Han tråkker på hjertet mitt

[Gjest Fortapt]

Han tråkker på det, rett og slett, hele tiden. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre, har uansett kommet frem til det at det ikke går an å leve uten han. Her en dag fant jeg ut at han hadde profiler på sånne datingsider, der han skreiv at han var i et forhold, men var ute etter å gå over streken. Mange tenker kanskje at jeg skal dumpe han eller noe, men jeg kan ikke gjøre det. Jeg sliter, jeg sliter jævlig, psykisk. Gjort mange år. Har store problemer med å stole på et menneske, spesielt da menn, og det er takket være min far.

Uansett, så sa han senest søndag at han ikke hadde mer følelser for meg. Han sa han var glad i meg, han sa han elsket meg, men det var ikke noe der. Han ga meg en ny sjanse, en ny sjanse til å forandre meg. En ny sjanse til å bli meg selv igjen. Har slitt lenge nå, og jeg tenker som så at jeg skal starte å snakke med en psykiater igjen. Har dere noen råd, til hva jeg kan gjøre for at han skal få følelsene tilbake igjen?

Han svarer meg sjeldent på telefon, rettere sagt; aldri. Har ikke snakket med han på tre dager nå, bortsett fra et par minutter siden da han faktisk tok telefonen. Jeg spurte om det gikk bra med oss, og han svarte ja.

Det jeg egentlig vil fram til, er hvordan jeg skal takle dette. Hvordan skal jeg få til å gi han mer slakk i båndet? Er det noen som har opplevd noe lignende før? Jeg er en ivrig leser av quotes, både her og der, og det ene som har stått i hodet mitt nå er: It takes a strong heart to love, but it takes a stronger heart to love after it's been hurt.

[Majott]

Det der er over. Særlig om du gir mer og mer slakk.

Hva med å sette ned foten istedet, innse at du går videre uten han?

Han er visst vant til å ha deg under hælen, og det er ikke sunt for deg. Stå opp for deg selv, og gå heller videre.Vet det er vondt, men det er verre å være dørmatte for en du elsker, og som ikke er glad i deg tilbake.

Du vil da ha mer ut av livet enn dette?

[Cordelia]

Jeg synes den ideen om å gå til psykiater er en god ide. Ikke for den fjotten av en type sin skyld, men for din egen skyld. Personlig virker det på meg som mange velger menn etter de forbildene en har hatt mens en vokste opp. Selv om en kanskje ikke velger helt de samme typene, så er en vant til destruktive forhold som normalen i hjemmet. Derfor tror jeg terapi etc. kan være til hjelp. Kanskje kan det og være til hjelp for å få en litt annen vinkel på de mennene du velger.

It takes a strong heart to love, but it takes a stronger heart to love after it's been hurt.

Dette sitatet passer jo godt inn. Du mener du ikke kan leve uten han, men det stemmer ikke. Det kommer kanskje til å gjøre vondt, men det er derfor man må gjennom det for at noe bedre venter på den andre siden. Vil du heller gå gjennom flere år med at han sårer deg, eller en sterk smerte over kortere tid.

Dessuten er det kanskje bedre for deg å være singel en liten stund slik at du kan finne bedre ut hvem du er selv, spesielt hvis du bestemmer deg for at du ønsker å arbeide med deg selv. Tro meg, du er sterk nok hvis du bestemmer deg for det. Og når du har gått gjennom en periode med evt, terapi. så tror jeg det er en stor sjanse for at du ser på menn på en annen måte. Og muligens vil du se at følelsene dine for denne gutten også har forandret seg.

En kjæreste er ikke en forutsetning for et lykkelig liv. Gi aldri en annen person ansvaret for ditt liv,enkelt og greit. Det er det du selv som styrer og er herre over.

Endret 16. august 2012 av Cordelia

[sebra]

Det går å leve uten han. Jeg lover,.

Hvis du godtar at han behandler deg som en dørmatte, så behandler han deg deretter.

[AnonymBruker]

Hvor gammel er dere og hvor lenge har dere vært sammen, Ts?

Anonym poster: ab252d87fecfbfd2c1dc3daded72004e

[Gjest Gjest]

han kommer til å behandle deg verre og verre nettopp fordi du godtar det. enten lev med det og slutt å syt eller gå ifra han.

han tråkker på hjertet ditt fordi du lar han gjøre det.

