Er det verdt det?

[Gjest heldigvis TS]

Heldigvis fant jeg et slikt forum

Jeg har ei problemstilling jeg trenger å lufte.

Jeg har vært gift med mannen min i 12 år- og vært sammen i snart 20. Vi har tre barn under 9 år.

For ett år siden hadde mannen min en "affære" med ei jente (nesten 15 år yngre en han) på jobben. Visstnok var det ikke noe fysisk mellom dem, men sms, chat på FB, overtid, jobbfester osv... Han har også kjøpt et smykke og armbånd til henne, samt skrevet et romantisk brev om hvor mye hun betyr for han, og at han tenker på henne dagen lang. Dette har vi prøvd å jobbe oss gjennom... Han har ikke vist noe spesiell anger - og kanksje angrer han ikke. Han sier bare at vil jeg flytte så må jeg bare gjøre det. Han er også mye sint på meg. Han har sag bla at han kaster opp når han ser det stygge trynet mitt, at jeg er en ikke - eksisterende person for han, at jeg har ødelagt livet hans, at jeg er psykisk syk og må legges inn på psykiatrisk....

Han jobber utroolig mye.( Han skiftet jobb rett etter at hun bærta på jobben sluttet i jobben o begynte å studere) I den nye jobben jobber han enormt mye. ca 14 timer hver dag. Kommer hjem og spiser og setter seg på kontoret hjemme og jobber igjen.

ALt hjemme blir mitt ansvar'

- handle

- hente og bringe barna

- vaske og holde huset i orden

- stelle barna hver morgen og hver kveld

- klippe plen

- gjøre lekser

- vakse, henge opp, og legge sammen klær.

- osv..

I tillegg hjelper jeg han med jobben en god del når barna har lagt seg.

Der får jeg også kjeft. JEg gjør det ikke rett.. Sier at han ikke skjønner hvordan jeg klarer å fungere i jobben min (jeg har en leder jobb)

Må ærlig innrømme at jeg tenker at jeg ville ha hatt det bedre alene. MEn med tre barn ser jeg at det blir store utfordringer.

Barna vil helst at jeg skal være hjemme og legge dem - og det takler han ikke.. Blir sur på barna og meg og sier at jeg skjemmer de bort.

Hmm det var godt å få lufte t seg litt.

Kan dere si litt om hva dere tenker om dette. Er ikke ute etter medlidenhet, men bare noen ærlige ord fra KG lesere....

På forånd; TUsen takk

[Gjest tarandus]

Dersom han ikke viser noen anger, og ikke viser vilje til å jobbe med forholdet, så fatter jeg ikke hvorfor du blir værende. Barna merker garantert at dere ikke har det bra, og de vil kunne få det MYE bedre med mamma og pappa hver for seg!

[AnonymBruker]

Mannen din høres ut som en drittsekk.

MEN; Prøv å se det fra hans side også. Han jobber 14 timer om dagen. Da jeg jobbet tilsvarende mye, var jeg ikke meg selv - det kan jeg love deg. Jeg var oppfarende, sprø og nektet samboeren min å finne på noe på kveldene fordi jeg så sårt trengte å ligge i armkroken han (det var min eneste avkobling). Jeg, som egentlig hater å bare være hjemme, ville bare være hjemme med han og lukke verden ute. Han gikk til slutt, jeg sluttet i jobben etterhvert - og nå er jeg meg selv igjen.

Det høres ut som at dere trenger samlivsterapi. Krev det. Hvis han nekter, så vet du det også.

Husk at det kan bli store omveltninger for både deg og barna hvis du går. Hvor skal dere bo, f.eks? Har du økonomi til å gå fra han, og samtidig gi dine barn et godt liv?

Gi i hvert fall terapien et forsøk. Jeg er enig med deg at det høres uholdbart ut akkurat nå. Men prøv.

