Dagbok

[orgus]

Men han har snakket om at han ikke kan stole på meg mer, og at han kanskje forlater meg når han blir frisk, og sterk nok til å gjøre det.

Hvordan drar han denne slutningen? Og er det angst-personligheten hans, eller den vanlige som sier dette?

Lykke til i dag

[FruFjas]

Takk for lykkeønskning, og besøk i boka mi, orgus Han er veldig skuffet over at jeg ikke klarer å støtte han slik han selv ville gjort hvis det var motsatt. Han føler at jeg svikter han, ved å bli sint. Og at jeg ikke hjelper og støtter han nok... Jeg er faktisk ikke sikker på om det er han eller angsten som mener dette. Men han har jo sagt en gang at HAN forstår at jeg gjør det jeg kan. Vi har ikke snakket om det siden jeg skrev det.

Det gikk bra hos psykologen i dag, og han vil gjerne at jeg skal være med omtrent annenhver gang. Det var ikke så mye fokus på meg, mest mannen, men jeg fikk belyst min side av det, forklart hvordan det påvirker meg, og hva som er typiske situasjoner.

Slik jeg tolket det, uten at psykologen sa så veldig mye konkret om det, så gjør jeg stort sett det jeg kan. Det er mannen sine forventninger som er urealistiske. Og at oppførselen hans er ufin til tider. Jeg følte at jeg fikk ganske mye støtte av psykologen.

Det første eksempelet vi snakket om var det som skjedde hjemme i morges. Jeg stod opp kl 7, og var kjempetrøtt. Kom ut i stua til mannen og ungen vår, og sa at jeg var så trøtt. Mannen svarer med at han kun har sovet 2 timer i natt, så det er han som har grunn til å være trøtt. (det var bare starten på samtalen i morges) Da jeg nevnte dette for psykologen mente han at det var ufint av mannen å ta den tonen, og skjønte hvorfor jeg ble lei meg av det. Han sa at det ikke er slik at det bare er plass til den enes følelser, men at begge to kan ha følelser på samme tid. Jeg kan være trøtt, selv om han kanskje er trøttest.

Vi snakket også endel om meditasjon. Han har tidligere fått i oppgave å meditere i 10 minutter hver dag. Og mannen sier at det hjelper. Han skal bare sitte helt stille og fokusere på pusten. Nå ble vi enige om at når det blir diskusjon og angsten kommer, så skal jeg be han gå å meditere i 5 minutter. Dette fordi at mannen trenger å roe seg ned, og jeg trenger en liten pause fra situasjonen, for å sortere tankene mine, og finne ut hvordan jeg skal angripe det. Uten denne pausen er det større sjanse for at jeg blir sint og irritert. Jeg har lenge sagt til mannen at jeg trenger en pause, men han gir meg det ikke. Han klarer ikke å gi meg det, han er nødt til å diskutere ferdig med en gang. Og jeg vet så godt at det er dumt for meg. Får se om vi får det til nå. Er litt i tvil, for mannen har veldig problemer med det.

Vi snakket også om at mannen alltid skal fordele skyld. Hvis noe går galt er det alltid noens skyld. Hvis ungen våkner om natta får jeg kanskje skylden for å ha lagt han for sent/tidlig, gitt han mat for tett innpå leggingen, ikke tatt på han lue på dagen, slik at han kanskje er blitt litt syk. Osv. Det er alltid noen å skylde på. psykologen sa at dette med skyld er et vesentlig tema, men det er ikke jeg som har skylden. Det er foreldrene hans. Jeg og mannen har snakket om det, men det var allikevel sterkt å høre psykologen si det rett ut. Omsorgssvikt.

Jeg merker at jeg blir sint på svigermor! Det er litt pussig, for jeg holder på å lage et scrapbookalbum til mannen nå, men noen bilder vi fikk av svigermor. Endel av bildene er fra en jul. Mannen er på alder med sønnen vår, og er veldig lik han. Alle ser glade ut, og jeg kjenner igjen møbler og ting. Og så har jeg dette i bakhodet. Omsorgssvikt....

