Er jeg syk, eller lat?

[Gjest TS]

Ja, mente mer at om du ikke går på medisiner så kan det gå den veien at du MÅ få hjelp av andre til ting du nå klarer selv.

Men det kan jo hende at dette kan være en liten ting som du kan forsøke å være avhengig av for å se om det virkelig er så ille for deg i lengden. Det å ta en liten pille på morgenen er kanskje en såppas liten ting at du på sett og vis kan bli vandt til det og etter hvert føle at det kan hjelpe deg til å få det bedre? Ikke all hjelp fra andre trenger å føre noe negativt med seg, selv om du kanskje føler det sånn nå.

Jeg vet hvordan det er å gå på akkord med seg selv for at andre skal synes at ting er ok ja.

Det å bli såpass syk at jeg ikke lengre klarer skjule at jeg er svekket er den store skrekken ja. Det er ikke et alternativ. Så ja, må jeg gi blanke i meg selv for unngå å bli en belastning, så får jeg gjøre det et par år. Det behøver ikke bety at jeg liker det, eller godtar at det kan bli permanent.

Heh. Det at dette kan gjøre meg vant til det er faktisk en stor del av grunnen til at alt i meg stritter i mot. Den selvstendigheten jeg har ved å ikke gjøre meg avhengig av frememde er omtrent det eneste jeg har igjen som jeg verdsetter i meg selv. Og det setter jeg svært, svært høyt. At jeg kan risikere å gjøre meg selv"bortskjemt" og få lett for å søke meg til personer som jeg ikke har noen grunn til å ha tillit til er en risiko jeg nekter å ta en gang til.

Det artige er at jeg har ingen problemer med å ta piller i seg selv. Hadde dette vært noe som var reseptfritt, og jeg kunne fått tatt tester utenom å gå via lege ol såhadde jeg ikke hatt noen problemer med det. Jeg tar allerede allergitabletter jevnt og trutt, uten at jeg ofrer det en tanke. Det er mennesket bak reseptblokken som jeg har en intens avsky for å gjøre meg avhengig av. Hjelp kommer aldri uten en pris. Heldigvis er det alternativer.

Forbannet er det uansett. Jeg har klart meg uten hjelp fra helsevesenet i nær 15 år, det på tross av periodevis lammende smerter. Det at "jeg føler meg ikke bra"

skulle være det som får meg til å vurdere å kaste inn håndkledet er frustrerende.

Vi får se. Dommedag er sannsynligvis i morgen.

[Gjest TS]

Thyroditt, anti TPO på 299. Pluss lavt nivå av vit D.

Faen. Verste er at jeg fikk tatt d-vit prøver for et lavt år siden eller så, som IKKE var fastende. Mistenker at de også har vært lave, uten at jeg har fått beskjed.

Dette skal bli artig.

[Tonus]

Husk at hva du foretar deg nå er din avgjørelse og dine handlinger alene. Vil du bli frisk så er det mye du kan gjøre på egen hånd også, uten hjelp (i tilegg til medisin). Anbefaler deg å lese litt på sonjas stoffskifteforum, om du vil lære mer om sykdommen og andre i samme situasjon.

Du må gjerne sende meg pm om du vil snakke.

[Dragonfly84]

Nå kan du hvert fall gjøre noe selv for å bedre helsa di Du skal ikke se på det som å måtte ta medisiner, du bare tilfører kroppen hormoner den ellers ville produsert selv. Du sa du ikke ville være avhengig av andre, for å få skrevet ut levaxin, men det er ikke noe annerledes enn andre ting vi er avhengige av - f.eks. at noen produserer maten vi spiser. Vi er heldige som bor i et land der vi kan få legehjelp så lett som vi får, og der vi har tilgang på alt av tester og medisiner som vi trenger.

Det skal sies at levaxin ikke er noen mirakelkur som gjør at man magisk føler seg bra igjen, men man kan føle seg mye bedre. Og det å gå med ubehandlet lavt stoffskifte over lengre tid er ikke bra, så du bør begynne å ta ekstra hormoner så snart du kan

[Meridian]

Vært under ekstremt stress de siste par ukene, og nå sier kroppen snart stopp. Er totalt utslitt, svetter, og er svimmel. Har følelsen av at jeg er i ferd med å kaste opp.