Anonym poster: b86e881df09b27e6512b99dda052924f

[ini]

Jeg har foreldre som "jobbet med forholdet" etter noe liknende i over et år, før de valgte å gå hver sin vei. Alle tilfeller er ulike, men for meg og mine søstre var det en lettelse når de tok ut separasjon, fordi da visste vi i det minste hvor vi hadde dem. Så fra barnas ståsted er ikke skillsmisse det verste som kan skje, men at foreldrene ikke fungerer som et team.

Sånn fra forholdets ståsted kan jeg si at jeg aldri ville godtatt at min mann/samboer hadde snakket sånn til meg eller om meg. Hvordan i all verden skal du beholde respekten for deg selv når du stadig blir "belittled" av han? (Husker ikke det norske ordet for belittled).

Edit: Glemte et "ikke".

Endret 7. august 2012 av ini

[Gjest TS]

Takk for svar.

Har foreslått samlivsterapi, men det er helt uaktuelt.

Enig med deg Anonymbruker; det blir store omveltninger.

Jeg har råd til å flytte for meg selv - tjener godt.

JEg klarer også å gi barna et godt liv - det er jo jeg som gjør det nå også.

MEN steget til å handle er stort.

TS

[Gjest Snuppi]

Jeg er uenig med innlegget ovenfor her.

Han burde se det fra hennes side. Han er rett og slett stygg med TS.

Sånn kan en ikke ha det. Du får stille ham et ultimatum, samlivsterapi eller fuck off!

Å leve som du gjør nå er ikke holdbart. Jeg tror at du kan skape et bedre liv for deg selv og barna uten stresset fra ham.

Lykke til:)

[AnonymBruker]

Han høres jo ikke ut som han er villig til å jobbe med forholdet, eller delta i det hele tatt. Skjønner at han ikke har energi igjen etter så lange arbeidsdager, men så kan en kanskje lure på om han velger å jobbe så mye for å slippe å forholde seg til deg/problemene i samlivet. Det å si sånne ting som han gjør er veldig dårlig gjort, og kombinert med manglende vilje til å faktisk få ting til å fungere, virker det ikke som noe poeng for deg å bli. Jeg er sikker på at du kan få det bedre alene, og det praktiske med barna klarer dere helt sikkert å finne ut av.

Anonym poster: 8cad2c644249c6796e857d9d0cc295db

[Gjest Gjest]

Selv om det er vanskelig, er det ingen tvil om hva som er det riktige! DUMP HAM!!! Jeg har en kjæreste som behandler meg som en prinsesse, og du fortjener det samme! Barna dine vil at nok at du skal være lykkelig, og det er du ikke med mannen din.

[Longgone]

Huff, det høres vondt ut.. Jeg hadde sagt det at enten skjerper han seg, ellers flytter du og barna. Da får han litt å tenke på, mtp at han jobber så mye vil han jo ikke få se barna mye om du flytter. Og skjerper han seg ikke, så er han ikke verd det.

Lykke til

[AnonymBruker]

Heldigvis fant jeg et slikt forum

Jeg har ei problemstilling jeg trenger å lufte.

Jeg har vært gift med mannen min i 12 år- og vært sammen i snart 20. Vi har tre barn under 9 år.

For ett år siden hadde mannen min en "affære" med ei jente (nesten 15 år yngre en han) på jobben. Visstnok var det ikke noe fysisk mellom dem, men sms, chat på FB, overtid, jobbfester osv... Han har også kjøpt et smykke og armbånd til henne, samt skrevet et romantisk brev om hvor mye hun betyr for han, og at han tenker på henne dagen lang. Dette har vi prøvd å jobbe oss gjennom... Han har ikke vist noe spesiell anger - og kanksje angrer han ikke. Han sier bare at vil jeg flytte så må jeg bare gjøre det. Han er også mye sint på meg. Han har sag bla at han kaster opp når han ser det stygge trynet mitt, at jeg er en ikke - eksisterende person for han, at jeg har ødelagt livet hans, at jeg er psykisk syk og må legges inn på psykiatrisk....