[Gjest Gjest]

og om du sliter så vanvittig psykisk så buurde du kanskje ikke være i et forhold før du har kommet deg litt på beina igjen. man skal ikke være i et forhold fordi man er trengende. da er du i forholdet på feil grunnlag. ingen menn liker å ha avhenginge kjærester som kun lever for EN person

[lillevill]

Du kan jo prøve å si at "det sårer meg når du oppfører deg slik som..og når du...og når...Jeg ønsker å være lykkelig. Kan du slutte å gjøre disse tingene? Du er mannen jeg vil ha, men jeg orker ikke leve med smerten som handligene dine gir meg"

Om han ikke gidder å slutte å gjøre disse tingene, så må du ta ansvar for din lykke gjennom å finne en mann som faktisk ikke stadig sårer deg og driter i deg. Eller du må leve med å bli såret igjen og igjen, men det synes jeg er dumt. Ingen fortjener det.

[Gjest Nyx]

Det går bra, TS

Du kommer deg over dette, du er en flink og godt menneske. Noen ganger så opplever vi at ting går imot oss. Det gjør kjærligheten med deg nå. Du trenger å finne deg noe nytt og stabilt. Ikke en som mener du må forandre deg når det er DU som sliter og har det vanskelig. Han skal støtte deg og være et lite hjelpeapparat rundt deg. Det virker det som han ikke er.

Du blir brukt føler jeg. Jeg ville ikke godtatt det. Dropp han. Han finner noen andre som utfyller han bedre med de holdningene han har, og du finner i hvert fall myyye bedre

[Gjest PinkParrot]

Han tråkker på det, rett og slett, hele tiden. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre, har uansett kommet frem til det at det ikke går an å leve uten han. Her en dag fant jeg ut at han hadde profiler på sånne datingsider, der han skreiv at han var i et forhold, men var ute etter å gå over streken. Mange tenker kanskje at jeg skal dumpe han eller noe, men jeg kan ikke gjøre det. Jeg sliter, jeg sliter jævlig, psykisk. Gjort mange år. Har store problemer med å stole på et menneske, spesielt da menn, og det er takket være min far.

Uansett, så sa han senest søndag at han ikke hadde mer følelser for meg. Han sa han var glad i meg, han sa han elsket meg, men det var ikke noe der. Han ga meg en ny sjanse, en ny sjanse til å forandre meg. En ny sjanse til å bli meg selv igjen. Har slitt lenge nå, og jeg tenker som så at jeg skal starte å snakke med en psykiater igjen. Har dere noen råd, til hva jeg kan gjøre for at han skal få følelsene tilbake igjen?

Han svarer meg sjeldent på telefon, rettere sagt; aldri. Har ikke snakket med han på tre dager nå, bortsett fra et par minutter siden da han faktisk tok telefonen. Jeg spurte om det gikk bra med oss, og han svarte ja.

Det jeg egentlig vil fram til, er hvordan jeg skal takle dette. Hvordan skal jeg få til å gi han mer slakk i båndet? Er det noen som har opplevd noe lignende før? Jeg er en ivrig leser av quotes, både her og der, og det ene som har stått i hodet mitt nå er: It takes a strong heart to love, but it takes a stronger heart to love after it's been hurt.

Begynn å leve ditt eget liv, ikke legg opp ditt liv fullstendig etter ham. Det hadde vært greit nok om han faktisk var hensynsfull og behandlet deg bra men ikke når han tråkker på deg.

Du vil se at du faktisk tar makten om du lar han komme til deg i stedet. Ikke oppsøk ham. Får du behandling for dine psykiske problemer; dersom ikke så bør du vurdere det. Det blir jo let for det om man går med ubehandlede psykiske plager at man prøver å benytte partneren som terapeut og det blir vel feil. Partnere blir i alle fall lei av det.

Men ikke fortvil! Prøv å se positivt på livet og gled deg over de små ting som å gå tur ute i det fine været. Bli litt glad i deg selv!

Du vil se at din tiltrekningskraft øker.

