Når barnet er homo

[Dragonfly84]

Å sørge over legningen til barnet fordi det er vanskeligere for homofile å få barn syns jeg... er litt trist. Skulle foreldrene mine sørget pga meg? Hvor mislykket føler man seg ikke da, hvis det er så viktig for mamma å få barnebarn at hun sørger fordi jeg er lesbisk og en eventuell graviditet ikke kan skje på soverommet. Heldigvis føler ikke mamma og pappa det sånn. Da jeg sa jeg ikke ville ha barn sa de "det må du da bestemme selv", og da jeg mange år senere kvinnet meg opp til å fortelle dem at jeg er lesbisk sa de "åja, det trodde vi vel egentlig. Vi er like glade i deg, for du er den samme uansett. Vi har forresten lasagne til middag i dag". Og jeg syns det er så BRA. De kan ikke bestemme at jeg skal ha barn for å gi dem barnebarn, og de har i grunn ingen rett til å sørge over min ubrukte livmor heller. Da de bestemte seg for å få et barn, bestemte de seg for å skape en person med egne meninger og full bestemmelsesrett over egen kropp. Klart man blir glad for barnebarn, men et barns liv er ikke besteforeldrenes avgjørelse. Å få barn for å få barnebarn og slippe å være ensom på gamlehjemmet er en dårlig plan. Kanskje flytter barna langt unna eller enda verre, de bor i nærheten og gidder ikke komme på besøk likevel.

Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke vil ha barn, fordi "alle" vil ha barn, og "alle" vil ha barnebarn. Heldigvis har foreldrene mine barnebarn fra før. Men hva med de stakkars døtre og sønner som ikke vil ha barn, og som er enebarn? For et press de må føle.

Jeg er utrolig glad i mine foreldre, og jeg gir dem - og skal gi dem - masse selskap og forhåpentligvis masse glede, men barnebarn får de ikke av meg. Det har overhodet ingenting med min legning å gjøre. Mange lesbiske benytter seg av inseminasjon, og mange finner ut at de er lesbiske sent i livet, slik at de allerede har hatt forhold med menn og fått barn. Det virker som normen blant lesbiske par er å få barn. Så jeg kunne fint fått barn. Som lesbisk og frivillig barnløs virker det som jeg må kjempe to kamper: En for å bevise at joda, lesbiske kan få barn, og en for å bevise at det går an å ikke ville ha barn og fortsatt ha følelser.

[katt1]

Fordi hun ikke kan gi deg barnebarn? Det er mange som blir triste over at de ikke kan få barn, og man vil nok få litt av den samme tristheten om man ikke kan få barnebarn. Meningen med livet er å spre genene.

Anonym poster: 52a1b311e1447722e5ff7e4eabd0f465

Er ikke sikkert at hun kunne gitt meg barnebarn uansett, finnes de som ikke kan få barn

[Malum]

Fordi hun ikke kan gi deg barnebarn? Det er mange som blir triste over at de ikke kan få barn, og man vil nok få litt av den samme tristheten om man ikke kan få barnebarn. Meningen med livet er å spre genene.

Anonym poster: 52a1b311e1447722e5ff7e4eabd0f465

Jeg tenker overhodet ikke sånn at mine barn skal GI meg barnebarn. Gi meg? Det å få barn eller ikke få barn er et valg de tar selv, uavhengig av legning. Det er deres liv, og de får da selv bestemme hvordan de vil leve det. Hyggelig om de får barn, men helt greit om de ikke får det også. Det er ikke alle som synes det vktigste i livet er å spre genene sine, altså. Jeg håper ungene mine kommer til å fokusere mer på å være lykkelige med livene de lever og valgene de tar.

Endret 23. august 2012 av Bodillen

[katt1]

Kunne aldri satt meg ned og begynt sørge for at jeg ikke fikk barnebarn enn om min datter er hetro og ikke ønsker barn?

Enn om hun ikke kan få barn ?

Nei dette blir for dumt!!!!

[Lutetium 71]

Fordi hun ikke kan gi deg barnebarn? Det er mange som blir triste over at de ikke kan få barn, og man vil nok få litt av den samme tristheten om man ikke kan få barnebarn. Meningen med livet er å spre genene.

Anonym poster: 52a1b311e1447722e5ff7e4eabd0f465

Meningen med menneskelivet håper jeg er noe mer enn bare det. Hvis ikke bør man legge ned alle utdannelsesinstitusjoner, og innføre abortstopp så fort som mulig.

[Brunhilde]

Min kjærlighet til barnet mitt er betingelsesløs!

