Jobber ikke, er på AAP

[Pringle]

Dette høres ut som en typisk NAV- og psykiatriforsterket angsttilstand. Og i bunnen: økonomiske bekymringer, mannen borte om natten, vanskelig å sette grenser... helt klassisk. Du må få deg en behandler som SER deg og vil FORSTÅ og HJELPE deg. Det kan ta tid, kanskje bør du ringe rundt eller be om en kort prøvesamtale med flere. Jeg har vært utsatt for en psykiater som ligner på din, på legevakten/DPS i Oslo, hadde vært "moro" om det var samme damen...! Men dessverre er disse holdningene veldig utbredt. Jeg har vært til flere, både psykologer og psykiatere, som ikke skjønte hva JEG trengte for å bli bedre. Å, så mye pissprat jeg har fått høre! Men nå har jeg et alle tiders opplegg hvor jeg opplever at jeg blir tatt vare på på best mulige måte. Det krevde at jeg tok initiativ og oppsøkte dette stedet selv. Ingen kommer på døra di og spør om du trenger hjelp.

[_*selma*_]

Du er tøff du!

Vel, jeg har byttet lege, i håp om at hun er bedre enn min førrige.

Psykiater vil jeg ikke til mer, men heller psykolog. Det eneste jeg tenker på er "hva hvis også de sier at jeg må ha medisin".

[Pringle]

Så bra at du har byttet lege! Få deg en time så fort som mulig og be om henvisning til psykolog. Ta gjerne en ringerunde på forhånd så du vet hvem som iallfall høres OK ut. Da kan du be om å bli henvist til en av dem. (Det er litt forskjellige rutiner fra legekontor til legekontor, hør med din nye lege om hvordan h*n gjør det.) Jeg har dessverre tildels dårlig erfaring med Avtalespesialistene

- men det er i praksis det som er tilgjengelig, om du ikke kommer deg inn på et DPS eller annen avdeling (innleggelse eller poliklinisk). Det kan tenkes at de som er best, har lengst ventelister (jeg har vært hos noen som jeg kom rett inn til, fordi jeg var utålmodig, kanskje skule jeg ha ventet?) Du har også muligheten til å søke om samtaler med en psykiatrisk sykepleier, dette kan du starte opp mens du venter på å komme inn til en psykolog; du kan ikke gå til en psykolog og stå på venteliste hos en annen (normalt ikke ihvertfall). Som jeg har nevnt, finnes det flere andre utdannelser som kan kvalifisere for å ta slike samtaler (som jeg tror du trenger), spør noen du føler er bra å snakke med, om de gjør det selv, eller vet om noen.

Psykologer er sjelden ivrige på å medisinere. Psykiatere er ofte litt mer pillehappy. Men jeg har altså positive og negative erfaringer på tvers av yrkesgrupper, og bare én person har oppfordret meg til å ta medisiner. Jeg tror det skal mye til for at du skal blir utsatt for det samme igjen. Be om at journalen din ikke blir oversendt til ny behandler. det er best å starte med blanke ark, og det er forbannet fort gjort å få stempel som vanskelig pasient. Lykke til!

[AnonymBruker]

Du prøver ikke hardt nok. Det hjelper ikke å sitte seg ned å vente på hjelp. Når både legen og psykiateren din sier at du burde starte på medisin, da må du gi det et forsøk.

Du skulle vært med svigermoren din på tur. Er så viktig å klare å komme seg ut litt. Du må kjempe. Jeg vet det er tungt og virker umulig nå, men det er ingen andre enn deg selv som kan gjøre det.

Anonym poster: dfd1ff5fdf665d253e56c48b0103349b

[midas259]

Tusen takk for medfølelse jeg har fått av dere, tro meg det betyr så mye for meg, det er bare mannen min og dere som tar dere tid til meg, så takker fra mitt hjerte.

Jeg føler noen ganger at jeg må gjenta meg selv, men tror at noen av dere ikke har lest historien min fra begynnelsen, det er det jeg føler.

