Jobber ikke, er på AAP

[AnonymBruker]

alle som sier at det bare er å ta seg sammen, har ikke vært alvorlig deprimert, eller har innsikt i psykiske lidelser. Hvis de har opplevd å bli bedre av å ta seg sammen, er det ikke depresjon de har hatt, kanskje en mild variant i så fall. Synd at deprimerte må ha det på seg i tillegg, at de ikke er flinke nok til å ta seg sammen.

Anonym poster: b2e926dc95ee505e8322ac03fa51aacb

[AnonymBruker]

Ingen blir frisk av å sitte på ræva hjemme. Og jeg syns også det er rart at du kan reise på ferie men ikke ønsker å jobbe. (Les...er syk)

Jeg råder deg også til å ikke begynne å planlegge barn nå. Barn trenger funksjonsfriske foreldre.

Ellers har jeg lang erfaring med depresjon og angst, og jeg kan love deg at det eneneste som virker er å ta seg selv i nakken, og begynne å jobbe. For meg så høres det ut som du ikke vil jobbe, nemlig. Og jeg tror psykiateren din har rett.

Og det jeg ente opp med etter å "ha tatt meg sev i nakken og beynt å jobbe" var innleggelse på psykiatrisk og enda flere år med AAP, NAV-mølla og et helvette hver dag!

Men jeg er enig når det gjelder barn! Jeg unner ingen barn deprimerte foreldre, uansett hvor oppegående de mener at de er. Har selv hatt venniner med deprimerte foreldre, de sier selv at pga depresjonen hos foreldre har de hatt en nogenlunde jævlig oppvekst og om de selv kunne velge hadde de vslgt å ikke bli født!

Anonym poster: 23c66c64d43515704bab38d458f9566a

[HeadsVsTails]

Synes det er helt fullstendig hårreisende å høre hvordan folk dømmer folk de ikke kjenner. Og spesielt at de tror de vet hva som er best for vedkommende.

Hvordan skal du kunne fungere hvis din egen kropp og psyke ikke fungerer? Hvordan kan du forvente å yte ditt beste (i jobb, sosialt, familie, whatever) hvis du selv ikke har nok energi til å yte det beste for deg selv?

Ingen som har gått gjennom psykiske vanskeligheter kan noen gang forstå hva som foregår i hodet ditt når du er deprimert/har angst osv. Ja, all vitenskap og forskning sier at mosjon, frisk luft og sosial omgang (med folk du er trygge på og er komfortabel med!) er beste kuren mot depresjon. Men bare det å gå en tur rundt huset er uoverkommelig da du knapt kommer deg ut av senga og bort til sofaen. Og igjen; dere som ikke har opplevd depresjonen kan ikke forestille dere vanskelighetene. Så da bør dere være nogen lunde respektfulle og la være å si noe med mindre du kan si noe støttende!

Jeg vet nøyaktig hvordan det er i jobbsituasjoner når man ikke kjenner nøyaktig hvor sine egne grenser er, og når man alltid sier ja og pusher seg selv "bare litt til". Når man da først treffer veggen, da skal jeg love deg at det smeller godt. Og i løpet av det neste året eller flere, så lærer du deg at kroppen sier ifra når det er nok, og da skal man høre.

[_*selma*_]

Hei igjen!

Har fortsatt ikke begynt med de tablettene som psykiateren skrev ut til meg, jeg har ikke hatt nok mot. Angsten holder meg så igjen, jeg kan ikke forklare med ord. Men psykiateren min sa at hun ville ikke tvinge meg, hvis jeg fortsatt etter en mnd. ikke har begynt på de, så skulle vi finne på noe annet. Jeg var hos henne igår, og hadde en helvetes time, var så dårlig etter den timen, at jeg gråt i hele dag og kastet opp, og var mer deprimert enn på lenge. Skal man virkelig være sånn etter timen hos psykolog/psykiater.?