[marielle171]

Fordi hun ikke kan gi deg barnebarn? Det er mange som blir triste over at de ikke kan få barn, og man vil nok få litt av den samme tristheten om man ikke kan få barnebarn. Meningen med livet er å spre genene.

Anonym poster: 52a1b311e1447722e5ff7e4eabd0f465

hehe.. nå må jeg bare le litt. jeg er lesbisk og jeg og min samboer venter barn. Rart det fortsatt er så mange uvitende her i verden!

Ellers kommer jeg ikke til å reagere hvis sønnen vår er homofil. Jeg skal prøve å oppdra sønnen vår slik at han ikke trenger å komme til oss for å fortelle at ' du mamma, jeg er homo'. Jeg vil at det er helt naturlig å like både jenter og/eller gutter. For det er jo helt naturlig og ingen sykdom eller noe.

[AnonymBruker]

Jeg hadde sagt til henne/han at det ikke forandrer noen ting, og at jeg er like glad i barnet uansett, men det jeg ikke hadde fortalt barnet hadde vel vært at jeg synes det er trist, fordi jeg vil ikke ha et homofilt barn som blir mobbet, må slite med depresjon osv., som rammer mange homofile. Livet er urettferdig for mange, så det å være homofil gjør det ikke akkurat lettere.

Anonym poster: 967347dbf2e521c13dde3f65bdf909b6

[Gjest Gjest]

For det er jo helt naturlig og ingen sykdom eller noe.

fordi jeg vil ikke ha et homofilt barn som blir mobbet, må slite med depresjon osv., som rammer mange homofile.

Anonym poster: 967347dbf2e521c13dde3f65bdf909b6

Dette betyr at man burde forske seg fram til homogenet, og fjerne homogenet fra menneskeslekten gjennom bioteknologi og designerbabyer.

[Gjest "gjest"]

Hva gjør det om barnet er homofil?

[Krysanti]

En av mine aller nærmeste i familien er homofil, og særdeles lykkelig i sitt parforhold. For min del spiller det absolutt ingen trille hvilket kjønn mitt barn forelsker seg i, og jeg ville vært glad og takknemlig for at h*n hadde funnet ut en så viktig egenskap ved seg selv. Jeg hadde møtt barnet bare med positivitet og sagt noe sånt som at "neimen, så fint da! Jeg gleder meg til å møte kjæresten din en dag!" tipper jeg. Jeg håper virkelig jeg kan være en slik mor at barnet mitt vet disse tingene lenge før han eller hun begynner å gruble over egen legning, slik at det aldri vil være skremmende eller vanskelig å fortelle meg det.

[AnonymBruker]

Jeg hadde sagt til henne/han at det ikke forandrer noen ting, og at jeg er like glad i barnet uansett, men det jeg ikke hadde fortalt barnet hadde vel vært at jeg synes det er trist, fordi jeg vil ikke ha et homofilt barn som blir mobbet, må slite med depresjon osv., som rammer mange homofile. Livet er urettferdig for mange, så det å være homofil gjør det ikke akkurat lettere.

Anonym poster: 967347dbf2e521c13dde3f65bdf909b6

Jeg hadde sagt til henne/han at det ikke forandrer noen ting, og at jeg er like glad i barnet uansett, men det jeg ikke hadde fortalt barnet hadde vel vært at jeg synes det er trist, fordi jeg vil ikke ha et rødhåret barn som blir mobbet, må slite med depresjon osv., som rammer mange rødhårede. Livet er urettferdig for mange, så det å være rødhåret gjør det ikke akkurat lettere.

Rent bortsett fra at rødt hår er synlig fra fødselen av, er man akkurat like prisgitt det naturen har utstyrt en med. Så da burde man kanskje rette skytset mot mobbing av homofile og rødhårete, og ikke konsentrere seg om den som er så uheldig å skille seg ut på det ene eller andre viset? Mobbing kan man faktisk gjøre noe med.

Anonym poster: 88f335f0a1a627e5a58ac6f89d5f67ae

[kråkefjas]

Ville gjort han arveløs. Ellers er det ikke stort å gjøre. Det er hans liv.

En lesbisk datter derimot ville jeg tatt imot med åpne armer og bejublet.

Endret 23. august 2012 av kråkefjas

[Gjest Gjest]

Hvordan hadde du reagert om du hadde funnet ut at barnet ditt er homofilt?

Hadde sagt at han måtte være den i forholdet som bidro med sæden til Deres eventuelle barn, jeg vil anta at vedkommende var den dominante i forholdet så.. rett skal være rett.