[Gjest Fortapt]

Jeg synes den ideen om å gå til psykiater er en god ide. Ikke for den fjotten av en type sin skyld, men for din egen skyld. Personlig virker det på meg som mange velger menn etter de forbildene en har hatt mens en vokste opp. Selv om en kanskje ikke velger helt de samme typene, så er en vant til destruktive forhold som normalen i hjemmet. Derfor tror jeg terapi etc. kan være til hjelp. Kanskje kan det og være til hjelp for å få en litt annen vinkel på de mennene du velger.

Dette sitatet passer jo godt inn. Du mener du ikke kan leve uten han, men det stemmer ikke. Det kommer kanskje til å gjøre vondt, men det er derfor man må gjennom det for at noe bedre venter på den andre siden. Vil du heller gå gjennom flere år med at han sårer deg, eller en sterk smerte over kortere tid.

Dessuten er det kanskje bedre for deg å være singel en liten stund slik at du kan finne bedre ut hvem du er selv, spesielt hvis du bestemmer deg for at du ønsker å arbeide med deg selv. Tro meg, du er sterk nok hvis du bestemmer deg for det. Og når du har gått gjennom en periode med evt, terapi. så tror jeg det er en stor sjanse for at du ser på menn på en annen måte. Og muligens vil du se at følelsene dine for denne gutten også har forandret seg.

En kjæreste er ikke en forutsetning for et lykkelig liv. Gi aldri en annen person ansvaret for ditt liv,enkelt og greit. Det er det du selv som styrer og er herre over.

Jeg var singel i flere år, så mange år, at jeg ikke en gang husker helt hvordan det var å ha kjæreste. Siste kjæresten min, om du kan kalle det det i det hele tatt, var på ungdomsskolen. Jeg er ingen dørmatte nå lenger, jeg var det, for en annen idiot tidligere, som bare utnytta meg fullstendig. I tre år. Det du sier med å at noe bedre venter på den andre siden, det er min nåværende kjæreste det. Jeg har vært utålmodig, ikke stolt på han, en real drittsekk da, om du skjønner hva jeg mener. Mye av det, ligger sikkert bak det med at jeg ble utnytta, og at jeg har en far som gir blanke faen uansett. Jeg har store problemer med å stole på menn, uansett hvem det er. Kun enkelte personer som jeg veit aldri vil svikte meg.

Jeg lar han ikke bestemme over meg, tvert i mot. Der tror jeg mange har misforstått. Det er JEG som har bestemt over han. Over lengre tid. Jeg har vært en dritt, en bitch, kall meg hva du vil, for jeg har innsett det nå, selvfølgelig når det nesten er forsent.

[Gjest Gjest]

Hvor gammel er dere og hvor lenge har dere vært sammen, Ts?

Anonym poster: ab252d87fecfbfd2c1dc3daded72004e

19 og 20, vært sammen i over ett år

[Gjest Fortapt]

han kommer til å behandle deg verre og verre nettopp fordi du godtar det. enten lev med det og slutt å syt eller gå ifra han.

han tråkker på hjertet ditt fordi du lar han gjøre det.

Jeg syter ikke, jeg klager ikke, jeg spør enkelt å greit om råd. Om du ikke har noe bedre å komme med, så ikke kommenter, vær så snill. Jeg trnger ikke å høre at folk kaller meg for ei dørmatte. Jeg var ei dørmatte når jeg ble utnytta i tre år før jeg møtte min nåværende kjæreste. Jeg har vært for dominerende i forholdet vårt, at det nesten har ødelagt det.

[Gjest Fortapt]

Du kan jo prøve å si at "det sårer meg når du oppfører deg slik som..og når du...og når...Jeg ønsker å være lykkelig. Kan du slutte å gjøre disse tingene? Du er mannen jeg vil ha, men jeg orker ikke leve med smerten som handligene dine gir meg"

Om han ikke gidder å slutte å gjøre disse tingene, så må du ta ansvar for din lykke gjennom å finne en mann som faktisk ikke stadig sårer deg og driter i deg. Eller du må leve med å bli såret igjen og igjen, men det synes jeg er dumt. Ingen fortjener det.

Jeg skal prøve, takk for råd.

[Gjest Fortapt]

Begynn å leve ditt eget liv, ikke legg opp ditt liv fullstendig etter ham. Det hadde vært greit nok om han faktisk var hensynsfull og behandlet deg bra men ikke når han tråkker på deg.