Når det gjelder medisinen, så er jeg på det samme igjen. Jeg vil, selvfølgelig vil jeg prøve alt for å bli bedre, til og med Cipralex, men angsten stopper meg. Jeg bestemte meg når jeg kom fra ferie at jeg skulle starte på dem. Men hver dag i ferien tenkte jeg på den medisinen, selv om jeg ikke ville så tenkte jeg, kunne ikke slappe av, og jo mer jeg tenkte på den jo verre ble jeg, sov dårlig og hadde drømmer som aldri før, drømmer som skremmer meg, drømmer som jeg aldri har drømt om. Så ferien gjorde ikke meg bedre. Følte at alle så på meg, de gjorde ikke det, men jeg følte det. Nå er jeg hjemme og hver dag er et helvete. I går tok jeg meg et bad, 2 timer langt bad, tok meg selv i å tenke tanker som var helt skremmende, tenkte på hvor lenge kommer jeg til å leve sånn, har ingen håp igjen, skal jeg ta ende på mitt liv. Tenkte også på mannen min, han har det ikke lett, det vet jeg, selv om han aldri har vist det til meg, han stiller opp 100% for meg. Men, jeg vet ikke hvor lenge han kommer til å holde ut med meg. Det skremmer meg, for han er det beste i mitt liv, eneste lyspunkt.

I morgen skal jeg til timen hos psykiater (siste timen). Mannen skal stille opp for meg. Han jobber om natten, og sover egentlig på den tiden jeg skal til henne, men skal stå opp tidligere for meg.

Håper bare at hun lar han komme inn sammen med meg. Jeg vil bare at han skal høre hvordan hun er med meg, og bare observere, og som noen av dere sa, si hvordan jeg er hjemme. Så jeg vet at det ikke bare er meg, men henne. jeg trives ikke med henne, og gruer meg som bare det, og slik skal det vel ikke være? Håper jeg klarer meg imorgen. Og når jeg sier at jeg ikke har begynt på Cipralex, tror hun blir sur.

Dere husker kanskje at jeg skrev før i tråden, at jeg hadde fått brev fra NAV, om møte, men det var i tidsperioden jeg skulle være på ferie. Snakket med saksbehandleren, som sa at jeg skulle skrive søknad, blir søknaden godkjent, så sender hun meg ny tid. Men enda har jeg ikke fått noe. Og AAP har jeg fram til ut i desember. Så begynner å bli litt stresset. Skal jeg ringe henne og spørre henne?

Og når jeg skal til på det møte, er så redd for NAV også. hva kommer dem til å si, når jeg sier at jeg har byttet lege, og at jeg ikke lenger går til psykiateren, fordi jeg følte at jeg ikke fikk den hjelpen jeg håpet på.

Jeg vet at en del av dere tenker negativt om meg, mht. det at jeg ikke tar medisin. Men hun har ikke engang prøvd å hjelpe meg uten den. Etter at jeg begynte hos henne, så gikk jeg en gang i uka i ca. en mnd, med litt opphold grunnet hennes ferie. Etter tredje gangen annbefalte hun meg Cipralex. Hun sa at jeg var så låst, at den skulle hjelpe meg å løfte meg en etasje opp samtidig som jeg gikk til henne. Hun sa når du har startet på den, hvis det skulle være noe, skulle jeg sende henne sms, så ringer hun meg. Jeg brukte en uke på å få tak i henne. Skal man ikke ha tett oppfølging når man går på Cipralex? Det her var ikke tett oppfølging. Etter det var jeg hos legen min, fortalte hvordan jeg hadde det med tanke på psykiateren, hennes svar var " Du må ta den medisinen, gjør du ikke det, kan hun ikke hjelpe deg".

Og det var det.

Idag ringte min svigermor meg, ville ha meg med ut på tur, det var sol og hun var bare snill.

Men jeg kviet meg, jeg sa at jeg ikke følte for det, men hun ga seg ikke. Uanset hva jeg sa, hun ga seg ikke. Jeg begynte å få panikk, raseriet begynte å komme i meg, og husker ikke hva jeg sa, men hun ga seg til slutt. Etterpå eksploderte jeg, jeg skrek og gråt, og var helt ute av meg. Jeg vet at hun bare ville være snill, men jeg blir så sur for at de ikke forstår hvordan jeg har det, at dette jeg går gjennom ikke er førkjølelse, men noe langt laaangt verre. Og jeg blir så sliten, av å måtte forklare det hele tiden, om og om igjen.

Blir også redd når jeg poster her inne, og senere komme for å lese deres svar, får helt hetta av negative kommentarer, men godt å bare få det ut, blir litt lettere, når det jeg holder inne kommer ut.

