Har mistet jenta vår - livet etter døden

[Gjest Vampen]

Hvordan går det med deg Sobril? Har det skjedd noe mer?

Jeg ble litt, i mangel på bedre uttrykk, glad for å se at dere har bestemt dere for at dere vil ha en grav. Det er godt å ha et sted å gå til. De dagene sorgen er ekstra tung å bære, så er det fint å ha et sted hvor man kan stelle, pynte, plante, la følelsene komme ut eller bare være. Det var også viktig for meg å se navnet hugget i stein. Det blir et slags "bevis" på at de var innom vår verden, og at de betyr så uendelig mye for de som savner dem. Og jeg synes det er en fin tanke at hun skal ligge på samme sted som farfaren sin. Jeg gjorde det samme, min gutt ligger på samme sted som min farfar og oldemor. Det ER trøst i slike ting. Jeg tror ikke det spiller noen rolle hva slags livssyn man har, om man er troende eller ikke. I en slik situasjon, så finner man små ting som det der, som kan gi en trøst. Og det hjelper på et vis.

De ordene kommer med all sansynlighet til å surre rundt i hodet ditt en god stund enda. Jeg har hatt 6 år på meg, og ordene er der enda. "Jeg ser og jeg ser.. men jeg kan ikke se at dette hjertet slår..". Og det er ikke så rart at de blir sittende. Det er jo øyeblikket hvor alt snus opp ned. Alt som skulle bli, blir røsket vekk. Alle drømmer om det man trodde skulle bli, knuses. På et lite øyeblikk, med noen små, enkle ord, så endrer livet seg. Hvem hadde vel trodd at noen små ord kunne være så kraftige? Vonde? Det kan de.. dessverre. De skaper et slags skille. Før ordene, hvor alt var bra. Og etter, hvor man må forsøke å stable seg på beina igjen. Leve videre. Og finne lykken igjen. Og da er det kanskje ikke så rart at de fester seg?

Bruk tiden når hun kommer godt. Som Annemor sier, disse små nyfødte er vakre. Helt perfekte. De er varme. Lukter nyfødt baby, og ligner kanskje på både mamma og pappa. De fleste sykehus har i dag rutine på å ta hånd og fotavtrykk, samt bilder. Men jeg anbefaler også at dere tar bilder selv. De bildene kommer til å være gull verdt senere. Jeg ser ikke på mine hver dag, men det er en enorm trygghet i å vite at jeg har dem. At jeg KAN se på dem, når jeg vil. Det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke tok flere. Ha henne hos dere så lenge dere kan. Klem henne, hold henne, lukt på henne, fortell henne hvor høyt elsket hun er, finn ut hvem sine trekk hun har og ta til dere alle detaljer. Gjem dem i hjertet. Om dere orker, så ville jeg også ha vurdert å dele henne med deres nærmeste. Det rare når man opplever noe slikt er at selv om babyen dør, så lever alt det andre i beste velgående. Kjærligheten. Og følelsen av stolthet over å ha fått verdens vakreste lille barn. Min mor, far og stemor kom og så på gutten min. Den stunden, hvor vi kunne dele ham, gråte, holde ham, snakke om hvem han lignet på, har betydd mye. Der, og i ettertid. Jeg er glad for at andre også har sett ham, holdt ham. Det er et minne vi deler. Ikke et jeg må bære alene. På samme måte har alle mine venner, som har spurt om å få se bilder, fått en spesiell plass i hjertet mitt. For som mamma til verdens vakreste, så er det godt å få vise frem barnet. Dele det, med de menneskene man står nærmest.

En blogg har du tid til å tenke på. Det er godt å ha et sted og dele tanker. Inntil du eventuelt er klar for det, så har du oss her. Vi tenker på deg og føler så inderlig med deg. Og jeg tror vi er flere som ønsker å dele denne tøffe ventetiden med deg. Vi er her, når du trenger oss.