[Katniss]

Uff, jeg vet ikke hva jeg skal si.

Det er veldig vanskelig å leve med noen med psykiske problemer. Har selv bodd med en person og det er veldig tøft, ikke bare for den psyke, men like mye for den friske som er på mottaks enden av all dritten.

Jeg fikk noen tips av psykolog i voksen alder til å håndtere min slektning. Jeg kan godt skrive de opp hvis du tror de kan hjelpe deg?

[FruFjas]

Tusen takk for at du er innom, Katniss

Det er innmari tøft ja Men det som holder meg litt oppe, tror jeg, er at jeg ikke lar det styre livet mitt. Jeg er ikke med på alt "tullet hans", og jeg verner godt om meg selv oppi alt dette her. Det er vel kanskje derfor han føler at jeg ikke gir alt for å hjelpe han...

Ja, fortell meg gjerne om teknikkene du har lært Hvordan går det med den syke personen nå?

[FruFjas]

Jeg føler meg kjempesåra! Vi hadde en episode her i går. Det var et panikkanfall, som jeg ikke så komme, da jeg på forhånd advarte han på sms (om noe jeg ikke ønsker å gå mer inn på her i dagboken), men da han kom inn døra her kom det allikevel et skikkelig panikkanfall. Det som er så dumt er at jeg ikke skjønner helt at det er det som skjer. Jeg blir bare sur på han, hver eneste gang, selv om jeg bør vite at det er angst. Det ble masse skriking og kjefting, og tårer. Han var helt urimelig, som han alltid er når han får angstanfall. Jeg føler meg utrolig urettferdig behandlet, tråkket på, føler at jeg ikke har noenting jeg skulle ha sagt, og føler meg veldig låst. Han er skikkelig ufin mot meg...

Jeg ba han gå å meditere, slik som vi ble enige om hos psykologen, men han nektet. Jeg prøvde mange forskjellige argumenter for å få han til å gjøre det, men han klarte ikke. Jeg sa at jeg skal si det til psykologen, som en trussel, og han virket litt skremt av det faktisk. Men så kom beskyldningen om at jeg og psykologen rotter oss sammen mot han. Da måtte jeg bare le av han, og sa at vi er så fæle som rotter oss sammen for å hjelpe han

Han prøvde å sette meg i en vanskelig stilling flere ganger, ved å forlate hjemme, eller bare ikke gjøre dette som han måtte gjøre, og som utløste angsten. Men han klarte ikke å gå heller. Det endte med at jeg gikk inn på soverommet, og lå der og gråt. Etter en halvtimes tid roet han seg, og ville snakke om det. Jeg var altfor såret til å klare å komme med noe fornuftig. Jeg ba han si konkret unnskyld, uten for mye forklaringer rundt det, slik som psykologen sa, og han gjorde det. Sa unnskyld for at han hadde behandlet meg dårlig.

Da jeg våknet i dag merket jeg at jeg fortsatt er sur. Jeg føler meg liten, og tråkket på. Jeg føler at noen har gått over grensene mine. Jeg føler at ingen skal måtte oppleve det som jeg gjorde i går. Det er dypt urettferdig! Det spiller ingen rolle for meg at det var angsten som gjorde det, jeg er like såra uansett.... Jeg vet innerst inne at den siste setningen der er noe jeg kanskje ikke har rett til å si. Men det er slik jeg føler det.

Jeg sa til han at jeg vil være med til psykologen i morgen også, for å snakke om dette, men han vil ikke ha meg med. Han trenger timen sin selv. Og han syntes ikke psykologen var noe koselig mot han når jeg var der. Han fikk ikke den støtten som han er vant til, psykologen var strengere mot han. Han tror det var fordi at jeg gråt. Jeg blir litt irritert når han sier slikt, for jeg tror at psykologen klarer å se bort fra at jeg gråter, tenk så mange som sitter hos han og gråter da! Mannen min blir selv veldig påvirket av at jeg gråter, og tror tidvis at jeg gråter meg til ting Blir forbanna av å høre det, for det stemmer virkelig ikke!! Men jeg gråter veldig lett, det skal sies.