Hei! Lurer på en ting, er det slik at du stenger inne følelsene dine i stor grad? Jeg sliter med sosial angst, og har funnet ut at undertrykt sinne antageligvis er grunnen til angsten min.

[HeadsVsTails]

Tusen takk for medfølelse jeg har fått av dere, tro meg det betyr så mye for meg, det er bare mannen min og dere som tar dere tid til meg, så takker fra mitt hjerte.

Jeg føler noen ganger at jeg må gjenta meg selv, men tror at noen av dere ikke har lest historien min fra begynnelsen, det er det jeg føler.

Når det gjelder medisinen, så er jeg på det samme igjen. Jeg vil, selvfølgelig vil jeg prøve alt for å bli bedre, til og med Cipralex, men angsten stopper meg. Jeg bestemte meg når jeg kom fra ferie at jeg skulle starte på dem. Men hver dag i ferien tenkte jeg på den medisinen, selv om jeg ikke ville så tenkte jeg, kunne ikke slappe av, og jo mer jeg tenkte på den jo verre ble jeg, sov dårlig og hadde drømmer som aldri før, drømmer som skremmer meg, drømmer som jeg aldri har drømt om. Så ferien gjorde ikke meg bedre. Følte at alle så på meg, de gjorde ikke det, men jeg følte det. Nå er jeg hjemme og hver dag er et helvete. I går tok jeg meg et bad, 2 timer langt bad, tok meg selv i å tenke tanker som var helt skremmende, tenkte på hvor lenge kommer jeg til å leve sånn, har ingen håp igjen, skal jeg ta ende på mitt liv. Tenkte også på mannen min, han har det ikke lett, det vet jeg, selv om han aldri har vist det til meg, han stiller opp 100% for meg. Men, jeg vet ikke hvor lenge han kommer til å holde ut med meg. Det skremmer meg, for han er det beste i mitt liv, eneste lyspunkt.

I morgen skal jeg til timen hos psykiater (siste timen). Mannen skal stille opp for meg. Han jobber om natten, og sover egentlig på den tiden jeg skal til henne, men skal stå opp tidligere for meg.

Håper bare at hun lar han komme inn sammen med meg. Jeg vil bare at han skal høre hvordan hun er med meg, og bare observere, og som noen av dere sa, si hvordan jeg er hjemme. Så jeg vet at det ikke bare er meg, men henne. jeg trives ikke med henne, og gruer meg som bare det, og slik skal det vel ikke være? Håper jeg klarer meg imorgen. Og når jeg sier at jeg ikke har begynt på Cipralex, tror hun blir sur.

Dere husker kanskje at jeg skrev før i tråden, at jeg hadde fått brev fra NAV, om møte, men det var i tidsperioden jeg skulle være på ferie. Snakket med saksbehandleren, som sa at jeg skulle skrive søknad, blir søknaden godkjent, så sender hun meg ny tid. Men enda har jeg ikke fått noe. Og AAP har jeg fram til ut i desember. Så begynner å bli litt stresset. Skal jeg ringe henne og spørre henne?

Og når jeg skal til på det møte, er så redd for NAV også. hva kommer dem til å si, når jeg sier at jeg har byttet lege, og at jeg ikke lenger går til psykiateren, fordi jeg følte at jeg ikke fikk den hjelpen jeg håpet på.

Jeg vet at en del av dere tenker negativt om meg, mht. det at jeg ikke tar medisin. Men hun har ikke engang prøvd å hjelpe meg uten den. Etter at jeg begynte hos henne, så gikk jeg en gang i uka i ca. en mnd, med litt opphold grunnet hennes ferie. Etter tredje gangen annbefalte hun meg Cipralex. Hun sa at jeg var så låst, at den skulle hjelpe meg å løfte meg en etasje opp samtidig som jeg gikk til henne. Hun sa når du har startet på den, hvis det skulle være noe, skulle jeg sende henne sms, så ringer hun meg. Jeg brukte en uke på å få tak i henne. Skal man ikke ha tett oppfølging når man går på Cipralex? Det her var ikke tett oppfølging. Etter det var jeg hos legen min, fortalte hvordan jeg hadde det med tanke på psykiateren, hennes svar var " Du må ta den medisinen, gjør du ikke det, kan hun ikke hjelpe deg".

Og det var det.

