Velge bort familie til fordel for en usikker drøm?

[Gjest Emmanuelle]

Hei!

Jeg er egentlig en gammel bruker, så mulig noen kjenner igjen navnet mitt

Det har seg slik at jeg har en drøm om å bli sanger. Ikke pop-stjerne, men innen klassisk og opera. Det startet som en hobby, men nå i en alder av noen-og-tjue har det virkelig tatt form. Jeg blir alltid valgt ut som solist på konserter, jeg er alltid den som blir spurt om å synge i div bryllup og begravelser, jeg har fått betalt flere tusen for oppdrag og jeg har gått i lære hos noen av de beste sangpedagogene i Norge. Jeg har hørt av både venner, familie, bekjente og komplett ukjente at jeg har et virkelig talent og at jeg ikke kan kaste bort det, at stemmen min er noe helt utenom det vanlige, både av privatpersoner og folk innen bransjen. Etter mange år hvor jeg har forsøkt å fortrenge denne drømmen har jeg nå bestemt meg for å søke skole i utlandet og gå for det.

Men...

Jeg har aldri fått støtte hjemmefra. Moren min er død, og faren min mener jeg burde bli i min stødige jobb, få meg mannfolk og presse ut noen unger. Han mener jeg kaster bort tiden min, at jeg må gjøre noe "ordentlig". Dette har ført til at han snakker bare dritt til meg, respekterer meg ikke og ikke vil snakke til meg. Han har vært på èn av konsertene mine, da var jeg 14 og han snakker fremdeles om at det var så kjedelig at han holdt på å sovne. Han snakker til andre om hvor stolt han er av meg, men til meg er det bare spydigheter og hakking.

Dette har pågått i flere år, han respekterer ikke valgene mine og ergo ikke meg. Og vi snakker om en som har tatt fler dårlige valg i sitt liv enn de fleste andre. Jeg gråter hver gang jeg har vært hos ham, for det er bare negativitet å få. Jeg føler jeg ikke har en far, selv om stemoren min sier at han er glad i meg, men alltid sier "du vet hvordan han er".

Hva hadde dere gjort?

[Gjest Gjest]

Utifra det du skriver, er det bare ett fornuftig svar å gi deg: Gå nå ut i verden og lev ut drømmen din, jente:D Ikke la noen fortelle deg hvordan du skal leve ditt liv. Vi har kun ett!!

[Testosteron]

Jeg hadde valgt å følge drømmen min heller enn å tekkes en slem far

[Gjest Emmanuelle]

Takk for svar, jeg setter veldig pris på det Synes dette er utrolig vanskelig.

Jeg vet jeg kommer til å være evig ulykkelig om jeg ikke gjør dette. Men jeg vet også at dersom jeg gjør det så mister jeg ham. Og han er det eneste jeg har igjen.

Jeg merker jeg begynner å hate ham. Det er så vondt å skrive det, for jeg skulle ønske vi hadde et godt forhold, det har alltid vært bare ham og jeg. Men etter han han fikk suksess (etter mange år med fattigdom) så er det som om han mener han er bedre enn alle andre. Broren min har valgt en ingeniørutdanning og det er bare snakk om hvor fantastisk han er, hvor mye han kommer til å tjene og hvor langt han har kommet i livet.

Pappa orker ikke snakke til meg engang. Kommer bare med en sur melding i ny og ne, later som ingenting neste dag.

Jeg dro til utlandet i sommer og hadde den beste sommeren i mitt liv. Han nektet å høre om det, fordi han mener jeg kunne ha brukt pengene mine på noe mer fornuftig som studielån, BSU eller førerkort.

Jeg har alltid vært snill og grei, aldri gjort noe galt. Gode karakterer, god oppførsel, stiller alltid opp og står på hodet de som trenger det. Men likevel er ikke det bra nok. Jeg vurderer nå å ta mitt mors etternavn og kutte ham helt ut.

Han får meg til å tvile på talentet mitt, og hva om jeg feiler? Jeg kommer aldri til å høre slutten på det! Det vil bli latterliggjøring fra ende til annen. Jeg orker ikke mer, og jeg lyver om jeg sier jeg ikke tenker det hadde vært enklest om det var han som var død, og ikke mamma. Forferdelig tanke, men jeg er så lei...