[Gjest Gjest]

Rent bortsett fra at rødt hår er synlig fra fødselen av, er man akkurat like prisgitt det naturen har utstyrt en med. Så da burde man kanskje rette skytset mot mobbing av homofile og rødhårete, og ikke konsentrere seg om den som er så uheldig å skille seg ut på det ene eller andre viset? Mobbing kan man faktisk gjøre noe med.

Anonym poster: 88f335f0a1a627e5a58ac6f89d5f67ae

Hvordan vet du det? Tatt i betraktning at man mener mennesker ikke kan velge hvilket kjønn man liker seksuelt, blir det paradoksalt å mene at mennesker kan velger hvorvidt man liker å mobbe/mobber. Mobbing vil da være like naturlig som homofili.

Sånn sett burde man heller søke å forske seg fram til homogenet, og fjerne homogenet fra menneskeslekten gjennom bioteknologi og designerbabyer.

[AnonymBruker]

Hvordan vet du det? Tatt i betraktning at man mener mennesker ikke kan velge hvilket kjønn man liker seksuelt, blir det paradoksalt å mene at mennesker kan velger hvorvidt man liker å mobbe/mobber. Mobbing vil da være like naturlig som homofili.

Nei. Mobbing kommer av miljø. Man trenger ikke argumentere med at mobbere velger ditt eller datt. Det er mange faktorer som gjør at noen barn blir mobbere, dårlig hjemmemiljø er en av dem. Poenget er at det er mulig å gjøre noe med det, siden det er en miljøeffekt.

Sånn sett burde man heller søke å forske seg fram til homogenet, og fjerne homogenet fra menneskeslekten gjennom bioteknologi og designerbabyer.

Det forutsetter at homofil legning er en voldsom belastning for den enkelte. Det er å snu tingene på hodet. Homofile er akkurat like velfungerende som alle andre, det er aksepten i samfunnet som er feilen, og igjen, det er en miljøeffekt som gjør at enkelte hater homofile.

Hvis vi følger argumentet ditt fullt ut, bør man også bruke genteknologi for å fjerne rødhårede og stygge mennesker, kun fordi mobberne ikke skal få noen å mobbe. Eller hvorfor stoppe der egentlig, kanskje man heller skulle sterilisere rødhårede og stygge mennesker? Ta frem raselovene fra 30tallet, det er nok en god ide.

Anonym poster: 88f335f0a1a627e5a58ac6f89d5f67ae

[Vulpes]

Å sørge over legningen til barnet fordi det er vanskeligere for homofile å få barn syns jeg... er litt trist. Skulle foreldrene mine sørget pga meg? Hvor mislykket føler man seg ikke da, hvis det er så viktig for mamma å få barnebarn at hun sørger fordi jeg er lesbisk og en eventuell graviditet ikke kan skje på soverommet. Heldigvis føler ikke mamma og pappa det sånn. Da jeg sa jeg ikke ville ha barn sa de "det må du da bestemme selv", og da jeg mange år senere kvinnet meg opp til å fortelle dem at jeg er lesbisk sa de "åja, det trodde vi vel egentlig. Vi er like glade i deg, for du er den samme uansett. Vi har forresten lasagne til middag i dag". Og jeg syns det er så BRA. De kan ikke bestemme at jeg skal ha barn for å gi dem barnebarn, og de har i grunn ingen rett til å sørge over min ubrukte livmor heller. Da de bestemte seg for å få et barn, bestemte de seg for å skape en person med egne meninger og full bestemmelsesrett over egen kropp. Klart man blir glad for barnebarn, men et barns liv er ikke besteforeldrenes avgjørelse. Å få barn for å få barnebarn og slippe å være ensom på gamlehjemmet er en dårlig plan. Kanskje flytter barna langt unna eller enda verre, de bor i nærheten og gidder ikke komme på besøk likevel.

Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke vil ha barn, fordi "alle" vil ha barn, og "alle" vil ha barnebarn. Heldigvis har foreldrene mine barnebarn fra før. Men hva med de stakkars døtre og sønner som ikke vil ha barn, og som er enebarn? For et press de må føle.

Jeg er utrolig glad i mine foreldre, og jeg gir dem - og skal gi dem - masse selskap og forhåpentligvis masse glede, men barnebarn får de ikke av meg. Det har overhodet ingenting med min legning å gjøre. Mange lesbiske benytter seg av inseminasjon, og mange finner ut at de er lesbiske sent i livet, slik at de allerede har hatt forhold med menn og fått barn. Det virker som normen blant lesbiske par er å få barn. Så jeg kunne fint fått barn. Som lesbisk og frivillig barnløs virker det som jeg må kjempe to kamper: En for å bevise at joda, lesbiske kan få barn, og en for å bevise at det går an å ikke ville ha barn og fortsatt ha følelser.

