Min beste venninne?

[Gjest Hanne]

Jeg har for snart 3 måneder siden fått en datter. Min såkalte beste venninne bor ikke langt unna meg, kanskje 15 min med bil. Hun har enda ikke vært å hilst på babyen min..ikke har hun ringt eller sendt melding heller. Hun sier at jeg er hennes beste venninne, men dette skurrer litt for meg når hun ikke engang bryr seg litt når jeg har fått baby - det største som har skjedd i livet mitt. Jeg fikk gratulasjons melding, men har ikke hørt noe fra henne etter det. Jeg kjenner jeg blir såret rett og slett..hadde det vært motsatt hadde jeg vært der hvertfall innen en måned. Jeg har fått besøk av andre venner som ikke er så "nære" etter 3 uker.. så synes det er merkelig at hun ikke tar kontakt. Jeg vet hun har det bra- det ser jeg på facebook. Hun har ikke barn selv og kan såklart ikke sette seg inn i hvordan det er, men alle med sosial intelligens forstår vel at det er noe av det største som man opplever i livet? Hvordan skal jeg forholde meg til dette?

[QueenOfTheSidewalk]

Si at du føler deg såret til henne.

[Gjest Armule]

Har du selv tatt kontakt med henne, og spurt om hun vil komme på besøk?

[Gjest Hanne]

Har du selv tatt kontakt med henne, og spurt om hun vil komme på besøk?

Ja hun ønsket at jeg skulle gi en lyd når hun kunne komme på besøk.. Det har jeg gjort for lenge siden.

[AnonymBruker]

Er venninnen din glad i barn (spedbarn)? Hvis ikke, så forklarer jo det saken.

En av mine to bestevenninner fikk barn for et par år siden, og jeg kunne faktisk ikke brydd meg mindre. HUN var selvfølgelig (?) stolt av knøttet, men hun har alltid vært inneforstått med at jeg ikke er så begeistret for barn, og derfor har det aldri blitt noe problem mellom oss, vi er fortsatt like gode venner . (Det skulle jo egentlig bare mangle.) Bortsett fra at jeg tilfeldigvis møtte på henne trillende på ungen i barnevognen ca et halvt år etter h*n ble født, så har jeg til dags dato ikke sett ungen.

Det er forståelig at de som akkurat har fått barn, synes det er det aller største i hele verden . Ikke noe problem med å forstå det. Men det kunne jo vært fint om nybakte mødre/fedre også kunne forstått at det nødvendigvis ikke er like stort for alle andre...

Anonym poster: d334ff093804507f0a52e837d5ebfff1

[AnonymBruker]

Er venninnen din glad i barn (spedbarn)? Hvis ikke, så forklarer jo det saken.

Det er forståelig at de som akkurat har fått barn, synes det er det aller største i hele verden . Ikke noe problem med å forstå det. Men det kunne jo vært fint om nybakte mødre/fedre også kunne forstått at det nødvendigvis ikke er like stort for alle andre...

Anonym poster: d334ff093804507f0a52e837d5ebfff1

Jeg er ikke det minste interessert i babyer og småbarn, skal ikke ha noen selv, men jeg er veldig veldig glad i venninen min som ble mor i fjor. Jeg var ikke på sykehuset og dukket heller ikke opp rett etter at hun kom hjem med obligatorisk sparkebukse. Det var det mange andre som tok seg av. (hadde de ikke det hadde jeg seff gjort førstnevnte)

Jeg kom ruslende når fødselsstorm var over, gurglet obligatorisk begeistret over knøttet uten personlighet og koste meg med venninna mi sitt nærvær, hennes glede og lot henne prate i ammetåke om pupp, vaginalsprekk, bleietyper og ukentlige bæsjeruker.

Nå ett år etter, flere disgustinge bleieskift og kafebesøk med skrik og pupp og følging av jr. Sitt skjema er vi på kino og mddag ute sammen alene Jeg er den hun har å prate med som ikke må innom barneprat, den hun kan bruke andre sider av sitt hode med. Min venninnes liv har forandret seg, slik livet er og vi har seilt sammen lenge. Det hadde knust hjertet mitt om hun dro seg vekk og kastet meg over bord fordi jeg ikke fulgte hennes vei.

Lille gurglesak er større, jeg har den ære å ha fått glisetittel "tata" når vi møtes alle 3 og vi hufsegrue-ler sammen for det skal etterhvert komme en til.

Jeg elsker venninna mi og nå også hennes barn og sammen skal vi seile videre med bare litt forskjellig båt.

TS; Vi begynte med trilleturer mens knøtt sov. Så gikk vi på kafe når han gapte etter mat. Kansje venninna di ikke helt vet hva hun skal finne på med dere? Inviter henne på noe spesifikt, klart og tydelig. Si du savner henne. Responderer hun ikke på den så kikker du i den kretsen som kom på besøk etter fødsel for nærere bekjentskaper. <br /><br /> Anonym poster: 318ee5d5c43a98b70a4fb4c8b04c01c1

[Katniss]

Hun tenker kanskje at du som mamma med spedbarn ikke har tid til venninner? Redd for å trenge seg på.

Ring og spørr om dere kan treffes en gang.

[Gjest Hanne]

Greit nok at hun kanskje ikke har interesse for spedbarn, ikke vet jeg. Og kanskje hun ikke vil trenge seg på.. jeg synes det blir for dumme unnskyldninger. Hadde det vært henne som hadde fått barn, hadde jeg vært der for henne ganske tidlig. Og dersom jeg hadde vært usikker om det var for tidlig å komme på besøk osv hadde jeg sendt henne en sms og spurt henne. Og dersom jeg ikke hadde hatt mulighet til å besøke henne med en gang hadde jeg nok sendt en sms der jeg skriver at jeg tenker på henne og er glad i henne. Og hvis det er slik at hun føler hun trenger seg på osv - er vi da egentlig så gode venninner?? For noen år siden fikk en venninne av meg et barn..jeg var singel og hvertfall ikke interessert i babyer og sånnt..MEN jeg besøkte henne innen det hadde gått en måned, fordi jeg er glad i henne og kunne da tenke, likevel om jeg ikke hadde barn selv, at dette var noe stort for henne, noe hun hadde gledet seg til lenge! Da synes jeg det blir for dumt med unnskyldinger om at "dersom hun ikke er interessert i babyer"??? det er ikke det det handler om.. det handler om vennskapet og det å vise at(eller hvertfall late som) man er glad på den andres vegne.

[Kosemose]

Kan du ikke invitere henne over, eller be henne med på trille- og kafétur? Du vet lite om hvilke følelser hun har og motsatt. Kanskje hun også går rundt og føler på noe? Og hva DU ville gjort spiller liten rolle. Er det et sterkt vennskap bør det overleve hennes klønete atferd.