[Gjest UrFriend]

Wow jente, jeg føler virkelig med deg. Jeg hater "faren min" som f selv. Så jvla istabil og tror han kan gjøre alt bedre ved å overføre noen hundrelapper etter mitt legebesøk dagen etter. Sender fan pengene tilbake - vil ikke ha dem! Men beholder likevel til tross for at keg har.nekta mange ganger men who cares. Jeg har selv så lyst til å flytte hjemmefra. Jeg er fremdeles ung spirituell kvinne som er så livlig og elsket av alle rundt meg at det er usunt for meg å bo i et så ustabilt hjem. Det er ingenting annet enn å bare be til gud og håpe på at livet blir bedre fremover og at forholdet mellom deg og dine interesser eller den du elsker blir bedre uavhengig av dine foreldres plass i livet. Krysser fingrene for oss begge Emanuelle :-) Følg drømmen din, og nyt livet ! Du høres akkurat ut som meg, så du får min fulle støtte!

[Gjest Katten.]

Følg drømmen din.

Rett og slett, bare gjør det.

[AnonymBruker]

Hva om du følger drømmen og blir verdensberømt, tror du ikke pipa får en annen lyd da?

Virker som han er opphengt i status og penger og ønsker nok det beste for deg, tror nok han har innsett at du ikke vil følge hans råd og er snurt for det. Jeg tror absolutt han er glad i deg, men at han ikke klarer å formulere seg godt nok og ender opp med å være sur fordi han ikke får det som han vil. Han ser kanskje ikke at det er flere veier til suksess?

Trenger du hans godkjennelse for å følge en drøm? Er du ikke voksen? Ingen kan fortelle deg hva du skal gjøre, det er helt opp til deg! Det er ditt liv, det er du som velger hvordan det skal leves. Er faren din sur fordi du har et talent han aldri har hatt? Ser han at du er talentfull men ikke vil innrømme det?

Anonym poster: b0ba66478d1feadd4cf339c62f7ce999

[Gjest Emmanuelle]

Åh, så godt å se at folk skjønner hvor jeg står hen!

Faren min har innsett at jeg har et talent, dersom jeg legger ut en sang på youtube e.l pleide han å dele den med sine venner på facebook og lignende. Nå som han har skjønt at jeg faktisk vil satse på dette så sier han ingenting. Jeg trenger ikke hans godkjennelse, men det er så vondt å vite at han synes så lite om meg.

Sist gang jeg var hjemme for noen dager siden kranglet vi om en sykkel. Det endte med at jeg ropte "Noen ganger skjemmes jeg over å ha deg til pappa", slamret døren og gikk. Fikk en melding i går der han spurte meg om hva jeg skulle gjøre med sykkelen. Helt casual. Jeg svarte ikke.

Jeg VET pipa vil få en annen lyd om jeg lykkes. Jeg blir kvalm ved tanken på at han sier hvor stolt han er av meg, at han alltid har visst at jeg skulle lykkes, at han er så glad på mine vegne. For det er bullshit.

Tenker også dersom om jeg gifter meg, DA vil han betale for det. Jeg som aldri har fått ei krone, mens de andre ungene hans får alt de vil ha. Han kommer til å snakke om at jeg er favorittdatteren, at det har vært meg og ham, at jeg betyr så mye...blablabla. Jeg kommer til å kaste opp.

Jeg sa til stemoren min at det ikke er snakk om at han noen gang får møte mine barn (om jeg noen gang får barn), for om de ser at han ikke respekterer meg, hvordan vil de da reagere? Jo, ved å også droppe å respektere meg.

Dersom noen ønsker å dømme talentet mitt for seg, er det bare å sende meg en pm, så kan jeg sende link.

[Silfen]

Følg drømmen! Du er ung, du har en gave: sett i gang!

[Gjest EasyRider]

Åh, så godt å se at folk skjønner hvor jeg står hen!

Faren min har innsett at jeg har et talent, dersom jeg legger ut en sang på youtube e.l pleide han å dele den med sine venner på facebook og lignende. Nå som han har skjønt at jeg faktisk vil satse på dette så sier han ingenting. Jeg trenger ikke hans godkjennelse, men det er så vondt å vite at han synes så lite om meg.