Det at det er vanskeligere å få barn er kun ett eksempel, dog kanskje det viktigste av dem.

Klart man ikke ønsker at foreldrene skal bli lei seg eller føle på en form for sorg pga. seg selv. Men det er ikke alt man kan kontrollere. Det er lett å si at noen «ikke har rett til å sørge» over ditt og datt, men når alt kommer til alt kan det hende at noen føler det slik likevel. Det betyr ikke at de er dårlige foreldre, at de ikke elsker barna sine eller at de ikke helt og holdent aksepterer barnets legning.

Jeg vil tro at det å komme ut av skapet når ingen i familien forutså det er et lite sjokk. Og det vekker nok en del følelser. En del foreldre tenker kanskje gjennom alt som blir annerledes og mer vanskelig, f.eks. nettopp dette med barn, eller det å passe inn i samfunnet, homofobi rundt omkring i Norge og verden osv. Jeg har ingen statistikker på dette, men jeg vil tro at det gjennomsnittlig er langt lettere å gå gjennom livet som heterofil enn som homofil. Kanskje, og forhåpentligvis, vil dette jevne seg ut en gang i fremtiden, men vi er ikke helt der ennå. Spesielt på ferie i mindre liberale land kan man møte på fordommer og problemer som åpent homofil.

Det er blant annet ting som dette jeg tror noen foreldre kan komme til å tenke gjennom, og sørge litt over.

[Gjest Gjest]

Nei. Mobbing kommer av miljø. Man trenger ikke argumentere med at mobbere velger ditt eller datt. Det er mange faktorer som gjør at noen barn blir mobbere, dårlig hjemmemiljø er en av dem. Poenget er at det er mulig å gjøre noe med det, siden det er en miljøeffekt.

Dette er bare påstander som er akkurat like lite verdifulle som påstanden at homofili kommer av miljø og dermed kan kureres. Sånn sett er det ikke bare hysterisk morsomt at de politisk korrekte nærmest fråder over antihomofilikurs i USA, som tar sikte på å omvende homofile til heterofile, men det er også betegnende for hvor paradoksalt tankesett de politisk korrekte operer med.

Her er poenget at det nærmest er opplest og vedtatt at homofili utelukkende er biologisk betinget, og ikke noe man velger selv eller noe som kommer av miljø. Innenfor dette biologihomoparadigmet blir det dermed et problem dersom man skal miljøforklare mobbing og avvise mobbing som noe biologisk betinget. Er homofili biologisk betinget må nødvendigvis andre menneskelige drifter som mobbing også være det.

Det forutsetter at homofil legning er en voldsom belastning for den enkelte. Det er å snu tingene på hodet. Homofile er akkurat like velfungerende som alle andre, det er aksepten i samfunnet som er feilen,

Det er ikke å snu tingene på hodet å anerkjenne det faktum at homofili er en voldsom belastning for den enkelte. Å snu tingene på hodet vil være å benekte dette faktum, og late som om forutsetningen for mobbing er foranderlige miljøvariabler samtidig som man benekter at foranderlige miljøvariabler er forutsetningen for homofili.

Hvis vi følger argumentet ditt fullt ut, bør man også bruke genteknologi for å fjerne rødhårede og stygge mennesker, kun fordi mobberne ikke skal få noen å mobbe.

Hvis dette medfører at det ikke fødes mennesker som blir skadelidende av mobbing, er man tvers igjennom ond dersom man motarbeider dette ut ifra en ideologisk forestilling om at samfunnet har skylden og at dette kan endres gjennom sosial manipulering.

Eller hvorfor stoppe der egentlig, kanskje man heller skulle sterilisere rødhårede og stygge mennesker? Ta frem raselovene fra 30tallet, det er nok en god ide.

Anonym poster: 88f335f0a1a627e5a58ac6f89d5f67ae

Stråmannsargumentasjon!

[Rainbow]

Jeg er veldig glad for å være homo, jeg! Og det selv om jeg sleit med det i mange år. Ikke fordi jeg ble mobba, det ble jeg riktignok, men av helt andre grunner før jeg visste jeg selv var skeiv. Men fordi det er så naturlig for meg, det føles så fint og riktig og fordi jeg nå er lykkelig. Etter åtte år i skapet turte jeg å komme ut til foreldrene mine, som tok det helt normalt, som er blitt glade i kjæresten min og som støtter meg.