[Gjest "gjest"]

Medfølelse i sorgen.

[Gjest Magdalene]

[Amarinda]

Vet ikke hva annet jeg kan si enn kondolerer.. Det må være helt grusomt å oppleve at man mister det barnet man har bært i mange måneder. Min mor mistet også, og for dem var det viktig at de fikk en grav å gå til. De ble også rådet til å prøve å bli gravide så fort som mulig igjen.. Det er nok ikke så lett å ta stilling så tett innpå, men de ble gravide raskt etterpå og etter at mitt søsken ble født såvidt ett år etter at de mistet sist. Min mor orket ikke tanken på flere barn, men hadde da født en frisk jente i det neste svangerskapet.

Uff, vet ikke om slike historier er til hjelp akkurat nå jeg, men ønsker dere alt godt med å bearbeide sorgen. Jeg vet at slike ting aldri helt slipper taket, men blekner og blir mindre vondt med tiden. Er selv gravid og har nok dette i bakhodet hele tiden.

[Raven Emerald]

Jeg har ingen ord som kan lindre. Men jeg sender dere masse tanker, og håper dere får all den støtte og omsorg dere trenger fra dem rundt dere. Hun vil aldri bli helt borte, selv om kroppen hennes ikke er levende mer...

[kisskissbangbang]

Hvordan går det med deg Sobril? Har det skjedd noe mer?

Jeg ble litt, i mangel på bedre uttrykk, glad for å se at dere har bestemt dere for at dere vil ha en grav. Det er godt å ha et sted å gå til. De dagene sorgen er ekstra tung å bære, så er det fint å ha et sted hvor man kan stelle, pynte, plante, la følelsene komme ut eller bare være. Det var også viktig for meg å se navnet hugget i stein. Det blir et slags "bevis" på at de var innom vår verden, og at de betyr så uendelig mye for de som savner dem. Og jeg synes det er en fin tanke at hun skal ligge på samme sted som farfaren sin. Jeg gjorde det samme, min gutt ligger på samme sted som min farfar og oldemor. Det ER trøst i slike ting. Jeg tror ikke det spiller noen rolle hva slags livssyn man har, om man er troende eller ikke. I en slik situasjon, så finner man små ting som det der, som kan gi en trøst. Og det hjelper på et vis.

De ordene kommer med all sansynlighet til å surre rundt i hodet ditt en god stund enda. Jeg har hatt 6 år på meg, og ordene er der enda. "Jeg ser og jeg ser.. men jeg kan ikke se at dette hjertet slår..". Og det er ikke så rart at de blir sittende. Det er jo øyeblikket hvor alt snus opp ned. Alt som skulle bli, blir røsket vekk. Alle drømmer om det man trodde skulle bli, knuses. På et lite øyeblikk, med noen små, enkle ord, så endrer livet seg. Hvem hadde vel trodd at noen små ord kunne være så kraftige? Vonde? Det kan de.. dessverre. De skaper et slags skille. Før ordene, hvor alt var bra. Og etter, hvor man må forsøke å stable seg på beina igjen. Leve videre. Og finne lykken igjen. Og da er det kanskje ikke så rart at de fester seg?

