Jeg vet vi skal være så selvstendige, men jeg savner deg...

[AnonymBruker]

Jeg er i et skrante-forhold. Drit i å rette norsken min, for jeg er bare lei meg og vil lufte ut litt. Jeg kaller oss skrante-forholdet. Jeg elsket han som jeg aldri har elsket noen før. Men han er på vei til å gli fra meg, sand mellom fingrene mine.

Utroskap har gjort sitt, og vi har prøvd, men jeg blir mye overlatt til meg selv og må ikke snakke om det som skjedde. Det unevnelige han gjorde. Jeg savner ham sårt, savner intimiteten vår. Ensomhet, selv om vi er to - akkurat nå.

Jeg vet jeg kan gå, kanskje det er bedre enn å bli her i "limbo-land".

Alt jeg har lyst til er å møte deg, en jeg kan dele livet med, en som vil jobbe gjennom tingene med meg og bli gammel med meg. Jobben er bra og pengene er der, men jeg har likevel ikke det viktigste jeg ønsker meg: en nær relasjon til et annet menneske, en som vil gå veien med meg og være mitt vitne på at jeg var her på denne jorden en gang.

En som gjør at smilet sitter løsere og at jeg gleder meg over de små tingene i livet.

Jeg vet vi skal være så selvstendige, alle snakker om at vi kan leve fullverdige liv uten en partner, vi kan til og med ha det bedre. Men jeg savner deg likevel, og skulle så sårt ønske at du var her.

Måtte bare få det ut. Leser så mye rart om dagene, men det er nok flere som meg som leter etter den ekte forbindelsen mellom to mennesker.

Anonym poster: 656efe6b7787b2d70ae81c83728d001e

[Heisanndu]

Da er vi minst to:) Men en vakker dag, tenker jeg....

[Eneri]

Jeg tror ikke vi er skapt for å leve alene. Det er godt å dele tosomheten. Det er godt å finne en som du føler en dyp samhørighet med, som du føler deg trygg med og som du gir trygghet tilbake. Det er godt å dele opplevelser og hverdager med en som man elsker høyt. Det er godt å være to om å løse diverse oppgaver, selv om man klarer det alene også om man må.