Idag ringte min svigermor meg, ville ha meg med ut på tur, det var sol og hun var bare snill.

Men jeg kviet meg, jeg sa at jeg ikke følte for det, men hun ga seg ikke. Uanset hva jeg sa, hun ga seg ikke. Jeg begynte å få panikk, raseriet begynte å komme i meg, og husker ikke hva jeg sa, men hun ga seg til slutt. Etterpå eksploderte jeg, jeg skrek og gråt, og var helt ute av meg. Jeg vet at hun bare ville være snill, men jeg blir så sur for at de ikke forstår hvordan jeg har det, at dette jeg går gjennom ikke er førkjølelse, men noe langt laaangt verre. Og jeg blir så sliten, av å måtte forklare det hele tiden, om og om igjen.

Blir også redd når jeg poster her inne, og senere komme for å lese deres svar, får helt hetta av negative kommentarer, men godt å bare få det ut, blir litt lettere, når det jeg holder inne kommer ut.

Angående NAV: vil bare berolige deg litt. Så lenge du er under behandling (du er jo det nå, selv om det ikke føles sånn) så vil ikke de gjøre noe mer ut av det. Men de må på en måte få høre det fra deg, det hjelper ikke bare med legeattest og uttalelse fra psykolog/psykiater. En smule klønete, men så er jo hele NAV-systemet klønete... Du har behov for behandling nå, og er ikke i stand til å arbeide eller gå på arbeidstrening/praksis. Det er det du skal si til dem. Så du skal ikke bekymre deg økonomisk.

De beste psykologene/ps. sykepleierne osv er de som selv har vært gjennom depresjon/angst ol. Jeg er så heldig at jeg har ei som har vært innlagt selv, og selv om det ikke er så tydelig så merker jeg en helt annen forståelse og respekt enn leger og psykologer som ikke har vært gjennom det. Hun er i tillegg litt imot medisiner med en gang. Hun snakker mye om johannesurt i stedet for antidepressiva. Jeg kjenner ikke til det selv, men tenkte jeg skulle nevne det til deg nå når jeg kom på det.

Jeg er også ekstremt sårbar for negative kommentarer som går på meg som person. Å få høre at man ikke kjemper hardt nok, eller bare er lat for å slippe å jobbe osv, det er ikke noe som hjelper. Men jeg tenker at de menneskene har ingen anelse om hva vi føler, og samtidig er de livredd for å havne i samme gjørma selv en gang. Noen mennesker har det veldig lett, de er psykisk sterke, har den personligheten og egenskapene som alle drømmer om. Andre er ikke like heldige......

Ønsker deg lykke til i morgen. Jeg håper (og tror) at mannen din kommer til å gjøre det litt lettere bare ved å være der. Og hvis hun sier at han ikke får lov til å komme inn; dra han med deg inn. DU er pasienten, ønsker du at han skal være der så skal hun følge det.

[HeadsVsTails]

Du prøver ikke hardt nok. Det hjelper ikke å sitte seg ned å vente på hjelp. Når både legen og psykiateren din sier at du burde starte på medisin, da må du gi det et forsøk.

Du skulle vært med svigermoren din på tur. Er så viktig å klare å komme seg ut litt. Du må kjempe. Jeg vet det er tungt og virker umulig nå, men det er ingen andre enn deg selv som kan gjøre det.

Anonym poster: dfd1ff5fdf665d253e56c48b0103349b

Kjenner jeg blir en smule forbanna når du påstår at hun ikke prøver hardt nok. Forstår du ordet angst? Det har ingenting å gjøre med at man ikke vil.

[AnonymBruker]

Kjenner jeg blir en smule forbanna når du påstår at hun ikke prøver hardt nok. Forstår du ordet angst? Det har ingenting å gjøre med at man ikke vil.

Jeg kjenner veldig godt til angst. Derfor vet jeg at man av og til faktisk må bite tennene sammen og ta et skritt. Selvfølgelig er det tøft, men tar man ikke det steget blir man ofte sittende.

Anonym poster: dfd1ff5fdf665d253e56c48b0103349b

[Pringle]

Jeg kjenner veldig godt til angst. Derfor vet jeg at man av og til faktisk må bite tennene sammen og ta et skritt. Selvfølgelig er det tøft, men tar man ikke det steget blir man ofte sittende.

