Jobber ikke, er på AAP

[_*selma*_]

Hei igjen!

Håper det fortsatt er noen der ute som tar en titt i min tråd.

Jeg har vært på etterlengtet ferie, med godkjennelse fra nav. Før jeg skulle bort, rådet dere meg¨å bytte lege og psykiater. Det var ikke mange ledige leger, kun 2 stikker som var ledig, som hadde ikke så positiv rykte. Og det var så mye styr som pågikk hos meg, at jeg bestemte at det skulle jeg ordne med en gang jeg kom hjem. Jeg ble også enig med meg selv at jeg skulle begynne på de Cipralex tablettene, samme dag jeg kom hjem. For alle sa til meg " du må ta de, det finnes ikke noen annen utvei ". Men jeg tør ikke, jeg vil men tør ikke, angsten vil ikke slippe meg til. Jeg vet at dere tenker, gud hvor dum hun er. Men tro meg dere er ikke den eneste, familien har snudd ryggen til meg, for dem orker ikke meg lenger. Den eneste jeg har i livet mitt som er der for meg, er mannen min. Han prøver å forstå meg og tvinger meg ikke til noe. Jeg har mistet så mye i livet mitt, og er så redd at jeg kommer til å miste han også.

På Mandag har jeg time hos psykiateren min, og gruer meg så til de grader. Siste gangen jeg var hos henne, som dere kan lese fra mine tidligere innlegg, så ble det et helvetes time. Hadde det vært opp til henne, så hadde den timen vært min siste hos henne. Men jeg sa til henne, at jeg hadde bestemt meg for å begynne med de tablettene etter ferien, og ville ha time hos henne igjen, GUD vet hvorfor jeg sa det. Og nå gruer jeg meg til de grader. Og når jeg sier at jeg fortsatt ikke har tatt medisin, og ikke tør jeg det heller. Jeg vet ikke hva hun kommer til å tenke. Jeg prøver ikke å tenke på det, men jeg gjør det.

Lurer på hva skal jeg si til henne? Skal jeg si " jeg vil ikke gå til deg lenger, fordi jeg føler at du ikke passer meg"? Hva skal jeg si?

Hvis jeg ikke tar medisin, kan hun ikke hjelpe meg. Bare tanken på henne, får meg til å bli kvalm.

Jeg har byttet lege.

[AnonymBruker]

Hvis du har noe som helst ønske om å bli frisk så tar du medisinen.

Anonym poster: dfd1ff5fdf665d253e56c48b0103349b

[Gjest]

Bivirkningene gir seg som oftest etter 14 dager! Når jeg startet på mild dose merket jeg litt kvalme bare, ikke noe av det andre! Du skal være veldig uheldige om du får noen som varer lengre enn 14 dager!

[HeadsVsTails]

For å tvinge folk til noe de kvier seg for er jo virkelig løsningen på alt.....

Har du vurdert å spørre mannen din om han kan bli med deg til psykologen en gang? Det kan være litt lettere hvis han for eksempel uttrykker litt hva han observerer angående angsten, medisinen, psykologen osv. Så har du noe å støtte deg på underveis i timen

Har selv gått på cipralex, merket ingen bivirkninger. Husk at ikke alle får bivirkningene som står beskrevet.

[_*selma*_]

Det er ikke bare bivirkningene jeg er bekymret for. Har lest og hørt om folk som går på den type medisin, at de blir følelsesladd, og selvmordstanker blir mer sterke. Jeg har selvmordstanker, jeg har begynt å føle og tenke at det er eneste utvei for meg. Jeg er redd meg selv, de tankene jeg har skremmer meg.

HeadsVsTails, det har jeg ikke tenkt på engang. Synes du at jeg skal ta med min mann på mandag, til timen? det blir jo siste time, tror jeg, for tror ikke at jeg orker henne mer, og vet at det blir et helvetes dag jeg får.

