Kan man ha dilla på noen uten at man er forelska?

[Gjest Janne]

Ja, altså... Er det bare selvbedrag og nekte for at jeg er forelska?

Situasjonen:

Jeg er gift med en veldig flott mann. Vi er inne i vårt 10. år sammen og har bodd et år i utlandet. Der traff jeg en 5 år yngere fyr gjennom jobb. Jeg ble instantly tiltrukket av ham, men jeg mener harnakket at det ikke er en romantisk eller seksuell tiltrekning. Jeg klarer bare ikke helt å holde meg unna. Vi er blitt gode venner og nå, etter at vi flyttet hjem har vi jevnlig kontakt.

Han vet jeg er gift og de har møtt hverandre, min mann og min kollega.

Jeg er helt fiksert på ham. Har helt dilla. Jeg har snakket med flere venninner om det og alle konkluderer med at jeg er forelska. At jeg benekter det fordi jeg er lykkelig gift. Jeg vet ikke lenger. Det er jo litt merkelig liksom... Har aldri vært borti en sånn tiltrekning før. Ikke med mannen min en gang. Men han var jeg så forelska i at jeg ikke kunne spise eller sove. Bare smilte og var salig. Og SÅNN er det ikke med min kollega...

Noen som har hatt det sånn før?? Noen som skjønner hva jeg snakker om?

Eller mener alle jeg bare fornekter sannheten? Jeg er veldig forvirra!

[AnonymBruker]

Ja, man kan ha dilla på noen uten å være forelsket, men jeg tror du så absolutt er det.

Anonym poster: 2f99cee9ccb48cf8dd6efd4c414bb464

[Gjest Janne]

Hvorfor er jeg det? Kan du utdype?

Det skal jeg gjøre og:

Min kollega er ikke noe jeg vanligvis faller for utseendemessig. Han er 5 år yngere enn meg. Vi har få felles interesser og jeg drømmer ikke om å kysse eller pule. Jeg er bare litt ...eeeh... opptatt av ham... Jeg liker å tro at vi kjente hverandre i et tidligere liv...

Janne

[AnonymBruker]

Hvorfor er jeg det? Kan du utdype?

Det skal jeg gjøre og:

Min kollega er ikke noe jeg vanligvis faller for utseendemessig. Han er 5 år yngere enn meg. Vi har få felles interesser og jeg drømmer ikke om å kysse eller pule. Jeg er bare litt ...eeeh... opptatt av ham... Jeg liker å tro at vi kjente hverandre i et tidligere liv...

Janne

Hmm, har dere en spesielt god kjemi?

Anonym poster: 2f99cee9ccb48cf8dd6efd4c414bb464

[Gjest Janne]

Hmm, har dere en spesielt god kjemi?

Anonym poster: 2f99cee9ccb48cf8dd6efd4c414bb464

Njaaa.... Egentlig ikke... Det er bare jeg som har dilla. For å være helt ærlig tror jeg ikke helt han vet hva han skal gjøre med et 5 år eldre, gift kvinnemenneske som gir ham så mye oppmerksomhet. Det tok lit tid å komme innpå ham. Men nå åpner han seg masse. Men han blir litt awkward når det bare er oss to sammen. Som kanskje ikke er så rart hvis han ikke helt skjønner hensiktene mine...

[Gjest Janne]

Når han åpner seg så er vi på chat... sånn btw liksom...

[Gjest Gjest]

Hvis du elsker mannen din er saken grei. Da må du kutte kontakten med han andre slik du holder på nå.

Du må ta et valg, og hvis mannen din er nummer en i livet ditt, da kan ikke det valget være så vanskelig.

[Gjest Janne]

I fare for å bare grave meg enda ned i "fornektelses-terorien", men det der er et skikkelig bull shit svar. No offence. Men det der er sånn man svarer når man ikke har satt seg inn i situasjonen eller har vært i den på egenhånd.

Mannen min er seff nummer en, og jeg hadde aldri valgt min kollega til fordel for ham. Det vet jeg i hjertet mitt. Hadde kollegaen min erklært sin kjærlighet hadde jeg nok sagt sorry mac, og brutt kontakten...

Det er derfor jeg lurer på hva som egentlig er greia... Jeg føler meg ikke forelska. Bare VELDIG tiltrukket. Det er viktig for meg at han stoler på meg, liker meg og savner meg litt når jeg er vekk. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde blitt så hjerteknust hvis han fikk dame. Bare han snakket til meg om henne hadde det vært greit.

Tror jeg... Det er lett å fable over situasjoner som ikke har skjedd enda...

[Gjest BM2]

He he. Minste lille anledning og du puler fyren. Det øyeblikkethan finner seg ei kjenner du nok sjalusien bruse. Har møtt en røys med damer med samme JegErIkkeForelska-selvbedraget.