Jeg fikk et litt nytt syn på mannen etter psykologtimen. Har litt mindre tiltro til han nå. Tror ikke lenger på alt han sier, og alle forklaringene hans. Psykologen sa en del ting som fikk meg til å tenke litt annerledes. Jeg klarer ikke å sette ord på det. Klarer ikke å tenke helt konkret hva det var, men merker at synet mitt har endret seg litt.

Hvordan skal jeg klare dette? Å leve med denne mannen? Jeg ønsker at sønnen vår skal vokse opp med oss begge, og jeg ønsker absolutt ikke å bli alenemor. Men er prisen for det for høy å betale? Vil jeg bli ødelagt selv etterhvert? Foreløpig er jeg veldig flink til å verne om meg selv.

Jeg er lei meg nå. Jeg har lyst til å skjelle han ut! Men har jeg lov/rett til det da? Han er jo syk......

For å balansere det litt er jeg nødt til å ta med at når han ikke har angst er han veldig snill, veldig hjelpsom, veldig rettferdig, og en god mann. Han gjør alltid det han skal, og jeg har aldri hatt noen som helst grunn til å føle meg sjalu. Han har kun øyne for meg. Angstanfallene kommer ikke så ofte, så stort sett er det vanlige hverdager som går som de skal. Jeg stoler helt og fullt på han når det gjelder økonomi, ansvarsoppgaver, og generelle ting som må gjøres. Han er ansvarlig og flink. Og mange syns jeg har gjort et bra valg, og har vært heldig med han.

[Katniss]

For det første så syns jeg du takler veldig bra å leve med en psyk person:)

Sette grenser. Det er viktig å ha klare grenser for hva som er greit og ikke greit. Det er lett å bli overkjørt og la den psyke overtale deg til å mene/gjøre/tro masse forskjellig. Det er veldig viktig å verne om seg selv, som du gjør, å rett og slett stenge ute en del av praten.

Personen må selv ta valget om å bli frisk. Du kan ikke gjøre mannen din frisk uansett hvor mye du vil. Det er lett å tro at hvis jeg bare snakket sånn, var mindre uenig med han, gjorde ditten og datten, ikke var så motstidig, ikke sa de "feil" tingene, ikke gjorde A elller B så vil han blir frisk. Det er veldig fort gjort å begynne å gå rundt på eggeskal i håp om at personen blir snillere mot deg. En psyk person kommer aldri til å bli snill mot deg selv om du føyer deg etter kravene hans. Eneste som skjer er at du også blir dratt med i de irrasjonelle tankene hans og kan ende opp med angst selv etter å ha ofret deg selv og personligheten din for å tilfredstille den psyke.

Alle tåler å være i en storm en gang i blant, men å gå i konstant sur nedbør er veldig tøft. Å ha en stor krangel med en ektefelle nå og da er helt normalt og noe som går over. Å leve sammen med en psyk person er som å konstant oppholde seg i sur nedbør, sa psykolgen til meg. Alle de små tingene, som vi tar forgjeves, som smil, latter, kunne snakke fritt, legge seg uten å være bekymret, de forsvinner når man lever i en tilstand med "konstant sur nedbør". Det bryter veldig på personen å konstant ha sur stemning hjemme. Psykologen min sa det var på mange måter verre å leve med små stikk av krangler dagen lang enn å ha en skikkelig krangel nå og da.

Bruk tid sammen med friske mennesker. Det er veldig altoppslukende å være sammen med folk som er psyke, i blant så begynner man nesten og tvile på om det er personen som er psyk eller om en selv er gæren. Ha venninekvelder, gå på treningsstudio, inviter familien over på besøk, ta turer i skogen, pass på at du får tid bort fra den psyke slik at du får vernet om deg selv og ladet batteriene.

