Gå til innhold

Jobber ikke, er på AAP


_*selma*_

Anbefalte innlegg

Gjest Badebuksa

Tror det varierer veldig ja, noen blir innkalt 3-4 ganger i året, andre 1 gang eller skjeldnere..

Kommer litt an på hva en driver med også, man skal jo være i et tiltak/behandling. Om tiltaket snart er slutt eller hva, må man på møte osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ser at NAV forskjellsbehandler folk. Et møte på tre år? Forlenge AAP via tlf? Merkelig, aldri hørt om det.

Jeg har først i år fått AAP, og vært i første møte i Januar, og skal ha enda et møte etter ferien.

Hodet mitt holder på å sprenge, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har ringt min fastlege og kan få time hose henne. Men hva skal jeg si, psykologen min tvinger meg ut i jobb? Hun kommer til å si at det er vanlig.

Føler meg så maktesløs, uansett hva jeg sier, føler jeg at ingen vil hjelpe meg. :(

Har jo ikke kommet noe vei, er fortsatt deprimert, har angst...ønsker at jeg ikke fantes lenger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Går selv på AAP- og når jeg leser dette blir jeg helt skremt. Hvordan i alle dager klarer dere å leve 4 år på AAP?

Møte med saksbehandleren på NAV kan jeg bare glemme.... hun vil tydeligvis ikke prate med meg, vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd. JEG vil virkelig ut fra dette systemet, men pga sykdom går det dessverre ikke.

Det at psykologen din "maser om jobb", kan jo være at det er beviselig at det å gå hjemme kan utvikle en større desperasjon av det.

Det er ihvertfall slik med meg, at jeg blir lat,dvask, ubevkem og får mange ekle tanker av å bare være hjemme. Men så er det dager hvor jeg ikke virker som menneske før om kvelden, og det vanskeliggjør noe fast arbeidstid.... sukk

Og det å ha dårlig økonimi i tillegg er ingen god kombinasjon.

Anonym poster: 208a9fe7c89f08d8cc0f00add1e6f235

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Går selv på AAP- og når jeg leser dette blir jeg helt skremt. Hvordan i alle dager klarer dere å leve 4 år på AAP?

Anonym poster: 208a9fe7c89f08d8cc0f00add1e6f235

Jeg har gått på attføring/rehabilitering/aap siden 2007. Jeg klarer meg helt fint økonomisk sett. Jeg er nå under utdanning så alt i alt har jeg utbetalt ca 19.000,- pr mnd pluss at jeg får dekket skolebøker og semesteravgiften.

Men jeg gleder meg til å bli ferdig med NAV og få mye bedre råd selv om jeg ikke klager nå heller :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når du skal til fastlegen din, så be om hjelp til å bytte til en annen psykolog/psykiater/annen behandler. Det høres ikke ut som om hun du går til nå vil klare å hjelpe deg videre.

Anonym poster: 69299ac3f916c06ebe5054a7ff973038

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser at NAV forskjellsbehandler folk. Et møte på tre år? Forlenge AAP via tlf? Merkelig, aldri hørt om det.

Jeg har først i år fått AAP, og vært i første møte i Januar, og skal ha enda et møte etter ferien.

Hodet mitt holder på å sprenge, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har ringt min fastlege og kan få time hose henne. Men hva skal jeg si, psykologen min tvinger meg ut i jobb? Hun kommer til å si at det er vanlig.

Føler meg så maktesløs, uansett hva jeg sier, føler jeg at ingen vil hjelpe meg. :(

Har jo ikke kommet noe vei, er fortsatt deprimert, har angst...ønsker at jeg ikke fantes lenger.

Nav både skal og må forskjellsbehandle folk, fordi hver situasjon er forskjellig og hver person skal ha sin individuelle handlingsplan. Under en utdannelse på aap er det f.eks mer hensiktmessig at saksbehandler tar en tlf enn at studenten må ta fri fra skolen, og det er heller ikke så mye som skal vurderes når en er i tiltak og det fungerer etter planen. Når en ikke er i tiltak og har en sykdom som fort kan endre seg, f.eks mindre alvorlige psykiske lidelser som depresjon og angst (det som regnes som mer alvorlig er f.eks bipolar lidelse og schizofreni), er det vanlig å bli kalt inn oftere, for å se an om det er noe som har endret seg siden sist, og hva som evt må gjøres for å få en endring i retning av å komme i arbeid.