Hun sa at hun ikke så noen hensikt med at jeg skal fortsette hos henne, når jeg ikke ville ta imot hjelp. Vil ikke gjenta meg selv, men skrev hele historien i begynnelsen av denne tråden. Jeg ville ikke begynne med tablettene, ikke ville jeg følge oppfølgingsplanen som hun satte opp for meg, så da så hun ikke noe hensikt med at jeg fortsatte hos henne. Feil ord å bruke at jeg ikke VILLE, jeg vil, men angsten stopper meg. Jeg fortalte henne igår at jeg har bestemt meg for å ta de tablettene, men etter at jeg er kommet hjem fra ferie og da eventuelt snakke med nav om oppfølgingspplan. Svaret hennes var "hva skal jeg hjelpe deg med, når du har lagt deg allerede planer"? Jeg sa jo at jeg skulle gjøre det, men etter ferien.

Hun var så hard, at jeg begynte å gråte, og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Hun fotalte at nav vil ikke fortsette å gi meg penger når jeg ikke tok imot hennes hjelp, neste år har jeg kanskje ikke jobb.. Jeg vet alt det, jeg vet! Men jeg er så langt nede og så deprimert, at jeg ikke får det til. Det eneste jeg tenker på nå, er ferien, det er det eneste som holder meg oppe, jeg har ingen krefter igjen. Hun nevnte også innlegelse, men jeg sa nei, jeg er ikke gal. Jeg føler meg så dårlig idag også, bare gråter.

Var også hos min lege førigge uke, og fortalte at jeg og min psykiater ikke er på samme bølgelengde, hun gjorde ikke noe med det, sa bare begynne med tablettene, gjør du ikke det, så kan hun ikke hjelpe deg. Psykiatern min ville at i løpet av en mnd. så skulle jeg både ha begynt med tablettene og begynt i jobb. Jeg er ikke pyse, jeg har aldri tenkt på det før men i det siste har jeg tenkt på å ta livet mitt, føler at jeg ikke har noen, jeg føler meg livløs. Igår gråt jeg så mye hos henne, hun klappet meg ikke engang på skulderen, eller ga meg klem, eller en serviett, ingenting... Det var helt for jævlig.

Hva mener dere?

[AnonymBruker]

Hei igjen!

Har fortsatt ikke begynt med de tablettene som psykiateren skrev ut til meg, jeg har ikke hatt nok mot. Angsten holder meg så igjen, jeg kan ikke forklare med ord. Men psykiateren min sa at hun ville ikke tvinge meg, hvis jeg fortsatt etter en mnd. ikke har begynt på de, så skulle vi finne på noe annet. Jeg var hos henne igår, og hadde en helvetes time, var så dårlig etter den timen, at jeg gråt i hele dag og kastet opp, og var mer deprimert enn på lenge. Skal man virkelig være sånn etter timen hos psykolog/psykiater.?

Hun sa at hun ikke så noen hensikt med at jeg skal fortsette hos henne, når jeg ikke ville ta imot hjelp. Vil ikke gjenta meg selv, men skrev hele historien i begynnelsen av denne tråden. Jeg ville ikke begynne med tablettene, ikke ville jeg følge oppfølgingsplanen som hun satte opp for meg, så da så hun ikke noe hensikt med at jeg fortsatte hos henne. Feil ord å bruke at jeg ikke VILLE, jeg vil, men angsten stopper meg. Jeg fortalte henne igår at jeg har bestemt meg for å ta de tablettene, men etter at jeg er kommet hjem fra ferie og da eventuelt snakke med nav om oppfølgingspplan. Svaret hennes var "hva skal jeg hjelpe deg med, når du har lagt deg allerede planer"? Jeg sa jo at jeg skulle gjøre det, men etter ferien.

Hun var så hard, at jeg begynte å gråte, og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Hun fotalte at nav vil ikke fortsette å gi meg penger når jeg ikke tok imot hennes hjelp, neste år har jeg kanskje ikke jobb.. Jeg vet alt det, jeg vet! Men jeg er så langt nede og så deprimert, at jeg ikke får det til. Det eneste jeg tenker på nå, er ferien, det er det eneste som holder meg oppe, jeg har ingen krefter igjen. Hun nevnte også innlegelse, men jeg sa nei, jeg er ikke gal. Jeg føler meg så dårlig idag også, bare gråter.

