Livsvalg. Når man står ved et veikryss

[AnonymBruker]

Noen av de første livsvalgene man tar er vel når man bestemmer seg for utdanning, og når man velger å få barn.

I mitt tilfelle er det sånn at ungene er voksne og har flyttet ut. Jeg har altså kommet til neste stadium. Så hvordan skal mitt liv bli heretter?

Jeg har en mann jeg elsker, men han er mye borte, både når det gjelder jobb og hobby. Jeg er uføretrygdet (med god grunn), men jeg har likevel god økonomi, ettersom jeg har hatt godt betalte jobber.

Det er hovedtrekkene.

Jeg er mye alene, ettersom mannen min er mye opptatt med jobb og hobby, og hobbyen sin vil han ikke begrense. Jeg har ikke bedt han om det heller. Vi har et godt forhold, og jeg vet han elsker meg også. Dette holder meg tilbake. Jeg er ikke noe hinder for han, hverken økonomisk eller ellers, men jeg vet jo at han er bekymret når jeg har perioder med smerter. Han er en fin mann, bryr seg om andre, er et følelsesmenneske.

Men jeg føler meg ensom, og jeg kan ikke være så mye sosial pga helsa heller. Har mindre kontakt med venner enn før pga at jeg ofte har smerter som gjør at jeg ikke kommer meg så mye ut, og har mindre energi pga det også. Jeg blir dårligere om vinteren, har bedre perioder når det er varmt i været.

Jeg vet jeg ville hatt et mer aktivt liv om jeg bodde et sted med varmere klima.

Jeg kunne levd mer da. Fått mer ut av livet. Kunnet vært mer ute, drevet med frivillig arbeid. Sånn som det er nå, holder jeg på å gå under. Jeg kan ikke drive med frivillig arbeid så mye nå, fordi det ofte er kaldt, og da får jeg mye smerter.

JEG har ikke godt av å leve på smuler fra mannen min. Han som jobber mye, og drar avsted på all slags stevner i helger og ukedager. Han som er villig til å gjøre mye for meg, så lenge det ikke går utover han selv i særlig grad.

Jeg kjenner meg mislykket. Har ikke noe å stå opp til, annet enn husarbeid. Blir ikke lykkelig av det heller. Savner å være i jobb, men det kan jeg ikke. Ser for meg livet framover som en endeløs rekke med ensomme dager. Savner å ha noe meningsfylt i livet mitt. Å leve for husarbeid og mann er for lite. Særlig når man er så mye alene, både i hverdag og helg.

Jeg bor på et ganske lite sted. Hadde jeg bodd i en by, hadde jeg kunnet deltatt i f.eks Kirkens bymisjon, dyrevern eller annet. Det er ikke muligheter til sånt her. Med smerter og sånt er det jo også usikkert å binde seg til faste dager, så det begrenser meg også. Kunne godt ha tenkt meg å jobbe som frivillig på f.eks et ungdomshjem. Men der er de kanskje også avhengig av noen som stiller fast.

Jeg er inne på tanken på å bryte med han, rett og slett for at livet mitt er innholdsløst, og jeg vet jeg går under som menneske om jeg ikke får mer mening i livet mitt. Jeg bor i et kaldt klima, der sommertempen normalt sett er lav, og det påvirker jo helsa mi. Vinteren er bare å holde ut. Og vinter betyr mange dager i senga for meg.

Jeg røyker for mye, og bruker nok også for mye alkohol, fordi dagene er lange og kjedelige. Er nok litt deppa.

Jeg er egentlig for første gang fri til å gjøre som jeg vil, bo hvor jeg vil i verden. Jeg kjenner jeg har lyst til å ta den muligheten mens jeg enda er nokså ung. Men så er det denne mannen jeg er glad i da.

Så hva ville dere gjort? Startet et nytt liv et annet sted i verden, eller fortsatt dagliglivet med mannen dere er glad i?

Håper på svar fra dere voksne her inne. De som er 35+, og har litt livserfaring. Hva ville dere gjort videre?

Anonym poster: 3432e0b53b65175653f6d7602336f184

[Gjest Gjest]

Jeg er i samme situasjon. Jeg har også erfart at i voksen alder er det å starte på nytt vanskelig. Å være ufør dame over førti og alene hjelper ikke på de problemene man hadde før. Tvert imot. Man blir enda mer isolert og ensom. Og blakk.

Folk flest på den alderen har etablerte nettverk og nok venner. Man slipper ikke riktig inn.

Det å gå fra ekteskapet er også å gå fra fremtidig fellesskap som besteforeldre. Han kan hende finner seg en ny dame raskere enn du hadde forventet, og så sitter du der og ser på når dine barn og fremtidige barnebarn feirer jula med ham og henne.

Jeg ville satset mer på egen helse, slutt å røyke, slutt å drikke. Begyn å trene, gå ut. Kle deg godt så du ikke fryser. Se på kostholdet. Ta opp en hobby selv, håndarbeid, foto, maling, blogging... Det finnes mye fint å dele med andre på nett i den retning.

Vis litt interesse for hans hobby. Bli med ham... ikke la ham ta deg helt for gitt og glemme at du sitter der...

Ta deg en husmorferie en gang i blandt. Rehabilliteringshjem her eller i utlandet, spør legen din om du kan ha krav på helsereiser etc.

Og krev at han bidrar litt.. jeg reagerer på setningen "så lenge det ikke går ut over ham". Så alt er bra på hans premisser når han ikke må bidra..?

Snakker du med ham om disse tingene?

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen fra en periode i mitt forrige forhold. Riktignok var jeg ikke ufør, men jobbet hjemmefra, hadde liten omgangskrets og en samboer som var mest opptatt med sine egne greier. Samtidig som jeg vel krevde eller trengte for mye av ham fordi jeg hadde så lite annet der. Jeg ble mer og mer deprimert, og etter alt for lang tid fikk jeg endelig flyttet. Det var et veldig befriende valg. Han flyttet til meg etter et år, men forholdet gikk etter hvert åt skogen - men da fikk vi i hvert fall prøvd å bo sammen når jeg hadde et godt liv utenfor hjemmet, noe som var litt viktig for å sette ting i perspektiv...

Anonym poster: 5094742ede29e94c0aaf4b602c411c6a

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar fra en i samme situasjon.

Ja, vi har snakket om disse tingene. Vet at hobbyen hans betyr veldig mye for han, han har hatt den siden guttedagene. Han gir mye av seg selv når vi er sammen, og det er vel det jeg lever på. Men jeg har altfor mange helger alene, altfor mange kvelder også.

Jeg drikker ikke for mye nå, men ser at det kan utvikle seg lett. Er obs på det, og kjenner tiltrekningen når dagene og kveldene blir lange og kjedelige.

Vi vil ikke få barnebarn sammen, vi har ikke barn sammen. Det gjør det jo enklere sånn sett.

Jeg er ikke blakk. Pga god inntekt før, samt gode forsikringer, har jeg så jeg kan leve et godt liv. Så økonomien er ikke en hindring. Så det er den muligheten til å følge mine drømmer som frister.

Jeg kommer ikke til å være her når han finner en ny dame. Regner jo med at han gjør det, men det trenger ikke jeg å se på da. Om jeg bryter opp, så er det for å starte et nytt liv, og det er ikke her.

Jeg har vist interesse for hans hobby i alle år, men der er det han som lukker meg ute. Han vil helst dra alene, for han konkurrerer seriøst, og da vil han fokusere, og jeg blir i veien.

Han er en god mann, men dette livet blir fattig for meg likevel.

Anonym poster: 3432e0b53b65175653f6d7602336f184