Du har også rett på følelser. Ofte blir det sånn at alt dreier seg om den psyke og man glemmer at familien består av to stykker, ikke bare en. Selv om han har det tøffest, så betyr ikke det at å være pårørende ikke er tøft. Tillat deg selv å føle de følelsene du har om det så er sinne, tristhet, bekymringer eller oppgitthet. Det er ikke sånn at det er okay at du, dine behov og dine følelser blir skjøvet bort fordi mannen din syns hans er viktigere.

[FruFjas]

Tusen takk for et langt og godt svar fra deg, Katniss! Hyggelig å høre at du syns jeg takler dette bra! Jeg syns selv det også, sånn innerst inne. Men mannen min er uenig. Jeg vet at det er viktig at jeg verner om meg selv, og at jeg klarer å holde dette litt på avstand fra meg. Mannen mener at det er det som gjør at han ikke blir frisk. Og innimellom er jeg tilbøyelig til å tro på han, men noe i meg setter grenser for meg selv. Det er viktig, og noe jeg må fortsette med.

Mannen mener at han er veldig avhengig av meg for å bli frisk, det vil være nesten umulig for han å bli frisk uten min støtte og kjærlighet. Han trenger at jeg hjelper han å bygge opp selvbildet.

I går hadde vi mange samtaler igjen. Jeg var fortsatt kjempelei meg for det som skjedde på tirsdag. Jeg gråt masse, og sa at jeg følte meg så sviktet. Han poengterer gang på gang at det er akkurat samme følelsene han sitter med. Angsten gir han disse samme følelsene, og når jeg f.eks blir sint på han, så føler han mye av det samme som meg. jeg sier at jeg faktisk har grunn for å føle dette, fordi han setter igang hele sirkuset, og er stygg mot meg først. Men han minner meg på hva psykologen sier, at det er plass til begges følelser, og at det ikke spiller noen rolle om man har en godkjent grunn for følelsen, eller om den er basert på noe feilaktig. Føler man seg sviktet, så er man sviktet, selv om man kanskje egentlig ikke er det.

Jeg er redd mannen. Jeg syns han tar for mye plass, krever for mye, overkjører meg osv. Han sier at han er redd meg også. Han sier at det er jeg som er sjefen hjemme. han har sagt dette lenge. Hele hans sinnstilstand avhenger av om jeg er hyggelig mot han eller ikke. Han definerer seg selv ut fra hva jeg sier om/til han. Sier jeg at han er snill, så tror han på det helt til jeg sier det motsatte. Han har ingen følelse inni seg om hvordan han er.

Huff, jeg begynner å lure på om det er noe mer enn angst med han. Jeg syns dette begynner å høres ganske ille ut! Jeg ville blitt bekymret hvis jeg hørte dette av en venninne....

[FruFjas]

Mannen er nettopp ferdig med timen sin hos psykologen nå. Jeg ringte han for å spørre hvordan det hadde gått, og han har fått medisiner! Vi snakket mye om det i går, og jeg stilte mer eller mindre et ultimatum, om at nå må han faktisk begynne med medisiner. Han har diskutert det med psykologen før, men da ville ikke psykologen at han skulle begynne med det før han hadde gått litt i terapi.

Jeg tror det er Cipralex han har fått. Jeg har lest endel om det, og er klar over at det ikke virker på alle, og at noen får mye bivirkninger av det. Det blir spennende fremover, å se om det fungerer!

[orgus]

Lykke til med det, og god helg

[FruFjas]

På torsdag var jeg med til psykologen for 2. gang. Jeg fortalte litt fra den siste episoden, men vi snakket ikke noe særlig om det. Samtalen kom raskt inn på svigermor. Jeg fortalte hvordan jeg oppfatter henne, at jeg er livredd for å sette meg på feil stol, ta for mye mat, for lite mat, sette fra meg sausenebbet på feil sted osv. Hun blir hysterisk for alt mulig, hisser seg opp, gjør narr av, kommenterer ting som andre ikke ville gjort m.m. Jeg blir nervøs av hele dama. Mannen syntes dette var meget interessant, og han følte at han fikk nytt syn på endel ting. Han sier at han ikke var klar over at jeg ble påvirket av henne i en slik grad. Jeg syns det er litt merkelig at han ikke vet det, for jeg føler at jeg har snakket med han om de mange ganger. Men det spiller ingen rolle, det viktigste er at vi kommer videre, og at vi forstår mer av årsakene til at mannen har blitt som han har blitt.