Var også hos min lege førigge uke, og fortalte at jeg og min psykiater ikke er på samme bølgelengde, hun gjorde ikke noe med det, sa bare begynne med tablettene, gjør du ikke det, så kan hun ikke hjelpe deg. Psykiatern min ville at i løpet av en mnd. så skulle jeg både ha begynt med tablettene og begynt i jobb. Jeg er ikke pyse, jeg har aldri tenkt på det før men i det siste har jeg tenkt på å ta livet mitt, føler at jeg ikke har noen, jeg føler meg livløs. Igår gråt jeg så mye hos henne, hun klappet meg ikke engang på skulderen, eller ga meg klem, eller en serviett, ingenting... Det var helt for jævlig.

Hva mener dere?

Skift lege og få deg en time hos den nye så raskt som mulig, og så bytter du psykiater. Mens du venter i køen for å komme til hos ny psykiater ber du om at legen sender en henvisning til psykiatrisk sykepleier ( pleier være kort behandlingstid på søknaden). De behandler deg ikke for angsten, men sannsynligvis vil de vise den omsorgen du etterlyser hos psykiateren, og nav vil være fornøyd med at du er en i en helsefremmende aktivitet i påvente av å komme til hos ny psykiater.

Forneste punkt er at du tar en prat med sakbehandleren din, forklarer hvordan du har det og si at du har byttet lege, og at vil be den nye legen din sende en legeerklæring om hvordan tingene er helsemessig for deg akkurat nå (så fort som mulig). De stanser ikke aap så lenge du fortsatt er syk, men det er viktig å informere nav om alle endringer du gjør og ha legen din i ryggen.

Men du, du kan ikke forvente at psykiateren skal trøste deg, det er ikke jobben deres. Når det er sagt så er det jo tydelig at psykiateren er feil for deg, når du opplever "hjelpen" som utelukkende nedbrytende, så du må ta grep og skifte så fort som mulig.

Så lenge du ikke vil ta angstdempende, så blir arbeidet med å konfrontere angsten mer krevende, fikk ikke helt med meg akkurat hvorfor du ikke spiser pillene, men så ille som dine plager fremstår så kan det kanskje være fornuftig med litt hjelp via medikamenter en periode. Jeg er ingen ihuga fan av medisiner, men i enkelte tilfeller er det gjerne den beste løsningen, så en ikke blir helt fastlåst i angsten og ikke kommer noen vei.

Psykiatriske sykepleiere behandler som nevnt ikke angsten din, men kan tilby bl.a samtaler, som kanskje vil være godt for deg akkurat nå. De har ofte god kompetanse i kognitiv terapi, som forsåvidt kan være til hjelp i arbeidet ditt med å komme ut av angsthelvetet.

Masse lykke til!

Anonym poster: f31696b2ed316f3bcc22bc11d37adfdd

[HeadsVsTails]

Hei igjen!

Har fortsatt ikke begynt med de tablettene som psykiateren skrev ut til meg, jeg har ikke hatt nok mot. Angsten holder meg så igjen, jeg kan ikke forklare med ord. Men psykiateren min sa at hun ville ikke tvinge meg, hvis jeg fortsatt etter en mnd. ikke har begynt på de, så skulle vi finne på noe annet. Jeg var hos henne igår, og hadde en helvetes time, var så dårlig etter den timen, at jeg gråt i hele dag og kastet opp, og var mer deprimert enn på lenge. Skal man virkelig være sånn etter timen hos psykolog/psykiater.?

Hun sa at hun ikke så noen hensikt med at jeg skal fortsette hos henne, når jeg ikke ville ta imot hjelp. Vil ikke gjenta meg selv, men skrev hele historien i begynnelsen av denne tråden. Jeg ville ikke begynne med tablettene, ikke ville jeg følge oppfølgingsplanen som hun satte opp for meg, så da så hun ikke noe hensikt med at jeg fortsatte hos henne. Feil ord å bruke at jeg ikke VILLE, jeg vil, men angsten stopper meg. Jeg fortalte henne igår at jeg har bestemt meg for å ta de tablettene, men etter at jeg er kommet hjem fra ferie og da eventuelt snakke med nav om oppfølgingspplan. Svaret hennes var "hva skal jeg hjelpe deg med, når du har lagt deg allerede planer"? Jeg sa jo at jeg skulle gjøre det, men etter ferien.

