Er så usikker, hva bør jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg og sambo har vært sammen i over 5 år nå. Vi har hatt våre oppturer og nedturer, og ikke minst jeg har hatt mine nedturer. Nå vet jeg ikke om dette er bare en av mine nedturer, eller om jeg virkelig ikke har de riktige følelsene lenger.

Jeg sliter fælt med å finne ut om jeg skal fortsette å være sammen med han eller ikke. Han har ikke gjort noe galt, han er selvfølgelig verdens snilleste. Han har tatt vare på meg i alle disse årene, støttet meg, elsket meg og alt. Gjennom angsten min har han vært den sterkeste støttespiller og er min aller beste venn.

Hva skal jeg gjøre? Jeg er redd jeg bare har vennskapelige følelser for han og at det ikke er noe mer der. Jeg føler at han vi egentlig ikke passer sammen lenger, eller har vi noengang gjort det? Vi har ikke så mange felles interesser. Jeg er ganske aktiv, liker å være i fysisk aktivitet og finne på en del i hverdagen. Han er relativt rolig og avslappet, trenger ikke finne på noe særlig og har det bra som det er.

Han er selvfølgelig helt sikker på hva han vil og det er å være sammen med meg. Jeg begynner å få følelser for andre, selv om det ikke er noen spesiell jeg ville "gått til", merker jeg at jeg blir betatt av andre jeg møter og forestiller meg en fremtid med de, fremfor han jeg er sammen med nå.

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, kunne forklart så mye mer, men er helt matt. Også er det alt det praktiske, kjøpt hus sammen, hvor skal jeg bo osv osv.... Klarer jeg meg alene, hva skjer hvis jeg får angst og ikke han er der?? Klarer han seg alene, hva skjer med han uten meg?? Jeg er livredd, kaster opp litt, klarer ikke spise.

Noen som har noen råd? Hvordan vet man egentlig?

Hilsen rådvill jente på 26 år.

Anonym poster: 2fdc6fef244573974719f9b47d6bdb9b

[Frisørdama]

Kan jo være at du "bare" er i en nede-bølgedal nå og at kjærligheten vil blomstre igjen, er du f.eks deprimert vil det gjøre at du kanskje tror du ikke føler mer, mens du egentlig gjør det. Hva med å få litt rådgivning? Hvis tilfelle er at du ikke føler mer og det blir brudd, vil dere begge klare dere og livet går videre selv om det såklart er sårt når brudd og alt skjer.

[AnonymBruker]

Ja, det er det jeg er redd for. At jeg er i en nede-bølgedal, som du så fint kaller det Jeg har vært litt deprimert i det siste, mye som skjer i jobbsammenheng og huset som skal pusses opp osv... Sliter jo med angst, og er redd for hvilke følelser jeg kan stole på. Mamma sier at jeg må stole på følelsene og ta pause, pappa sier jeg ikke er i stand til å ta et slikt valg sånn som jeg har det nå. Er så vant til å høre på de og ikke stole på meg. For en gangs skyld er de uenige, og da ble det vanskelig. Men det var kanskje bra? Jeg bør i det minste ikke ta denne avgjørelsen basert på hva mamma og pappa sier. Dette må jeg finne ut av på egenhånd... vanskelig.

Jeg går til psykolog, skal til time på onsdag... Eller tenkte du på noe annen rådgivning? Jeg er veldig mottakelig for tips for øyeblikket Er ikke så veldig fornøyd med psykologen, kommer sjeldent noe videre i timene hennes.

Nei, er redd for at jeg gjør det "lett" for meg selv og utsetter problemet (altså, å gjøre det slutt). Men allikevel vil jeg ikke ta et valg som jeg kan komme til å angre på resten av livet? Alle sier at man skal stole på følelsene sine og magefølelsen ikke minst, men hva når følelsene stadig vekk er litt ute av kontroll og svinger for mye. Hva da? Er man virkelig i stand til å ta disse valgene? Eller er dette en unnskyldning fra min side igjen, jeg er da tross alt, ikke så angstpreget.....