Psykologen er veldig tydelig på at mannen har blitt utsatt for omsorgssvikt. Det er fælt å tenke på! Men det er også litt skremmende, for jeg tror ingen noen gang har tenkt i de baner. Hun er en relativt normal dame, med jobb, venner, osv. Hun drikker ikke spesielt mye alkohol, hun har ikke hatt masse forskjellige menn innom, hun var voksen da hun fikk han osv. Men hun gav han ikke nok kjærlighet, hun har pirket på alt han har gjort, han følte seg aldri viktig for henne.

Psykologen forsøker å få meg til å huske egne følelser som kan sammenlignes med mannens angst, slik at jeg kan forstå hvordan han har det. Denne gangen spurte han om hvordan jeg føler det når jeg er hos svigermor. Det eneste svaret jeg kunne gi var at jeg blir usikker. Han spurte om jeg blir redd. Jeg er redd for å gjøre feil, men jeg er ikke redd nei... Jeg er ukomfortabel, og usikker. Han holdt denne tråden en stund, men vi kom ikke noe nærmere.

Psykologen vil at jeg skal få henvisning fra legen selv, og bli med annenhver gang. Da kunne han visst føre det som parterapi. Vi går i parterapi.... Blir litt skremt av det ordet. Plutselig handler det om meg også.

[Xstrella]

Send mannen ut når du legger ungen, Det han gjør her kan gi angst til sitt barn igjen. Send han ut en times tid, la han gå tur mens du legger. Makan til idiot som gjør slikt, angst eller ikke angst. Kjenner jeg blir så rasende. Når han vet han sliter slik så må han komme seg unna da.

Har ikke lest hele tråden her, kom dit til der du skrev om leggingen

[Gjest Månestøv]

Må si at du er utrolig tålmodig og flink som orker dette sammen med en liten unge!

Samtidig synes jeg at samboeren din er skikkelig egoistisk! Greit at man skal ta hensyn om partneren har et problem, men det finnes to personer i et forhold og begge skal tas hensyn til.

Det virker som han tror han bare kan styre på for så å skylde på angsten.

Sliter med mye av det samme, men kunne aldri finne på å fraskrive meg ansvaret til hvordan jeg oppfører meg mot en annen person.

Var bare nødt til å si det! Synes du gjør alt rett og mere til!

[Gjest Uanonymbruker]

Jeg var sånn som mannen din før, det var så mye kaos inni meg og jeg var så frustrert at jeg prøvde å kontrollere og manipulere alt og alle samtidig som jeg var helt desperat etter oppmerksomhet og å vite at alle var glad i meg, og at jeg var flink. Jeg kunne ikke fordra at alle andre var friske og glade og normale når jeg bare var kaos, så jeg gjorde det jeg kunne for å dra de ned på mitt nivå for å minke forskjellene litt. Hvis ikke jeg var glad så skulle ingen være glade, ihvertfall ikke samboeren. Alt var alle andres feil, hele tiden.

Hvis jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle handle mat etter skolen og sambo skulle sette på vann til potetene mens jeg handlet, og han så glemte det. Så kunne jeg eksplodere helt og ødelegge hele middagen, og så skylde på ham fordi det var hans feil at han ikke hadde kokt vann

Sånn drev jeg på i fire år før jeg pakket sekken og dro fra sambo. Hadde et øyeblikk med klarvær i hue og forsto at jeg kom til å ødelegge han fullstendig om jeg skulle bli værende. Og det hjalp meg også.

Jeg har ingen gode råd egentlig, for det eneste som hjalp meg og ham var at jeg dro, og det er jo ikke et like enkelt alternativ når man er en familie..

