Gå til innhold

Har mistet jenta vår - livet etter døden


Gjest Sobril

Anbefalte innlegg

Ved morkakeløsning ville du uansett ha fått store blødningar inni magen, sjølv om det ikkje kom ut noko blod. Ved morkakeløsning er det også fare for både barnet og mora sitt liv. Og eg tenker at sidan formen din var grei sånn fysisk sett, heilt fram til fødselen kom i gang, så kan det umulig vera snakk om noko morkakeløsning. Viss du hadde gått rundt med løsna morkake uten at noko vart gjort raskt, så ville du sannsynlegvis ha kunna blødd i hel. Så eg tvilar sterkt på at morkaka di løsna. Det ville vel også legane ha oppdaga når dei tok UL, viss det var tilfelle?

Skjønnar så veldig godt at du prøver å finna ei forklaring på det som har skjedd. Det ville eg også garantert ha gjort om eg var deg, og det er lett å tenka at det kanskje er noko ein sjølv har gjort som forårsaka det heile. Men du skal vita at du ikkje har gjort noko som helst gale. Uansett kva som er grunnen til at jenta di døydde i magen din, så er det ikkje din feil! :klem:

Endret av Mirabella76
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg bare gråter og gråter og gråter. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av alle tårene. Elskede vesle tulla mi - hvorfor måtte du reise vekk så tidlig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære Sobril, det gjør så vondt å lese innleggene dine! Men jeg vil alikevel takke deg for at du deler. Jeg er helt sikker på at du er til hjelp for noen i samme situasjon, noen som kanskje ikke klarer å sette ord på ting på den måten du gjør. Mange av oss kjenner noen som har opplevd det verste, sånn som du har, og din åpenhet hjelper også oss til en bittelitt større forståelse for hva de er igjennom.

Jeg kan ikke bidra med annet enn å ønske for deg at dagene blir litt lettere å bære etterhvert!

Klem.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker tilbake til sykehuset. På timene vi fikk være sammen med henne; ta bilder og bare se på. Andre dagen vi fikk henne inn til oss var hun så kald. Hun hadde jo ligget kjølig hele døgnet.

Jeg husker hvordan jeg strøk henne over bollekinna og tenkte at det var slik hun skulle kjennes ut etter å ha lekt ute en kald vinterdag.

Alt jeg skulle gjort for å få oppleve de små hverdagslige tingene man ofte tar for gitt.

Jeg skal aldri ta noen eller noe for gitt igjen.

Endret av Sobril
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh.. kjære deg, jeg skulle ønske jeg kunne si noe som hjalp litt. Jeg sitter her og gråter med deg, det er så trist.

Du må i alle fall ikke bebreide deg selv på noe vis. Det er ikke noe du har gjort galt! Noen ganger er livet så forferdelig urettferdig, vi kommer aldri til å forstå hvorfor. :kose:

:hug: :hug: :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Når man kjøper flax-lodd er det 6,6 prosents sjanse for å vinne ti tusen. Sjansen for å få et dødfødt barn er rundt 3 promille. Så jeg kjøpte et flax-lodd i sta, men vant selvsagt ikke. Her er det oddsene på dårlige nyheter som regjerer...

Og jeg ser ikke ut. Så sliten og fæl. Klarte å si til mannen i sta at hver gang jeg ser meg i speilet håper jeg på et mirakel og at jeg plutselig likner Halle Berry. Svar: "det første du bør gjøre da er å sette deg ut i sola en stund"

Så lo vi litt, og det er tross alt litt deilig innimellom :)

I morgen skal vi ned til graven. Rydde bort blomster og plante litt oppå jordhaugen.

Noen som har tips til blomster som holder litt utover høsten?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns røsslyng er fint! Med bittesmå rosa blomster som holder seg fine langt forbi den første frostnatta.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære deg,

jeg orket heller ikke å gå i kirken, for å høre navnet bli lest opp. Det ble for mye, for tidlig og nært. Det jeg kan tipse deg om er at på Allehelgensdag (ikke Halloween, men vår Allehelgen), så pleier de å ha en spesiell gudstjeneste hvor navnet på alle som har dødd det året, blir lest opp. De pleier å sende ut en spesiell invitasjon til de pårørende i forbindelse med denne gudstjenesten. Det er egentlig en veldig fin dag, for kirkegården pleier å være full av levende lys og kranser på denne dagen. Det er fortsatt en stund til, så du har tid på deg til å finne ut om det er noe du har lyst til å være med på. Du skal på ingen måte føle deg forpliktet, jeg er enig med Silfen. Jenta deres lever i hjertene deres, ikke i kirken, og at du ikke orket, gjør deg IKKE til en dårlig mamma. Poenget er at om du vil høre navnet hennes bli lest opp, så har du muligheten igjen. Og Allehelgen er en fin og verdig ramme. Om du vil. :klemmer:

