Har mistet jenta vår - livet etter døden

[loffen]

[Sweet77]

Sobril, kjære du. Jeg har lest og lest disse dagene, og hvor rart det enn kan høres ut siden jeg ikke kjenner deg så har du og familien din vært i tankene mine og hjertet mitt hele tiden. Det er som om jeg sørger med dere på en måte, det du gjennomgår er en sorg jeg alt for levende kan forestille meg og jeg klarer ikke å slippe det.

Jeg har ikke skrevet så mye, for jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si. Det er ingen ting som er i nærheten av å dekke, det kjennes nesten for overfladisk samme hva jeg forsøker å si.

Men det er ikke overfladisk å vite at noen tenker på en, så jeg kan i hvert fall fortelle deg det. Og at du er sterk.

[Gjest Sobril]

Tusen takk til Flair og dere andre.

Jeg føler meg ikke så veldig sterk akkurat nå - dvs det svinger. Jeg har aldri kjent på en slik sorg før og dét kan jeg vel si: det er umulig å forstå før man sitter der.

Utrolig mange tanker som ikke henger på greip kommer igjen og igjen. Spesielt selvbebreidelser. Kunne jeg bare gått tilbake til torsdag og ikke lagt meg til å sove - hva hadde skjedd da?

Og jeg har jo et barn til jeg må ta meg av. Det fungerer på den måten at man settes i en annen modus og snakker om litt andre ting innimellom, men jeg har definitivt lært at et barn ikke kan erstatte det andre. Det er fantastisk hvor høyt man kan elske sitt eget kjøtt og blod, på tross at man aldri fikk lære det å kjenne. Nettopp dette siste stikker også veldig bra. Man har ingen minner slik man hadde hatt ellers. Man må lage sine egne små historier om hvordan ting kunne vært - helst små og artige. Så kan man le litt innimellom.

Men det river i meg. Jeg føler at jeg sakte men sikkert knuses. Og så kommer bittesmå oppturer innimellom hvor jeg tror at alt skal ordne seg.

Jeg hadde ikke klart meg særlig bra uten Vampen akkurat nå. Det å kunne dele felles erfaringer på den måten er ufattelig godt.

Uff. Sove litt. Groggy. Ikke bare bare å få sove uten medikamenter i slike stunder.

Takk igjen for all støtte.

Endret 8. august 2012 av Sobril

[shoppedilla]

Har så vondt av deg Sobril! Har tenkt masse på deg og grått en del tårer. Du har opplevd mitt største mareritt, ikke noe jeg unner noen! Gratulerer som mamma igjen, håper det blir lettere for deg senere. Tenker masse på deg og familien din Sobril. Lykke til videre. Du er sterk og tøff! Det er lov å gråte masse uansett!

[Gjest Blondie65]

Alle sier i slike stunder at "du er så sterk og tøff". Og det er du helt sikkert også. Men nå er det også lov å være svak og pysete. Det er lov å sørge og det er lov å sørge på sin egen måte.

Føler med deg Sobril, og tenker på deg og din mann og dine to små døtre.

[kaprifolen]

Tenker på dere hver dag, mange ganger om dagen, Sobril!

Jeg sender deg min omsorg, mine bønner og min styrke.

[Illicitus]

Jeg klarer ikke formulere noen ord, til tross for at jeg har fulgt tråden din.

Det er så uvirkelig at dere mistet den skjønne jenta vi alle i terminklubben ventet på. Jeg er så lei meg på deres vegne, men jeg er glad du finner noen oppturer og gleder i alt.

I tillegg vil jeg takke Vampen som er der for deg, for selvom man bare er nettbekjente kan det være akkurat det man trenger.

Dere er i mine tanker hver dag

[Smygel]

Gråter for dere, Sobril. Så grusomt at dere opplevde dette. Kondolerer med tapet. Det værste tapet som finnes for et menneske.

[Gjest Blondie65]

Jeg tenker også på ordet "meningsløst" som ofte brukes i slike sammenhenger. Det er opplagt at en for tidlig død er meningsløs - enten det er et ufødt barn, en tre, ni eller tolvåring, eller en ungdom eller en far eller mor som dør en alt for tidlig død.