Han jobber utroolig mye.( Han skiftet jobb rett etter at hun bærta på jobben sluttet i jobben o begynte å studere) I den nye jobben jobber han enormt mye. ca 14 timer hver dag. Kommer hjem og spiser og setter seg på kontoret hjemme og jobber igjen.

ALt hjemme blir mitt ansvar'

- handle

- hente og bringe barna

- vaske og holde huset i orden

- stelle barna hver morgen og hver kveld

- klippe plen

- gjøre lekser

- vakse, henge opp, og legge sammen klær.

- osv..

I tillegg hjelper jeg han med jobben en god del når barna har lagt seg.

Der får jeg også kjeft. JEg gjør det ikke rett.. Sier at han ikke skjønner hvordan jeg klarer å fungere i jobben min (jeg har en leder jobb)

Må ærlig innrømme at jeg tenker at jeg ville ha hatt det bedre alene. MEn med tre barn ser jeg at det blir store utfordringer.

Barna vil helst at jeg skal være hjemme og legge dem - og det takler han ikke.. Blir sur på barna og meg og sier at jeg skjemmer de bort.

Hmm det var godt å få lufte t seg litt.

Kan dere si litt om hva dere tenker om dette. Er ikke ute etter medlidenhet, men bare noen ærlige ord fra KG lesere....

På forånd; TUsen takk

Anbefaler litteratur av Sissel Gran.

At dette skal gå bra forutsetter vilje fra dere begge, håper dere går i terapi.

Ville bare dele min historie:

Jeg var utro, veldig mye sms, fb, og lange samtaler på tlf, hjertevenn, delte tanker og drømmer, og lengtet mye etter hverandre. Det ble avslørt og stoppet. Vi var i parterapi, jeg la alle kortene på bordet, og i ettertid har vi begge jobbet masse for å komme videre. Jeg har kuttet all kontakt med han jeg var utro med. Mannen min gjorde en stor innsats for å tilgi meg, og forbedre seg i forholdet vårt.

Nå har det gått noen år, og jeg har det så fint med mannen min. Det tok lang tid, men nå tenker jeg aldri på ham mer, og minnene om han jeg hadde et forhol til er bare vonde, for det minner meg om hvor mye jeg ødela for mannen min. Poenget mitt er: det er håp, det kan bli bra igjen. Men det krever mye av deg og mannen din.

Anonym poster: dd1557b894dc3b2508b4a65dff5c3e32

[Gjest Maneater]

Høres ut som om han er en tyrann.

Dette kan vel kategoriseres som psykisk mishandling selv om grensene er uklare og de fleste sier mye stygt når de krangler som værst.

[AnonymBruker]

eh..en mann som sier til deg at du er stygg, at du har ødelagt livet hans og at du burde legges inn på psykiatrisk.. Jeg hadde dratt på dagen hvis noen hadde sagt sånt til meg, fatter ikke at folk finner seg i sånt. Vil du være sammen med en mann som tiltrekkes av andre, som synes du er stygg og som sier at du må gjerne flytte hvis du vil? HVORFOR???

Anonym poster: 9598b2353169dcfb13791a3453795539

[AnonymBruker]

Heldigvis fant jeg et slikt forum

Jeg har ei problemstilling jeg trenger å lufte.

Jeg har vært gift med mannen min i 12 år- og vært sammen i snart 20. Vi har tre barn under 9 år.

