Har mistet jenta vår - livet etter døden

[Gjest Sobril]

Vært på graven og plantet. Jeg må innrømme at DA kommer tårene - virkelig. Når jeg ser graven til den lille jenta mi og samtidig ser bort på farfarens som døde for et par år siden. Kjæresten min skal aldri få oppleve noe glede tenker jeg. Han gledet seg sånn til å bli pappa at det spiser meg opp.

Og storesøster - hun er et kapittel for seg selv. Har ikke begynt på sfo enda, så hun var med til graven. Maken til uempatisk unge tenker jeg. Noen ganger har jeg lyst til å filleriste henne. Flyr rundt og bråker, stuper kråke mellom gravstøttene osv. Jada - jeg vet at hun ikke evner å forstå, men det er langt mellom de småsjarmerende, rørende historiene man hører andre unger har rundt døde søsken. Hun irriterer meg grenseløst om dagen skal jeg være ærlig.

[Gjest Sobril]

Nå fikk jeg dårlig samvittighet for å ha skrevet som jeg gjorde om storesøster. Garantert ikke lett å være henne om dagen heller. Men når man sørger så håper man på et trøstens ord, kanskje, og det er vanskelig å se at hun virker så uberørt. Har hørt historier om unger på 3 som føler mer på det liksom.

Så det er vanskelig å være mor om dagen - både til levende og døde.

[SmallTalk]

Jeg har vært det barnet på 3 som ble superstressa når mamma og pappa kom hjem fra sykehuset uten den babyen som egentlig skulle vært der, og som lenge tegnet tegninger av flere barnesenger med barn i og en tom og lurte på hvor dette barnet var blitt av. Skal jeg være ærlig så tror jeg heller at mamma hadde ønsket at jeg hadde hatt reaksjonen til datteren din, for det var visst ikke mye morsomt med en stressa 3-åring som ikke skjønte hva som var skjedd, annet enn at noe var feil.

Jeg synes det høres ut som om jenta di takler dette ganske bra, jeg. Det er sikkert ikke lett å være henne om dagen heller, og hun har sikkert sine spørsmål og tanker om det som har skjedd.

[Gjest annemor30]

Storesøster først: eller deg og henne;) Hun skjønner jo ikke at du vil at hun skal være rolig;) Du skjønner ikke at hun vil turne;) Så vondt du har om dagen er det nok vanskelig og skulle være "vanlig eller som før" overfor henne og det skjønner ikke hun,hun gjorde nok disse tingene tidligere men da så du det ikke så tydelig;) La henne turne,hun er ikke den eneste;) Jeg har ei på 6 år og hun turner rundt oldemoren på kirkegården og jeg kjefter som ei smelle og får alltid svaret: oldemor elsker at jeg turner Så jeg lar henne drive på

Når det gjelder og gå på butikken med solbriller... Gjør det;) Jeg har ei tidligere bekjent som mistet babyen under fødsel og jeg fikk vite det raskt og jeg snudde første gangen jeg møtte henne på butikken for jeg orket ikke møte henne for jeg måtte jo bare si noe.. Første gangen jeg snakket med henne så beklaget jeg at jeg hadde snudd for jeg så at hun så det og forklarte at jeg taklet ikke hennes sorg akkurat den dagen og visste ikke helt hva jeg skulle si eller noe.. MAnge ganger er det redsel for hvordan vi selv skal reagere som skremmer oss i slike møter;)

[Marikke]

Ville bare gi deg en klem.

[Gjest Sobril]

Ei i mammaklubben jeg var med i har født - og jeg er så misunnelig . Det er knapt til å holde ut selv om jeg selvsagt ønsker alle alt godt.

Dette var da en gutt, men han veide det samme som jenta mi selv om moren hadde kommet nesten to uker lenger i svangerskapet enn meg.

Men det går så bra med gutten. Han er så sunn og frisk.

Hadde de fått ut jenta mi dagen før ville hun vært fullt levedyktig hun også.

Jeg savner henne sånn

[Gjest annemor30]

Huff,jeg har så vondt av deg! Ikke bare må du takle din egen sorg men du må jammen lære deg til å se alle nyfødt/barnevogner/struttende mamma mager. Det må jo være uutholdelig akkurat nå.

Jeg skjønner at du savner henne så inderlig

[Marsipan]

Så det er vanskelig å være mor om dagen - både til levende og døde.

Kanskje storesøster ønsker å beskytte deg, og desperat prøver å bringe litt glede inn i livet ditt igjen?