Er det noe som går, eller er det jeg som er utslitt? Og er dette noe jeg kan få sykemelding for? Skal på natt flere vekter nå de neste 12 dagene, og jeg ser ikke for meg hvordan jeg kan gjennomføre de første jeg skal ha.

Hvordan er kostholdet ditt?

Om man ikke tilfører kroppen det den trenger, og bare tilfører det den ikke trenger, klarer ikke kroppen å fungere.

[Rosalie]

Noen ganger har man faktisk ikke noe valg, men må vise svakheten sin for andre.

Selv sank jeg sakte ned i hengemyra de siste årene før jeg virkelig møtte veggen for litt over ett år siden. Til og med jeg skjønte at noe ikke var som det skulle når jeg begynte å gråte av oppgitthet og utslitthet første dag etter tre uker ferie. Jeg ble i en periode 100% sykemeldt, før jeg sakte, men sikkert begynte å jobbe mer og mer. Jeg var da i en utredningsfase, og for meg var det viktig at mine kollegaer visste hva som skjedde, hvorfor jeg var så mye sliten, hvorfor jeg jobbet korte dager og hvorfor jeg enkelte dager mer eller mindre sov hele arbeidsdagen.

Min diagnose er narkolepsi. Det betyr ganske så tøffe medisiner resten av livet. Nå går jeg på Ritalin, og det fungerer heldigvis bra for meg. Og de 3-4 pillene sentralstimulerende hver dag har jeg ingen problemer med å ta, selv om de har sine bivirkninger. For livet slik det var før medisinene var ikke noe liv. Jeg hadde en livskvalitet som ikke liknet noe som helst. Nå har jeg fått tilbake kanskje 80% av livet mitt slik det var før jeg ble syk, og det er så verdt det! Jeg går stort sett bare rundt og smiler og er glad, selv med akutte diareanfall, mer eller mindre konstant "morgenkvalme" og manglende matlyst. Ja, jeg føler meg nesten som en Duracell-kanin!

[Gjest BettyBoop]

Vært under ekstremt stress de siste par ukene, og nå sier kroppen snart stopp. Er totalt utslitt, svetter, og er svimmel. Har følelsen av at jeg er i ferd med å kaste opp.

Er det noe som går, eller er det jeg som er utslitt? Og er dette noe jeg kan få sykemelding for? Skal på natt flere vekter nå de neste 12 dagene, og jeg ser ikke for meg hvordan jeg kan gjennomføre de første jeg skal ha.

utbrent?

[Gjest TS]

Husk at hva du foretar deg nå er din avgjørelse og dine handlinger alene. Vil du bli frisk så er det mye du kan gjøre på egen hånd også, uten hjelp (i tilegg til medisin). Anbefaler deg å lese litt på sonjas stoffskifteforum, om du vil lære mer om sykdommen og andre i samme situasjon.

Du må gjerne sende meg pm om du vil snakke.

Heldigvis ja. Jeg er "godt voksen", så om jeg klarer skjule ting for familien bør jeg ikke ende opp med det mest ekstreme presset.

Har meldt meg inn der Ser ut til å være en god del informasjon tilgjengelig i det minste, selv om det ikke akkurat hjelper å se at det er folk om SLITER med dette, og som i tillegg sliter med å få legene til å samarbeide.

Nå kan du hvert fall gjøre noe selv for å bedre helsa di Du skal ikke se på det som å måtte ta medisiner, du bare tilfører kroppen hormoner den ellers ville produsert selv. Du sa du ikke ville være avhengig av andre, for å få skrevet ut levaxin, men det er ikke noe annerledes enn andre ting vi er avhengige av - f.eks. at noen produserer maten vi spiser. Vi er heldige som bor i et land der vi kan få legehjelp så lett som vi får, og der vi har tilgang på alt av tester og medisiner som vi trenger.