Men du kan få en sånn en

Jeg har forresten generalisert angstlidelse, panikkangst og borderline personlighetsforstyrrelse.

Angstdiagnosene kan gjøre meg litt pussig og rar, men det var personlighetsforstyrrelsen som gjorde meg til en klin gæren superfitte.

Takk Gud for at den er under kontroll nå.

Endret 27. oktober 2012 av Uanonymbruker

[FruFjas]

Tusen takk for svar alle tre!

Jeg skjønner at du reagerer slik, Xstrella, hvis du kun har lest til innlegget om leggingen og panikkanfallene. Det er en helt syk oppførsel, og et lite barn skal absolutt ikke utsettes for det. Nå har panikkanfallene minsket betraktlig, men hvis det skjer igjen kan jeg snakke med han om at han drar ut før legging, og kommer hjem igjen etter at barnet sover.

Takk for skryt, Månestøv! Trist å lese at du sliter selv. Mye fornuftig du skriver Jeg føler også at han bare styrer på, og skylder på angsten. Vi har snakket mye om det, og han ser det på en annen måte, og snur det til at problemet er at jeg ikke klarer å forstå hvordan det er å ha angst....

Interessant det du skrev, Uanonymbruker, for du høres akkurat ut som mannen min! Hvordan kom du deg ut av det? Bruker du medisiner? Har du gått lenge til psykolog?

[FruFjas]

Nå har jeg kjapt lest på wikipedia om Bordeline, og fy søren som det stemmer på mannen! Dette må jeg følge opp mer, merker jeg!

[Gjest Uanonymbruker]

Nå har jeg kjapt lest på wikipedia om Bordeline, og fy søren som det stemmer på mannen! Dette må jeg følge opp mer, merker jeg!

Syns også det stemmer med hvordan jeg hadde det. Ta det opp med psykologen du, han vet nok en del om det

Jeg fikk diagnosen da jeg var 18 og hjernen forandrer seg mye fra 18 til 27, jeg var spinnvill frem til jeg var rundt 23 og etter det så avtok det mere og mere, og nå sitter jeg stort sett bare igjen med angsten, selv om diagnosen fortsatt står på papiret.

Jeg gikk til psykologen to ganger i uken fra jeg var 18 frem til jeg flyttet fra sambo da jeg var 23, og etter 23 til nå så har jeg gått èn gang i uken.

Begynte på Zyprexa og Lamictal da jeg var 23 også så det har hjulpet meg veldig. Går fortsatt på Lamictal, men det er ikke store forskjeller lenger på når jeg er på de og når jeg er av de. På de så har jeg angsten litt mere i sjakk, men personligheten er den samme.

Vet ikke hvordan borderline utvikler seg videre når man har det i voksen alder, men snakk med psykologen og les litt om det, uten å binde samboeren fast til den diagnosen før han har fått den, det er jo ikke sikkert det er det han har.

[FruFjas]

Uanonymbruker, kan jeg spørre deg om litt av bakgrunnen til at du har fått denne diagnosen? Hva har du opplevd som har ført til dette? Og hvordan har øvrige venner og familie taklet det? Helt greit hvis du ikke vil svare, altså

Det virker som om psykologen ikke vil stille noen diagnose, han har hvertfall ikke gjort det enda. Han vil heller ikke bruke ordet angst så mye, men vil frem til den følelsen som ligger under. Men jeg skal absolutt vise mannen wikipediaartikkelen, det stod mye spennende om Borderline der.

Etter å he lest litt forskjellig rundt på forumer, så kjenner jeg meg ikke like mye igjen. Jeg leser overalt om denne impulsiviteten, men det vil jeg ikke si at han har. Han har heller ikke noe mønster med å være i turbulente parforhold, han har kun vært sammen med meg, sånn ordentlig. Og selv om det sikkert høres veldig turbulent ut her på bloggen, så er det jo mest vanlige, rolige hverdager :gjeiper: Han har vært forsiktig med forhold, redd for å ta initiativ, og bli kjent med jenter.