Du kommer ikke til å bli kastet ut i fullt arbeid igjen, men må belage deg på arbeidstrening og lignende når du gå på aap. Så lenge du regnes som arbeidsfør, om ikke nå så seinere, så vil nav sette krav om aktivitet, enten slik eller sånn. Om psykiateren din mener du er arbeidsfør, så vil ikke nav bry seg nevneverdig om hva du sier, sad but true. Enten må du skifte psykiater, eller så må du finne en annen type jobb, som du makter å gjøre tross alle begrensningene dine. Nav mener at du kan jobbe med NOE, selv om du ikke skulle klare å gjøre det du gjorde før, og da er deres jobb å finne ut hva du kan gjøre.

Men, hva tror du skulle til for at du skulle bli frisk? Hva slags behandling tror du ville fungere best for deg, og hva fungerer minst? Slikt bør du snakke med psykiateren din om...ikke sikkert hun er enig, men da vil du i det minste få mer klarhet i ting.

Jeg er sikker på at du ikke får innvilget noen uføresøkad på det grunnlaget du viser til her i tråden, iallefall ikke om du ikke har psykiateren din med på laget. For å bli ufør må det være helt sikkert at du aldri vil bli frisk igjen, og at alt har vært prøvd, og det er ikke situasjonen din, om jeg forstår deg rett.

Angående hvor lenge en kan gå på aap, så har jeg vært i systemet (før rehabilitering og attføring, nå aap) siden 2006, og i følge saksbehandler så kaster de meg ikke på dør eller stanser pengene mine før jeg er i arbeid igjen, så lenge det er håp om at jeg kan bli friskere på ett eller annet tidspunkt. (men jeg har altså en konkret og alvorlig diagnose, med full støtte av fastlege og spesialist).

Jeg avskyr å gå på aap, å ikke være i arbeid og ikke få bruke meg selv til noe (eller ha normal lønn....). Mener det er ikke bra for noen å bli gående hjemme over lengre tid uansett diagnose, men særlig ikke de med depresjon og angst....noe av det verste triggerene til forverring av psykiske lidelser er nettopp passivisering og isolering, antagelig derfor psykiateren din pusher på deg.

Anonym poster: f31696b2ed316f3bcc22bc11d37adfdd

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har gått på attføring/rehabilitering/aap siden 2007. Jeg klarer meg helt fint økonomisk sett. Jeg er nå under utdanning så alt i alt har jeg utbetalt ca 19.000,- pr mnd pluss at jeg får dekket skolebøker og semesteravgiften.

Men jeg gleder meg til å bli ferdig med NAV og få mye bedre råd selv om jeg ikke klager nå heller :)

Da har du vel gått på attføring lenger enn de vanlige fire årene. Kan jeg spørre om det var vanskelig å få til? :)

Anonym poster: c5922644ae3b13f3d97e5199dffd888e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er det fullt mulig å komme ut av Men du må ta av deg silkhanskene. Litt i alle fall. Ikke muligens nå er det riktige tidspunket, men på et eller annet tidspunkt må du utfordre angsten og trosse den. Medisiner kan nok hjelpe en del, men såpass som det høres ut som om du sliter så må det nok noen utfordringer til også.

Og som sagt det er fullt mulig å komme ut av den gropa du er nede i. For det første: ikke kast bort energi på psykiateren om du ikke blir friskere av det. Let eetter en psykolog som faktisk kan hjelpe deg videre! Eller hør om fastlegen kan henvise deg til en psykiatrisk sykepleier i kommunen - de er fantastiske de også!

Igjen: dette er fullt mulig å komme ut av. Jeg var omtrent der for noen år siden selv (AAP kan kan man få i mange år, men kun 3 år til studier). Det første året jeg var sykemeldt stresset jeg noe fryktelig med hvordan jeg skulle gjøre det med jobben. Omplassering eller oppsigelse. Etter å ha tryglet meg til å ikke bli sagt opp etter et år var det en lettelse å selv si opp etter 1,5 år! Plutselig sov jeg veldig mye bedre på natta!

Det var fullt mulig å komme ut av for endeig fikk jeg energi til å bli frisk! Det har vært mang en kamp mot angsten og grep for å styre unna depresjonen. Men jeg klarer det!

Stå på, dette er det fullt mulig å komme opp av. Det krever jobbing, men ikke jobbing for en arbeidsgiver som gir dg lønn. Se på AAP som din lønn. Det er lønn du får for å bli frisk! For igjen en dag å kunne få lønn av en ordinær arbeidsgiver.

