SF?

[AnonymBruker]

Hei.

Etter at jeg fikk en datter våren 2011, og jeg la på meg veldig mye u svangerskapet, bestemte jeg meg i desember for at nok var nok. Fra en dag til en annen sluttet jeg nesten helt å spise, regelen var mat én gang om dagen, og da aller helst under 500 kcal.

Dette gikk veldig fint, og jeg raste ned i vekt. Likevel hadde jeg en "slack", jeg kunne spise mer ved spesielle anledninger eller dersom jeg bare "måtte", og dette gjorde jeg en stund uten dårlig samvittighet. I begynnelsen var bare tanken å være så streng for å ha rom for å gå utenfor uten å gå over kaloribehovet mitt.

Etterhvert har dette derimot bare eskalert, og fra rundt februar av har det vært virkelig slitsomt.

Regelen er fortsatt mat én gang om dagen, men nå er i tillegg kostholdet mitt veldig begrenset og jeg har veldig mange nei-produkter. Sjekker kcal-innhold på alle matvarer, og holder meg unna de som er over det jeg føler er akseptabelt. Det jeg spiser er utelukkende sunt og kalorifattig. Tenker på mat, kropp og vekt absolutt hele dagen, og humøret og selvfølelsen avhenger veldig av hva vekten viser på morgenen.

Når jeg en gang i blant spiser mer enn jeg skal, er samvittigheten ikke til å holde ut. Jeg føler meg som den tjukkeste, styggeste og mest viljesvake på jorden. Får lyst til å gråte, og humøret mitt blir generelt elendig. Selv om jeg VET at jeg ikke legger på meg av dager som i dag, f.eks., hvor jeg har spist LANGT mer enn jeg skal (200kcal til middag + en eske sukkerfi pastiller, + fun light-gele med litt vaniljesaus+en appelsin+ca. 80 gram kylling (jeg blir helt dårlig bare av å skrive dette, så mange matomganger har jeg ikke hatt siden jeg begynte dette, de fleste dagene har jeg bare mat i munnen én gang i løpet av dagen)), så føles det som om jeg har est ut og jeg er redd for å gå på vekten i morgen tidlig.

Jeg har hittil mistet ca. 35kg, og har nå en BMI på 22, mot 33 før jeg begynte. Ikke kjempestor vektnedgang, men jeg ble satt tilbake av en fæl sommer med folk rundt meg hele tiden og matpress fra alle hold, hvor jeg til sammen ikke gikk ned mer enn tre-fire kg på fire uker, vektnedgangen før dette har vært fin.

Nå er jeg bare så sliten, og selv om jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake til å ikke tenke så mye på kalorier, eller slanke meg videre på en sunn måte (for jeg har teorien inne), så føles det helt umulig. Jeg er så ambivalent til hva jeg ønsker. På en måte ønsker jeg å fortsette som dette, jeg ønsker å bli kjempetynn og fin, jeg ønsker å føle at jeg har stålkontroll, og jeg ønsker å kjenne megb sulten og føle på at jeg nekter meg noe jeg egentlig kanskje trenger. Men samtidig ønsker jeg meg også energi, jeg ønsker meg å kunne spise en sjokoladebit uten å ønske å gråte etterpå, ønsker å kunne lage vafler en dag og kose meg med disse sammen med kjæreste og barn, og ønsker å ha et normalt forhold til mat.

Jeg er så sliten av å tenke på vekt hele tiden, klype på kroppen min for å kjenne hvor det er for mye, se meg i speilet hele tiden, veie meg som det første hver morgen. Lei av å bare se fett i speilet.

Men jeg er normalvektig, og også usikker på om dette kvalifiserer til en spiseforstyrrelse eller om det bare er et slankeprosjekt som har gått over i uskyldig fanatisme?

Det som gjør meg er usikker er at min behandler på DPS vet om dette "spiseprosjektet" mitt som han kaller det, men ikke gir det noen oppmerksomhet overhode. Jeg mener ikke at det er noe vi behøver å fokusere så mye på, men han har foreløpig ikke nevnt det som et problem, og følger det ikke opp når jeg av og til tar opp hvor sliten jeg er av det hele.

Jeg tenker at han ser at jeg har behov for å miste mer vekt, at han ikke tar noe tak i det fordi han mener at jeg gjør det som er riktig for meg i forhold til hvordan jeg ser ut, og at han tenker at jeg som er så tjukk ikke vil kunne komme til å bli syk av dette uansett, eller at jeg smugspiser siden jeg ikke mister vekt fortere (jeg har ikke vært over 1000 kcal en eneste dag siden årsskiftet).

Og når jeg ser for meg at han tenker sånn, så tenker jeg sånn selv også.At jeg ikke kommer til å være flink nok til å bli tynn nok. At jeg som er som jeg er ikke ikke fortjener å føle at dette er problematisk, fordi jeg tross alt trengte og trenger å miste vekt.

Mange tanker og mye rot her, regner jeg med, og beklager for lengden på innlegget, men jeg ønsker meg veldig noen synspunkter på dette fra noen som ser det fra utsiden, da jeg er veldig usikker på hva jeg skal folrolde meg til dette som.

Anonym poster: 5f0278f801f570556ce53c28ed47f0ed

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonym poster: 5f0278f801f570556ce53c28ed47f0ed

[Kosemose]

Kjære Trådstarter

Jeg stenger denne tråden nå og vil gjerne formidle telefonnummeret til IKS]http://www.iks.no/tilbud/"]IKS[/url ], 22 94 00 10. Her sitter det mennesker med både kompetanse og erfaring, og som kan gi deg gode og nyttige råd på veien.

Vennlig hilsen Kosemose(mod)