Anonym poster: dfd1ff5fdf665d253e56c48b0103349b

Det skrittet kan man ikke ta før man har et minimum av trygghet inni seg. Hvis du aldri har kjent deg så utrygg at selv vanlige ting er uoverkommelige, har du aldri hatt angst på ordentlig.

[AnonymBruker]

Det skrittet kan man ikke ta før man har et minimum av trygghet inni seg. Hvis du aldri har kjent deg så utrygg at selv vanlige ting er uoverkommelige, har du aldri hatt angst på ordentlig.

Men da burde TS bli lagt inn på psykiatrisk så hun virkelig kan få hjelp. Slik det er nå er jo situasjonen håpløs. Ikke kan hun høre eller snakke med verken lege eller psykiater, og hun nekter å prøve ut behandling med medisin. Tro meg, situasjonen blir ikke bedre av å bytte lege, det er ikke der problemet ligger.

Anonym poster: dfd1ff5fdf665d253e56c48b0103349b

[Pringle]

Men da burde TS bli lagt inn på psykiatrisk så hun virkelig kan få hjelp. Slik det er nå er jo situasjonen håpløs. Ikke kan hun høre eller snakke med verken lege eller psykiater, og hun nekter å prøve ut behandling med medisin. Tro meg, situasjonen blir ikke bedre av å bytte lege, det er ikke der problemet ligger.

Anonym poster: dfd1ff5fdf665d253e56c48b0103349b

Jeg tror på mine egne erfaringer, som at behandlere osv er forskjellige, og at innleggelse på psykiatrisk ikke behøver å bety hjelp (noen å snakke med), eller at det er så enkelt å bli lagt inn, for det er det faktisk ikke. Det virker også som noe "overkill" med en innleggelse etter å kun ha prøvd én psykiater som kun er interessert i å pushe piller.

Antar i grunnen at du bare troller.

[AnonymBruker]

Jeg tror på mine egne erfaringer, som at behandlere osv er forskjellige, og at innleggelse på psykiatrisk ikke behøver å bety hjelp (noen å snakke med), eller at det er så enkelt å bli lagt inn, for det er det faktisk ikke. Det virker også som noe "overkill" med en innleggelse etter å kun ha prøvd én psykiater som kun er interessert i å pushe piller.

Antar i grunnen at du bare troller.

Nei, jeg er helt seriøs.

Jeg tror på mine egne erfaringer; klarer man ikke å bli frisk av seg selv, søker man hjelp. Man må kjempe og virkelig prøve å komme seg på bena igjen. Klarer man ikke å ta imot denne hjelpen, er innleggelse neste steg. Og da er man trolig så syk at innleggelse ikke er noe problem å få til.

Selvfølgelig kan man være uheldig med behandleren, det skjer, men jeg får dessverre ikke inntrykk av at TS tar dette alvorlig nok. Det hjelper ikke å sitte og vente på at noen skal fikse opp i problemene.

Anonym poster: dfd1ff5fdf665d253e56c48b0103349b

[Pringle]

Jeg har da inntrykk av at TS tar tak i problemene. Men det må gjøres i en viss rekkefølge, og slike ting tar ofte tid. Det riktige er å først få dialog med fastlege, så henvisning til behandler, og prøve ut samtaleterapi, evt bytte behandler/behandlingstype inntil to, tre ganger, deretter evt medisiner, deretter evt innleggelse.

Snodig at vi kan få et så forskjellig (og sterkt) inntrykk av en person bare gjennom litt tekst på et nettforum...

Unnskyld at jeg beskyldte deg for å trolle..!

[AnonymBruker]

Jeg har da inntrykk av at TS tar tak i problemene. Men det må gjøres i en viss rekkefølge, og slike ting tar ofte tid. Det riktige er å først få dialog med fastlege, så henvisning til behandler, og prøve ut samtaleterapi, evt bytte behandler/behandlingstype inntil to, tre ganger, deretter evt medisiner, deretter evt innleggelse.

Snodig at vi kan få et så forskjellig (og sterkt) inntrykk av en person bare gjennom litt tekst på et nettforum...

Unnskyld at jeg beskyldte deg for å trolle..!

De gangene jeg har vært syk, har rekkefølgen vært helt motsatt. Innleggelse, medisin, så behandling på utsiden.

Så kanskje jeg ikke helt klarer å sette meg inn i denne situasjonen. Beklager hvis jeg har virket kvass mot deg TS.