Anonym poster: 5395b8d7374c6ebdb383216bd48fbbb3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har gått på attføring/rehabilitering/aap siden 2007. Jeg klarer meg helt fint økonomisk sett. Jeg er nå under utdanning så alt i alt har jeg utbetalt ca 19.000,- pr mnd pluss at jeg får dekket skolebøker og semesteravgiften.

Men jeg gleder meg til å bli ferdig med NAV og få mye bedre råd selv om jeg ikke klager nå heller :)

19.000? oi, får utbetalt 9000 kr i måneden

Anonym poster: b2e926dc95ee505e8322ac03fa51aacb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er på AAP på 2.året. Har blitt fortalt at det er 3 år, men kan bli utvidet til 4 år og at det er maks.. ?

Jeg har utbetalt 22.000 i mnd i AAP

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det variere veldig. Jeg var på møte der nå i vår, da hadde jeg ikke vært der på 3 år. Har bare hatt tlfkontakt. Vedtaket mitt går ut i januar neste år, da vil jeg bare få en tlf fra saksbehandler også vil vedtaket bli forlenget etter den samtalen.

Det står på NAV at maksimal stønadsperiode er 4 år?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

har alltid lurt på hvordan folk klarer seg på AAP men når folk får utbetalt 19.000 og 22.000 kr er det jo mer forståelig. Det er mer enn hva jeg hadde i full ordinær jobb

Anonym poster: b2e926dc95ee505e8322ac03fa51aacb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes du burde prøve å få tak i en psykologspesialist. De har en utdannelse som er LANGT mer behandlingsorientert enn hva psykiatere har.

Anonym poster: 959695118940b5a0a0fc1eb8c01e93c5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

For det første: hvor mye man får utbetalt i AAP avhenger av hvor mye man har tjent før i vanlig jobb. Så det er jo helt individuelt.

Til TS:

Bytt psykolog!! Hvis du føler at dere ikke har riktig kjemi, og du ikke synes det er noe særlig å gå til henne, så skal du bytte. Det er viktig at man føler seg komfortabel med den personen som skal hjelpe deg.

Har du forresten vurdert andre former for terapi? For eksempel bildeterapi? Har selv gått i bildeterapi samtidig som jeg har gått til "vanlig" psykolog og har hatt stort utbytte av det. I gruppa møter man andre som sitter med de samme følelsene som deg, og som vet nøyaktig hvordan du har det når du forteller. Det å få aksept og forståelse for følelser er utrolig godt når man sliter psykisk.

Hvis du absolutt ikke er klar for noe som helst jobb (uansett prosent) så skal du si det til den som spør, og legge det på hylla. Det viktigste er at du kommer deg opp igjen og føler du har flere gode dager enn dårlige.

Og forresten, medisiner er ikke for alle, men det tar en stund før de begynner å virke. Cipralexen er dessuten helt ufarlig. Så anbefaler å prøve litt.

Vil til slutt si litt om min erfaring. Slet veldig med depresjon selv og gått i behandling i et år nå. Men: man MÅ ned for å komme seg opp igjen. Dessverre. Det var perioder hvor jeg mente alt var håpløst og ingenting ville bli bedre igjen. Men det ble det. Når jeg nå i tillegg har begynt i praksis gjennom Nav i en dyrebutikk, så er alt bedre. Det er godt å føle at man er til nytte igjen og kan gi noe tilbake. Og ikke bare sitte hjemme. Jeg vet det er tøft, men når du først finner psykologen som du føler du kan snakke med og føler du vil dele, så er det et stort steg på vei. Vil også anbefale deg til å tenke litt på bildeterapi etc. Selv om man mener man ikke kan tegne eller ikke liker å tegne, så hjelper det. Tro meg, jeg hater å tegne og male og har kun lagd abstrake bilder hele veien :) Men det har hjulpet.

Nav skal du ikke bekymre deg for. Det er et kronglete system av og til, men de har ingen kompetanse til å avgjøre om du skal i jobb eller ei. De skal kun fylle ut skjema, enkelt og greit. Derfor må de også vite hvordan du har det for tiden.

Ønsker deg masse lykke til!

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det står på NAV at maksimal stønadsperiode er 4 år?