Vi mistet et nært familiemedlem for en tid tilbake, og min vanligvis så empatiske og følsomme datter så ut til egentlig ikke å bry seg i det hele tatt. Jeg tok en lang samtale med henne, hvor jeg fortalte at det var helt greit at hun reagerte (eller ikke reagerte) akkurat på den måten som føltes riktig for henne, men at jeg var redd for at hun gikk og bar for mye inni seg. Da bryter sjuåringen ut i gråt, og forteller meg at hun nekter tårene sine å komme ut, fordi hun vet at jeg blir trist når hun har det vondt. Hun så at jeg var altfor trist fra før, og ville ikke gjøre meg enda tristere. Videre sier hun at "jeg prøver hele tiden å gjøre morsomme ting for å få deg til å smile, men jeg får det ikke til, mamma".

Kanskje er dette ikke noe i nærheten en gang av hva din datter tenker, Sobril, kanskje har hun rett og slett ikke fullt ut forstått konsekvensen av det som har skjedd. Men jeg ville dele det med deg likevel. Når man står midt i egen smerte er det så utrolig vanskelig å møte ungene på deres. Og det er så lett å glemme hvilken fantastisk gave det egentlig er, det å ha evnen til å gå ut og inn av sorg på den måten barn gjør.

Men jeg forstår godt at det gjør grusomt vondt...

[Gjest Sobril]

Kanskje det er sånn, Marsipan. Hun har alltid vært så medfølende og empatisk liksom. Derfor er det vanskelig å takle hennes tilsynelatende tilstand av likegyldighet.

Våknet opp for en halvtimes tid siden etter et mareritt. I drømmen skjedde nøyaktig det samme som nå, bare at det var en gutt jeg mistet. Jeg hylte, skrek og bar meg i drømmen. Sorgen var ikke til å bære.

Og så våknet jeg da - bare for å minne meg på at jeg er midt i marerittet selv. Tror det er første gang i mitt liv det har hendt meg. At jeg faktisk lever i min verste drøm, og ikke kan puste lettet ut over at alt er som normalt.

Endret 23. august 2012 av Sobril

[Gjest Sobril]

Vurderer jobb igjen. Dvs - har permisjon frem til midten av september. Lurer på å ta to uker ferie etter dette for så å komme tilbake i redusert stilling.

Vet ikke hvordan sjefen ser på dette. Ting er jo snudd på hodet for deres del også, og bemanningen er nok fulltallig frem til mai - da jeg egentlig skulle tilbake i jobb.

Greit å ha noe å gjøre, kanskje, selv om å jobbe med tall virker ganske meningsløst akkurat nå. Man skulle hatt noe mer oppløftende å drive med, men kanskje det er meningsløst arbeid jeg nettopp trenger?

Endret 23. august 2012 av Sobril

[Gjest Magdalene]

Forståelig at du syns det er tøft at hun har født en frisk, levende gutt, mens du mistet jenta di. Det må være tøft for deg.

[Gjest Sobril]

Jeg har fått svar: blodpropp med ruptur i morkaka.

[kaprifolen]

I fare for å gi uttrykk for feil fokus: Jeg er så glad dere har fått et svar....

Også håper jeg sjelen din klarer å forstå at dette ikke er din feil i det hele tatt.

[tr.heimspia83]

Jeg har fått svar: blodpropp med ruptur i morkaka.

Kjennes det litt lettere ut å ha fått vite grunnen nå?

Håper du finner litt styrke i å vite at du ikke kunne gjort noe for å avverge det.

Klarer ikke å se for meg hvor utrolig vondt det du går igjennom må være.

Alle følelsene og tankene dine er så utrolig nødvendige og forferdelige på en gang. Man må igjennom hele vokabulæret av følelser før man finner "sin sorg" som man kan leve videre med.

Synes du gjør en super jobb

Jobb kan være både og. Greit å få noe annet å tenke på sikkert, men lett å drukne seg selv i jobben?

En fin middelvei tror jeg vil fungere greit

[Silfen]

Så godt at du fikk svar, selv det er et vondt svar å få. Du kunne ikke gjort noe for dette. Men det kan forhindres skulle dere få barn igjen, noe jeg håper kan være en trygghet.

[Gjest Sobril]

Jeg er todelt. Jenta vår var jo velskapt. Dessuten hadde jeg time for 3d ultralyd siste dagen jeg kjente liv - men som jeg droppet. Tenker at jordmor antakeligvis ville sett dårlig blodtilstrømming da...