Anonym poster: dfd1ff5fdf665d253e56c48b0103349b

[Pringle]

Virker som du også har blitt utsatt for overgrep fra hvitfrakkene.

[AnonymBruker]

Virker som du også har blitt utsatt for overgrep fra hvitfrakkene.

Nei, jeg har fått den hjelpen jeg har ønsket, så ikke noe overgrep her

Anonym poster: dfd1ff5fdf665d253e56c48b0103349b

[AnonymBruker]

Jeg har da inntrykk av at TS tar tak i problemene. Men det må gjøres i en viss rekkefølge, og slike ting tar ofte tid. Det riktige er å først få dialog med fastlege, så henvisning til behandler, og prøve ut samtaleterapi, evt bytte behandler/behandlingstype inntil to, tre ganger, deretter evt medisiner, deretter evt innleggelse.

Dette var sikkert riktig for deg, men slettes ikke i alle tilfeller. Det er ingen vits i å starte samtaleterapi hvis pasienten ikke er mottakelig for det. Medisiner er ikke noe ondt og farlig som skal unngås til enhver pris, akkurat som med somatiske sykdommer er det ofte helt nødvendig.

Jeg synes det er ekstremt farlig at noen her systematisk prøver å overtale TS til å gå imot rådene fra lege og psykiater. Ingen her inne vet noe om hvilken vurdering de har gjort av TS, og hvorfor hun har fått de rådene hun har fått.

Det er også sjelden en god idé å bytte behandlere uten å tenke seg veldig nøye om, i hvert fall hvis man i tillegg ikke vil få journalen overført. Å gå gjennom en fullstendig utredning på nytt kan være belastende, og i tillegg blir behandlingen ytterligere forsinket. Selvfølgelig kan det en gang i blant være riktig, men å bytte behandler kun pga. uenighet i behandlingsopplegg, er ofte til ingen nytte. Ut fra det jeg har skjønt av TS sitt sykdomsbilde, er det stor sjanse for at resultatet av utredningen og behandlingsopplegget blir det samme.

TS: Du trenger ikke være redd for å skuffe psykiateren din. Det er ikke for hennes skyld du skal ta medisiner, men for din egen del. Men det er viktig at du prøver å forklare så godt du klarer hvorfor du ikke har startet opp ennå. Hvis mannen din blir med, kan han kanskje hjelpe deg med å forklare hva som egentlig er problemet - at du har angst for medisinen og hvordan den vil virke på deg. Det er ikke en unormal angst å ha, men den hindrer deg i å jobbe for at du skal frisk.

Det virker som du er flink til uttrykke deg skriftlig. Hva med å skrive et brev til psykiateren hvor du forteller om tankene dine rundt behandlingen og medisinene og hva du egentlig hadde forventet av behandling?

Anonym poster: 938bf181826b680268ce7ba6b3ba6e3d

[AnonymBruker]

Jeg har aldri blitt innkalt til møte hos nav. Har gått på AAP i over ett år.. har fått brev om å bli utplassert i en slags jobb, men hadde akkurat funnet ut at jeg var gravid, så nav så ikke noen vits i at jeg jobbet frem til permisjonen..

Selvom jeg ville gjerne jobbe? :S

Bytt psykiater/psykolog, herregud. Sånn skal det ikke være. Det viktigste er at du blir frisk så du kan jobbe så lenge du vil senere. Om psykiateren din stresser med dette vil det ødelegge behandlingen din.

Min psykolog lot meg ikke prate om det med jobb, fordi han ville ikke at jeg skulle bruke krefter på det i behandlingen som var for selvmordstanker, sosial angst, agora fobi og depresjon. Han fikk meg også til å slutte med cipralex. Nå 1 år senere er jeg friskere enn jeg har vært hele livet, dette pga riktig psykolog. Og jeg har prøvd noen!

For å si det enkelt, jeg har slitt hele livet, startet hos denne psykologen for ett år siden, nå er jeg 22 år og kan endelig føle meg normal. Noe jeg aldri har gjort før.