For ett år siden hadde mannen min en "affære" med ei jente (nesten 15 år yngre en han) på jobben. Visstnok var det ikke noe fysisk mellom dem, men sms, chat på FB, overtid, jobbfester osv... Han har også kjøpt et smykke og armbånd til henne, samt skrevet et romantisk brev om hvor mye hun betyr for han, og at han tenker på henne dagen lang. Dette har vi prøvd å jobbe oss gjennom... Han har ikke vist noe spesiell anger - og kanksje angrer han ikke. Han sier bare at vil jeg flytte så må jeg bare gjøre det. Han er også mye sint på meg. Han har sag bla at han kaster opp når han ser det stygge trynet mitt, at jeg er en ikke - eksisterende person for han, at jeg har ødelagt livet hans, at jeg er psykisk syk og må legges inn på psykiatrisk....

Han jobber utroolig mye.( Han skiftet jobb rett etter at hun bærta på jobben sluttet i jobben o begynte å studere) I den nye jobben jobber han enormt mye. ca 14 timer hver dag. Kommer hjem og spiser og setter seg på kontoret hjemme og jobber igjen.

ALt hjemme blir mitt ansvar'

- handle

- hente og bringe barna

- vaske og holde huset i orden

- stelle barna hver morgen og hver kveld

- klippe plen

- gjøre lekser

- vakse, henge opp, og legge sammen klær.

- osv..

I tillegg hjelper jeg han med jobben en god del når barna har lagt seg.

Der får jeg også kjeft. JEg gjør det ikke rett.. Sier at han ikke skjønner hvordan jeg klarer å fungere i jobben min (jeg har en leder jobb)

Må ærlig innrømme at jeg tenker at jeg ville ha hatt det bedre alene. MEn med tre barn ser jeg at det blir store utfordringer.

Barna vil helst at jeg skal være hjemme og legge dem - og det takler han ikke.. Blir sur på barna og meg og sier at jeg skjemmer de bort.

Hmm det var godt å få lufte t seg litt.

Kan dere si litt om hva dere tenker om dette. Er ikke ute etter medlidenhet, men bare noen ærlige ord fra KG lesere....

På forånd; TUsen takk

Høres ut som han har mye jobb å gjøre før han kan gå videre sammen med deg. Høres ut som om han er pakkfull av dårlig samvittighet. Man kan spørre om han har lagt alle kortene på bordet???

Anonym poster: dd1557b894dc3b2508b4a65dff5c3e32

[Heisenberg]

Du får stille ham et ultimatum, samlivsterapi eller fuck off!

Det vil vel neppe funke å stille ham det ultimatumet til en mann som sier hun bare kan flytte.

Om det er verdt det TS er det bare du som kan svare på. Om han ikke vil jobbe med forholdet er det bare du som kan gjøre noe. Enten må du resignere helt og akseptere at slik er deres forhold eller så må du gå. Det ser ikke ut til at du kan forvente at han skal gjøre noe for å få til en forbedring.

[AnonymBruker]

men det får bli hans valg: ta konsekvensen av det han har gjort, og ordne opp ved å gå i terapi..eller så kan han velge å gå. Hans valg.

hvis han da velger deg bort har han valgt.

Anonym poster: dd1557b894dc3b2508b4a65dff5c3e32

[Maja:)]

Kjære deg TS.

Det er tydelig at mannen din har vært opp over ørene forelsket i denne jenta. Han har dagdrømt og forestilt seg livet med henne.

Siden han snakker så stygt til deg - og her kan jeg ta feil - så virker det som han "beskylder" deg for at han ikke fikk mer av denne jenta. At det er pga deg hun ikke gikk lenger, ville mer etc. Stemmer dette?

Sliter han med en heftig kjærlighets-sorg?

(desverre må menn som er forelsket i en annen en konen sin ha en kjærlighets-sorg når de bryter med "drømme-dama")/damen

Hvem brøt affæren? Henne? Pga deg?

Hvorfor gikk de ikke lenger ? Nektet hun pga deg? Er det derfor han beskylder deg for all verdens ting?

Hva har dere gjort for å prøve å jobbe dere gjennom dette?

Ut fra det du skriver virker det som du jobber veldig alene.