Hmm..mange tanker..føles litt godt å skrive de ned...

Hilsen TS.

Anonym poster: 2fdc6fef244573974719f9b47d6bdb9b

[Frisørdama]

Du slår jo hodet på spikeren -hvordan stole på følelsene når de er litt ute av kontroll. Det er veldig "lett" å flukte fra det som er vanskeøog når man har det litt vanskelig med seg selv, selv om du ikke er så preget av angst nå så er det kanskje andre ting som ulmer under huden. Hvis du ikke har god tone eller samarbeid med psykologen din burde du bytte! Jeg vet om ei som er veldig bra i Jessheim om det er innen rimelig avstand for deg. Evnt kunne du tatt kontakt med familierådgivning, gått selv først og så evnt ta med samboern din. Det er fort gjort tror jeg å miste følelser for andre når man har det litt tøfft med seg selv, selv om det jo egentlig ikke er tilfelle!

[ninuska_]

.

Endret 15. mars 2018 av ninuska_

[CoffeeCup]

Ja, ikke sant, sliter fælt med å stole på meg selv. Lav selvfølelse, stor samvittighet, dårlig evne til å ta beslutninger... Takk skal du ha Frisørdama Hva heter den psykologen da? Må jeg ikke stå på ny venteliste om jeg vil bytte? Eller hvordan gjør jeg det. Har tenkt på det, men vet ikke hvordan jeg skal gå frem...

Har tenkt på dette med familierådgivning også. Er dette dyrt? Og finnes det noe i nærheten av Jessheim-området?

Isj, der var jeg plutselig ikke anonym Det var dumt... Går det ann å endre det?

Endret 13. august 2012 av CoffeeCup

[AnonymBruker]

Til Ninuska. Vi har snakket om det... Masse... Han er helt sikker i sin sak, han vil være sammen med meg. Det står kun på meg, han kan ikke hjelpe meg sier han. Han vil ikke miste meg... Dette er helt opp til meg.

Jeg føler det er litt grenser for hvor mye det kan snakkes om også, ser han blir sliten av det. Og antagelig usikker. Og jeg får enda mer dårlig samvittighet...

Kan nok hende vi har godt av å dra inn en tredje part, om han vil være med på det...

-TS

Anonym poster: 2fdc6fef244573974719f9b47d6bdb9b

[amatøør]

Hei,

Jeg tror du innerst inne vet svaret selv, og hva du må gjøre...

Men husk på at du kanskje er for ustabil til å kunne ta gode avgjørelser nå. Og videre tror jeg at de fleste går igjennom disse følelsene i løpet av et forhold, og ikke minst i et ekteskap.

Jeg har feks vært sammen med min mann i nesten 10 år, gift i 3. Vi har to små barn sammen og er midt i den "verste tiden". I den perioden har jeg kjent på alle mulige spektre av følelser, men aller mest på at han:

1. Gjør meg til et bedre menneske, 2. Holder meg nede på jorda når jeg trenger det, 3. Er en av mine beste venner.

Det er det jeg trenger i et ekteskap - stabilitet. Jeg bør ikke være på en emosjonell karusell, selv om det kan være spennende en liten stund. Innimellom kjenner jeg veldig på at det kan bli litt traust, men jeg vet innerst inne at det er dette jeg trenger for å ha et stabilt liv.

Hva venter man å finne på den andre siden av "gjerdet"? Og hvor lenge tror man at det vil vare?

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg tror du innerst inne vet svaret selv, og hva du må gjøre...

Men husk på at du kanskje er for ustabil til å kunne ta gode avgjørelser nå. Og videre tror jeg at de fleste går igjennom disse følelsene i løpet av et forhold, og ikke minst i et ekteskap.