Du vil se at du faktisk tar makten om du lar han komme til deg i stedet. Ikke oppsøk ham. Får du behandling for dine psykiske problemer; dersom ikke så bør du vurdere det. Det blir jo let for det om man går med ubehandlede psykiske plager at man prøver å benytte partneren som terapeut og det blir vel feil. Partnere blir i alle fall lei av det.

Men ikke fortvil! Prøv å se positivt på livet og gled deg over de små ting som å gå tur ute i det fine været. Bli litt glad i deg selv!

Du vil se at din tiltrekningskraft øker.

Du har vel rett i det. Akkurat det der med å gå tur i finværet er desverre ikke noe jeg kan gjøre, i og med at akkurat, og bare her jeg bor, er det tjukk, veldig tjukk tåke. Det med at jeg skal la han oppsøke meg, det skal jeg prøve på. Jeg veit det er feil å la han på en måte være terapeuten min, det er stygt feil, og det er det jeg må fikse opp i.

[AnonymBruker]

Din tosk av et rasshøl, som i det hele tatt gidder å kommentere. Beklager for at jeg virkelig har kastet bort tiden din, men jeg trenger ikke drittsekker som kommenterer. Takk.

Beklagelsen er IKKE akseptert! Jeg er så drittlei av alle kvinnfolk som er her inne og syter fordi de LAR SEG TRÅKKE på! Skaff deg noen baller!!

Anonym poster: 7efd3c71583628f15ab2991a176f6db9

[Rainbow]

Tråden er ryddet for personangrep.

Rainbow81, mod

[Gjest Purple Haze]

Du sliter psykisk, men vil ikke ut av dette forholdet, som bare legger stein til byrden din? Høres ut som du vil plage deg selv, spør du meg.

[Cordelia]

Jeg var singel i flere år, så mange år, at jeg ikke en gang husker helt hvordan det var å ha kjæreste. Siste kjæresten min, om du kan kalle det det i det hele tatt, var på ungdomsskolen. Jeg er ingen dørmatte nå lenger, jeg var det, for en annen idiot tidligere, som bare utnytta meg fullstendig. I tre år. Det du sier med å at noe bedre venter på den andre siden, det er min nåværende kjæreste det. Jeg har vært utålmodig, ikke stolt på han, en real drittsekk da, om du skjønner hva jeg mener. Mye av det, ligger sikkert bak det med at jeg ble utnytta, og at jeg har en far som gir blanke faen uansett. Jeg har store problemer med å stole på menn, uansett hvem det er. Kun enkelte personer som jeg veit aldri vil svikte meg.

Jeg lar han ikke bestemme over meg, tvert i mot. Der tror jeg mange har misforstått. Det er JEG som har bestemt over han. Over lengre tid. Jeg har vært en dritt, en bitch, kall meg hva du vil, for jeg har innsett det nå, selvfølgelig når det nesten er forsent.

Men du ser vel du og at dette er informasjon vi ikke kunne vite som du har utelatt i første innlegg? Du ser vel også at de fleste her svarer etter det, og overskriften din? Uten den siste informasjonen har ikke vi hatt hele bildet. Og da kan vi heller ikke komme med ordentlige innspill.

Det forandrer ikke det faktum at dere ikke har et sunt forhold. Så enten må dere får orden på det, eller gå hvert til sitt. For dere kan jo ikke fortsette sånn. Så kan vel ikke foreslå annet enn terapi for deg, og hvis dere skal få ordnet opp hvis du så absolutt ønsker det; parterapi. Det er jo tydelig da at dere er komet til et vendepunkt som går enten ene eller andre veien.

[Gjest Fortapt]

Beklagelsen er IKKE akseptert! Jeg er så drittlei av alle kvinnfolk som er her inne og syter fordi de LAR SEG TRÅKKE på! Skaff deg noen baller!!

Anonym poster: 7efd3c71583628f15ab2991a176f6db9

Akkurat det kan jeg ikke, jeg er en kvinne, ingen mann. Ja, tenk om alle bare kunne vært som deg, for et fint sted verden hadde vært. Dette er trossalt et forum, kvinneguiden, og det er mange som kanskje sliter mer enn hva jeg gjør. Derfor hendvender dem seg hit for å få noen svar, og kanskje noen gode ord. Det siste vi er ute etter i alle fall, er en liten jævel som legger seg oppi ting en kanskje ikke forstår.