Jeg reagerer veldig på ordbruken hans. At han faktisk ikke i det minste prøver å bruke noen pene ord om deg/til deg. Nå vet ikke jeg om terskelen for å slenge ting til hverandre er veldig høy hos dere. Men det han sier til deg er såpass grovt at jeg ville sagt til han at det får han bare slutte med, der må han virkelig jobbe med seg selv, uansett på hvilket grunnlag han sier det (kjærlighets-sorg, din"skyld" at han ikke fikk gå lenger med henne, at du ikke er over dette ennå etc)

Hvorfor drukner han seg i arbeid?

Er det hans måte å ikke komme i konatakt med egne følelser på?

Hans måte å overleve?

Hvordan pleier han å vise anger?

Noen menn velger å skjule følelsene (med jobb) andre snakker og viser det tydelig ovenfor sine nærmeste.

Menn (sikkert damer også) som jobber enormt mye mister seg selv på veien sies det.

Hvorfor gidder du hjelpe han med jobben hjemme hvis du får kjeft for det?

Hva med å gi deg selv litt fri? Dra ut til en venninne, se på tv, ta deg et bad.

At han er sur på deg pga barna og sier at du skjemmer han bort er nok mer på at han er misunnelig på den kontakten du har med barna, som ikke han har.

den har jeg vært gjennom her, og jeg har vist mannen ting han kan gjøre for å bygge relasjon til sine barn. Men det krever en innsats av han som far. Ingen ting er gratis her i verden.

Hvorfor skal du flytte ut og ikke mannen din?

Siden han sier at du gjerne kan flytte, snu på det -

"vil du ikke være sammen med meg er du fri til å pakke sakene dine og dra".

Neste gang han sier du trenger psykolig, bestill deg time.

Si så at du har hatt time og det er ikke noe galt med deg, men psykologen vil gjerne prate med han.

(jeg var sammen med en som brukte dette ofte, og jeg bestilte time og sa det over. han sa det aldri igjen)

Kort om min historie:

Jeg fant for en god stund siden ut at min mann var utro pga jeg fikk klamydia. Masse løgner, men tilsutt viste det seg at det var en eks av han affæren hadde vart i 9 mnd) . Mannen stod med ett ben utenfor døren, slik jeg så det. I ettertid vil mannen bare ha meg, og har kuttet kontakten med eksen/elskerinnen. Mannen min er mye roligere enn din i måten han er på ovenfor meg, men allikevel sliter jeg med å akseptere det som har skjedd og leve med han. Han angrer ikke på den måten jeg ønsker, han viser meg ikke nok oppmerksomhet slik jeg ønsker.

Siden vi har hatt så mange år sammen , og har to ungdommer i hus, så har jeg latt tiden jobbe for oss. Men tilslutt må jeg sette hardt mot hardt.

Hos oss er det han som må flytte ut, siden huset er mitt. Og det nekter han. Litt vanskelig det der.

Men nå er vi igang med en dialog. Rolig, men den er igang. Det trengs, for ellers hadde jeg pr idag gitt dette opp. Og ikke synes det var verdt det. Det MÅ prates om, til den bedratte er mettet på praten.

Som deg har jeg alltid hatt ansvaret for det meste hjemme pga mannen jobber mye.

Min mann har nå valgt å bytte jobb som gjør at han vil ha mere fri, men også gå ned i lønn. Dette er for å prøve å få mer tid sammen, både han og jeg, og oss alle som en familie.

Jeg tenker fortsatt at om jeg bruker noen måneder til på å tenke på om dette er rett eller ikke er så lite i forhold til hvor mange år vi har hatt sammen.

Jeg vet hvor vondt du har det. Hvor vanskelig de er når man føler man jobber alene. Ingen svar eller løgner er verre enn sannheten, uansett hvor vond den er.