Sitert fra Lovdata (om aap):

§ 2. Unntak fra maksimal stønadsperiode

Dersom medlemmet på grunn av sykdom, skade eller lyte har behov for særlig langvarig utredning, oppfølging, behandling, rehabilitering eller arbeidsrettede tiltak, og medlemmet etter en ny arbeidsevnevurdering (jf. arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14a) fortsatt anses å ha en viss mulighet for å komme i arbeid, kan stønadsperioden forlenges utover fire år.

I praksis er det altså ingen maksimal stønadsperiode, om en kommer under unntaket.

Anonym poster: f31696b2ed316f3bcc22bc11d37adfdd

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei.

Jeg er ei jente som ikke har jobbet på laaaang tid. Nå får tiden går jeg på AAP, som utgår 30desember. Grunnen til at jeg ikke jobber er grunnet min psykiske tilstand. I mange år har jeg slitet med panikkangst, sosialangst, depresjon, som det siste året har tatt mer å mer overtak over meg. Jeg sliter veldig. For et par år siden henviste fastlegen min meg til psykiateren, hvor jeg omsider fikk time etter lang ventetid. Har vært et par ganger hos henne, men kan ikke si at hun hjelper:(

Førrige gang jeg var hos henne, ville jeg slippe ut mine bekymringer for jobben min. Sa at jeg har god dialog med min sjef, at hun alltid sier at jeg må tenke på meg selv nå og bli frisk, jobben har jeg. Men jeg tenker alltid hva hvis. Og jeg trodde at hun skulle trøste meg eller noe, men hun sa "du må lage aktivitetsplan med nav, neste år har du kanskje ikke jobb, hva skal du gjøre da". Jeg ble helt paff, grein i flere dager. Jeg som bruker flere dager på å komme meg ut av huset, for å ikke snakke om jobb. :(

Har vært gjennom mye de siste mnd. og bestillt en ferie, for å puste litt ut. Så plutselig fikk jeg brev i posten her om dagen at jeg er blitt innkalt til møte på NAV i tidsrommet da jeg er på ferie. Snakket med saksbehandleren min som sa at jeg måtte skrive søknad. Og det gjorde jeg, og fikk positiv svar. Så det møtet blir tatt etter jeg er kommet hjem, sa hun til meg i dag, da jeg snakket med henne.

Men jeg er litt nervøs for det møtet, og skulle ønske at det kunne blitt tatt før jeg reiser på ferie, men det går ikke. Hva vil skje på det møtet? Hva skal jeg forberede meg på?

Hei!

Jeg kjenner en psykiater, og noe av det første hun spør sine "pasienter" om er "Hva har du tenkt til å gjøre med dette?"

Hun sier hun får blandede reaksjoner på spørsmålet, som i følge henne er et viktig spørsmål i seg selv, men også et viktig spørsmål for å kartlegge pasientens handlekraft, motivasjon, osv.

Noen blir helt sjokkert over spørsmålet, som i at de blir overrasket over at de selv skulle kunne spille noen rolle i situasjonen sin, andre blir sint. Noen har svart ting som "Jeg? Det er ikke jeg som skal gjøre noe, det er du!" Og poenget er - det er ingen andre enn de selv som KAN gjøre noe, uten at de selv gjør det.

Mange blir først sjokkert, deretter betenkt, så GLAD, over å vite at de selv og deres innsats for å bli frisk vil spille en stor rolle i arbeidet videre. Og med handlekraften kommer motivasjonen. Det å vite at de selv sitter i førersetet! Psykiateren er ikke der for å trøste deg, men jeg kan i alle fall trøste deg med at hvis hun høres hard eller streng ut, så er det nok en plan med det.

Anonym poster: 33c105aab374c8ca6636265a99d4afbb

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Det var mye info her jeg fikk lest, og godt var det. Må si takk fra hele mitt hjerte, for at dere har tatt litt av deres tid til å skrive til meg, tusen takk.