[Sulosi]

Ta med deg din mann, absolutt. Det er mange som har med seg ektefelle på slike timer for støtte, for hjelp og noen for at ektefellen skal få innblikk i hva som skjer.

Cipralex fikk jeg aldri noen bivirkninger av, kjente en ro de første to dagene men etter det følte jeg meg normal og ikke "flat" i personligheten. Følelsene var der fortsatt men de var enklere å håndtere feks kunne jeg velge å gå hjem å gråte i stede for å bryte ut på butikken. Det føltes trygt.

[AnonymBruker]

For at man skal bli mottakelig for annen hjelp (kognitiv terapi, samtaleterapi, etc.) er det ofte nødvendig med medisinering. Spesielt hvis man er alvorlig deprimert. Ja, det er bivirkninger ved Cipralex, som ved andre medisiner. F.eks. økte selvmordstanker i begynnelser. Men disse går over. Man blir altså kanskje litt dårligere før man blir bedre, men det gjelder ikke alle. Da må man legge en plan for seg selv, og forstå at dette er medisinen som snakker. Og planlegge tiltak for seg selv i tilfelle man mister grepet.

For deg tror jeg det hadde vært ekstremt lurt å takke ja til en innleggelse på DPS i forbindelse med oppstart av medisiner. Da er du i et trygt miljø, med mennesker som passer på deg i denne perioden. Det du sier om at du ikke vil bli innlagt fordi du ikke er "gal", er ganske frekt ovenfor alle de som har vært innlagt på DPS. De er da ikke gale? Man er ikke sinnsyk fordi man har en alvorlig depresjon og angst?

Jeg tror du er såpass langt nede nå at du ikke klarer å ta ordentlig vare på deg selv og ta de valgene som er best for deg. Det er en konsekvens av sykdommen. Så vær så snill, la andre får hjelpe deg og ta vare på deg. Du har allerede fått tilbudet.

Anonym poster: 938bf181826b680268ce7ba6b3ba6e3d

[AnonymBruker]

Jeg vil også anbefale deg å ta med mannen din når du skal til psykiater igjen.

Anonym poster: f159023f7a9058935c6d8d857ff5f553

[Pringle]

Jeg er sjokkert over "hjelpen" du har fått av NAV og helsevesenet (kanskje også av en del av rådene du har fått her inne...). Helt utrolig at du fikk dra på ferie og beholde stønaden, det var et uventet unntak.

For å være i stand til å jobbe, må du være i noenlunde form. Det er du ikke nå. Det er noe helt annet å være på ferie enn å være i en krevende jobb. Og arbeidslivet er krevende. Så bra at du har en snill mann!

Du må først bli bedre. Til det trenger du riktige verktøy. Medisinene du har fått, anbefaler jeg ikke at du tar - magefølelsen din sier "nei", og du virker heller ikke så syk at du må ha medisiner. Det virker mer som du generelt blir motarbeidet. Du trenger en flink og grei person å snakke med, det er fint å høre at du nå endelig har dumpet psykiateren. Hun er tydelig ikke bra for deg. Jeg er prinsipielt ikke enig at man skal føle seg dårlig når man går i behandling - da er det noe feil! Det finnes profesjonelle som kan hjelpe deg, men du må ha henvisning. Kanskje må du bytte lege først. Hvis du må, så gjør du det, det kan knapt bli verre enn det er nå. Du trenger en behandler som samarbeider med deg, ikke samarbeider med NAV og motabeider deg. Det er nesten likegyldig hva slags profesjon denne personen har, selv har jeg erfaring med bla psykolog, psykiater, vernepleier, spesialpedagog og sosionom, alle er forskjellige ut fra personlighet mye mer enn ut fra yrkestittel. Det det virker som du trenger, er først og fremst en som kan trygge deg, som kan få deg til å roe deg ned slik at du kan tørre mer, og så på sikt, når du er klar for det, og du vil merke selv når du er klar for det, kan utfordre deg selv. Det virker som du setter veldig høye krav til deg selv. Nå trenger du å ta vare på deg selv en stund, og noen som kan ta vare på deg, og "beskytte" deg litt mot NAV. Mennesker som har det bra med seg selv, vil ønske og orke å arbeide. Du kommer tilbake dit, det er jeg helt sikker på.