De tingene som derimot stemmer veldig bra er

-Svart/hvit-tenkning

-Hyperoppmerksom på tegn til avvisning

-Selvbildet kan endre seg raskt fra svært positivt til svært negativt

Orker ikke å finlese artikkelen igjen nå, begynner å bli trøtt. Ser at punktene mine er ganske generelle.

Men jeg fikk forståelsen at dette dreier seg om mellommenneskelige forhold, og følelsen av "jeg", og det vil jeg si mannen sliter med. Han har sagt at han ikke føler at han har en personlighet. At egenskapene hans bare eksisterer når noen har sagt at de gjør det, og hvis noen andre kommer å sier noe annet, så er det det som gjelder. Han definerer seg selv ut fra hva den siste personen han snakket med sa. Han sier at han ikke har noe selvbilde i det hele tatt.

[Gjest Uanonymbruker]

Uanonymbruker, kan jeg spørre deg om litt av bakgrunnen til at du har fått denne diagnosen? Hva har du opplevd som har ført til dette? Og hvordan har øvrige venner og familie taklet det? Helt greit hvis du ikke vil svare, altså

Det virker som om psykologen ikke vil stille noen diagnose, han har hvertfall ikke gjort det enda. Han vil heller ikke bruke ordet angst så mye, men vil frem til den følelsen som ligger under. Men jeg skal absolutt vise mannen wikipediaartikkelen, det stod mye spennende om Borderline der.

Etter å he lest litt forskjellig rundt på forumer, så kjenner jeg meg ikke like mye igjen. Jeg leser overalt om denne impulsiviteten, men det vil jeg ikke si at han har. Han har heller ikke noe mønster med å være i turbulente parforhold, han har kun vært sammen med meg, sånn ordentlig. Og selv om det sikkert høres veldig turbulent ut her på bloggen, så er det jo mest vanlige, rolige hverdager :gjeiper: Han har vært forsiktig med forhold, redd for å ta initiativ, og bli kjent med jenter.

De tingene som derimot stemmer veldig bra er

-Svart/hvit-tenkning

-Hyperoppmerksom på tegn til avvisning

-Selvbildet kan endre seg raskt fra svært positivt til svært negativt

Orker ikke å finlese artikkelen igjen nå, begynner å bli trøtt. Ser at punktene mine er ganske generelle.

Men jeg fikk forståelsen at dette dreier seg om mellommenneskelige forhold, og følelsen av "jeg", og det vil jeg si mannen sliter med. Han har sagt at han ikke føler at han har en personlighet. At egenskapene hans bare eksisterer når noen har sagt at de gjør det, og hvis noen andre kommer å sier noe annet, så er det det som gjelder. Han definerer seg selv ut fra hva den siste personen han snakket med sa. Han sier at han ikke har noe selvbilde i det hele tatt.

Jeg aner ikke hvorfor det ble sånn, jeg var sulteforet på oppmerksomhet i oppveksten, og det kombinert med bare generelt svak psyke var visst det som skulle til i mitt tilfelle.

Rundt andre mennesker kunne jeg ta meg sammen og oppføre meg som et "normalt" menneske, så det var samboeren det gikk utover. Og jeg hadde nok helt sikkert tatt det utover familien også om vi ikke bodde så langt unna hverandre på det tidspunktet. Jeg isolerte meg endel så jeg lot aldri venner komme så nært innpå den private sfæren at de kunne merke noe. Selv om enkelte fakter jo nok helt sikkert syntes for omverdenen, det skal jo godt gjøres å skjule personligheten helt, men generelt var jeg godt likt av alle, så jeg var flink til å skjule kaoset.

Jeg har forresten heller ikke impulsivitet som symptom, ikke historie med turbulente forhold heller.

Alle symptomer han har vil ikke passe inn i en spesifikk diagnose, og alle symptomer på en spesifikk diagnose trenger ikke passe ham.

