Relasjonsproblemer med flytting?

[Gjest Nomaden]

Jeg lurer på om barn som flytter mye kan få problemer med forhold og relasjoner til andre i voksen alder?

Vi har akkurat flyttet med våre to små barn (3 og 8 år). Bodd på det nye stedet i cirka 3 måneder. Men etter en skikkelig samtale mellom meg og min mann viser det seg at vi begge egentlig drømmer om å ta over familiegården, på en helt annen kant av landet.

Nå har både skole og barnehage begynt, og barna begynner å roe seg. De har ikke rukket å få veldig nære venner enda, men tingene har iallefall begynt å stabilisere seg.

Nå har jeg kjempedårlig samvittighet for både meg selv og dem. At jeg på nytt skal rive dem vekk og starte på nytt enda ett sted, og ovenfor meg selv som "må" bli ett sted jeg ikke trives, når jeg egentlig bare vil følge drømmen min om gården. Dette kunne selvsagt vært unngått om bare komunikasjonen mellom oss voksne hadde vært i orden fra starten, men nå er vi nå der vi er.

Så er jeg litt redd dissa stakkars unga mine som må flytte rundt på seg bare fordi vi voksne ikke får bestemt oss. At de skal få problemer senere i livet fordi de ikke får en stabil barndom. Man hører jo så mye...

Noen tanker eller råd?

Er det best å vente til de er eldre?

[Gjest RamaLama]

Har blitt røsket opp etter røttene 4 ganger fra 2 år til 13 år, jeg syntes det bare var moro jeg. Ingen relasjonsproblemer her i gården:)

[Gjest Nomaden]

Det var godt å høre

[Gjest rastløs]

Jeg flyttet mye som barn, 8 ganger fra jeg ble født til jeg var 7 år. Vil påstå at det har ført til problemer i voksen alder ja. Har vanskelig for å skaffe meg venner, og når jeg flytter brenner jeg alle broer og mister kontakten med dem. Er også veldig rastløs, og alltid på leting etter noe som er bedre.

Men nå virker det ikke som om dere har flyttet like mye så jeg vil tro det kan gå bra å flytte igjen. Men du kjenner jo barna dine best.

[Gjest Tine]

Hva om dere spør barna hva de ønsker? Tror det er mange barn som gjerne vil bo på gård.

[AnonymBruker]

jeg har flyttet mye. jeg har ingen relasjons problemer. men jeg er ganske rastløs så jeg flytter mye i voksen alder og. men det har ført til at jeg har venner overalt:)

Anonym poster: 877cef52726f65fa0b58704994e93b42

[AnonymBruker]

Jeg har flyttet mye, ingen relasjonsproblemer. Stebarna mine har flyttet 1 gang - det ene barnet syntes det var veldig vanskelig, mistet alle vennene, slet med å skaffe nye og har selv nå, flere år etter, problemer med å finne seg til rette, mens det andre barne bare "skled rett inn" i det nye bostedet, fikk masse nye gode venner og stortrives.

Mao. tror det avhenger av ungen og omstendigheter (litt flaks?).

Anonym poster: f1619ec90cf80d507ba07a3c331b18d7

[AnonymBruker]

Å flytte én gang utgjør neppe et stort problem, men jeg har en vennine som gikk på 5 ulike barneskoler i løpet av den 7 årige barneskolen, og hun sliter med relasjoner. Hun ble veldig avvisende mot folk fordi hun visste at det var mindre vondt enn å skaffe seg gode venner for at de så forsvant etter 12 mnd - gang på gang.

Anonym poster: 809813e054bab2770af288fe0bfad463

[AnonymBruker]

Det virker som om enkelte tar det som en selvfølge at mange venner = ingen relasjonsproblemer?

Ofte kan det være tvert imot. Folk med mange venner kan ofte ha relasjonsproblemer, f.eks. at de "samler" på venner og får veldig mange av dem, men ikke nødvendigvis noen nære vennskap. Noen tør ikke å la andre komme helt nært innpå dem, og av frykt for ensomhet eller å bli sett på som en outsider så omgir de seg heller med overflatiske vennskap.

Men jeg tror ikke et par flyttinger er så skadelig. Jeg ville nok i deres sko vurdert sterkt å flytte, men så ville jeg også blitt enig med min samboer om at "denne gangen er det for godt".

Anonym poster: 680b4c19e46278f59f93eb4b17b77fb7

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om barn som flytter mye kan få problemer med forhold og relasjoner til andre i voksen alder?

Vi har akkurat flyttet med våre to små barn (3 og 8 år). Bodd på det nye stedet i cirka 3 måneder. Men etter en skikkelig samtale mellom meg og min mann viser det seg at vi begge egentlig drømmer om å ta over familiegården, på en helt annen kant av landet.

Nå har både skole og barnehage begynt, og barna begynner å roe seg. De har ikke rukket å få veldig nære venner enda, men tingene har iallefall begynt å stabilisere seg.

Nå har jeg kjempedårlig samvittighet for både meg selv og dem. At jeg på nytt skal rive dem vekk og starte på nytt enda ett sted, og ovenfor meg selv som "må" bli ett sted jeg ikke trives, når jeg egentlig bare vil følge drømmen min om gården. Dette kunne selvsagt vært unngått om bare komunikasjonen mellom oss voksne hadde vært i orden fra starten, men nå er vi nå der vi er.

Så er jeg litt redd dissa stakkars unga mine som må flytte rundt på seg bare fordi vi voksne ikke får bestemt oss. At de skal få problemer senere i livet fordi de ikke får en stabil barndom. Man hører jo så mye...

Noen tanker eller råd?

Er det best å vente til de er eldre?

Det er mulig man kan få vanskeligheter med å knytte seg til andre i voksen alder når man tenker at "det ikke er sikkert vi skal bo her så lenge", og "jeg skal jo ikke bo her resten av livet, heller". Jeg flytta ca. 10 ganger før jeg ble myndig. Det har jo resultert i at jeg ikke er skråsikker på hvor jeg egentlig kommer fra, og det kjennes litt sårt. I dagens samfunn har man heldigvis Skype, og andre muligheter til å chatte med sine venner fra andre steder i verden. Slike muligheter hadde ikke jeg da jeg var liten. Det er ikke så lenge siden, men før Internett kom.. Om dere har muligheten til å flytte til dette nye stedet før de får seg nye bestevenner/gode venner der dere bor nå, så er nok det det beste. Heldigvis er minsten deres under skolealder, og vil nok ikke huske så alt for mye av de to første stedene dere bodde. Jeg vil tro at det er deres eldste som vil legge mest merke til det.

Anonym poster: efc24d579d37264a15fa6eaf017cd508

[AnonymBruker]

AB 16:44 her. I dag har jeg flere facebookvenner enn ekte venner. Da jeg gikk på internatskole på vgs. hadde jeg flytta fra stedet der mine foreldre bodde. Dermed mista jeg desverre fort kontakten med vennene herfra. Jeg fikk en pen bukett med venner på internatskolen, men de færreste av disse har jeg kontakt med i dag. Det er delvis pga vi vokste fra hverandre, men også pga avstanden (jeg har flytta på nytt for et par år siden). På det nye stedet jeg bor på nå, har jeg kun et par folk som jeg er på hils med. Jeg føler meg som en innadvendt person, selv om jeg gjerne skulle sett at jeg var utadvendt..

Anonym poster: efc24d579d37264a15fa6eaf017cd508