Sist gang jeg var hjemme for noen dager siden kranglet vi om en sykkel. Det endte med at jeg ropte "Noen ganger skjemmes jeg over å ha deg til pappa", slamret døren og gikk. Fikk en melding i går der han spurte meg om hva jeg skulle gjøre med sykkelen. Helt casual. Jeg svarte ikke.

Jeg VET pipa vil få en annen lyd om jeg lykkes. Jeg blir kvalm ved tanken på at han sier hvor stolt han er av meg, at han alltid har visst at jeg skulle lykkes, at han er så glad på mine vegne. For det er bullshit.

Tenker også dersom om jeg gifter meg, DA vil han betale for det. Jeg som aldri har fått ei krone, mens de andre ungene hans får alt de vil ha. Han kommer til å snakke om at jeg er favorittdatteren, at det har vært meg og ham, at jeg betyr så mye...blablabla. Jeg kommer til å kaste opp.

Jeg sa til stemoren min at det ikke er snakk om at han noen gang får møte mine barn (om jeg noen gang får barn), for om de ser at han ikke respekterer meg, hvordan vil de da reagere? Jo, ved å også droppe å respektere meg.

Dersom noen ønsker å dømme talentet mitt for seg, er det bare å sende meg en pm, så kan jeg sende link.

Kjære Emanuelle, du skal følge hjertet ditt. Du skriver selv at du har gode karakterer. Det betyr at du kan følge drømmen og at du kan snu dersom den mot formodning blir til et mareritt. Så du har en reserveløsning uansett.

Forskjellsbehandling mellom søsken er utbredt. Det gjør vondt å lese om det du opplever for jeg opplever det samme selv. Pappa døde uten noen gang å gi meg skryt eller si at han var glad i meg. Mamma syr puter oppunder armene på min bror og forguder hans kjæreste. Jeg blir ignorert, kritisert, og hun unngår kjæresten min. Selv på julaften satt de og virkelig koste seg med presangen fra min bor mens min presang ble lagt rolig tilsiden uten kommentar. År etter år. Jeg vet ikke hvorfor men jeg har blitt vant til å ikke bry meg om dem.

Til tross for dette har jeg høyest utdanning i familien, jeg har den peneste og snilleste kjæresste, den største boligen, og jeg tjener godt. Men skryt og anerkjennelse har jeg aldri fått. Jeg valgte min vei og istedet for å være de andres tjener har jeg realisert meg selv. Jeg trenger ikke angre for jeg har fulgt hjertet mitt. Så den rosen jeg ikke fikk av andre har jeg gitt meg selv. Believe me, det virker, Emanuelle :-D

Just go4it!

[Gjest Emmanuelle]

Tusen takk alle sammen

Broren min støtter meg, og stemoren min vet visst ikke helt hva hun skal gjøre. Synes synd på henne som er midt i det, men jeg kan ikke gjøre annet enn å la henne være mellomdame til tider.

Har flere i familien som ser ned på meg grunnet yrke (ja, familien min er konservativ), og det er generelt en dømmende familiedynamikk. Føler meg som det sorte får og føler alle får det bedre om jeg bryter ut (inkl meg selv).

Må mase litt mer på dere her...har dere noen råd til hvordan dette kan gjøres mest mulig smertefritt? Har mindreårige søsken og vil ikke at de skal ta del i dette.

Så, noen råd på veien hadde vært veldig hyggelig. Jeg vet han kommer til å snu dette rundt på meg, at jeg er en utakknemlig drittunge, uansvarlig og naiv...bla bla. Han har en egen evne til å komme under huden på meg og jeg er redd for at han skal klare å ødelegge selvtilliten min - igjen.

[Gjest EasyRider]

Emanuelle, prøv å fokusere mer på målet ditt og mindre på pappaen din. Han behandler deg slik fordi du lar han få lov. Bak kommentarene hans et sted ligger kanskje et håp om at du skal klare deg godt. Du bor kanskje hjemme hos han enda? Finn et sted hvor du kan klare deg selv. Da bestemmer du alt selv. Snakk med han hvis han er positiv. Hvis ikke sier du at du må gå. Du må nok lære han opp til å akseptere deg som du er.