Hun var så hard, at jeg begynte å gråte, og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Hun fotalte at nav vil ikke fortsette å gi meg penger når jeg ikke tok imot hennes hjelp, neste år har jeg kanskje ikke jobb.. Jeg vet alt det, jeg vet! Men jeg er så langt nede og så deprimert, at jeg ikke får det til. Det eneste jeg tenker på nå, er ferien, det er det eneste som holder meg oppe, jeg har ingen krefter igjen. Hun nevnte også innlegelse, men jeg sa nei, jeg er ikke gal. Jeg føler meg så dårlig idag også, bare gråter.

Var også hos min lege førigge uke, og fortalte at jeg og min psykiater ikke er på samme bølgelengde, hun gjorde ikke noe med det, sa bare begynne med tablettene, gjør du ikke det, så kan hun ikke hjelpe deg. Psykiatern min ville at i løpet av en mnd. så skulle jeg både ha begynt med tablettene og begynt i jobb. Jeg er ikke pyse, jeg har aldri tenkt på det før men i det siste har jeg tenkt på å ta livet mitt, føler at jeg ikke har noen, jeg føler meg livløs. Igår gråt jeg så mye hos henne, hun klappet meg ikke engang på skulderen, eller ga meg klem, eller en serviett, ingenting... Det var helt for jævlig.

Hva mener dere?

Som jeg selv har sagt, og andre har sagt; bytt både lege og psykolog. Hvis du synes det er tungt og vanskelig å gjøre selv, så spør en du stoler på om de kan hjelpe deg. (Jeg har så angst for tannlegen at jeg må få mamma til å bestille time for meg......)

Dette er min personlige mening og erfaring:

Jeg synes du seriøst skal vurdere en innleggelse på DPS. Jeg har vært der selv, det var det beste valget jeg gjorde det året. Det høres så enkelt ut, men bare den miljøforandringen gjorde store endringer hos meg. Du bor og lever sammen med andre som forstår hvordan du har det, og mennesker som forstår deg og lytter til deg. Jeg følte at jeg bodde i et kollektiv, både med medpasienter og ansatte. Det gav meg en trygghet så jeg kunne senke skuldrene litt. Slippe å bekymre meg for dagene, hvordan jeg skulle komme meg gjennom dem, hvordan jeg skulle få i meg mat. Jeg vet at innleggelse er et forferdelig skummelt ord. Jeg var livredd da jeg kom dit og gråt hele første dagen. Men det gikk fort over så fort jeg bevegde meg litt ut blant de andre.

Og medisiner er ikke for alle. Men det vet man ikke før man har prøvd selvfølgelig... Det man ikke bør gjøre er å presse seg. Ting kommer etter hvert. Husk at man må bli verre før man kan bli bedre. Det er faktisk sant. Terapi er tøft! Men så lenge du ønsker selv å gjøre noe med dette er du langt på vei.

Så først og fremst: bytt både lege og psykolog. Så tar du det derfra

[AnonymBruker]

Jeg ville prøvd å få time hos psykolog, ikke bare psykiater. Og så ville jeg byttet psykiater. Jeg har vært hos begge deler, og jeg fikk definitivt mest hjelp av psykolog. Psykologen ga meg måter å takle følelsene på. Når du har så mye angst vil det nok være lurt å gå på medisiner også, fordi det er så slitsomt å gå rundt og ha så mye angst hele tiden. Det er vanskelig å bli frisk når du har det sånn hele tida.