[AnonymBruker]

når man først har sagt til partneren sin at man synes at hun er stygg og psykisk syk, unnskyld meg, men sagt er sagt, og de ordene kan aldri slettes igjen, jeg ville aldri ha vært sammen med en mann som kalte meg stygg og syk

Anonym poster: 9598b2353169dcfb13791a3453795539

[Maja:)]

når man først har sagt til partneren sin at man synes at hun er stygg og psykisk syk, unnskyld meg, men sagt er sagt, og de ordene kan aldri slettes igjen, jeg ville aldri ha vært sammen med en mann som kalte meg stygg og syk

Anonym poster: 9598b2353169dcfb13791a3453795539

Det er sant, og det gjør helt klart noe med en.

Noen mennesker ville gått med en gang slikt ble sagt, andre ser bakom ordene og igjen andre preller dem bare av hos.

Nå virker det som TS prøver å få dette til å fungere. Hun har gitt det ett år allerede. Men jeg synes hun ikke skal godta å bli snakket slik til.

Velger hun å prøve å være i forholdet lenger, så bør hun få slutt på dette snakket fra han. Og da parerer det på en måte som setter han på plass.

Men han som jeg var sammen med som brukte slike ord (mest det skaff deg en psykolog) så viset deg seg jo når jeg kom meg ut av det at han var psykisk ustabil. Slikt er lettere å se fra utsiden enn når man er midt oppi det.

Psykologen sa til meg at takhøyden for hva parr sa til hverandre er veldig forskjellig. Noen sier aldri stygge ting, andre sier enormt stygge ting, uten at de egentlig mener det.

Mye av hva man tillater seg å si til andre/partneren sin er tillært hjemmefra. Dessverre.

[Gjest TS]

Kjære deg TS.

Det er tydelig at mannen din har vært opp over ørene forelsket i denne jenta. Han har dagdrømt og forestilt seg livet med henne.

Ja, det er det jeg føler jeg også... JEg oppdaget forholdet da jeg leste brevet han har skrevet til henne op vår felles PC. Jeg har aldri i verden fått et slikt brev, der han har skrevet om sine føleser for meg. Det sier litt.. Han har også kjøpte et smykke (hjerte) og armbånd til henne.

Siden han snakker så stygt til deg - og her kan jeg ta feil - så virker det som han "beskylder" deg for at han ikke fikk mer av denne jenta. At det er pga deg hun ikke gikk lenger, ville mer etc. Stemmer dette?

Ja, kanskje stemmer det. Han har innrømt at det sannsynligvis har villet endt opp med sex hvis jeg ikke opdpaget det. De hadde et varmt vennskap.

Sliter han med en heftig kjærlighets-sorg?

(desverre må menn som er forelsket i en annen en konen sin ha en kjærlighets-sorg når de bryter med "drømme-dama")/damen

Tror nok at det ble utrolig tomt i livet hans da jeg oppdaget det... tror sms`ene og chattinga og møtene hjoldt han oppe... det ga han spenning og energi.

Hvem brøt affæren? Henne? Pga deg?

Hvorfor gikk de ikke lenger ? Nektet hun pga deg? Er det derfor han beskylder deg for all verdens ting?

Usikker på hvem som brøt affæren. Tror neppe hun nektet pga meg. Møtte henne engang etter at jeg oppdaget det (på en sammenkomst gjennom hans jobb) og det så neppe ut som oim hun syntes synd på meg.

Hva har dere gjort for å prøve å jobbe dere gjennom dette?

Ut fra det du skriver virker det som du jobber veldig alene.

Jeg jobber veldig alene. I starten pratet vi en del om det, men etter 14 dager var det slutt... Da hadde vi pratet nok. Han påstår at han aldri har vært utro, aldri gjort noe galt - de var bare utrolig gode vecnner. I tillegg innrømmer han at han har vært betatt av henne. Greit å være betatt av noen, men vi gjør ikke noe med det - det er min filosofi.