Livene deres har derimot aldri vært meningsløse - og selv om den lille jenten din døde i mors liv før selve livet tok til - med erfaringer, gleder og sorger - så er det fortsatt døden som er meningsløs.

Det finnes mange måter å takle dette på. En fin historie å tenke på er en bekjent av meg som mistet sitt nyfødte barn. Der feirer familien bursdagen til den lille sammen på graven hvert år. Barn - de spør og graver men på en fordomsfri måte og deres åpenhet rundt dette er en helt utrolig gave etterhvert som en selv blir vant til at det vonde som har hendt dessverre ikke er et mareritt man drømmer, men et mareritt man lever i.

Endret 8. august 2012 av Blondie65

[Sweet77]

Du føler deg kanskje ikke så sterk, Sobril, men du er det. Selv når det river og sliter i deg og det kjennes som du skal knuses, så har du denne styrken i deg som er nesten udefinerbar. Du har den fordi du ikke viker tilbake, reserverer deg, mot det, du tar imot alle rare og kanskje bisarre tanker og følelser etter som de kommer, selv om det kjennes som de skal ødelegge deg, og lar dem gå sin gang. Det er hva jeg mener med at du er sterk, jeg mener det som du er lagd av.

Også jeg vil gi en takk til Vampen. Fordi for oss andre som står utenfor fordi vi aldri har opplevd noe sånt, så veldig gjerne vil hjelpe men ikke vet hvordan, så er det så godt å se at noen vet det og at du får den støtten akkurat der det trengs.

[Gjest Alabama]

Uff, dette var utrolig trist å lese. Vet ikke hva jeg skal si, annet enn at jeg tenker på deg og føler med deg.

[Uglen]

Kjære deg, Sobril -

Man sier jo at når man mister noen, mister man en del av seg selv.

En klisjè, kanskje, men alle som har opplevd det, vet at det stemmer. Ikke minst stemmer dette for deg - som har mistet noen som var så uløselig knyttet til din kropp. Jeg skal ikke påstå at jeg vet hva du går gjennom. Det er merkelig, det der med sorg; det er en følelse som knytter oss sammen, alle som har kjent den, og som likevel er helt individuell. Men du har min dypeste medfølelse i smerten som jeg ikke klarer å forestille meg.

Det lille livet dere har mistet, vil aldri være meningsløst, selv om smerten og tapet er det.

Hun vil alltid være med dere - og du vil alltid være hennes mamma

Mange klemmer

[Pasjonsblomst]

All min medfølelse til deg. Griner med deg.

Ikke ha dårlig samvittighet, du bar barnet så godt og elsket det. Håper at sorgen en dag vil kunne føles som et varmt minne. Gi deg selv lov til å sørge, mener set er kjempeviktig.

Varme klemmer fra et medmenneske som føler så masse med deg!

[Gjest Vampen]

My mom is a survivor

My mom is a survivor,

or so I heard it said.

But I hear her crying at night,

when all others are in bed.

I watch her lay awake

and go to hold her hand.

She doesn"t know I"m with her,

to help her understand.

But like the sands on the beaches

that never wash away...

I watch over my surviving mom,

who thinks of me each day.

She wears a smile for others...

a smile of disguise.

But through heavens door

I see tears flowing from her eyes.

My mom tries to cope with death

to keep my memory alive.

But anyone who knows her,

knows thats her way to survive.

As I watch over my surviving mom...

through heavens open door.

I try to tell her angels

protect her forever more.

But I know it doesnt help her

or ease the burden that she bears.

So if you get a chance to visit her...

and show her that you care.

For no matter what she says...

no matter what she feels.

My surviving mom has a broken heart

that time wont ever heal...

They say that memories are golden,

well maybe that is true.

I never wanted memories,

only wanted you.

A million times I needed you,

a million times I cried.

If love alone could have save you,

You never would have died.

In life I love you dearly,

in death I love you still.

In my heart you hold a place,

no one could ever fill.

If tears could build a stairway,

and heartaches make a lane.

Id walk the path to heaven,

and bring you back again.

Our family chain is broken,

and nothing seems the same.

But as God call us one by one,

the chain will link again.

My dad is a survivor

My dad is a survivor too

which is no surprise to me.