Ellers vil jeg også si at Nav KAN være skikkelig bra! Jeg er på et tiltak nå, der jeg jobber 50%. Der er det lov å ha mye fravær, og du er et individ som blir tatt hensyn til, og ikke bare en i massen. Der jobber det blant annet folk med sosial angst, og en som gikk der hadde blitt så frisk at jeg kunne ikke se at han hadde noe problemer med angst, enda han hadde hatt så mye angst at han ikke ville gå ut av huset før. De som jobber der er også opptatt av å få et bra opplegg for hver enkelt person, slik at alle kan få brukt sitt potensial, og de som greier det kan komme ut i "ordentlig" jobb til slutt. Så nav kan faktisk hjelpe folk til å få de livene de vil ha Har nav nevnt noe om arbeidspraksis i skjermet virksomhet for deg? Da kommer du til en attføringsbedrift der de er vant til folk med alle slags fysiske og psykiske problemer, og det blir som et slags første steg ut i arbeidslivet. Varig tilrettelagt arbeid er også en mulighet, dersom du ikke klarer ordinært arbeidsliv. Det fins også noe som heter los, som du kan lese om her. Ellers fins det arbeidsrettet rehabilitering som jeg dessverre ikke vet noe særlig om... Det fins også noe som heter Vilje Viser Vei, der man kan gjøre alt fra å jobbe noen timer i uka på gård, til å sitte og prate med en konsulent om hva slags ferdigheter man har og hva man kunne tenkt seg for slags jobb. De kan hjelpe deg å finne praksisplass noen timer i uka et sted du syns virker trygt, hvis du vil det.

Det fins massevis av forskjellig hjelp hos nav! Er du heldig og har fått en bra saksbehandler kan du maile henne eller ham, og få svar på det du lurer på uten å måtte ringe dit og uten å måtte vente til neste møte. Kanskje har de noe som kunne hjelpe deg

Og AAP kan man gå på i fire år. Det er bare tull at du kastes ut i ingenting hvis du ikke går til den psykiateren. Nav er opptatt av å ha et eller annet å skrive i aktivitetsplanen, og det kan være "medisinsk behandling", "står i kø til psykolog", "utredning lettere psykiske lidelser", "skaffe arbeid", og så avtaler du med saksbehandleren hva det betyr. F.eks. skaffe arbeid kan bety at du begynner i samtaler hos en los som du forteller hva du kunne tenkt deg om du ble frisk, og så prater dere om hva som kunne hjulpet deg å bli frisk. Så "skaffe arbeid" kan bety at planen er å få deg ut i arbeid om noen år, etter noen tiltak, prøving og feiling, behandling osv. Du binder deg ikke til at planen skal fungere, det er bare noe å skrive i papirene. Nav er et skummelt dyr, som mange er redd, men jeg ville bare fortelle deg om de bra sidene ved nav også. Nav er der for å hjelpe DEG, og du bør utnytte Nav og all hjelpen de tilbyr til fulle, slik at du kan bli frisk og leve det livet du ønsker deg!

Anonym poster: d5f48cc881aa0368bf08949e3e904429

[AnonymBruker]

har alltid lurt på hvordan folk klarer seg på AAP men når folk får utbetalt 19.000 og 22.000 kr er det jo mer forståelig. Det er mer enn hva jeg hadde i full ordinær jobb

Anonym poster: b2e926dc95ee505e8322ac03fa51aacb

Vel, jeg tok en bachelorgrad i stedet for å begynne å jobbe etter videregående, har bare hatt sommerjobber, jobbet ved siden av skolen osv så jeg ikke har tjent noe særlig penger, og jeg får 9800 kr i måneden på AAP... Ikke akkurat det jeg hadde sett for meg at jeg skulle gjøre etter utdannelsen. Så det er ikke bare gull og grønne skoger på AAP.

Anonym poster: d5f48cc881aa0368bf08949e3e904429

[_*selma*_]

Her fikk jeg mye forslag fra dere, takk.

Jeg vet, vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Hvor jeg skal begynne...

[AnonymBruker]

Her fikk jeg mye forslag fra dere, takk.

Jeg vet, vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Hvor jeg skal begynne...

Begynn her:

-Skift lege ( https://tjenester.nav.no/minfastlege/innbygger/visloginside.do ), få time så snart som mulig og forklar situasjonen din. Om du er redd for å ikke få sagt alt du burde tatt opp, så skriv det ned i forkant av legetimen og ta med arket.