Det skal sies at levaxin ikke er noen mirakelkur som gjør at man magisk føler seg bra igjen, men man kan føle seg mye bedre. Og det å gå med ubehandlet lavt stoffskifte over lengre tid er ikke bra, så du bør begynne å ta ekstra hormoner så snart du kan

Jeg ser på det som det er kroppen min som er ødelagt, eller i ferd med å ødelegge seg selv. For å fikse det blir jeg da avhengig av at en lege skriver ut resepter til meg.

Det er forskjell på en butikk og en lege. En butikk er lettere å skifte ut, og i verste fall kan jeg skaffe meg mat selv om jeg må.

Jeg har vokst opp uten reell legehjelp. Ja, i Norge. Jeg er fullstendig klar over at dette kan skje igjen. Jeg har også et håp om å flytte til utlandet i løpet av de neste årene, og om så er så starter jeg på rute 0 igjen.

Heldigvis er t3 og t4 nivåene mine innenfor normalen, så jeg ser om jeg kan endre ting på egenhånd først. Slik jeg er nå er det ikke snakk om at jeg rører en pille før jeg vet om jeg kal slutte på de om et par år, og i det minste ikke bli verre av det enn det jeg er i dag.

Hvordan er kostholdet ditt?

Om man ikke tilfører kroppen det den trenger, og bare tilfører det den ikke trenger, klarer ikke kroppen å fungere.

Et sted mellom brukbart og bra. Er i ferd med å gå gjennom det fra A til Å, og se om jeg kan legge det om til noe bedre.

Noen ganger har man faktisk ikke noe valg, men må vise svakheten sin for andre.

Selv sank jeg sakte ned i hengemyra de siste årene før jeg virkelig møtte veggen for litt over ett år siden. Til og med jeg skjønte at noe ikke var som det skulle når jeg begynte å gråte av oppgitthet og utslitthet første dag etter tre uker ferie. Jeg ble i en periode 100% sykemeldt, før jeg sakte, men sikkert begynte å jobbe mer og mer. Jeg var da i en utredningsfase, og for meg var det viktig at mine kollegaer visste hva som skjedde, hvorfor jeg var så mye sliten, hvorfor jeg jobbet korte dager og hvorfor jeg enkelte dager mer eller mindre sov hele arbeidsdagen.

Min diagnose er narkolepsi. Det betyr ganske så tøffe medisiner resten av livet. Nå går jeg på Ritalin, og det fungerer heldigvis bra for meg. Og de 3-4 pillene sentralstimulerende hver dag har jeg ingen problemer med å ta, selv om de har sine bivirkninger. For livet slik det var før medisinene var ikke noe liv. Jeg hadde en livskvalitet som ikke liknet noe som helst. Nå har jeg fått tilbake kanskje 80% av livet mitt slik det var før jeg ble syk, og det er så verdt det! Jeg går stort sett bare rundt og smiler og er glad, selv med akutte diareanfall, mer eller mindre konstant "morgenkvalme" og manglende matlyst. Ja, jeg føler meg nesten som en Duracell-kanin!

Det er alltid et valg. Du har funnet det som fungerer for din del, jeg er sannsynligvis skrudd sammen på en annen måte.

utbrent?

Forhåpentligvis ikke.

-----

Jeg trekker meg sannsynligvis fra tråden nå. Jeg vet av erfaring at jeg har noe uvanlige måter å ordne mitt eget liv på, og at det fort oppfattes som et angrep på andres måter å ordne sine liv på. Det er så langt fra intensjonen som det kan få blitt, og jeg er ikke ute etter en konflikt.

Takk til dere som har tatt dere tid

[Tonus]

Håper bare at du, selv om det er tøft, begynner på medisin om du ikke blir bedre. Det er overhodet ikke bra for kroppen din å gå med betennelse i kjertelen og la den fortsette å slite og ikke tilføre ekstra hormoner. Det er så ufattelig vondt å bli så dårlig at det ikke kan fikses igjen, så det unner jeg deg ikke.