[Guybrush]

Tro meg - du blir å angre resten av livet og det blir å henge over deg som en mørk sky hvis du ikke prøver. En ting er å prøve og feile, noe annet er å aldri ha prøvd overhodet. Så ja - gi f i faren din.

Eneste grunnen til at du overhodet bryr deg nå er at du deler arvestoff med ham. Jeg vet selv hvordan det er å ha en far som aldri gir komplimenter, som aldri stiller opp, som ødelegger selvtillitten din og tråkker på selvfølelsen. Det er nesten irriterende å vite at man bryr seg om hva en slik "idiot" mener. Fyren har tydeligvis aldri brydd seg om ditt beste - ergo er han den siste du bør høre på.

[AnonymBruker]

Det høres ut som du trenger å få litt avstand til både faren din og familiens dømming. Dvs at du ikke trenger å ta innover deg det de gjør og sier. Å få dem til å endre oppfatning kan antagelig være vanskelig.

Jeg synes du skal satse på drømmen din, du høres realistisk ut; du får allerede bekreftet gjennom oppdrag og komplimenter at du er så dyktig at du kan ha en mulighet som profesjonell, og du har arbeidserfaring (og utdanning?) du kan falle tilbake på, vil jeg tro. For noen år siden tok jeg sjansen på å følge en liknende drøm, og er veldig glad jeg gjorde det. Det gikk faktisk ganske bra, men jeg fant etter hvert ut at det ble for ustabilt for meg - noe som har mer med min personlighet enn talent å gjøre. Så jeg gikk tilbake til et annet og mer fornuftig felt, som jeg heldigvis også trives veldig godt med. Da jeg var yngre klarte jeg ikke å slå meg til ro med det fornuftige valget, for jeg hadde behov for å se om jeg kunne lykkes med det andre. Nå når jeg har prøvd meg har ting imidlertid falt på plass helt naturlig. Alt ordner seg Og det å satse på musikk og sang er jo ikke ensbetydende med dårlig økonomi, ingen kjæreste og barn osv.

Anonym poster: eafdaa668cee3ebbd4cd39cc662cafd5

[Gjest Emmanuelle]

Sitter på jobb så rekker ikke svare dere alle akkurat nå, skal prøve senere

Fikk en ny etterlysning etter nevnte sykkel fra min kjære far for noen minutter siden, jeg ba ham sende kontonummer og ga ham samtidig beskjed om at jeg kutter kontakten. Skrudde så av telefonen. Takler ikke å få kjeft nå som jeg er på jobb.

Jeg er faktisk litt redd kjenner jeg...

[AnonymBruker]

Sitter på jobb så rekker ikke svare dere alle akkurat nå, skal prøve senere

Fikk en ny etterlysning etter nevnte sykkel fra min kjære far for noen minutter siden, jeg ba ham sende kontonummer og ga ham samtidig beskjed om at jeg kutter kontakten. Skrudde så av telefonen. Takler ikke å få kjeft nå som jeg er på jobb.

Jeg er faktisk litt redd kjenner jeg...

Jeg er så SINNSYKT stolt av deg for at du tror på deg selv og ikke på han drittsekken.

Anonym poster: fc678625ab8c53c1eaa81ee568c1fee1

[Dragonfly84]

Klart du skal følge drømmen din! Og du må tenke på at det er ikke sånn at hvis du velger det i dag, så utelukker du alt annet for all framtid. Du kommer til å angre hvis du ikke en gang prøver, nå som du har sjansen Du må jo prøve. Hvis det går bra og du får suksess, så er jo alt bra, og hvis ikke, så har du prøvd. Da kan du finne på noe annet, og så slipper du å tenke på det du burde ha prøvd.

Så bra at du ikke lar faren din styre deg! Ikke la ham hundse deg til du fortsetter å gjøre som han vil. Du er voksen, og han bestemmer ikke over livet ditt.

[AnonymBruker]

Hei.

Leste faktisk denne tråden fordi jeg sitter "midt i" det samme selv.