Om du ikke makter å ta medisin, så dropp å gå til psykiater, og be om henvisning til psykolog i stedet. Be også om henvisning til psykiatrisk sykepleier inntil et annet tilbud er på plass.

Har du vært med i en angstgruppe noen gang? Det kan faktisk være veldig ok og bidra positivt i tilfriskningen, forhør deg om hva som finnes av slike tilbud der du bor.

Anonym poster: f31696b2ed316f3bcc22bc11d37adfdd

[gira97]

Dette høres grusomt ut, og sånn skal man ikke bli behandlet ! Blir helt sjokkert jeg . Dette psykiateren høres ikke god ut, anbefaler deg å bytte. Hun kan ikke true deg til datt og datt , høres jo helt syk ut kjerringa sjøl jo ! hvilken type angst er det du har ? bytt lege og psykolog du !

[QueenOfTheSidewalk]

Det er ganske normalt for psykriatere og bruke pasienter som prøvekaniner uten at de bryr seg om konsekvensene. Det opplevde jeg også under en vanskelig tid av livet mitt.

Jeg sa jeg hadde angst og fikk noen medisiner (Selvfølgelig, hvordan skal man ellers løse problemene :klask: ) og ville ikke ta dem. Da samarbeidet jeg ikke og hvorfor skulle hun hjelpe meg da, sa hun. Hun klagde også over at jeg noen ganger snakket mye, mens andre ganger ikke gjorde det. Da låste jeg meg ifølge henne og hun hadde aldri sett et tilfelle som meg. Når jeg låste meg så var det fordi hun åpent samtalen med å kjefte på meg.

[_*selma*_]

Jeg har skiftet lege en gang før, fordi han ikke var noe flink. Hun lege som jeg har nå, har jeg hatt siden sommer ifjor. Jeg trodde at hun var bra lege, men hun er så steinhard og frekk, gir meg bare piller og that`s it. Orker ikke mer, og skal bytte henne ut. Har sett litt på leger, men er så redd for å få umenneskelig lege igjen. Og tro meg, psykiateren skal jeg også bytte ut, hun har gjort meg mer skade enn hjulpet meg. Jeg føler meg deprimert og angsten har blitt sterkere, enn før. Tenker hele tiden på det hun sa sist jeg var hos henne, jeg har aldri hatt mareritt, men nå har jeg det. Drømmer om altmulig, og nattesøvnen har blitt verre. Er konstant redd. Det skal ikke mye til før jeg begynner å gråte ut av det blå. Jeg skal klare dette her, men er så redd for hva Nav skal gjøre. Jeg har aldri opplevd Nav som vanskelig eller frekk, de har vært okej mot meg. Men hun psykiater dama kan jo ha skrevet brev til dem, for alt jeg kan vite, sagt at jeg ikke vil samarbeide. Det tenker jeg også på. Jeg skjønner det ikke, jeg skal jo gjøre som hun sier, bare en mnd. senere enn hun ville ha meg til. Hadde det vært opp til henne, så hadde jeg allerede begynt med pillene og begynt å jobbe, allerede i august. Hun sier at jeg ikke vil samarbeide, men jeg sa jo at jeg skulle begynne med alt det, etter at jeg er kommet hjem fra ferie. Nei, da så hun ikke noe vits i at jeg gikk til henne. Hadde det vært opp til henne, så hadde den dagen, førigge fredag vært min siste time. Men ble enig om at jeg skulle komme igjen etter ferien, men for min del, så skal jeg si at jeg ikke vil til henne mer, at hun ødelegger meg mer. Synd at jag har ventet på henne i nesten 6mnd. bortkastet tid.

Ano, takk for dine råd, tro meg de har hjulpet meg.

[AnonymBruker]

Kan du advare andre mot henne? www.anbefalt.no Søk på navnet hennes.

Anonym poster: f7fc13e83496ac9aad7cf0afa3793f10

[KikiEco]

Hei igjen!