[AnonymBruker]

Hva med psykolog? En psykolog vil ikke prøve å tvinge deg til å ta medisiner, og du trenger virkelig noen å snakke med som kan hjelpe deg.

Hvis du skulle ombestemme deg og ville prøve tablettene: Del dem opp, start med en veldig lav dose, og når du ser at det ikke er farlig så kan du øke litt etter litt. Da får du se at det ikke skjer noe negativt

Anonym poster: a76ba4d27a387dd6301fbeb5810ebd45

[HeadsVsTails]

Det er ikke bare bivirkningene jeg er bekymret for. Har lest og hørt om folk som går på den type medisin, at de blir følelsesladd, og selvmordstanker blir mer sterke. Jeg har selvmordstanker, jeg har begynt å føle og tenke at det er eneste utvei for meg. Jeg er redd meg selv, de tankene jeg har skremmer meg.

HeadsVsTails, det har jeg ikke tenkt på engang. Synes du at jeg skal ta med min mann på mandag, til timen? det blir jo siste time, tror jeg, for tror ikke at jeg orker henne mer, og vet at det blir et helvetes dag jeg får.

Ja, synes absolutt du skal ta med deg mannen din hvis du stoler på han. Både for din del og for hans del. Det er ikke lett for pårørende å forstå hva som egentlig skjer i en depresjon, så kan være smart. Dessuten kan du "guide" han litt hvis du trenger hjelp til å få sagt ting til psykologen/psykiatrern som du kanskje synes er vanskelig og tøft.

Også sier jeg det igjen: jeg synes du bør vurdere en innleggelse på dps. Det kan absolutt ikke skade deg!

[Gjest]

Det er ikke bare bivirkningene jeg er bekymret for. Har lest og hørt om folk som går på den type medisin, at de blir følelsesladd, og selvmordstanker blir mer sterke. Jeg har selvmordstanker, jeg har begynt å føle og tenke at det er eneste utvei for meg. Jeg er redd meg selv, de tankene jeg har skremmer meg.

Det er derfor medisinene skal taes i samarbeid med psykolog evt i samarbeid med lege, nettopp fordi hvis man får selvmordstanker o.l. så skal det snappes opp så fort som mulig så du blir tatt av pillene! Men det er rart de ikke ga deg Zoloft, det er også angstdempende, og en "mildere" versjon etter hva jeg fikk forklart!

Men hvis de får selvmordstanker og blir følelsesladde burde de vel slutte på de! Jeg gikk først på et annet merke, men ble dårligere og legen a meg kutte de ut med en gang for slik skulle det ikke være. Man blir vel heller litt følelsesløs etter min erfaring!

[AnonymBruker]

Du stritter i mot medisin. Noe som kan gjøre deg bra. Uten vilje til å prøve så skyver du psykiater og lege unna. Du er helt på felgen.

Vet du. Du har ingen valg. Dersom du ønsker deg et bedre liv. Be mannen hjelpe deg til den første tabletten. Den neste vil bli lettere.

Dersom du ikke tar et ansvar her og prøver så vil ingenting forandres.

Jeg mener ikke at en tablett er lykken, men det er det du har. Ditt alternativ.

Det andre alternativet ditt er å bli en levende død, som bare eksisterer. Er det det du vil? Å gi helt opp? Å miste håpet om en bedre tilværelse?

Du er faktisk nødt til å ta det første skrittet her. Bruk mannen for alt det han er verdt som hjelp.

Anonym poster: 98b244b6822b6d8e77676409c63f3d39

[Pringle]

Du stritter i mot medisin. Noe som kan gjøre deg bra. Uten vilje til å prøve så skyver du psykiater og lege unna. Du er helt på felgen.

