan han ta seg god tid til å skrive ned svar og tenke gjennom hva han vil si. Hvis han føler seg så presset i en vanlig diskusjon så har han jo noen sosiale problemer stakkar. Du kan jo foreslå å bli med han til psykologen første gangen kanskje. Og ta følge med han de andre gangene og vente i venterommet mens han er inne, så du er sikker på han går og ikke lyver til deg om at han har vært der?

Virker jo som om du elsker mannen, og det trenger han nok å høre også. Hva med å skrive mye av det du har fortalt oss til han i en mail? Forklare han svart på hvitt hvordan du har hatt det? At du ikke klarer å være ilag med noen du aldri kan stole på. Du vil stole på han men klarer ikke før du ser han har tatt seg i nakkeskinnet og oppsøkt psykolog. Det er langt ifra bare gale folk som har terapi.

[Gjest AnonymenSelv]

Det var et mye bedre svar,takk:)

Jeg har fortalt han alt, alt ifra hva det gjør med meg, hva jeg føler når han gjør sånne ting, og at jeg vil fortsette å være sammen med han, men jeg klarer det bare ikke om han fortsetter som han gjør.

Han sier hele tiden "Jeg vet det..." , "Jeg lover at jeg aldri skal lyve til deg igjen" " Det var dumt av meg"

Og når jeg spør han om hvorfor han ikke tenker igjennom ting før han står der å lyver til meg, så sier han bare "Jeg vet ikke..." Dette er ikke ord som holder for meg. Jeg trenger ordentlige forklaringer, ikke smågutt-svar som "Jeg vet ikke...."

Men det at han vet hvordan jeg føler det når han gjør sånt, han vet han sårer og skuffer meg, og hver eneste gang jeg begynner å få litt tillitt til han igjen, så slår han den rett ned igjen! Han vet hvor lei jeg er av dette tøvet. Jeg trodde virkelig han var klar for noe mer voksent enn disse "småbarns-forholdene" han har hatt tidligere med andre. Ingen av dem har vært like voksen i hodet som jeg er, og jeg skjønner ikke hvorfor han ble sammen med meg om han enda er på det nivået i tankegangen.

Jeg vil ha den jeg trodde jeg ble sammen med, en som jeg kan stole på, snakke med om alt godt og vondt, diskutere med, kunne ha en voksen diskusjon/krangel der det kommer ordentlige svar, og en som kan fortelle meg hva han vil, hva han ønsker.

For for min del så virker det jo ikke som at han ønsker å ha meg og denne lille familien vår i livet sitt, når han tar sånne sjanser med å "jage" oss bort fra han.

Men når jeg spør han om hva han vil med oss, hvorfor han vil det, så sier han jo at han vil være sammen med meg, han vil ha oss begge boende hjemme som en familie, og han elsker både meg og sønnen vår over alt på jord. Han kan si sånne ting med ord, men han mangler det som kalles å VISE oss det, vise meg at han virkelig gjør alt for å forbedre seg, og bli den voksne mannen han trenger å bli for sønnen vår.

Ja, vi har snakket om det med psykolog, så jeg regner med at om jeg tar han med til sin egen lege, får han til å si at han ønsker en psykolog å snakke med, men han må jo ønske dette selv også da (som sagt,han sier ting, men viser det ikke, akkurat sånne ting klarer han å si ting, men der klarer han ikke å vise det). Så tror jeg det hadde gått. Og jeg har snakket med han og blitt enig om at hvis og når han får time hos psykolog så vil han at jeg skal bli med, og hadde han ikke ville hatt meg med, skulle jeg i det minste vært med å ventet så jeg VET han går inn, og det er ekte greier og ikke bare drit.

Vi fikk time til familieterapaut, men da tok det ca 5-6mnd, og det måtte såklart være på termindatoen min. Så siden vi ikke viste når vi kom til å ha tid så ble det avblåst. Men jeg regner fint med at problemene er der enda om 5-6 mnd så vi (jeg) skal ringe å bestille time der, evt imorgen. Så skal jeg snakke med han om det ikveld når han er ferdig på jobb.

Men jeg er 99% sikker på at dem kommer til å si og spørre presis om samme ting jeg har gjort, og jeg tror ikke at det kommer til å fungere, men vi får se. Er verdt å ta en sjanse når dette er snakk om sønnen vår skal få begge foreldrene å vokse opp med.

Og jeg er villig til å prøve alt. Men han må jo ønske det selv og prøve å stå på sine egne to føtter.

For å være ærlig, så føles det ut som at jeg har to barn. Rett og slett, og det vil jeg ikke med min egen kjæreste, samboer og forlovede. Jeg må da kunne slippe å sitte å skrive med han som et barn for at han ikke klarer å snakke for seg og om ting han selv legger opp til.

Jeg har skrevet flere plasser om dette, får bare svar som jeg har allerede prøvd, og maange "Dump fyrn"-svar. Og jeg hadde nok sagt det samme til andre om dette handlet om dem, men først prøve psykolog, fungerer ikke det, dump fyrn. Men såklart er det jo ikke barebare når man vil så gjerne være sammen med han, og det er jo verdens beste tid når ting først er bra mellom oss. Jeg har prøvd også å tenke sånn at jeg får bare leve med dette, men jeg klarer ikke å glømme alt han har gjort og sagt, og jeg klarer ikke å høre på det han sier, uten å lage en liten etterforskning inni hodet mitt for å finne ut om dette er ærlig prat eller kun løgner.

Hver eneste dag, flere gang for dag, går alt dette igjennom hodet mitt. Alt føles ut som at det skjedde igår, og det er ikke lite altså... Jeg har ALDRI lyvet for han, og har jeg kommet med en liten ubetydelig greie, der han enten skjønner at jeg tuller med han, eller så sier jeg det rett etterpå at det var en tull. Dette er da T U L L, ikke alvorlige greier som har med forholdet vår å gjøre!

Jeg har også vist han alle svar jeg har fått tidligere fra andre plasser,og fått lese hva jeg har skrevet, det er som om at ingenting er skjedd... Han bryr seg rett og slett ikke virker det som.

Så jeg tenker jeg kommer til å vise han dette også etterhvert.