9 åring med panikkangst

[Gjest Carina]

Vi har en jente på 9 år som sliter med redsel for flere ting; lyn og torden, fyrverkeri, sprenging, veps, øyenstikker, kjøre båt etc etc.

Mange av disse redslene leder henne inn i panikkangst (gjelder spesielt insekter) og hun hyler og roper og blir helt krakilsk. Å snakke til henne da hjelper ikke, vi når ikke frem til henne. Vi har prøvd å hjelpe henne med hva hun kan gjøre når hun ser en veps (gå sakte unna, legge seg under et teppe/håndduk), men det har ikke hjulpet. Vi har også fortalt henne når hun er rolig at veps ikke er farlig og forklart hva vepsen sin oppgave er.

Vi har ikke tenkt at dette er så alvorlig, men når vi var i syden sammen med familie hvor en av de er sykepleier sier hun at dette er alvorlig og at vi bør gjøre noe med det. Helst ta henne med til barnepsykolog.

Da vi kom hjem fra ferien tok vi kontakt med fastlegen og han henviste oss videre til BUP. I løpet av kort tid får vi svar om at de ikke så noe behov for behandling av datteren vår. Nå står vi her og lurer på hva vi skal gjøre. Tiden går og for alt vi vet kan vi gjøre alt verre av å ikke gjøre noe. I tillegg er det frykten for at hun skal bli mobbet for dette på skolen eller bli stemplet som en pyse og en skrikerunge.

Jeg har sjekket ut om det er barnepsykologer i byen vår, men det ser ikke ut som om det er det. Hvis vi skal bruke penger på en privat psykolog vil jeg gjerne at det skal være noen som kan noe om emnet.

Har dere noen tanker om dette? Bør vi ta henne til privat psykolog eller er dette noe hun vil vokse av seg?

[AnonymBruker]

Dette er nok ikke en panikklidelse, men fobier. De aller fleste psykologer kan behandle mennesker for fobier i løpet av relativt få sesjoner. Når det er sagt, er jeg enig med dere foreldre i at dette nok ikke er så alvorlig. Hvis hun ikke er hemmet av dette i dagliglivet og ikke virker trist pga. dette/gir uttrykk for at det er vanskelig å være redd, ville jeg tatt sjansen på å se det an noen år og fortsette med å snakke med henne slik dere gjør. Er ikke uvanlig at barn er redde for disse tingene og mange vokser det av seg, eller i alle fall får kontroll over frykten.

Anonym poster: c22ba6359c21134c4d65b393f988845a

[AnonymBruker]

Jeg hadde panikkangst når jeg var på den alderen samt eldre og yngre - men det foregikk IKKE sånn som det der.

Jeg fikk anfall rett ut av det blå, type fikk ikke puste, hyperventilerte, ble kvalm, kastet opp, svimmel, veldig uvel, hjertebank, ekstremt høy puls, kunne besvime og mange sånne ting.

Fobier er nok noe annet. Jeg er også livredd for veps den dag idag, og jeg hyler og løper, men det er nok ikke angst.

Anonym poster: ead60a2186e3b9b3bb6566276c0519c5

[Gjest Gjest]

Må si jeg synes det er drøyt å sende jenta til barnepsykolog, fordi hun har noen fobier! Ja, for dette er snakk om fobier, og ikke panikkangst. Det er litt farlig å begynne å sykeliggjøre dette for mye, for fobier er ikke noe man blir skadet eller traumatisert av. Panikkangst er noe helt annet enn dette her. Jeg hadde ekstrem skrekk for insekter da jeg var på samme alder. Hylte, skrek og løp for livet for å komme unna disse krypene. Jeg er fortsatt redd insekter, men jeg har da ikke blitt gal av den grunn.

[AnonymBruker]

Et eksempel på en 13-åring som slet med panikkangst.

Anonym poster: ced28f6a654604b7e4a76815be48a46e

[Gjest imli]

Som dei over skriv, dette er fobiar, ikkje panikkangst. Eg synest og det verkar litt overdreve å setje inn heile systemet med BUP og psykologar pga dette.

[Harlekin]

Jeg synes ikke dette høres unormalt ut. Selv om redselen hennes kan virke overdreven, er den faktisk ganske naturlig. Hun er redd ting som kan være farlige eller som virker farlige, høye lyder, sterkt lys, "skumle" insekter (som fra naturens side er ment å virke skremmende), kjøre båt (høy fart og vann). Kort sagt sterke sanseopplevelser. Det er ikke rart å reagere med frykt på denne type ting. Mange voksne er også redde for de samme tingene, men ofte minskes redselen ettersom man blir eldre og dessuten lærer å kontrollere seg og redselen.

Jeg hadde tatt tiden til hjelp og hjulpet jenten så godt dere kan i å mestre redselen, men tatt det helt rolig og ikke overdrevet situasjonen.

[noisy]

Så lenge fobiene ikke hindrer henne i hverdagen (at hun ikke klarer å delta på dagligdagse ting, som f.eks. turdag i skogen med klassen) tenker jeg at det kanskje ikke er nødvendig å koble inn BUP. Dere kan jo prøve å snakke med helsesøster først og høre hva hun tenker?