Egentlig er du bare her for å få sympati for din situasjon og svar som gjør det lettere for deg å gå bak mannen din sin rygg. For hvis damene på KG mener dette ikke er så ilel så kan du jo peise på

Enten kutter du fyren, går fra mannen din eller får en ordning med åpent forhold.

[AnonymBruker]

Kanskje du bør lese Alef av Paulo Coelho.

Anonym poster: 63889585f67502c60d5db1bf1b366370

[Gjest Janne]

He he. Minste lille anledning og du puler fyren. Det øyeblikkethan finner seg ei kjenner du nok sjalusien bruse. Har møtt en røys med damer med samme JegErIkkeForelska-selvbedraget.

Egentlig er du bare her for å få sympati for din situasjon og svar som gjør det lettere for deg å gå bak mannen din sin rygg. For hvis damene på KG mener dette ikke er så ilel så kan du jo peise på

Enten kutter du fyren, går fra mannen din eller får en ordning med åpent forhold.

Nå er greia den at han er i et helt annet kontinent enn meg og mannen min så det skal MYE til for at anledningen byr seg. Jeg må kjøpe flybillett, dra tilbake der han bor og tilfeldigvis være i nærheten når han mister alle hemninger... Men for all del. Det KAN jo skje... Men da føler jeg at det alerede burde ha skjedd. Anledingene har vært der, men ingenting skjedde. Og jeg ville ikke at det skulle skje noe heller.

Kolegaen min er forelska i en felles venninne og det plager meg ikke. Men igjen... Ingenting har skjedd der så jeg vet jo ikke hvordan jeg føler det skulle det skje noe.

Jeg skulle ønske noen som faktisk har vært gjennom dette selv ville svart. For det er en skikkelig sær ting å erfare. Dritsnålt egentlig.

[AnonymBruker]

Noen som har hatt det sånn før?? Noen som skjønner hva jeg snakker om?

Eller mener alle jeg bare fornekter sannheten? Jeg er veldig forvirra!

Jeg har det sånn nå. Og jeg skjønner hva du snakker om . Jeg har truffet en veldig flott mann som jeg opplever usedvanlig god kjemi med. Etter 10 minutters bekjentskap så var det som om vi hadde kjent hverandre halve livet og jeg opplever at vi kan snakke sammen om "alt".

Likevel har jeg ingen av de klassiske forelskelsessymptomene jeg ellers pleier oppleve. Ingen kribling i magen når vi møtes. Ingen rødming. Ingen usikkerhet. Jeg driver heller ikke oppsøkende virksomhet (altså finner på påskudd bare for å få snakke med ham).

Jeg har nevnt den bemerkelsesverdige kjemien for noen venninner og de konkluderer med at jeg er forelsket. Men det føles virkelig ikke sånn.

Anonym poster: e3d16bfab42008f616ffd29169aaac9b

[Gjest Badebuksa]

Ja, man kan være en stalker

[Gjest BM2]

Nå er greia den at han er i et helt annet kontinent enn meg og mannen min så det skal MYE til for at anledningen byr seg. Jeg må kjøpe flybillett, dra tilbake der han bor og tilfeldigvis være i nærheten når han mister alle hemninger... Men for all del. Det KAN jo skje... Men da føler jeg at det alerede burde ha skjedd. Anledingene har vært der, men ingenting skjedde. Og jeg ville ikke at det skulle skje noe heller.

Kolegaen min er forelska i en felles venninne og det plager meg ikke. Men igjen... Ingenting har skjedd der så jeg vet jo ikke hvordan jeg føler det skulle det skje noe.

Jeg skulle ønske noen som faktisk har vært gjennom dette selv ville svart. For det er en skikkelig sær ting å erfare. Dritsnålt egentlig.

Juhuuuu! som mannen i denne konstellasjonen... Men for all del, det jeg forteller deg passer jo ikke inn med de svar du gjerne vil ha. så ikke hør på meg!

Endret 19. august 2012 av BM2

[cowell]

Herregud, det går an å bygge dype bånd til et menneske uten at det skal være romantiske følelser involvert.

[Gjest Janne]

Jeg har det sånn nå. Og jeg skjønner hva du snakker om . Jeg har truffet en veldig flott mann som jeg opplever usedvanlig god kjemi med. Etter 10 minutters bekjentskap så var det som om vi hadde kjent hverandre halve livet og jeg opplever at vi kan snakke sammen om "alt".

Likevel har jeg ingen av de klassiske forelskelsessymptomene jeg ellers pleier oppleve. Ingen kribling i magen når vi møtes. Ingen rødming. Ingen usikkerhet. Jeg driver heller ikke oppsøkende virksomhet (altså finner på påskudd bare for å få snakke med ham).

Jeg har nevnt den bemerkelsesverdige kjemien for noen venninner og de konkluderer med at jeg er forelsket. Men det føles virkelig ikke sånn.