Og det trenger ikke engang være borderline, det er mange mange diagnoser der ute. Ikke les deg helt blind på det

Bare spør om du lurer på noe, men jeg kan bare svare ut ifra egne opplevelser

[FruFjas]

Tusen takk for åpenheten din, Uanonymbruker! Jeg har sikkert tusen spørsmål til deg Men må sortere tankene litt.

I morges stod jeg opp, og det første mannen min forteller meg er at han har lest om Borderline, og at han tror han har det! Jeg fortalte han at jeg fant ut dette i går kveld, og lurte på om han hadde lest dagboka mi. Han hadde ikke det, og jeg tror han, for han er det ærligste mennesket jeg kjenner. Og han hadde en god forklaring på hvorfor han hadde kommet inn på det sporet. Ikke at det hadde gjort så mye om han hadde lest her heller, jeg skriver på en slik måte at han kan få lese alt sammen en dag, hvis det skulle være nødvendig. Vrir ikke på ting til min fordel, og skriver de tingene vi har diskutert.

Men ja. Han sier at alle de 9 punktene stemmer. 5 av dem veldig sterkt, 1 av dem sterkt, og resten stemmer ganske bra. Han ble glad for å finne ut dette, tror jeg. Han har lenge lurt på om det kunne være noe mer, og det har jeg også i det siste. Han skal si det til psykologen neste gang. Jeg tror psykologen allerede vet det, og håper det også!

Jeg er litt satt ut egentlig. Dette føles mer alvorlig, og verre. Men samtidig har jeg mer forståelse for en slik diagnose enn bare angst. Stygt av meg å si. Men jeg har inntrykk av at folk klarer å ta seg sammen litt når de har angst. Hører om folk som gjør ting de ikke tør osv. Men dette er mer alvorlig, og jeg syns mer synd på mannen! Han har både generell angst, panikkangst og Borderline (mest sannsynlig).

Fy søren jeg er sint på moren hans! Jeg har lyst til å si til henne hva hun har gjort. Lå å fantaserte at jeg skjelte henne ut i går kveld. Og jeg vet akkurat hva hun ville svart, måten hun ville svart på, og det gjør meg enda mer forbanna. For det er akkurat den måten å snakke til mennesker på som har gjort dette mot sønnen hennes.

Jeg tittet på barnebilder av han, og gråt litt. Han er så lik på sønnen vår, utseendemessig. Tenk at noen kan gi så lite kjærlighet til barnet sitt at det utvikler en personlighetsforstyrrelse! Tenk at noen kan nekte barnet å spørre hvorfor pappa har stukket av, når barnet trenger svar og lurer på om det er han som er grunnen. Tenk at en mor kan la være å se at barnet sitt blir mobbet hele oppveksten. Det er uforståelig for meg altså. Jeg skjønner godt hvorfor mannen ikke gidder å ringe henne, besøke henne, og ikke vil ha noe særlig med henne å gjøre.

[Gjest WendyClear]

Jeg føler det er verdt å nevne at personlighetsforstyrrelser ikke nødvendigvis kommer av omsorgssvikt, det er medfødt. En uheldig oppvekst kan alikevel være utslagsgivende for problematikken mannen din har (dersom det her er snakk om en personlighetsforstyrrelse selvsagt). Noen barn kan ha en medfødt disponent for psykisk sykdom, men dersom de vokser opp i et trygg og godt miljø vil ikke sykdommen slå ut - dette kaller vi trygghetsfaktorer. Det er jo tydelig her at mannen din ikke har hatt disse faktorene, og derfor utviklet psykisk sykdom.

Jeg føler at dere legger veldig mye vekt på det som har skjedd i mannen dins fortid, er dette noe psykologen er optatt av å snakke om? Er kan ikke si jeg er noen stor tilhenger av den psykodynamiske tradisjonen, da jeg føler det å henge seg opp i vonde "traumer" bare kan gjøre vondt verre. Synes ikke du det er litt slitsomt at mannen din hele tiden skal tilbake til vonde minner?