Vet du. Du har ingen valg. Dersom du ønsker deg et bedre liv. Be mannen hjelpe deg til den første tabletten. Den neste vil bli lettere.

Dersom du ikke tar et ansvar her og prøver så vil ingenting forandres.

Jeg mener ikke at en tablett er lykken, men det er det du har. Ditt alternativ.

Det andre alternativet ditt er å bli en levende død, som bare eksisterer. Er det det du vil? Å gi helt opp? Å miste håpet om en bedre tilværelse?

Du er faktisk nødt til å ta det første skrittet her. Bruk mannen for alt det han er verdt som hjelp.

Anonym poster: 98b244b6822b6d8e77676409c63f3d39

Jeg synes ikke trådstarter er på felgen.

Det er ikke vanlig å starte på medisiner med en gang, kun hvis samtaleterapi ikke har effekt, eller hvis pasienten ikke klarer å prate/møte til samtaler. Virker som psykiateren og forumet går sammen om å tvangsmedisinere! Det er skremmende! Medisiner hjelper noen, men ikke alle. Noen får så plagsomme bivirkninger at de ikke kan fortsette, eller enda verre, så plagsomme bivirkninger når de prøver å slutte, at de bare må fortsette. Jeg ville absolutt ha forsøkt en mer egnet behandler først. Hvis du ikke merker bedring etter, la oss si, et halvt år med psykolog el.l, så forsøk tabletter, men kun under tett oppfølging av lege.

Jeg har selv fått tabletter, ETTER at jeg hadde jobbet meg gjennom et hav av angst, og de fikk meg til å bli en slags levende død, følelsene var helt lammet. Hva er vitsen? Som sagt, noen kan ha nytte av medisiner, men det er ikke noen vidunderkur. Du må jobbe med deg selv. Mye av jobben går ut på å bli kjent med deg selv og lære å like deg selv, sette grenser og bestemme over ditt eget liv. Første oppgave: Finne ny behandler. Andre oppgave: Ta tabletter eller ikke?

Endret 7. oktober 2012 av Pringle

[Tonus]

Synes det høres ut som en god idè å ta med deg mannen til psykiateren på Mandag. Og etter det så håper jeg du får søkt om en ny psykolog, som kan hjelpe deg litt mer på de måtene du ønsker.

Ellers så vil jeg bare si at skrekkhistoriene om Cipralex slettes ikke trenger å gjelde deg. Jeg har gått på en startdose på 5mg i snart 2 uker nå (skal øke til 10 mg på Mandag) og merker ikke noe annen bivirkning enn at det tar litt lengre tid å sovne. Var kjempenervøs før jeg skulle starte på de, men det har så langt vært uten grunn.

Tenker litt sånn at det ikke kan skade å prøve og se hvordan det går? Så kan du bare trappe ned og slutte om du blir dårlig. Du mister ikke kontroll over kroppen og viljen din selv om du går på medisiner. Et annet godt råd kan være å ta deg en lang god prat med mannen din før du evt starter opp og si at du er nervøs for bivirkningene og høre om han kan være litt ekstra oppmerksom i alle fall de første par ukene og backe deg opp om det er noe.

Samme hva du gjør på Mandag så håper jeg du finner en løsning som du kan jobbe mot å trives med. Har man angst så er jo ingenting behagelig/trivelig, men på et vis så går det an å jobbe seg til å trives med ting som før var utenkelig.

[Akvalise]

Jeg håper virkelig du får med deg mannen din til timen i morgen. Tror det vil hjelpe deg og at psykiateren vil høre hvordan du er hjemme - det kan være nyttig for h*n også.

Jeg ville nok, som flere har nevnt vurdert en innleggelse i DPS. Jeg jobber i en DPS og det er helt normale folk som har en psykisk lidelse som er innlagt, og der vil du få hjelp når du trenger det hele døgnet og du må være sosial. Jeg har selv vært innlagt i psykiatrien for flere år tilbake. Jeg hadde angst og var mye på rommet mitt i begynnelsen, men ved hjelp av kontaktsykepleier fikk hun hjulpet meg og vi gikk sammen ut i ganga - hadde jeg reagert kunne vi gå tilbake på rommet - så hun hjalp meg skritt for skritt.