Når det gjelder psykologen min, så er jeg i villrede, vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Når jeg var hos henne igår, så fortalte jeg henne at jeg har angst for å ta den medisinen som hun mener vil hjelpe meg, har lest mye skrekkhistorie på nettet, og det har gjort ting verre. Men uansett hva jeg sa, var svaret hennes "Jeg vil tro at denne medisinen vil hjelpe deg", uansett hva jeg sa. Jeg er alene om nettene, hver eneste natt fordi mannen min jobber om natta, og jeg sliter meg gjennom hver natt, nesten dør av engstelse, og påpekte det til henne, men fikk samme svar igjen. Da nevnte hun jobben igjen, og inni meg følte jeg så stort raseri at jeg i meg tenkte å bare stå opp å forlate rommet. Det er noe jeg ikke kan kontrollere. Også i førrige uke når jeg snakket med min saksbehandler ang. de 2 ukene jeg skal på ferie, sa hun til meg bare skriv søknad, be din psykiater om å skrive også et par ord (for å gjøre søknaden sterkere), så vil det ordne seg. Jeg hadde et helvete i førrige uke, skrev søknad å skrev at min psykiater også kommer til å sende erklaring å sendte det av gårde. Brukte 6 dager på å få tak i henne, og hun sa at det kunne ikke hun skrive men min fastlege. Inni meg tenkte jeg " tror hun jeg er dum". Og jeg ga blaffen idet, tenkte det skulle gå som det går. Fikk svar fra Nav igår om at jeg kan reise på ferie og forstatt få AAP. Det var det første lyset jeg hadde sett på lenge. Og nå ser jeg bare frem til det, det er det eneste som holder meg her.

Jeg håper ikke at dere misforstår meg, jeg elsker å jobbe og elsker jobben min, har jobbet siden jeg gikk ut av videregående, men det er først nå at jeg ikke har jobbet på lenge. Og jeg er ikke et "hjemmemenneske", men jeg vil være klar 100% når jeg drar tilbake, da kan ikke jeg få angst, begynne å grine eller hva annet, for min jobb er hardt både psykisk og fysisk, jeg må smile selv om jeg vil grine, slik har det vært mange mnd, før jeg kollapset sammen og orket ikke mer.

Jeg vil så veldig gjerne være til nytte, vil leve fullt ut, men nå er jeg så langt nede, alt i mine øyne er mørkt, finner ikke glede over noen ting. Kan takke Gud for at jeg har en mann som forguder meg, uten ham hadde ikke jeg levd idag, uten ham hadde ikke jeg hatt noen grunn, han gir meg håp. Jeg vil hjelpåe meg selv for min skyld, og for hans sin skyld. Jeg fyller nemlig 31 år om knappe en mnd. og har ikke noe liv, ikke barn, barn er mitt største ønske, men der er også problemet mitt psykiske tilstand, den stopper meg. Når jeg skriver dette her, så gråter jeg, for det gjør så vondt.

Jeg håper at dere vil forstå meg, og ikke dømme meg.

HeadsVsTails, takk for dine ord. Skal tenke på det, idet siste har jeg følt at det hadde vært så godt å fortelle om dette til noen som har opplevd eller opplever det samme som meg, tror det hadde hjulpet mer enn hun jeg går til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da har du vel gått på attføring lenger enn de vanlige fire årene. Kan jeg spørre om det var vanskelig å få til? :)

Anonym poster: c5922644ae3b13f3d97e5199dffd888e

For meg har det ikke vært vanskelig i det hele tatt, men jeg har vært under utredning, behandling, arbeidsutprøving og utdannelse mye av tiden. Jeg synes det for min del har vært veldig greit og NAV har alltid vært veldig greie med meg. Har aldri hatt noe tull der i fra.

NAV har heller aldri sagt at det er en maxgrense for hvor lenge jeg kan få aap, men de har sagt at jeg skal få aap så lenge behovet er der. Nå blir det ett år til for da er jeg ferdig med utdannelsen min.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg har det ikke vært vanskelig i det hele tatt, men jeg har vært under utredning, behandling, arbeidsutprøving og utdannelse mye av tiden. Jeg synes det for min del har vært veldig greit og NAV har alltid vært veldig greie med meg. Har aldri hatt noe tull der i fra.

NAV har heller aldri sagt at det er en maxgrense for hvor lenge jeg kan få aap, men de har sagt at jeg skal få aap så lenge behovet er der. Nå blir det ett år til for da er jeg ferdig med utdannelsen min.

Takk for svar :)

Anonym poster: c5922644ae3b13f3d97e5199dffd888e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest janne89

Jeg går også på aap har gått på det i 2 år nå. Jeg gikk også til psykolog og likte ikke min første. jeg gikk bare til legen og fikk byttet:) Og du mister ikke AAP sånn plutselig. de har MASSE tilltak på nav. sånn som jeg jeg jobber 50 % dager nå. med bare 4 timer om dagen. for og prøve meg inn i arbeidslivet igjen. jeg har fortsatt AAP.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...