Er det rett å bli i et forhold når man ikke lenger elsker den andre?

[Gjest uviss]

...men "bare" er glad i? Dine erfaringer?

Har 2 barn og et langt samboerskap sammen.

Naturlig nok hopper man ikke rundt på rosa skyer lenger, og det forstår jeg. Jeg føler meg bare helt tom for de sterke følelsene for ham, og det har gradvis blitt slik det siste halvannet året. Det har mange årsaker, som vi har snakket mye om i det siste.

Han vet hvordan jeg har det nå, og jeg har sagt at jeg skal prøve så godt jeg kan å få dette til å funke..Han elsker meg, og er svært oppsatt på å ikke miste meg. Jeg er derimot svært usikker på om jeg kan få de "rette" følelsene igjen.

Jeg er fremdeles glad i ham, han er en god far og en fin mann på mange måter.

Saken er vel den at jeg vet ikke om det er rett å bli i forholdet når jeg føler/ikke føler som jeg gjør. Jeg føler at det blir som å lure både ham og meg selv. Hva gjorde DU?

Jeg har ingen annen mann i kikkerten, bare for å ha det sagt.

[AnonymBruker]

For din egen del og for hannes del,gå ut av forholdet.

Gi han en sjangs til å finne en som virkelig elsker han,han fortjener ikke å ha en som ikke gjør det.

Jeg selv gikk ut av ekteskapet mitt av den grunn at jeg ikke elsket han lenger.

Ente opp med at vi begge to fikk det mye bedre og ikke minst barna fikk det bedre.

Anonym poster: 32fdb78cf44ef0acdb18192c07a6488b

[Britt Banditt]

Det tror jeg kommer an på hvorfor det har blitt som det har blitt.

Når du fortsatt er glad i han og hvis dere har et godt forhold ellers tror jeg absolutt ikke det er umulig å få det til å fungere, hvis du er innstilt på det.

Prøv å kom dere bort bare dere to, evt ha noen "dater".

Evt. kan dere jo prøve samlivsterapi? Det kommer jo igjen an på hva problemene deres er. Litt vanskelig å svare når man ikke vet hva som ligge bak, føler jeg.

[Gjest uviss]

Grunnen er vel mye at han i laaaang tid har nedprioritert meg og barna til fordel for andre og i hans øyne mer gøyale ting.

For hver gang han har gitt uttrykk for at han helst ville vært et annet sted enn med meg og barna, eller når han har gitt uttrykk for at han syns det er så mye "pes" å gjøre noe sammen med familien, så har det dødd noe inn i meg, litt etter litt.

jeg har gitt og gitt i så mage år, og føler jeg har fått veldig lite igjen. Nå føles det som om lufta har gått ut av ballongen, har ikke mer å gi.

Vi krangler så og si aldri, og er heller ikke ufine på noen måte ovenfor hverandre.

[Gjest Gjest]

...men "bare" er glad i? Dine erfaringer?

Har 2 barn og et langt samboerskap sammen.

Naturlig nok hopper man ikke rundt på rosa skyer lenger, og det forstår jeg. Jeg føler meg bare helt tom for de sterke følelsene for ham, og det har gradvis blitt slik det siste halvannet året. Det har mange årsaker, som vi har snakket mye om i det siste.

Han vet hvordan jeg har det nå, og jeg har sagt at jeg skal prøve så godt jeg kan å få dette til å funke..Han elsker meg, og er svært oppsatt på å ikke miste meg. Jeg er derimot svært usikker på om jeg kan få de "rette" følelsene igjen.

Jeg er fremdeles glad i ham, han er en god far og en fin mann på mange måter.

Saken er vel den at jeg vet ikke om det er rett å bli i forholdet når jeg føler/ikke føler som jeg gjør. Jeg føler at det blir som å lure både ham og meg selv. Hva gjorde DU?

Jeg har ingen annen mann i kikkerten, bare for å ha det sagt.

Tenkt tilbake på hvordan det var når dere var nyforelsket, hva var det med han som sjarmerte deg?