Ellers er en psykiatrisk sykepleier i kommunen å anbefale. De kan komme hjem til deg og prate - og etterhvert som du er klar for det f.eks. være med deg på dagtilbud som mange kommuner og/eller brukerorganisasjoner alla Mental Helse arrangerer, hvor du kan treffe likesinnede. Psykiatrisk sykepleier i kommunen kan hjelpe deg til å komme ut av huset og hun vil ta hensyn til deg.

Jeg har selv gått på Cipramil (noe av det samme som Cipralex) når jeg var psykisk syk og den hjalp meg til å fungere. Jeg synes du skal prøve medisinene, om så å få hjelp av mannen din til å ta den. Den gjør ikke noe galt med deg, og om du skulle få for mye bivirkninger så kan du få byttet medsin til en annen type medisin.

[AnonymBruker]

.

Jeg har gått på attføring/rehabilitering/aap siden 2007. Jeg klarer meg helt fint økonomisk sett. Jeg er nå under utdanning så alt i alt har jeg utbetalt ca 19.000,- pr mnd pluss at jeg får dekket skolebøker og semesteravgiften.

Men jeg gleder meg til å bli ferdig med NAV og få mye bedre råd selv om jeg ikke klager nå heller

Utbetalt 19.000 + skoleutgifter?

Det er jo langt mer enn mange har i full jobb.

Anonym poster: 7d5c348a17969277e3f773ec03195a07

[Harlekin]

.

Utbetalt 19.000 + skoleutgifter?

Det er jo langt mer enn mange har i full jobb.

Anonym poster: 7d5c348a17969277e3f773ec03195a07

Og hva har det med saken å gjøre?

[blabla-]

Til deg som skrev at "det eneneste som virker er å ta seg selv i nakken, og begynne å jobbe.":

Jeg går på AAP selv og har det siste året jobbet meg helseløs i et prosjekt som nav valgte å kalle "arbeidstrening" men som etterhvert heller ble "jobbe-ræva-av-meg-i-en-bedrift-som-utnytter-gratis-arbeidskraft".

Dårlig kommunikasjon med sjefen samt en NAV-saksbehandler som aldri tok seg bryet med å plukke opp røret de 100 000 000 gangene jeg fortvilet ringte henne gjorde at jeg nå sitter her fullstendig utslitt og dårligere enn jeg har vært på lenge.

Jeg jobbet 80% og fikk ca 9000,- i mnd.

Så NEI, ikke kom her og si at jobbing gjør susen for sånne som oss.

Neimen ikke rart at folk velger å ta livet sitt i møte med navsystemet.

Sender en *trøsteklem* over til TS. Jeg vet hvordan du har det

[_*selma*_]

Tusen takk for medfølelse jeg har fått av dere, tro meg det betyr så mye for meg, det er bare mannen min og dere som tar dere tid til meg, så takker fra mitt hjerte.

Jeg føler noen ganger at jeg må gjenta meg selv, men tror at noen av dere ikke har lest historien min fra begynnelsen, det er det jeg føler.

Når det gjelder medisinen, så er jeg på det samme igjen. Jeg vil, selvfølgelig vil jeg prøve alt for å bli bedre, til og med Cipralex, men angsten stopper meg. Jeg bestemte meg når jeg kom fra ferie at jeg skulle starte på dem. Men hver dag i ferien tenkte jeg på den medisinen, selv om jeg ikke ville så tenkte jeg, kunne ikke slappe av, og jo mer jeg tenkte på den jo verre ble jeg, sov dårlig og hadde drømmer som aldri før, drømmer som skremmer meg, drømmer som jeg aldri har drømt om. Så ferien gjorde ikke meg bedre. Følte at alle så på meg, de gjorde ikke det, men jeg følte det. Nå er jeg hjemme og hver dag er et helvete. I går tok jeg meg et bad, 2 timer langt bad, tok meg selv i å tenke tanker som var helt skremmende, tenkte på hvor lenge kommer jeg til å leve sånn, har ingen håp igjen, skal jeg ta ende på mitt liv. Tenkte også på mannen min, han har det ikke lett, det vet jeg, selv om han aldri har vist det til meg, han stiller opp 100% for meg. Men, jeg vet ikke hvor lenge han kommer til å holde ut med meg. Det skremmer meg, for han er det beste i mitt liv, eneste lyspunkt.

