Vil dele hverdager med han, men det går ikke...

[Gjest Gjest]

Som overskriften sier: jeg ønsker mer tid med kjæresten min. Men fordi vi begge har barn fra før, så kan vi bare sees i helger og ettermiddager da han ikke har sine barn. Han har mest barnefri, jeg skulle ønske han da prioiterte meg hele den uken, men jeg skjønner jo at han ønsker seg helt barbefri litt også, må se til huset sitt og treffe kamerater o.a.

Jeg får ikke sove nå, og tankene raser rundt i hodet. Jeg vil ha denne mannen, men jeg savner å ha han rundt meg hele tiden, og dele alt. Og jeg vet det er en umulighet- vi kan ikke bo sammen før mine barn har flyttet hjemmefra. Og den eldste er 13....

Vi har også bare hatt en ukes ferie sammen. Nå har jeg hatt tre uker med mine barn, det er koselig men blir veldig tresomhet, om dere forstår. Han synes nok det er slitsomt at vi er sammen alle sammen. Jeg forstår jo at fire barn sammen i ferien er vel mye, men vi kunne jo hatt noen dager sammen....

Greia er vel at jeg takler dette veldig mye dårligere enn han. Han synes det er godt å savne litt, jeg plages av det, venter på tekstmeldinger hele tiden osv. Jeg vet selv at jeg burde glede meg over alt det andre fine, og ikke tenke på han 24/7....vi har vært sammen i tre år til vinteren, så føleøsene burde vel "legge seg" litt snart?!

Blir faktisk psykisk sliten av dette savnet.

Og det er ikke bedre at min ex er syk og kan ikke ha barna noe særlig. Så jeg frem til en høst nesten uten barnefri, og med en kjæreste som stort sett er helgekjæreste.

Dessuten har jeg mistet/nedprioritert venner i løpet av mitt dårlige tidligere samliv/skillsmisse/små barn/mye jobbing. Og det å få nye venner som voksen, og være alene med barn, virker nærmest umulig.

Jeg vet at kjæresten min er glad i meg. Jeg ønsker ikke å være slitsom klenge-kjæreste. Skjønner at han ikke kan være alt for meg-jeg bør ha annet å fylle mitt sosiale liv med. Men hvordan?

Skulle så gjerne delt flere hverdager med han...:-/

Skulle gjerne hatt en venninne og dele med også.

Jeg elsker barna mine; men det blir lite tid til meg selv oppe i alt. Vil be om mer tid med kjæresten, men samtidig vil jeg at han skal ønske det samme. Jeg vil ha dette forholdet, men ikke all ensomheten og all savn...

Mulig jeg høres veldig ung og uerfaren ut nå. Men jeg er snart 40 og burde fikset dette. Gi gjerne råd hvis du har noen....

[AnonymBruker]

Det å ned-priotere vennene dine er det dummeste du kunne ha gjort.....Tenk hvor vondt det var for de å bli nedprioritert av deg? Kanskje du heller burde prøve å få de tilbake når kjæresten din helt klart ikke virker interessert... Pass på så du ikke mister alt.. Jeg er sikker på at vennene dine gir deg en ny sjanse hvis du bare forklarer...hvis du prøver å få de tilbake... be om en ny sjans...

Og gi han tid nok til å savne deg.... så kommer han nok løpene tilbake etterhvert og krever mer oppmerksomhet....... :-)

Anonym poster: 5a1667caf07a06a1a299e03b01f52559

[strawberry]

Hvorfor kan dere ikke bo sammen?

[Gjest Gjest TS]

Det å ned-priotere vennene dine er det dummeste du kunne ha gjort.....Tenk hvor vondt det var for de å bli nedprioritert av deg? Kanskje du heller burde prøve å få de tilbake når kjæresten din helt klart ikke virker interessert... Pass på så du ikke mister alt.. Jeg er sikker på at vennene dine gir deg en ny sjanse hvis du bare forklarer...hvis du prøver å få de tilbake... be om en ny sjans...

Og gi han tid nok til å savne deg.... så kommer han nok løpene tilbake etterhvert og krever mer oppmerksomhet....... :-)

Anonym poster: 5a1667caf07a06a1a299e03b01f52559

Ts her

Tror ikke du forstår helt.

Det dreier seg om venner jeg hadde i studietiden, kanskje 15 år siden. Jeg fikk barn-de var single, vi gikk hver vår vei og fikk jobb i ulike byer. Å ta opp kontakten med dem utover facebook ville bare vært rart.

Nevnte jeg at jeg er 40 år?

Mulig jeg har spurt på feil forum....

[Gjest Gjest TS]

Hvorfor kan dere ikke bo sammen?

Barn fra tidligere forhold på hver vår kant. Ulik bosted. Han kan ikke flytte vekk fra sine barn. Jeg kan ikke flytte på mine, ei heller fra jobben min...