Bruk tiden når hun kommer godt. Som Annemor sier, disse små nyfødte er vakre. Helt perfekte. De er varme. Lukter nyfødt baby, og ligner kanskje på både mamma og pappa. De fleste sykehus har i dag rutine på å ta hånd og fotavtrykk, samt bilder. Men jeg anbefaler også at dere tar bilder selv. De bildene kommer til å være gull verdt senere. Jeg ser ikke på mine hver dag, men det er en enorm trygghet i å vite at jeg har dem. At jeg KAN se på dem, når jeg vil. Det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke tok flere. Ha henne hos dere så lenge dere kan. Klem henne, hold henne, lukt på henne, fortell henne hvor høyt elsket hun er, finn ut hvem sine trekk hun har og ta til dere alle detaljer. Gjem dem i hjertet. Om dere orker, så ville jeg også ha vurdert å dele henne med deres nærmeste. Det rare når man opplever noe slikt er at selv om babyen dør, så lever alt det andre i beste velgående. Kjærligheten. Og følelsen av stolthet over å ha fått verdens vakreste lille barn. Min mor, far og stemor kom og så på gutten min. Den stunden, hvor vi kunne dele ham, gråte, holde ham, snakke om hvem han lignet på, har betydd mye. Der, og i ettertid. Jeg er glad for at andre også har sett ham, holdt ham. Det er et minne vi deler. Ikke et jeg må bære alene. På samme måte har alle mine venner, som har spurt om å få se bilder, fått en spesiell plass i hjertet mitt. For som mamma til verdens vakreste, så er det godt å få vise frem barnet. Dele det, med de menneskene man står nærmest.

En blogg har du tid til å tenke på. Det er godt å ha et sted og dele tanker. Inntil du eventuelt er klar for det, så har du oss her. Vi tenker på deg og føler så inderlig med deg. Og jeg tror vi er flere som ønsker å dele denne tøffe ventetiden med deg. Vi er her, når du trenger oss.

Du er så flott, Vampen!

Kondolerer så mye til deg også, det er en virkelig sterk historie du forteller.

Endret 5. august 2012 av kisskissbangbang

[Gjest annemor30]

Jeg er så enig,så enig!

[Aubree]

Kondolerer Sobril Veldig trist

[sullå]

Jeg tenker masse på dere!

Jeg leste bloggen som du ble anbefalt, den var veldig fin. Ja, om jeg kan bruke det ordet om en blogg hvor man kan lese om noen som har opplevd det samme som deg. Den var sterk og trist, den fikk virkelig fart på tårene. Men likevel var den full av håp og kjærlighet, og viser at det er lys i enden av en veldig mørk, og meget lang tunell.

Håper dere ikke må vente mye lenger på fødselen, det må være en ufattelig vanskelig ventetid!

[sebra]

kondolerer så mye

[Sophia]

Dette var helt forferdelig lesing, og tårene strømmer her jeg sitter. Jeg aner ikke hva jeg skal si, annet at vi er mange her som tenker på deg og dine nå.

[Cuddlegirl]

Kondolerer. Det er så utrolig trist og urettferdig.

[Gjest Loverdose]

Jeg begynte å gråte nå jeg.. Tenker på deg, huff så trist!!!

[Vulpes]

Jeg er ikke så flink til å følge med og visste ikke at du ventet barn, men uansett er dette utrolig trist å lese. Kan ikke se for meg hvor tøft det må være å gå gjennom noe sånt. Kondolerer så mye.

[Gjest white tiger]

Noe så utrolig trist.. Tårene renner her. Jeg kan virkelig ikke sette meg inn i den sorgen du og dine føler nå, men det må være noe av det verste som kan oppleves. Du har min dypeste medfølelse

[Tropic]

Dette var så utrolig trist å lese, Sobril. Klarer ikke forstå hvordan dere har det nå, men jeg tenker på dere. Kondolerer så utrolig masse.

[Ambivalent]

[Kakaoen]

Uff så ufattelig trist å lese. T-skjorta mi er helt blaut av alle tårene jeg har produsert. Håper fødselen er i gang, og at dere får samlet mange minner etterpå. Kommer til å tenke masse på dere

[Ahava]

[Gjest Purple Haze]

Ord blir så fattige når noe sånn skjer. Urettferdig, grusomt og meningsløst at dere skal gå gjennom dette. Jeg håper at det snart skjer noe, så du slipper å pines lenger enn nødvendig. Så får du sørge, rase, gråte, skrive av deg alt det vonde.

Jeg har tent lys for deg og barnet ditt i kveld.

Vit at vi er mange som tenker på deg nå