Jeg har feks vært sammen med min mann i nesten 10 år, gift i 3. Vi har to små barn sammen og er midt i den "verste tiden". I den perioden har jeg kjent på alle mulige spektre av følelser, men aller mest på at han:

1. Gjør meg til et bedre menneske, 2. Holder meg nede på jorda når jeg trenger det, 3. Er en av mine beste venner.

Det er det jeg trenger i et ekteskap - stabilitet. Jeg bør ikke være på en emosjonell karusell, selv om det kan være spennende en liten stund. Innimellom kjenner jeg veldig på at det kan bli litt traust, men jeg vet innerst inne at det er dette jeg trenger for å ha et stabilt liv.

Hva venter man å finne på den andre siden av "gjerdet"? Og hvor lenge tror man at det vil vare?

Innerst inne hopper det veldig frem og tilbake faktisk. Jeg tror jeg kanskje må ha hjelp til å sortere dette, hvertfall hvis jeg skal finne ut av det nå...

De tre punktene du nevner og det du sier nedover kjenner jeg meg veldig igjen i. Han har alle disse egenskapene og gjør dette for meg. Han er min beste venn og det er noe jeg er livredd for å miste. Jeg er også veldig sikker på at det ikke er noe grønnere gress noe annet sted. Det er ikke det det handler om. Jeg lengter ikke nødvendigvis etter singellivet eller noen andre, jeg bare vet at det er noe jeg lengter etter...(?) Om jeg hadde visst hva, ville det kanskje vært lettere....

Er dette så bra som det kan få blitt? Jeg er usikker.... Godt mulig, objektivt sett har jeg skutt gullfuglen...

Anonym poster: 2fdc6fef244573974719f9b47d6bdb9b

[Frisørdama]

Familierådgivning er gratis, og finnes i mange kommuner. Finnes på Jessheim. Du bare ringer og så får du brev når de har en time å tilby, kan vel være litt ventetid. Men kan være en god ide med en helt utenforstående til å gi råd i en sånn situasjon. Og der også kan du bytte rådgiver hvis dere ikke er fornøyde. Bra at du og samboer har pratet om dette, fortsett å prate sammen, ikke steng han ute.

[AnonymBruker]

Da har jeg lagt inn en henvisning. 3-6 mnd ventetid.... Det var vel å forvente.

-TS

Anonym poster: 2fdc6fef244573974719f9b47d6bdb9b

[AnonymBruker]

Hei TS! Gjør vondt å lese det du skriver, for det er akkurat som om jeg skulle skrevet det selv. Det er akkurat de tankene og følelsene jeg har hatt. Har vært sammen i 7 år nå, men har skrantet i minst 2. Han legger planer, snakker om fremtidige barn og hus og hage, jeg er bare lei meg og rådvill. Har bestemt meg for å flytte ut, men siden jeg er så og si arbeidsledig, så har det vært vanskelig. Konstant dårlig samvittighet for han er så utrolig snill og god, men tiltrekningen er borte.. Vi har ikke hatt sex på mange mange måneder nå.

Vet ikke hva slags råd jeg kan gi, du må bare kjenne etter hva som er riktig for deg. Hvordan er det fysiske sammen? Er det godt å kysse/ ha sex med han? Vil du helst la være, ja da er det en god pekepinn..

Selv om jeg ikke er ute enda, så kan jeg si at det er jævlig vondt og vanskelig, men det kommer til å bli bedre. Jeg er heller ikke ute etter grønnere gress, bare ..annerledes....

Lykke til!

Anonym poster: 6bdcc5c49058a492ee2af8ab83aa83e4

[amatøør]

Innerst inne hopper det veldig frem og tilbake faktisk. Jeg tror jeg kanskje må ha hjelp til å sortere dette, hvertfall hvis jeg skal finne ut av det nå...

De tre punktene du nevner og det du sier nedover kjenner jeg meg veldig igjen i. Han har alle disse egenskapene og gjør dette for meg. Han er min beste venn og det er noe jeg er livredd for å miste. Jeg er også veldig sikker på at det ikke er noe grønnere gress noe annet sted. Det er ikke det det handler om. Jeg lengter ikke nødvendigvis etter singellivet eller noen andre, jeg bare vet at det er noe jeg lengter etter...(?) Om jeg hadde visst hva, ville det kanskje vært lettere....