[AnonymBruker]

Ja, det nevnte du. Men hvis du har den innstillinga - om at livet stopper og alt er umulig kun fordi man har mann og barn og nærmer seg 40 - da tar du skrekkelig feil. Jeg nærmer meg sakte men sikkert 40 jeg og-Og hvis man bare prøver, så er det ikke så vanskelig å stifte nye bekjentskap. Alt handler om vilje.....

Anonym poster: 5a1667caf07a06a1a299e03b01f52559

[Gjest Gjest TS]

Ja, det nevnte du. Men hvis du har den innstillinga - om at livet stopper og alt er umulig kun fordi man har mann og barn og nærmer seg 40 - da tar du skrekkelig feil. Jeg nærmer meg sakte men sikkert 40 jeg og-Og hvis man bare prøver, så er det ikke så vanskelig å stifte nye bekjentskap. Alt handler om vilje.....

Anonym poster: 5a1667caf07a06a1a299e03b01f52559

Sikkert! Jeg vil gjerne. Men hvordan?

Har jo ansvar for to barn alene som jeg ikke uten videre gan gå ifra, i hvertfall ikke på kveldstid. Og på dagtid er det jo lekseoppfølging, aktiviterer etc

Så ja, men hvordan?

[AnonymBruker]

Du skreiv det ville blir rart å plutselig ta kontakt via facebook.. Men hva har du å tape? Verste som kan skje er ett nei. Og tror du virkelig noen ville sagt nei til en liten cafètur? En liten kaffekopp?

Du har nok noen som mer enn gjerne vil være der for deg, prate med deg og hjelpe deg hvis du bare tar initiativ. Du virker som en omsorgsfull og snill person.

Anonym poster: 5a1667caf07a06a1a299e03b01f52559

[AnonymBruker]

Det virker som om du er 100% mamma og kjæreste, og da er det egentlig ganske naturlig at du blir frustrert. Alle trenger å bruke litt tid på bare seg selv også. Det er veldig usunt å gjøre seg så avhengig av f.eks. kjæresten at man ikke klarer å få livet til å gå rundt fordi han er opptatt med andre ting.

Mest av alt høres det ut som du trenger noen som kan lytte til deg og dine tanker om livet og fremtiden. Kanskje en psykolog (nei, jeg sier ikke at du er syk, men det kan være godt å ha en profesjonell som kan hjelpe en å se mer distansert på livet sitt når man har gått seg fast) eller en annen form for terapeut?

Det finnes mange måter å skaffe seg nye venner og gi seg selv mer fritid.

Bruk nettet. Kom i kontakt med andre som har barn i samme alder så kan dere treffes sammen og dere voksne kan skravle mens barna holder på med sitt.

Få tak i en pålitelig barnevakt sånn at du får deg en fast frikveld i uka til å gå ut og være deg.

Hvor gamle er barna? Kanskje du kan gjøre en avtale med en annen enslig mor om at dine barn overnatter hos henne en gang i blant, mens andre ganger er hennes barn hos deg?

Ta med barna på aktiviteter der familier møtes, som turlag etc.

Det verste du gjør er å sette deg ned og tenke at alt er umulig. Da kommer man ingen vei. Se mulighetene, for dem er det mange av!

Anonym poster: 4f2ce88a0bbb1151e3e50b447b70f6fd

[AnonymBruker]

Sikkert! Jeg vil gjerne. Men hvordan?

Har jo ansvar for to barn alene som jeg ikke uten videre gan gå ifra, i hvertfall ikke på kveldstid. Og på dagtid er det jo lekseoppfølging, aktiviterer etc

Så ja, men hvordan?

Hvis barna er store nok til å være alene i et par timer så kan du glatt ta deg en dag i uka der ettermiddag/tidlig kveld er din tid. F.eks. lage middagen kvelden i forveien sånn at når du og barna er hjemme etter skole/jobb så er det bare å varme middagen i mikroen (gryteretter funker fint på den måten) og så får barna klare seg selv et par timer, for da skal mamma ut. Ut for å trene, gå på kafe eller annet.

Anonym poster: 4f2ce88a0bbb1151e3e50b447b70f6fd

[AnonymBruker]

Vi hadde det slik det første året vi var sammen. Og jeg ble utrolig sliten av det og etter mye om og men valgte vi å bryte. Vi var fra hverandre i 6 mnd uten kontakt. Men jeg kjente hele tiden at det var han jeg ville være med og da jeg var alene så jeg jo at det ikke hadde vært så ille å ha det sånn vi hadde hatt det.

Lang historie kort: vi kom sammen igjen og har vært sammen 1 år nå. Vi får det beste av hverandre, jeg koser meg i hverdagen med ungene, og maser ikke på han. Vi vet at vi begge vil dette og er trygge på det.

Så vel i ettertid at all misnøyen min ikke bare var pga han men ting jeg selv måtte rydde opp i; egen usikkerhet osv osv.

Alternativet er å miste han, tenk på det og heller nyt øyeblikkene dere har sammen.

Anonym poster: cda7a66b87c1096e293bbf98621d277d