Jeg reagerer veldig på ordbruken hans. At han faktisk ikke i det minste prøver å bruke noen pene ord om deg/til deg. Nå vet ikke jeg om terskelen for å slenge ting til hverandre er veldig høy hos dere. Men det han sier til deg er såpass grovt at jeg ville sagt til han at det får han bare slutte med, der må han virkelig jobbe med seg selv, uansett på hvilket grunnlag han sier det (kjærlighets-sorg, din"skyld" at han ikke fikk gå lenger med henne, at du ikke er over dette ennå etc)

Hvorfor drukner han seg i arbeid?

Er det hans måte å ikke komme i konatakt med egne følelser på?

Hans måte å overleve?

Hvordan pleier han å vise anger?

Noen menn velger å skjule følelsene (med jobb) andre snakker og viser det tydelig ovenfor sine nærmeste.

Han har alltid jobbet mye - jobben er livet, det er det som gir han noe. Jeg prøver å gjøre dagene hans gode, samt tilrettelegge slik at han får jobbet mest mulig. JEg ofrer det meste for han... Derfor er det så sårende at han setter så lite pris på meg og det jeg gjør. Jeg har nesten aldri fått høre at jeg er fin, flink, en gode, mamma.......

Det er sjelden å se at han viser anger. Han er en innesluttet påerson som har store vansker med å visefølelser, trodde jeg. Brevet, sms`ene chatten ++ mked henne viser noe annet,.

Menn (sikkert damer også) som jobber enormt mye mister seg selv på veien sies det.

Hvorfor gidder du hjelpe han med jobben hjemme hvis du får kjeft for det?

Hva med å gi deg selv litt fri? Dra ut til en venninne, se på tv, ta deg et bad.

Jeg vet at jeg ofrer alt for mye for han. Smører matpakke,s tryker skjorter..... Jeg ønsker det for at kanskje han får litt fritid som han klan benytte på me3g - men den gang ei. Jeg er alt foro dum som holder på slik - jeg innser det nå.

At han er sur på deg pga barna og sier at du skjemmer han bort er nok mer på at han er misunnelig på den kontakten du har med barna, som ikke han har.

den har jeg vært gjennom her, og jeg har vist mannen ting han kan gjøre for å bygge relasjon til sine barn. Men det krever en innsats av han som far. Ingen ting er gratis her i verden.

Han har null energi når arbeidsdagen er over. Virker som han er helt nedkjørt... Gidder ingenting. Bare sitte på FB, samt PC.

Hvorfor skal du flytte ut og ikke mannen din?

Siden han sier at du gjerne kan flytte, snu på det -

"vil du ikke være sammen med meg er du fri til å pakke sakene dine og dra".

Ja, du sier noe der. Han nekter å flytte - så da er det vel jeg som må gjøre det hvis noe skal skje.

Neste gang han sier du trenger psykolig, bestill deg time.

Si så at du har hatt time og det er ikke noe galt med deg, men psykologen vil gjerne prate med han.

(jeg var sammen med en som brukte dette ofte, og jeg bestilte time og sa det over. han sa det aldri igjen)

Enig!

Kort om min historie:

Jeg fant for en god stund siden ut at min mann var utro pga jeg fikk klamydia. Masse løgner, men tilsutt viste det seg at det var en eks av han affæren hadde vart i 9 mnd) . Mannen stod med ett ben utenfor døren, slik jeg så det. I ettertid vil mannen bare ha meg, og har kuttet kontakten med eksen/elskerinnen. Mannen min er mye roligere enn din i måten han er på ovenfor meg, men allikevel sliter jeg med å akseptere det som har skjedd og leve med han. Han angrer ikke på den måten jeg ønsker, han viser meg ikke nok oppmerksomhet slik jeg ønsker.

Siden vi har hatt så mange år sammen , og har to ungdommer i hus, så har jeg latt tiden jobbe for oss. Men tilslutt må jeg sette hardt mot hardt.

Hos oss er det han som må flytte ut, siden huset er mitt. Og det nekter han. Litt vanskelig det der.