På mange måter kjenner jeg meg igjen i det du skriver. Jeg har selv foreldre med stabil økonomi, familie som er fordømmende og hele den pakken der, men mine er noe mer "passiv aggressive." Som deg, har jeg levd ut deler av drømmen min (riktignok profesjonelt), men selv om jeg det siste året har fått jobbe i en stilling som er både selvstendig, godt betalt, og nært beslektet med det jeg vil bli, har jeg innsett at det ikke vil gjøre meg lykkelig. Har også vært "fornuftig nok" til å få meg en "stabil utdanning", men for hver dag som går, blir jeg sikrere på at jeg er ikke skapt for noe A4-liv.

Foreldrene mine er ikke så "krasse" som faren din, selv om faren min ikke legger to fingre mellom når han snakker om drømmen min. (Han største frykt er vel at jeg skal bli avhengig av samboeren min, som kommer til å få en både stabil og godt betalt jobb).

Av diverse grunner har jeg oppsøkt psykolog, og dette med å følge drømmer, er et tema som stadig kommer opp. Jeg skal ikke si at det er riktig for deg, men for meg er det helt tydelig at jeg ikke kan leve et liv jeg ikke vil leve, for å "tilfredsstille" andre. Hvilken livskvalitet har vi da, egentlig? Selv om de ikke er så flinke til å uttrykke det, tror jeg nok at både dine og mine foreldre ønsker det beste for oss, men at de kanskje (på grunn av sin egen frykt), ikke ser at det de tror er best, faktisk ikke vil gjøre oss lykkelige. (Min far er også vokst opp under fattige kår, og tror det påvirker hans verdensbilde i større grad enn mitt.)

Et helt annet spørsmål er jo hvor mye en relasjon til en person som ikke aksepterer en virkelig er verdt?

Mitt inntrykk er dessuten at det ordner seg for de aller fleste. Om du skulle studere i utlandet, og likevel ikke lykkes, kan du bli sanglærer/pedagog, bygge på med lærerutdanning - mulighetene er uendelige! Skal riktignok innrømme at jeg kjente igjen nicket ditt (og du forstår sikkert hvem jeg er), jeg er noen år yngre enn deg, men selv om jeg er ung, er det en ting jeg har lært i livet så langt; veien blir til mens en går.

Ønsker både deg og meg lykke til videre.

Anonym poster: 9a2c6bffc1580bf3018d1f3ab44cb1e2

[Gjest Emmanuelle]

Tusen takk for svar nok en gang! Og til deg over, takk for god innsikt, jeg har nok en aning om hvem du er

Det har gått 2 måneder og jeg har ikke hørt et pip fra pappa. Stemoren min ringer meg i ny og ne, og det er utrolig godt.

Jeg er lykkeligere enn jeg noen gang har vært, jeg gjør det faktisk bra på skolen, jeg lager musikk med en slektning, jeg synger og har INGEN til å hakke på meg. Jeg føler meg fri, på en absurd måte.

Jeg merker jeg DRITER i hva han synes nå...jeg skal til Afrika om en måned og neste år har jeg meldt meg på en skoletur. Jeg jobber ræva av meg for å få råd til dette, men jeg er motivert og vet at selv om jeg er sliten så gjør jeg dette for min del, ikke fordi jeg trenger bekreftelse fra pappa.

Sist uke var jeg så syk at jeg måtte ligge i horisontalen med pc'n i fanget for å få en oppgave innlevert i tide. Tidligere hadde jeg bedt om utsettelse, dratt til legen og kommet med masse unnskyldninger, men nå bestemte jeg meg for å fullføre mot alle odds.

Folk sier han kommer til å endre seg, men jeg vet det ikke er sant. Dessverre. Jeg har hverken en mamma eller en pappa mer. Dønn foreldrelaus. Føles som om jeg har mistet taket over hodet mitt, på godt og vondt.

Men jeg tror nok dette er det beste. Tusen takk for støtten, dere har holdt meg sterk

[aquiz]

Hva vil du helst angre på? At du prøvde og (ikke) lykkes eller at du aldri trude prøve?

Familien din vil alltid være der uansett hva, det er kun venner kan kutte ut. Gjør det rette valget for DEG!