Er dette så bra som det kan få blitt? Jeg er usikker.... Godt mulig, objektivt sett har jeg skutt gullfuglen...

Anonym poster: 2fdc6fef244573974719f9b47d6bdb9b

Jeg tror jeg forstår deg... selv om det kanskje ikke kunne tolkes ut i fra første innlegg. Og jeg forstår at det kanskje ikke er så enkelt å tolke seg selv.

Det ble slutt mellom meg om min nåværende mann etter ca 6 år, og jeg hadde da akkurat samme valgets kvaler. Da studerte jeg utenlands, og forholdet ble veldig skjørt og det var lett å fatte en beslutning.

Jeg levde livets glade dager der borte, og hadde det veldig gøy. Faktisk. Men det merkelige var at jeg ikke likte meg selv. Så da jeg kom hjem igjen, fant vi sammen igjen. Jeg må av og til minne meg på denne perioden.

Hvis ikke du får sortert ut tankene dine av egen hjelp eller andres, kanskje litt tid fra hverandre vil hjelpe? Eller kanskje du må finne ut akkurat hva det er du savner i et forhold eller hva du savner fra han:

Feks:

- Spenning i hverdagen

- Fysisk tiltrekning

- Felles aktiviteter

- Romantikk

- Spontanitet

Er det "hullet" noe dere kan gjøre noe med?

Eller er det slik at det er noe du kan endre på selv? Kan det være at du savner noe i ditt eget liv (en aktivitet, mer sosialisering med venner, en mer spennende jobb)?

Eller er det slik at en egenskap du savner ikke lar seg kombinere med en annen egenskap som du liker ved han: Feks spontanitet vs forutsigbarhet. Jeg savner spontanitet hos min mann, men skjønner at det er umulig å få både i pose og sekk, når forutsigbarhet er en av de tingene jeg trenger...

Jeg opplever meg selv som veldig "flyvende" i mange tilfeller. Jeg savner noe, men klarer ikke sette fingeren på hva det er. Som oftest er det fordi jeg går igjennom en tyngre periode, og da blir det lett slik at jeg søker utveier på "problemene". Feks ved at det er noe feil med forholdet. Som oftest går det over av seg selv ved at jeg går inn i "lykkeligere" perioder i livet. Jeg tror mye skyldes at jeg ikke er fornøyd med meg selv.

Ble litt rotete dette her. Håper du skjønte hvor jeg ville..

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode svar dere Dere aner ikke hvor mye jeg setter pris på å høre andres erfaringer og dele mine!

Jeg kjenner meg igjen i mye av hva dere sier. Og jeg har mye på følelsen at det er noe jeg savner i livet mitt, jeg mangler venner her jeg bor. Det er en ting. Jeg elsker å være sosial, helst hver dag og det er sjeldent det er noe sosialt annet enn i helgene. Det blir veldig mye meg og sambo!

Men jeg tror nok det er noe jeg savner i forholdet, lurer på om jeg ikke klarte å sette litt fingeren på det i går kveld: Lidenskap! Fra oss begge! Det fysiske går opp og ned, nå er det jeg som er i en nede-periode, andre ganger er det han...

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre som jeg sa i HI, er derfor tror jeg det er lurt å vente med å gjøre noe som helst. Jeg vet at jeg burde prise meg lykkelig for å ha en mann som min.. Jeg velger å avvente. Følelsene mine er ute av kontroll og ikke bare når det kommer til sambo. Her er det mer enn han som er problemet, og det er jeg sikker på! Kanskje det er jeg som kan forandre meg? Eller kanskje det bare er følelsene som forandrer seg litt innimellom og at det går over? Vi får se, jeg tar tiden til hjelp... Inntil videre.

:klemmer:TS

Anonym poster: 2fdc6fef244573974719f9b47d6bdb9b