I morgen skal jeg til timen hos psykiater (siste timen). Mannen skal stille opp for meg. Han jobber om natten, og sover egentlig på den tiden jeg skal til henne, men skal stå opp tidligere for meg.

Håper bare at hun lar han komme inn sammen med meg. Jeg vil bare at han skal høre hvordan hun er med meg, og bare observere, og som noen av dere sa, si hvordan jeg er hjemme. Så jeg vet at det ikke bare er meg, men henne. jeg trives ikke med henne, og gruer meg som bare det, og slik skal det vel ikke være? Håper jeg klarer meg imorgen. Og når jeg sier at jeg ikke har begynt på Cipralex, tror hun blir sur.

Dere husker kanskje at jeg skrev før i tråden, at jeg hadde fått brev fra NAV, om møte, men det var i tidsperioden jeg skulle være på ferie. Snakket med saksbehandleren, som sa at jeg skulle skrive søknad, blir søknaden godkjent, så sender hun meg ny tid. Men enda har jeg ikke fått noe. Og AAP har jeg fram til ut i desember. Så begynner å bli litt stresset. Skal jeg ringe henne og spørre henne?

Og når jeg skal til på det møte, er så redd for NAV også. hva kommer dem til å si, når jeg sier at jeg har byttet lege, og at jeg ikke lenger går til psykiateren, fordi jeg følte at jeg ikke fikk den hjelpen jeg håpet på.

Jeg vet at en del av dere tenker negativt om meg, mht. det at jeg ikke tar medisin. Men hun har ikke engang prøvd å hjelpe meg uten den. Etter at jeg begynte hos henne, så gikk jeg en gang i uka i ca. en mnd, med litt opphold grunnet hennes ferie. Etter tredje gangen annbefalte hun meg Cipralex. Hun sa at jeg var så låst, at den skulle hjelpe meg å løfte meg en etasje opp samtidig som jeg gikk til henne. Hun sa når du har startet på den, hvis det skulle være noe, skulle jeg sende henne sms, så ringer hun meg. Jeg brukte en uke på å få tak i henne. Skal man ikke ha tett oppfølging når man går på Cipralex? Det her var ikke tett oppfølging. Etter det var jeg hos legen min, fortalte hvordan jeg hadde det med tanke på psykiateren, hennes svar var " Du må ta den medisinen, gjør du ikke det, kan hun ikke hjelpe deg".

Og det var det.

Idag ringte min svigermor meg, ville ha meg med ut på tur, det var sol og hun var bare snill.

Men jeg kviet meg, jeg sa at jeg ikke følte for det, men hun ga seg ikke. Uanset hva jeg sa, hun ga seg ikke. Jeg begynte å få panikk, raseriet begynte å komme i meg, og husker ikke hva jeg sa, men hun ga seg til slutt. Etterpå eksploderte jeg, jeg skrek og gråt, og var helt ute av meg. Jeg vet at hun bare ville være snill, men jeg blir så sur for at de ikke forstår hvordan jeg har det, at dette jeg går gjennom ikke er førkjølelse, men noe langt laaangt verre. Og jeg blir så sliten, av å måtte forklare det hele tiden, om og om igjen.

Blir også redd når jeg poster her inne, og senere komme for å lese deres svar, får helt hetta av negative kommentarer, men godt å bare få det ut, blir litt lettere, når det jeg holder inne kommer ut.