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for sangen, Vampen. Har aldri lyttet noe til den teksten før (men NÅ har jeg det). Vakkert og veldig treffende kan man si...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er rart hvordan perspektivet på ting blir endret når man mister noen. Har tenkt at denne høsten, uten barnet som var ment å komme, skal jeg se ALT som er på tv. Startet så smått med Greys i går, selv om det egentlig er en serie jeg forkastet for lenge siden (den blir litt too much for meg - for mye fjas etter min smak).

Men - som sagt så gjort: jeg kikket. Og undertegnede som vanligvis sitter og hikster over slike serier felte ikke en tåre. Før levde jeg meg inn i andres elendighet, det være seg fiction eller dokumentar. Nå ER jeg der selv, så Jeg blir bare likegyldig nesten.

Leste boken "Det bor et barn i mitt hjerte" i går også, hvor det blir skildret historier som min; barn som ikke får vokse opp. Jeg gråt en skvett et par-tre ganger, men normalt ville jeg strigrått gjennom hele boka.

Hva skjer med meg? Føler meg nesten litt lobotomert på et vis. Jeg er jo ikke meg. Kanskje jeg bare må innse at jeg aldri blir den samme igjen? At smerten jeg selv føler er så sterk at jeg aldri blir empatisk i samme grad jeg var før?

Eller er det nå enda enklere å sette meg inn i andres situasjon? Så enkelt at å gråte blir overflødig?

Endret av Sobril
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest annemor30

Kjære deg!!

Du vil jo på en måte aldri bli den samme,du er to barns mor og du ble samtidig mamma til en engel,det vil gjøre noe med deg! Du vil sette mange ting i et annet perspektiv,kanskje ikke se så mye elendighet som du la merke til før,kanskje tenke at det finns verre ting og klage på? Når det gjelder empati,så tror jeg du har fått en ekstra dose der,men den kommer kanskje ikke frem før om en stund når din egen sorg har stilnet litt og du kan glede deg over minnene. Når det gjelder Grays såååå... Vet du jo at virkligheten er verre,du er i den nå,så det er nok derfor tårene ikke kom;)

Men jeg må bare kommentere den sola;) Jeg lo,og det var så godt og le litt sammen med deg;) Jeg har grått sammen med deg,for deg,for dere alle! Skulle gjerne ha skjemt deg litt bort med frisør og spa;) Bare for å få deg til å føle deg litt mere vel;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk, annemor :)

Det var uansett godt å lese den boka i går. Selv om jeg ikke unner noen å oppleve det samme er det en trøst at andre vet hvordan det føles. De sitter jo igjen med nøyaktig de samme tankene og følelsene som jeg har. Man blir ikke så alene.

Men jeg lurer på om jeg begynner å utvikle en slags angst. I går kveld var jeg i butikken. Jeg så en fyr jeg kjenner som alltid stopper opp for å prate, men han er en av disse jeg ikke vet om vet... Sist gang jeg traff på ham var tonen "Jasså - på'n igjen?" - og så lo vi litt av dét.

Umiddelbart, da jeg så han i går, begynte jeg å svette og hårene reiste seg på armene mine. Han så aldri meg, så jeg slapp å si noe. Men merker at slike situasjoner kan bli vanskelig for meg fremover.

Jeg har ikke murt meg inne, men prøver å få hverdagen til å gå. Men jeg gruer meg hver gang jeg går ut døra i uvisshet om hva som venter meg. Det kan bli for mange barnevogner og gravide mager på én gang.

Så jeg suser nå rundt med solbriller på (selv om klokka er ni på kvelden).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror det nok er vanlig med sånn en angst. Redd for å måtte forklare, for å gråte offentlig kanskje. For at det blir mer virkelig når du må si det høyt. Jeg vet ikke, men det virker logisk på meg.

