Når barnet er homo

[Vulpes]

Jeg er jo bare homo, det er ingen forferdelig sykdom. Noen ting kan være vanskeligere som homo, men i Norge er det stort sett veldig trygt å være homo. Vi har alle historier om intolerante mennesker, men etter å ha bodd og reist i katolske land syns jeg stort sett det er lekende lett å være homo i Norge. Når det gjelder ferier er det klart vi ikke planlegger turer til Iran eller Tyrkia, men bortsett fra dobbeltsjekking fra hotellresepsjonisten om det faktisk er sånn at vi skal ha dobbeltrom har vi aldri opplevd noe spesielt på tur fordi vi er homo. Så klart er det trist å måtte påpeke at "nei, vi er ikke søstre" eller "vi er sammen selv om vi er to jenter", men spesielt vanskelig er det ikke, sammenlignet med hvordan det kan være i andre land. Jeg kan være åpen om å være homo på jobb, på fritida og stort sett overalt bortsett fra på Grønland.

Jeg vet at mamma eller pappa hvert fall ikke sørger over at jeg er lykkelig og har funnet kjærligheten. Jeg skjønner at foreldre kan sørge hvis datteren eller sønnen har en eller annen sykdom eller et syndrom som gjør ting vanskeligere for ham eller henne. Men pga at han eller hun er homo? Har vi virkelig ikke kommet lenger i Norge?

Jeg skjønner ikke hvorfor det med barn er det viktigste problemet for homofile. Det fins heterofile som ikke vil ha barn. Det fins heterofile som ikke kan få barn. Det fins heterofile som får barn og som mister dem. Det fins homofile som ikke vil ha barn. Det fins homofile som får barn. Det fins homofile som har barn fra før. Å få barn og å ha en spesiell legning er to separate ting. Presset om å få barn og være "som alle andre" fins for homofile også.

Jeg vet at det for mange er nesten uproblematisk å være homofil i Norge. Men ikke for alle, og ikke i alle land. Så det du skriver er fint å høre, men ikke noe nytt.

Så klart sørger ikke foreldrene dine over at du er lykkelig? Nå vrir du litt på mine argumenter her. Jeg tror kanskje du er litt vel sensitiv i denne diskusjonen og tar ting i en negativ betydning når det ikke er ment slik?

Hvis noen foreldre får en liten sorg når barnet kommer ut av skapet er det ikke nødvendigvis fordi barnet er homofilt, men fordi de tenker på det som barnet deres ikke kan oppleve som mange andre får sjansen til*, eller det at barnet kan møte motgang i livet som de ikke ville møtt ellers. Altså har det ingenting med homofobi å gjøre, eller at «vi ikke er kommet lenger i Norge».

*F.eks. å egne biologiske barn på den naturlige måten, uten ekstra «styr»

Det at det finnes heterofile som ikke vil ha barn er noe annet, for da har de faktisk valget. Det at noen velger å adoptere er noe helt annet, da har de igjen tatt det valget. (Men å adoptere er ofte ikke bare-bare, det tar lang tid og koster mye.) Det at noen er sterile/mister barn er trist, og kan også gi en sorgreaksjon.

Nå ble det veldig mye diskutering etter én liten kommentar her. Føler det er litt storm i vannglass. Når det blir diskutert så mye virker det plutselig som om jeg mener at størsteparten av foreldre til homofile barn får en enorm sorgreaksjon. Det er jo ikke det jeg mente i det hele tatt. Mener bare at det er naturlig om noen foreldre får en liten sorgreaksjon når det kommer som et sjokk på dem at barnet er homofilt.

[Frisørdama]

Så lenge barna mine blir lykkelig, er jeg lykkelig, hvem kjønn de finner lykken med er ikke viktig. Barn kan man få om man er homofil også, og man er jo ikke garantert barnebarn ned hetro barn heller. Det eneste som hadde bekymret meg, hadde vært hvordan de ville blitt behandlet av andre. Er mye homo-hets rundt omkring, og det hadde vært veldig vondt for mammahjertet å se barnet sitt gå gjennom!

[sauen87]

Jeg hadde ikke hatt noen problemer med at mine døtre var lesbiske, og om jeg en gang får en sønn og han er homofil er ikke det noe problem heller. For meg er det akkurat samme hvilket kjønn de forelsker seg i, så lenge de er lykkelige!

Tror og håper det er mye lettere å være homofil i dag enn for 20-30 år siden. De jeg kjenner som er homofile møter ihvertfall lite fordommer, og har såvidt meg bekjent ikke hatt noen problemer ift familien.

[marielle171]

Dette betyr at man burde forske seg fram til homogenet, og fjerne homogenet fra menneskeslekten gjennom bioteknologi og designerbabyer.

Nei, dette betyr ikke at man skal fjerne homogenet men at man skal gjøre alt for å få samfunnet til å skjønne at homofili ikke er noe galt og at det er noe naturlig. Og at det ikke er noe man skal mobbe hverandre for men at det blir akseptert at noen liker gutter og noen liker jenter.

For noe tull altså.. fjerne homogenet? Heller prøv å forske deg fram til tjukkihodet-genet som noen personer virker å ha

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok slitt ville kari blitt til knut, men homofili gjør da ingenting.

Helt enig her.

Anonym poster: d1a52531b4ad0016a70f9cb3d3da1afc

[AnonymBruker]

Hvis noen foreldre får en liten sorg når barnet kommer ut av skapet er det ikke nødvendigvis fordi barnet er homofilt, men fordi de tenker på det som barnet deres ikke kan oppleve som mange andre får sjansen til*, eller det at barnet kan møte motgang i livet som de ikke ville møtt ellers. Altså har det ingenting med homofobi å gjøre, eller at «vi ikke er kommet lenger i Norge».

*F.eks. å egne biologiske barn på den naturlige måten, uten ekstra «styr»

Så fordi jeg er kvinne så sørger foreldrene mine over at jeg aldri skal kunne tisse stående uten å søle? Dette er med respekt å melde bare piss.

Anonym poster: e028c976254bfdbc5bc29d24c56fc89b

[Vulpes]

Så fordi jeg er kvinne så sørger foreldrene mine over at jeg aldri skal kunne tisse stående uten å søle? Dette er med respekt å melde bare piss.

Anonym poster: e028c976254bfdbc5bc29d24c56fc89b

...hæ?

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke homofil men kommer aldri til å få barn. Dette er etter eget valg, men det har aldri falt meg inn at det har noe som helst med foreldrene mine å gjøre. De er begge klar over mitt valg, og støtter meg i det fordi de hovedsakelig vil at JEG skal ha det bra, og tenker ikke på et barnebarn som bare eksisterer i fantasien.

Hadde jeg ønsket barn men ikke kunnet få barn hadde det vært noe helt annet, og da tror jeg at spesielt mamma hadde sørget--ikke pga. at hun ikke fikk barnebarn, men at hennes eget barn ble fratatt et så viktig valg.