Har fortsatt ikke begynt med de tablettene som psykiateren skrev ut til meg, jeg har ikke hatt nok mot. Angsten holder meg så igjen, jeg kan ikke forklare med ord. Men psykiateren min sa at hun ville ikke tvinge meg, hvis jeg fortsatt etter en mnd. ikke har begynt på de, så skulle vi finne på noe annet. Jeg var hos henne igår, og hadde en helvetes time, var så dårlig etter den timen, at jeg gråt i hele dag og kastet opp, og var mer deprimert enn på lenge. Skal man virkelig være sånn etter timen hos psykolog/psykiater.?

Hun sa at hun ikke så noen hensikt med at jeg skal fortsette hos henne, når jeg ikke ville ta imot hjelp. Vil ikke gjenta meg selv, men skrev hele historien i begynnelsen av denne tråden. Jeg ville ikke begynne med tablettene, ikke ville jeg følge oppfølgingsplanen som hun satte opp for meg, så da så hun ikke noe hensikt med at jeg fortsatte hos henne. Feil ord å bruke at jeg ikke VILLE, jeg vil, men angsten stopper meg. Jeg fortalte henne igår at jeg har bestemt meg for å ta de tablettene, men etter at jeg er kommet hjem fra ferie og da eventuelt snakke med nav om oppfølgingspplan. Svaret hennes var "hva skal jeg hjelpe deg med, når du har lagt deg allerede planer"? Jeg sa jo at jeg skulle gjøre det, men etter ferien.

Hun var så hard, at jeg begynte å gråte, og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Hun fotalte at nav vil ikke fortsette å gi meg penger når jeg ikke tok imot hennes hjelp, neste år har jeg kanskje ikke jobb.. Jeg vet alt det, jeg vet! Men jeg er så langt nede og så deprimert, at jeg ikke får det til. Det eneste jeg tenker på nå, er ferien, det er det eneste som holder meg oppe, jeg har ingen krefter igjen. Hun nevnte også innlegelse, men jeg sa nei, jeg er ikke gal. Jeg føler meg så dårlig idag også, bare gråter.

Var også hos min lege førigge uke, og fortalte at jeg og min psykiater ikke er på samme bølgelengde, hun gjorde ikke noe med det, sa bare begynne med tablettene, gjør du ikke det, så kan hun ikke hjelpe deg. Psykiatern min ville at i løpet av en mnd. så skulle jeg både ha begynt med tablettene og begynt i jobb. Jeg er ikke pyse, jeg har aldri tenkt på det før men i det siste har jeg tenkt på å ta livet mitt, føler at jeg ikke har noen, jeg føler meg livløs. Igår gråt jeg så mye hos henne, hun klappet meg ikke engang på skulderen, eller ga meg klem, eller en serviett, ingenting... Det var helt for jævlig.

Hva mener dere?

Jeg lurer litt på hva slags forventninger du har til helsevesenet?

Selvsagt skal man kunne forvente å bli hørt og føle at du snakker med et medmenneske, men det er viktig å huske på at dette er ikke venner det er snakk om, de er profesjonelle som utfører et arbeid. De skal ikke opptre som bestevenninnen din men prøve å hjelpe deg konstruktivt. De kan heller ikke "fikse deg", men kanskje vise deg en annen måte å leve\tenke. Tror du bør ha det litt i bakhodet. Jeg har selv en kronisk sykdom som gjorde at jeg i lengre perioder oppholdt meg på sykehus, men selv om ting til tider har vært temmlig python har jeg aldri opplevd å få klem fra leger eller sykepleiere.

Håper ting ordner seg for deg!

[Zzyzx]

Vel... Ett sted må du begynne, og så lenge du ikke gjør det så er det ikke så mye psykiateren kan gjøre for deg. Jeg sier ikke dette for å være slem, men du må virkelig ta deg sammen og forsøke ett eller annet. Det kan være medisiner, det kan være innleggelse, det kan være noe helt annet. For de fleste fungerer det jo ikke å bare møte opp til psykiatertimene og forvente at ting skal bli bedre helt av seg selv. Det krever innsats.