Anonym poster: 31d04a21a7b7f4ff35bc103e3d2e0c09

[_*selma*_]

Det sårer meg at noen av dere tenker at jeg ikke prøver hardt nok, at jeg bare sitter hjemme og venter på at noen skal hjelpe meg. Det er faktisk ikke slik. Før jeg skulle på ferie bestemte jeg meg at jeg ville bytte lege, fordi fra dag en har jeg ikke likt henne, fra dag en, uansett hva det skulle være så skrev hun ut piller til meg. På fastlege listen, var ingen ledige. Når jeg kom hjem fra ferie, var det kun 2 som var ledige og jeg byttet. Og det tar litt tid å få time, så jeg kan ikke noe annet enn å bare vente. Jeg vil ikke lenger gå til psykiateren som jeg går til nå, fordi jeg føler at jeg ikke får den hjelepn jeg skal ha, jeg blir verre når jeg kommer ut fra henne, enn da jeg kom inn. Hadde det vært opp til henne, så hadde førrige gang vært min siste, for hun mente at jeg ikke vil ta medisinen, ikke vil jeg begynne å jobbe og da kan ikke hun hjelpe meg.

Hater ordene "ikke vil". Selvfølgelig vil jeg ikke leve sånn, men angsten stopper meg i alt. Jeg får hetta av å gå til butikken. Hun ville ha meg til å starte på medisin innen en mnd. og starte like etter det på jobb.

Uansett hva jeg sier, så spør hun meg 10 ganger om det samme. Jeg blir utslitt og mer deprimert av henne. Så nei, jeg vil ikke bruke mer tid på henne, jeg vil ha psykolog, og skal prøve alt jeg kan, for å få riktig hjelp.

HeadsVsTails, takk! Siste dag idag hos psykiateren, og da er jeg ikke lenger under behandling.

Tenker på hva nav sier til det. Enda en ting som bekymrer meg.

Idag er dagen, så får vi se.

[Pringle]

Hørt om feilbehandling?? Det forekommer ikke bare i somatikken...

Ja, jeg er klar over at det som hjelper for meg, ikke nødvendigvis hjelper for alle andre. Men TSs historie er hjerteskjærende! Man skulle ikke tro at hun hadde kommet hit og beklaget seg, hvis behandlingen var tøff, men effektiv?

selma: Vær i dialog med NAV, fortell hvordan ståa er, at du nettopp har byttet fastlege og har bestilt time hos denne (for det har du gjort?) og skal be om henvisning til psykolog. (Det virker underlig på meg at man først blir henvist til psykiater, men men.) Så kontakter du kommunen (hjemmetjeneste, psykisk helse-seksjonen, whatever, varierer fra kommune til kommune, mange kommuner har ett sentralbord, bare legg fram ditt ønske) og sier at du vil ha samtaler med en psykiatrisk sykepleier. Den riktige avdelingen vil da ta kontakt med deg. Dette melder du også fra til NAV om, for da er du i behandling (det er viktig for deg, ikke for NAV, sånn sett, men for at du skal fortsette å få livsopphold, må du vise til at du gjør noe aktivt for å bedre din situasjon og dine sjanser for å komme tilbake i jobb).

Du skal ikke ta medisiner om du ikke føler at du trenger dem. Det er viktig at man er motivert for behandlingen, ellers vil den virke dårlig. Du trenger ikke vise til noen "angst for medisiner", det er fornuftig å ha en sunn skepsis og skaffe deg informasjon på egen hånd og ikke bare gape opp. Det er et sunnhetstegn at du protesterer!

Jeg har lyst til å fortelle litt om hvordan det er for meg å være i behandling. Jeg kaller det gjerne "behandling"; for det er i grunnen bare en hyggelig prat med en kjekk og omsorgsfull mann annenhver uke. Han er stødig og klok, engasjert og spontan, søt og snill - forstår meg uten at jeg trenger å bruke mange ord. Jeg opplever at jeg er den viktigste personen i verden, og for ham, akkurat der og da. Og jeg får klemmer. Jeg kunne ikke gått til en psykolog som jeg ikke kunne tenkt meg å klemme. Han får meg til å føle meg snill og smart, morsom og kreativ, kunnskapsrik og trygg, jeg blir både rolig og ivrig. Jeg får lyst til å være sosial, være grei mot andre, jobbe og lære. Jeg tar mer hensyn til meg selv og egne behov, setter grenser, tør oftere å si ifra og be om hjelp.

Angsten som jeg har slitt med siden ungdommen (jeg er godt voksen), har jeg ikke kjent noe til på flere måneder. Jeg er sikker på at det er en sammenheng her!