Så alle årene med bekymringer gjorde aldri at jeg tenkte at jeg heller ville være hetero. Å være lesbisk er like stor del av sjelen min som at jeg er høyrehendt og kvinne. Å falle for menn er rett og slett noe jeg ikke er i stand til. Men om det var mulig å endre det ville jeg absolutt ikke endre det. Hvorfor skulle jeg ville gjøre om på noe som er MEG?

For å prøve å komme tilbake til trådens tema: Foreldrene mine syntes nok det var litt rart i starten, spesielt mamma. Vi snakka mye om det. Det som hjalp mest var å sammenligne med mammas heterofili. "Du falt vel ikke for alle guttene i klassen?"

"Nei, jeg syns vel de fleste var ganske håpløse"

"Sånn er det for meg også, jeg liker noen jenter, ikke alle"

Eller

"Tenk på hvor naturlig og hvor stor del av identiteten din det er å være heterofil. Hvordan du har følt det helt normalt hele livet, og hvordan det føles helt riktig for deg å være sammen med en mann. Sånn er det for meg med kvinner".

Veldig naturlige ting, kanskje, men det hjalp mamma å forstå. Ikke fordi hun ikke støttet meg eller ikke syns det var ok at jeg er lesbisk, men fordi det fikk henne til å skjønne hvordan det er helt likt som å være hetero, bare med et annet kjønn i fokus.

[Dragonfly84]

Det at det er vanskeligere å få barn er kun ett eksempel, dog kanskje det viktigste av dem.

Klart man ikke ønsker at foreldrene skal bli lei seg eller føle på en form for sorg pga. seg selv. Men det er ikke alt man kan kontrollere. Det er lett å si at noen «ikke har rett til å sørge» over ditt og datt, men når alt kommer til alt kan det hende at noen føler det slik likevel. Det betyr ikke at de er dårlige foreldre, at de ikke elsker barna sine eller at de ikke helt og holdent aksepterer barnets legning.

Jeg vil tro at det å komme ut av skapet når ingen i familien forutså det er et lite sjokk. Og det vekker nok en del følelser. En del foreldre tenker kanskje gjennom alt som blir annerledes og mer vanskelig, f.eks. nettopp dette med barn, eller det å passe inn i samfunnet, homofobi rundt omkring i Norge og verden osv. Jeg har ingen statistikker på dette, men jeg vil tro at det gjennomsnittlig er langt lettere å gå gjennom livet som heterofil enn som homofil. Kanskje, og forhåpentligvis, vil dette jevne seg ut en gang i fremtiden, men vi er ikke helt der ennå. Spesielt på ferie i mindre liberale land kan man møte på fordommer og problemer som åpent homofil.

Det er blant annet ting som dette jeg tror noen foreldre kan komme til å tenke gjennom, og sørge litt over.

Jeg er jo bare homo, det er ingen forferdelig sykdom. Noen ting kan være vanskeligere som homo, men i Norge er det stort sett veldig trygt å være homo. Vi har alle historier om intolerante mennesker, men etter å ha bodd og reist i katolske land syns jeg stort sett det er lekende lett å være homo i Norge. Når det gjelder ferier er det klart vi ikke planlegger turer til Iran eller Tyrkia, men bortsett fra dobbeltsjekking fra hotellresepsjonisten om det faktisk er sånn at vi skal ha dobbeltrom har vi aldri opplevd noe spesielt på tur fordi vi er homo. Så klart er det trist å måtte påpeke at "nei, vi er ikke søstre" eller "vi er sammen selv om vi er to jenter", men spesielt vanskelig er det ikke, sammenlignet med hvordan det kan være i andre land. Jeg kan være åpen om å være homo på jobb, på fritida og stort sett overalt bortsett fra på Grønland.

Jeg vet at mamma eller pappa hvert fall ikke sørger over at jeg er lykkelig og har funnet kjærligheten. Jeg skjønner at foreldre kan sørge hvis datteren eller sønnen har en eller annen sykdom eller et syndrom som gjør ting vanskeligere for ham eller henne. Men pga at han eller hun er homo? Har vi virkelig ikke kommet lenger i Norge?

Jeg skjønner ikke hvorfor det med barn er det viktigste problemet for homofile. Det fins heterofile som ikke vil ha barn. Det fins heterofile som ikke kan få barn. Det fins heterofile som får barn og som mister dem. Det fins homofile som ikke vil ha barn. Det fins homofile som får barn. Det fins homofile som har barn fra før. Å få barn og å ha en spesiell legning er to separate ting. Presset om å få barn og være "som alle andre" fins for homofile også.