He's always been like a lighthouse

that helps you cross a stormy sea.

But, I walk with my dad each day

to lift him when he's down.

I wipe the tears he hides from others;

He cries when no one's around.

I watch him sit up late at night

with my picture in his hand.

He cries as he tries to grieve alone,

and wishes he could understand.

My dad is like a tower of strength.

He's the greatest of them all!

But, there are times when he needs to cry...

Please be there when he falls.

Hold his hand or pat his shoulder...

And tell him it's okay.

Be his strength when he's sad,

Help him mourn in his own way.

Now, as I watch over my precious dad

from the Heavens up above...

I'm so proud that he's a survivor...

And, I can still feel his love.

Jeg tenker på dere Sobril..

[Gjest Urr]

Det du skrev om at man ikke vet før man har vært der selv, det stemmer. Ikke bare i ditt tilfelle, men også på mange andre områder. Det verste med slik smerte, er at den tar tak i deg og knuser alt du har vært. slik at det tar uendelig lang tid (synes det som) å plukke opp bitene av den du var og sette deg selv sammen på nytt.

Det er etter slike sterke opplevelser andre gjerne kommer med anklagelser som: Du har forandret deg. Jeg vet ikke om du kjenner igjen dette men om du gjør så håper jeg at du husker hvor sterk du egentlig er.

Du er sterk, og du er tøff.

[Leanne]

Så trist lesing Sobril.

Kondolerer så mye.

Jeg vet ikke om sykehuset tok hånd og fot avtrykk av datteren din da hun ble født, men om de gjorde det er de fine å bruke til smykker en kollega av meg mistet sitt barn for noen år siden og har et lignende smykke med barnets fotavtrykk. Hun har mye trøst i det. Kanskje det også kan være en trøst for storesøster å ha et slikt smykke som et konkret minne fra lillesøster.

Du har en tung tid foran deg og jeg ønsker deg og dine det lykke til med sorgprosessen. Selv om du er en tøff og sterk dame er det lov å være liten og svak innimellom. Ta i mot all den hjelpen og omsorgen du kan få fra de rundt deg.

Jeg har tent lys for deg og datteren din, tenker masse på dere

[AnonymBruker]

Livets ytterligheter, en spire som gror og et liv som forlater. Jeg leste litt her inne for få dager siden, ble bedrøvet av det du gjennomgår nå. Jeg skal bli bestemor om åtte uker, fryder meg og gleder meg, men det du erfarer nå, gjør at jeg tenker på hvor skjørt livet er.

Samme dag som du opplevde at de levende sparkene i magen ble borte, samme dag ble jeg deltaker i en families verste avgjørelse: en forespørsel om en pappa og ektefelle kan være organdonor etter en ulykke med fatalt utfall. Noen liv lever nå videre etter å ha fått nye organer, noen gråter ut sin sorg. Du opplever å måtte følge din datter til graven, en datter som plutselig sluttet å sparke i magen din.

Samme dag måtte jeg legge en ekstra hånd på min datters mage, bare for å forsikre meg om at der fortsatt var bevegelse.

Livets ytterligheter er ikke til å begripe......

Kondolerer.....

Anonym poster: ba4e41277098371a7ac4a76c1354c996

[Gjest annemor30]

Vampen er et nydelig menneske!! Hilsen en Annemor30 med tårer trillende nedover begge kinnene

[Catie']

Jeg vet ikke om sykehuset tok hånd og fot avtrykk av datteren din da hun ble født, men om de gjorde det er de fine å bruke til smykker en kollega av meg mistet sitt barn for noen år siden og har et lignende smykke med barnets fotavtrykk. Hun har mye trøst i det. Kanskje det også kan være en trøst for storesøster å ha et slikt smykke som et konkret minne fra lillesøster.

Disse var aldeles nydelige. Håper kjære Sobril kan bære med seg et slikt spor etter den lille skatten resten av livet.

[My84]

Jeg tenker på deg, Sobril. Er sint for at dette måtte skje med dere! Sorgen er lammende i starten, og kan være det i lang tid. Men litt etter litt lærer man seg å leve med det. Man slutter aldri å savne de man har mistet, de vil alltid finnes i våre hjerter.