Jeg vet ikke hvordan du er som person, men om jeg får lov å bruke meg selv som eksempel: når man utad er sterk kan det også være vanskelig å utad være svak. Om man er den som alltid klarer, så kan det være vanskelig å ta imot hjelp. Jeg tenker at jeg kanskje ville gjort som deg, fordi mennesker ville vært vanskelige å håndtere. Jeg vet ikke. Det du skriver virker iallfall normalt. Tenk deg, du er helt rå på, uten hud, uten beskyttelse. Å føle angst er riktig, på en måte, siden du er uten forsvar.

Jeg syns du er tøff med solbriller på.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg tror ikke mangel på reaksjon for andres smerte har noe med manglende empati å gjøre. Men av og til blir egen smerte så tung å bære at du faktisk ikke klarer å ta inn over deg andres. Og det er helt greit! Du har lov til å trekke ned rullegardina for en tid. Du har lov til å tenke at "jeg ser du har det vondt, men akkurat nå klarer jeg ikke å forholde meg til det". Kroppen og hodet har sine forsvarsmekanismer av en grunn.

Jeg håper du klarer å se selv hvor mye styrke du tross alt har i deg! Det å suse rundt med solbriller etter solnedgang, å gråte på butikken eller å se en gravidmage og snu deg vekk fra den, det er ikke svakhet, det er styrke! Du kunne valgt å legge deg under senga med lyset av. Du velger å møte verden. Det er styrke, Sobril, og du har min fulle respekt!

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må bare si at jeg beundrer deg! :klemmer:

Jeg kan ikke forestille meg hvordan du har det. Du har opplevd det som må være den værste type sorg en mor og en far kan oppleve. Men sorg har jeg opplevd, og denne følelsen av urettferdighet, og at det er så utrolig vanskelig å akseptere at sånn er det, det er ikke lett å hanskes med. Men det ER jo urettferdig, og man skal jo ikke måtte akseptere at man har mistet et barn, for det er jo ikke meningen at man skal trenge å miste barnet sitt. Det strider nok i mot vår egen natur å akseptere et slikt tap, men med tiden, vil nok aksepten og roen komme, slik som så mange andre her inne har sagt.. :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for beundringen ;) Føler meg ikke veldig beundringsverdig egentlig. Jeg er bare meg: i overkant åpen både når det gjelder det ene og andre.

Akkurat i denne situasjonen tror jeg det hjelper meg. Klarer ikke å forestille meg hvordan det er å bære på en stor sorg uten å klare og snakke om det.

Jeg merker dog at jeg føler meg litt "ferdigsnakka" med de jeg forholder meg til og kjenner IRL. Tror muligens det er fordi jeg er redd for å mase. Skåne dem i tilfelle det blir for mye. Her inne kan dere jo velge meg bort om dere vil, uten å komme med unnskyldninger overhodet :)

Men jeg er glad jeg kan skrive ned tanker og følelser sånn rimelig greit, og jeg er glad for at noen lytter, forstår og kommer med råd og støttende ord underveis.

Jeg tror kanskje at vi mennesker er omtrent like sterke og svake i det livet har å by på av utfordringer, men at vi alle har forskjellige måter å utrykke oss på.

Mange, opp gjennom, har sikkert ansett meg som svak fordi jeg har lett for å ty til tårene. Men jeg er uendelig glad for at det nettopp er slik, og at jeg ikke stenger alt inne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke mangel på reaksjon for andres smerte har noe med manglende empati å gjøre. Men av og til blir egen smerte så tung å bære at du faktisk ikke klarer å ta inn over deg andres. Og det er helt greit! Du har lov til å trekke ned rullegardina for en tid. Du har lov til å tenke at "jeg ser du har det vondt, men akkurat nå klarer jeg ikke å forholde meg til det". Kroppen og hodet har sine forsvarsmekanismer av en grunn.

Jeg håper du klarer å se selv hvor mye styrke du tross alt har i deg! Det å suse rundt med solbriller etter solnedgang, å gråte på butikken eller å se en gravidmage og snu deg vekk fra den, det er ikke svakhet, det er styrke! Du kunne valgt å legge deg under senga med lyset av. Du velger å møte verden. Det er styrke, Sobril, og du har min fulle respekt!

utrolig godt og korrekt formulert!

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...