[_*selma*_]

Jeg forstår hva dere mener. Jeg forventer ikke å få klem av henne, men hun trenger ikke å være så brutal, som hun er. Hun sier noe, men neste gang mener hun noe annet. Hun sa til meg hvis ikke du tør å begynne på medisin, så skal vi finne på noe annet. For deretter neste gang si, hvis du ikke tar medisin så kan ikke jeg hjelpe deg. Jeg tviler strekt på at man skal føle seg som jeg gjør etter å ha vært hos henne. Jeg blir verre. Og det skal være opp til meg om jeg vil ta medisin eller ikke, ikke kan hun tvinge meg, men det er det hun har gjort. Jeg vil fortsatt ikke ta den, men jeg må eller så er det ikke noe håp for meg. Jeg sliter ikke bare med angst, sliter med panikk, sosialangst og depresjon. Jeg vet at dere mener det godt, men angsten stopper meg i mange ting.

[AnonymBruker]

Jeg forstår hva dere mener. Jeg forventer ikke å få klem av henne, men hun trenger ikke å være så brutal, som hun er. Hun sier noe, men neste gang mener hun noe annet. Hun sa til meg hvis ikke du tør å begynne på medisin, så skal vi finne på noe annet. For deretter neste gang si, hvis du ikke tar medisin så kan ikke jeg hjelpe deg. Jeg tviler strekt på at man skal føle seg som jeg gjør etter å ha vært hos henne. Jeg blir verre. Og det skal være opp til meg om jeg vil ta medisin eller ikke, ikke kan hun tvinge meg, men det er det hun har gjort. Jeg vil fortsatt ikke ta den, men jeg må eller så er det ikke noe håp for meg. Jeg sliter ikke bare med angst, sliter med panikk, sosialangst og depresjon. Jeg vet at dere mener det godt, men angsten stopper meg i mange ting.

Kan jeg spørre hvorfor du ikke vil ta medisin?

Anonym poster: f31696b2ed316f3bcc22bc11d37adfdd

[_*selma*_]

Grunnen til at jeg ikke tør å ta medisin, er pga. angsten. Hva kommer til å skje?

Jeg gjorde en feil, da jeg gikk inn på nettet og leste masse negativt om den, da kom angsten aom aldri før.

Jeg vet at det er bivirkninger på alle medisiner, men med denne så blir man kvalm, blir følelsesløs, hyppige mareritt, selmordstanker osv... Pluss at jeg er alene hjemme hver kveld, fordi mannen min jobber nattskift. Sliter veldig med å være alene om kvelden, og har tanker om at det blir verre med denne medisinen, jeg vet ikke. Vet det høres helt uforståelig ut, men det er slik jeg er.

[AnonymBruker]

Grunnen til at jeg ikke tør å ta medisin, er pga. angsten. Hva kommer til å skje?

Jeg gjorde en feil, da jeg gikk inn på nettet og leste masse negativt om den, da kom angsten aom aldri før.

Jeg vet at det er bivirkninger på alle medisiner, men med denne så blir man kvalm, blir følelsesløs, hyppige mareritt, selmordstanker osv... Pluss at jeg er alene hjemme hver kveld, fordi mannen min jobber nattskift. Sliter veldig med å være alene om kvelden, og har tanker om at det blir verre med denne medisinen, jeg vet ikke. Vet det høres helt uforståelig ut, men det er slik jeg er.

Det høres ikke uforståelig ut, men helt normalt for en som lider av angst. Slik jeg ser det så er ikke du angsten din (ref. "det er slik jeg er"), angst er noe du har, som faktisk hindrer deg i å være deg selv. Jeg lider selv av angst i perioder (er bipolar, og får angst når jeg er depressiv), og vet hvor nådeløst den kan styre et liv, og hvor smertefullt det er både fysisk og psykisk når angsten setter inn.

Men det er håp, mange har klart å komme ut av angsthelvetet, men det er viktig med riktig hjelp av den rette personen.

Ut i fra det du skriver så høres det ut som du hadde hatt godt av kognitiv terapi, noe psykologer vanligvis kan hjelpe deg med. Så får eventuell medisinering kommer etterhvert.

Anonym poster: f31696b2ed316f3bcc22bc11d37adfdd