Reis bort en helg bare dere to, gjør noe artig uten barna tilstede. Prøv og finn gnisten igjen.. Dra på date? ikke gi opp, alt for mange gir opp alt for lett. Prøv en siste innspurt, om det ikke fungerer er det ikke stort mer og gjøre. LYKKE TIL

[sirisilkeserk]

Er du sikker på følelsene dine?

Er du sikker så anbefaler jeg så sant du har prøvd det som prøves kan at du går ut av forholdet.

Er du ikke sikker så bli å jobb med forholdet.

[Gjest uviss]

Takk for svar!

Vi/jeg har faktisk prøvd i noen mnd allerede - har hatt barnefri, reist vekk og gjort hyggelige ting sammen.

Jeg er redd for å nettopp gi opp for lett - har jeg valgt enkleste vei ut hadde jeg nok flyttet for lenge siden.

Han legger seg veldig i selen for å få meg forelsket igjen, men jeg kjenner ikke at gnisten er i nærheten, en gang. For min del mangler det også mye når jeg ikke lenger tenner på ham. Jeg prøver jo, men det funker ikke lenger for min del på det området. Føler meg mer som vennen hans.

[Gjest dame]

Grunnen er vel mye at han i laaaang tid har nedprioritert meg og barna til fordel for andre og i hans øyne mer gøyale ting.

For hver gang han har gitt uttrykk for at han helst ville vært et annet sted enn med meg og barna, eller når han har gitt uttrykk for at han syns det er så mye "pes" å gjøre noe sammen med familien, så har det dødd noe inn i meg, litt etter litt.

jeg har gitt og gitt i så mage år, og føler jeg har fått veldig lite igjen. Nå føles det som om lufta har gått ut av ballongen, har ikke mer å gi.

Vi krangler så og si aldri, og er heller ikke ufine på noen måte ovenfor hverandre.

Å aldri krangle, mener jeg trenger ikke være bra...Å krangle betyr og at man har følelser for hverandre, sterke følelser i sving, man gir hverandre motstand, utfordrer hverandre...

Krangling betyr og at det kan være lidenskap i et forhold, gnist!

Jeg kunne ikke vært sammen med en fyr som aldri kranglet, var konfliktsky...

[sirisilkeserk]

Takk for svar!

Vi/jeg har faktisk prøvd i noen mnd allerede - har hatt barnefri, reist vekk og gjort hyggelige ting sammen.

Jeg er redd for å nettopp gi opp for lett - har jeg valgt enkleste vei ut hadde jeg nok flyttet for lenge siden.

Han legger seg veldig i selen for å få meg forelsket igjen, men jeg kjenner ikke at gnisten er i nærheten, en gang. For min del mangler det også mye når jeg ikke lenger tenner på ham. Jeg prøver jo, men det funker ikke lenger for min del på det området. Føler meg mer som vennen hans.

Har vært der du er nå.

Jeg/vi jobbet med forholdet i 4 år til ingen nytte,følelsene fra min side var ikke tilstede.

Eneste jeg angrer på er at jeg ikke gikk flere år før en jeg gjorde.

[Gjest Em84]

Dette er som å lese om mitt eget forhold - bortsett fra at vi ikke har barn. Jeg har bestemt meg for (og lovet ham) å gi det ett år til, men kjenner vel egentlig, som deg, at jeg er ferdig her. Utrolig trist, for han er en bra fyr, men han gjør meg ikke lykkelig.

[Vær-kvinnen]

Siden du spørr her, så kan jo jeg svare motsatt av andre. Vi er gift på tiende året og har tre barn. Jeg var nok i fjor de du er nå. Følte ingenting overfor min mann, kunne ikke en gang huske at jeg noen gang ha vært forelsket i ham - helt tom, og vurderte sterkt å gå fra ham.

Valgte allikevel å prøve, nå har det gått ett år, og vi har det bedre enn på lenge. Ikke helt i mål, men jeg har håp for oss to. Ingen tvil fra min side at forhold krever sin mann fra begge sider over laaang tid. Du er glad i ham, det er uansett ett godt utgangspunkt for en fortsettelse. Kanskje så klarer du å finne tilbake til de følelsene du hadde for ham?