Anonym poster: e3d16bfab42008f616ffd29169aaac9b

Men hva gjør man?

Jeg har nok fra tid til annen funnet på grunner til å snakke med ham, men bare fordi vi ikke var på samme kontor og det er strengt tatt noe jeg gjør med de fleste kolegene mine hvis jeg kjeder meg.

Jeg følte det også som om jeg hadde kjent ham for alltid etter bare kort bekjentskap. Mannen min vet at vi er venner og har ikke noe problemer med det. Men jeg forteller ham ikke om min "fiksering" siden jeg ikke klarer å definere den selv og spesielt ikke nå som ALLE konkluderer med at jeg er forelska... Blir bare usikkerhet av sånt.

Hvordan takler du det? Klarer du å kutte ham ut? Ikke ha kontakt i det hele tatt. Det gjør ikke jeg. Jeg kan ha noen "hvite" perioder uten at jeg chatter med ham hver dag, spesielt nå som vi ikke jobber sammen lenger. Men jeg får allikevel litt dilla når vi begynner å snakke om ting igjen. Jævelig merkelig altså.

Har du sagt det til mannen din?

[Gjest Janne]

Herregud, det går an å bygge dype bånd til et menneske uten at det skal være romantiske følelser involvert.

Ja, for hadde dette egentlig værrt så uvanlig hvis det var ei jente??

[Gjest Janne]

Juhuuuu! som mannen i denne konstellasjonen... Men for all del, det jeg forteller deg passer jo ikke inn med de svar du gjerne vil ha. så ikke hør på meg!

Hvis du hadde gitt et saklig, usarkastis svar hadde jeg kanskje klart å ta deg seriøst.

[AnonymBruker]

Hvordan takler du det? Klarer du å kutte ham ut? Ikke ha kontakt i det hele tatt. Det gjør ikke jeg. Jeg kan ha noen "hvite" perioder uten at jeg chatter med ham hver dag, spesielt nå som vi ikke jobber sammen lenger. Men jeg får allikevel litt dilla når vi begynner å snakke om ting igjen. Jævelig merkelig altså.

Har du sagt det til mannen din?

Å kutte ham ut går ikke, for vi treffes jevnlig via jobben og må ha ganske mye kontakt der av jobbmessige grunner. Egentlig er det greit for jeg får dekket "behovet" (i mangel av bedre ord) for å snakkes der.

Det eneste jeg gjør er å være veldig bevisst på at jeg aldri sender meldinger utenom arbeidstid med mindre jeg skal svare på et spørsmål - og da fortrinnsvis jobbrelatert. Jeg starter aldri selv en meldingsseanse eller tar kontakt med mindre vi er på jobb eller det er noe ekstremt viktig som ikke kan vente til neste dag. (I praksis skjer det siste der svært sjelden.)

Bruker kort sagt samme teknikker som når jeg er avstandsforelsket, selv om jeg egentlig ikke har noen forelskelsesfølelser i dette tilfellet.

Jeg er ikke gift, så jeg har ingen mann å si det til, men om jeg hadde hatt så tror jeg ikke jeg ville nevnt det. Jeg ville prøvd å holde det som den "ikke-saken" det bør være. Å si noe ville bare skapt unødig uro. (Når venninnene mine tolker det som "forelsket" så ville trolig en mann også gjort det.)

Anonym poster: e3d16bfab42008f616ffd29169aaac9b

[Gjest Janne]

Hmm... Da er nok min oppførsel litt anderledes. For jeg sender ofte den første beskjeden og det er i all hovedsak jeg som starter opp en samtale. Jeg liker å inbille meg at det er fordi jeg er fryktelig snakkesalig av natur.

Jeg var veldig bevist på det i begynnelsen... Ville ikke at han skulle få feil oppfatning, men nå føler jeg at forholdet vårt er gått såpass langt at skulle noe skjedd, så hadde det skjed så jeg legger ikke så mye bånd på meg lenger. Vi "flørter" en del, men igjen... Ikke noe mer enn jeg gjør med andre manlige venner. Og ja, mannen min vet om flørtinga mi. Han er like ille sjøl. Det er sånn vi er, så ikke legg for mye inn i det! (Får jo helt angst av å si sånne ting på KG! lol)

Så det er en veldig løs og flørten tone oss imellom. Men det er ikke noe vi "skjuler"... Kanskje jeg blåer ting ut av proposjoner her... Kanskje jeg skal slutte å gruble og bare la ting skje av seg selv. Uansett hva det er. For hvis det viser seg at jeg er hals over hodet forelska... Så endrer det egentlig ikke noe. Jeg vil ikke flytte tilbake til samme land som min kolega bor i og jeg vil ikke skilles fra mannen min. Ikke slik situasjonen er i dag.

Jeg tror jeg trenger kaffe...