Men nå er vi igang med en dialog. Rolig, men den er igang. Det trengs, for ellers hadde jeg pr idag gitt dette opp. Og ikke synes det var verdt det. Det MÅ prates om, til den bedratte er mettet på praten.

Som deg har jeg alltid hatt ansvaret for det meste hjemme pga mannen jobber mye.

Min mann har nå valgt å bytte jobb som gjør at han vil ha mere fri, men også gå ned i lønn. Dette er for å prøve å få mer tid sammen, både han og jeg, og oss alle som en familie.

Jeg tenker fortsatt at om jeg bruker noen måneder til på å tenke på om dette er rett eller ikke er så lite i forhold til hvor mange år vi har hatt sammen.

Jeg vet hvor vondt du har det. Hvor vanskelig de er når man føler man jobber alene. Ingen svar eller løgner er verre enn sannheten, uansett hvor vond den er.

Takk for et godt svar

[I Grosny]

Han er også mye sint på meg

at jeg er psykisk syk og må legges inn på psykiatrisk....

jobber han enormt mye. ca 14 timer hver dag.

I tillegg hjelper jeg han med jobben en god del når barna har lagt seg.

Der får jeg også kjeft. JEg gjør det ikke rett.. Sier at han ikke skjønner hvordan jeg klarer å fungere i jobben min (jeg har en leder jobb)

bedre alene. MEn med tre barn ser jeg at det blir store utfordringer.

Barna vil helst at jeg skal være hjemme og legge dem - og det takler han ikke.. Blir sur på barna og meg

Jeg ser at samlivsterapi anbefales. greit nok, men ikke ha for store forhåpninger. Jeg mener at målet bør være å få til grei kommunikasjon og samarbeid med tanke på barna etter at dere flytter fra hverandre.

Nå er det opp til deg å ta ANSVAR. du har ett ansvar for barna dine, og ditt ansvar er å HOLDE DEG PSYKISK OG FYSISK OPPEGÅENDE! Du skal være en ressurs for barna dine, og aller helst også barnebarn og oldebarn. Du skal funke minst til de blir voksne. Derfor må du kaste ut gubben eller flytte selv så fort som ovehodet mulig.

http://www.finn.no/f...ettings/browse1

Det som er positivt med den gubben er at han jobber 14 timer (holder seg unna i 14 timer), det negative er at han kommer hjem og kjefter og trakasserer deg. Hvis han klager på deg så barna hører det er det enda mer alvorlig, fordi det undergraver din posisjon og status som mor og oppdrager.

Han sier du må legges inn på psykiatrisk, men jeg er villig til å vedde femtusen kroner på at psykologen sier at du vil bli helt frisk umiddelbart når du får den kjeftefyren ut av huset, subsidiært at du bare blir helt frisk med en gang du er kvitt han. Det er en enorm påkjenning å leve under slikt kjeft, og aldri være trygg på å få slappe av i sitt eget hjem. Denne påkjenningen skal du ikke ta, fordi du skal bruke din psyke til å ta vare på deg selv og barna dine. Du skal ikke bruke opp din psyke på en som ødelegger deg, og dermed også for sine egne og dine barn.

Er du klar for å flytte nå. Hvis du ikke er klar så har jeg et tips. Flørt med en kjekk mann og la han kurtisere deg rått. Den dagen du oppnår ekstern forelskelse , så blir du så innmari fullstendig ferdig med gubben din at du pakker kufferten umiddelbart.

Kom deg unna den gubben. Jeg heier på deg og ønsker deg ett behagelig liv med barn og barnebidrag uten en dust som kjefter deg i fillebiter. Og kom deg unna nå. Det skylder du deg selv og barna dine. Jeg ga deg en link til Finn-boligleie, selv brukte jeg 5 dager på å finne noe sted å stikke av til. Så enkelt er det.

Endret 7. august 2012 av I Grosny