For det må ha skjedd rundt det tidspunktet. Jentungen var jo 30% større enn snittet, så det er ikke snakk om at hun har fått for lite næring osv tidligere i svangerskapet.

Hadde jeg bare dratt til ultralyd...

Endret 23. august 2012 av Sobril

[Lucid]

Jeg er todelt. Jenta vår var jo velskapt. Dessuten hadde jeg time for 3d ultralyd siste dagen jeg kjente liv - men som jeg droppet. Tenker at jordmor antakeligvis ville sett dårlig blodtilstrømming da...

For det må ha skjedd rundt det tidspunktet. Jentungen var jo 30% større enn snittet, så det er ikke snakk om at hun har fått for lite næring osv tidligere i svangerskapet.

Hadde jeg bare dratt til ultralyd...

Jeg kan ikke på langt nær sette meg inn i situasjonen din, og jeg er ikke den rette til å svare, så jeg beklager på forhånd hvis jeg støter deg eller sier noe galt nå. Det er vanskelig å ordlegge seg i en slik situasjon. Men det hjelper ikke å være etterpåklok. Det som skjedde var ikke din feil, du kunne ikke vite at noe var galt - du har jo allerede fått en velskapt jente, som kom ut slik som hun skulle, og lever etter beste velstand, så hvordan skulle du kunne vite at noe var galt den andre gangen? Det er jo ikke sikkert at jordmor hadde sett noe heller. Du må ikke klandre deg selv for at du ikke dro på ultralyd, kjære, du har ikke gjort noe galt!

[Uglen]

Kjære deg, Sobril -

det som har skjedd, er ikke din feil.

Alle som leser denne tråden, ser den kjærligheten du føler for din datter. Du har elsket og beskyttet henne gjennom hele svangerskapet, og vil fortsette å elske henne til du trekker ditt siste åndedrag.

Du kunne ikke vite - ingen kunne vite - at dette skulle skje.

Alle som opplever dødsfall, særlig plutselig og uventet, føler nok på slike tanker. Kunne jeg ha gjort noe? Hva hvis...? Hadde jeg bare visst! Been there myself. Slike tanker kan spise deg levende.

Men, Sobril: du visste ikke. Ingen visste. Vi er bare mennesker, og med all vår viten og teknologi er vi fremdeles overgitt krefer som er større enn oss. Men din datter har vært elsket og beskyttet av deg i hele sitt korte, umistelige liv. Og det kan ingen ta fra deg.

Sender deg mange klemmer...

[Mirabella76]

Godt at du har fått eit svar. Var det blodpropp i morkaka? Skjønte ikkje heilt kva du meinte med ruptur i morkaka.

Reknar med at dette kan forhindrast ved blodfortynnande medisinar i neste svangerskap, sånn at det ikkje skjer igjen. Så sånn sett er det jo kjempebra at legane har funne årsaken, sjølv om du aldri får veslejenta di tilbake.

Håpar du sluttar å klandra deg sjølv for det som skjedde. For det var ingenting du kunne ha gjort for å forhindra dette uansett. Og det at du ikkje var på UL den dagen du egentlig skulle, må du virkelig ikkje tenka på. Alt var jo fint med jenta di fram til då, så du kunne jo umulig vita at ho skulle dø i magen din rett etterpå. Eg skjønnar veldig godt at du no i ettertid angrar på at du ikkje tok den UL-timen likevel. Men å klandra deg sjølv for at du droppa timen, må du ikkje gjera. For ingen, absolutt ingen, kunne ha forutsett kva som ville koma til å skje.

Endret 23. august 2012 av Mirabella76

[Gjest Sobril]

Jeg følte meg plutselig så innmari "voksen" her...

Mannen gikk til postkassa og forbi en nabo som satt på trappa og røkte. Hun kom med en hel masse "ja, nå er det ikke lenge til" osv, hvorpå mannen ikke visste hva han skulle si og svarte unnvikende og litt sånn "jo, det er vel dét" (eller noe slikt). Vi regnet vel med at hele nabolaget visste. Jeg har jo ikke mage lenger heller.

Da han kom inn hit og fortalte, kledde jeg på meg og gikk bort til naboen og sa ifra om tingenes tilstand. Jeg beklaget hvis de hadde følt seg oversett i det siste, men at jeg ikke hadde orket å face dem fordi jenta vår dessverre hadde dødd.

Akkurat der og da følte jeg meg tøff og sterk.

Endret 24. august 2012 av Sobril