Har mistet jenta vår - livet etter døden

[Gjest Blondie65]

Gratulerer med ny jobb. Virkelig godt å høre at det har ordnet seg.

Jeg tror at måten å leve med sorg på er å fylle livet med andre ting slik at sorgen ikke får ta all plass.

Og setningen "graven til sitt eget barn" rommer så uendelig mye av det håpløse i å miste et barn at det ikke er det minste rart at det ikke gir noe fred å besøke den. 6 måneder er ingen tid når det gjelder sorg.

Stor klem!

[FrkRose]

Godt å høre at du er travel med litt hverdagslige ting igjen. Eiril er jo med deg et sted i alt du gjør, så da kan det jo liksågodt være noe nyttig.

Og gratulerer med ny jobb! Unødvendig slitsomt å ha sånne bekymringer hengende over seg.

Ønsker deg flest mulig gode dager fremover. Selv om sorgen begynner å mildnes litt, betyr jo ikke det at du slutter å være glad i den minste jenta di også. Klem fra oss.

Endret 3. februar 2013 av FrkRose

[Gjest Sobril]

I dag er det seks måneder siden Eiril kom så stille til denne verden. Jeg har knapt fått sove i natt med tanken på hva som kunne blitt og slik det ble.

Jeg tenker på milepælene når ungene runder et halvt år; de begynner så smått å sitte selv, rulle rundt, få tenner... Og endelig slipper frykten rundt krybbedød, siden sjansen for dette visstnok synker etter seks måneder. Noen babyer begynner også å sove på eget rom.

Alt som kunne vært kommer til å være innprentet hos meg for resten av mitt liv. Da storesøster ble seks måneder hadde vi kake, og det hadde nok blitt kake i dag også dersom Eiril hadde fått leve.

I natt har jeg gått gjennom hva som skjedde om og om igjen, og jeg er nesten sikker på at det begynte å skje ting onsdag - to dager før hun ble erklært død.

Husker vi var i badeland. Jeg satt og så på mens mannen og storesøster badet. Da vi skulle kjøre hjem var det ubehagelig å ha setebeltet over magen. Jeg tror livmoren såvidt hadde begynt å fylle seg med blod.

Torsdag var det roligere enn normalt på kvelden, og jeg tror sparkene vi kjente natt til fredag var de siste krampetaka. Jeg er vel nesten sikker på det nå, og jeg forbanner meg selv for ikke å ha møtt opp til ultralydtimen jeg hadde den torsdagen.

Karma eller skjebnen - jeg vet ikke, og det får jeg heller aldri svar på.

I dag er en tung og trist dag.

Jeg elsker deg så høyt Eiril, og skulle så inderlig ønske du var her...

[Gjest Magdalene]

Merkedager er mange og tunge, Sobril. Man må bare komme seg gjennom på et vis.

Tenker masse på deg.

[Mus-Katt]

Har ikke ord, tenker også på deg, flere ganger i uka.

[kaprifolen]

Jeg gråter sånn med deg, og skulle ønske du kunne få litt sjelefred....

[Soon]

[loffen]

[Japp]

[Adhara]

Stakkars lille familie

[Gjest Sobril]

I dag er jeg bitter igjen. Det er en strålende dag med fint vær og sol, og jeg kjenner det blir vanskeligere på slike dager. Alle skinner om kapp med sola, og jeg vil bare forsvinne.

Idiotisk, men jeg blir bitter av å ikke vinne i lotto også. Av alle syke ting så gjør det meg småvred. Livet er snudd på hodet her både følelsesmessig og økonomisk, og kunne man ikke få oppleve en sjokkartet ting på den positive siden også for én gang skyld.

Jeg skulle vært i permisjon, jeg, og så skulle jeg begynt å jobbe og hatt plenty av ferie igjen til sommeren. Men økonomisk har det gått i dass sammen med alt det andre som har skjedd, og jeg kan kanskje ta en uke ferie hvis jeg snubler over en pengesekk.

Og mannen er på vei til familiemedlemmer som de neste fjorten dagene skal ligge på en strand i Karibien og meske seg. Så artig for dem. Her sitter vi uten gleden vi skulle hatt og uten midler til å gjøre ting vi har lyst til. Det er VI som hadde trengt en ferie for pokker. Ikke disse heldiggrisene som uten bekymringer kan stikke avgårde et par ganger i året.

Da var dét sagt også. Bitter, ja

[Gjest navnelapp]

I dag er jeg bitter igjen. Det er en strålende dag med fint vær og sol, og jeg kjenner det blir vanskeligere på slike dager. Alle skinner om kapp med sola, og jeg vil bare forsvinne.

Idiotisk, men jeg blir bitter av å ikke vinne i lotto også. Av alle syke ting så gjør det meg småvred. Livet er snudd på hodet her både følelsesmessig og økonomisk, og kunne man ikke få oppleve en sjokkartet ting på den positive siden også for én gang skyld.

Jeg skulle vært i permisjon, jeg, og så skulle jeg begynt å jobbe og hatt plenty av ferie igjen til sommeren. Men økonomisk har det gått i dass sammen med alt det andre som har skjedd, og jeg kan kanskje ta en uke ferie hvis jeg snubler over en pengesekk.

Og mannen er på vei til familiemedlemmer som de neste fjorten dagene skal ligge på en strand i Karibien og meske seg. Så artig for dem. Her sitter vi uten gleden vi skulle hatt og uten midler til å gjøre ting vi har lyst til. Det er VI som hadde trengt en ferie for pokker. Ikke disse heldiggrisene som uten bekymringer kan stikke avgårde et par ganger i året.

Da var dét sagt også. Bitter, ja

Stor klem frå meg, sjølv om det ikkje er ein god følelse så syns eg at du skal tillate deg å kjenne litt på den, og så får du helller sleppe taket på den etter ei stund, for å gjere noko anna. Bake bollar eller rydde i kjøkkenskuffen, til dømes. Her er ein klem til.

[Silfen]

Skulle gjerne spandert på deg en ferie, men jeg er ikke så bemidlet selv. Det gjør godt å komme seg bort når ting er kjipe, om så bare for å få pustet litt friere.

[Soon]

[Gjest Magdalene]

Det er lov å være bitter, Sobril.

Dere hadde jo absolutt trengt en tur for å få litt fri fra hverdagen. Skulle ønske jeg kunne spandert det på dere.

Så leit å høre at dere i tillegg til sorgen over tapet av Eiril, må tenke på økonomien.

En god klem og god tanker.

[Gjest Adeline*Jouvin]

Kjære Sobril

Nå har jeg lest meg igjennom alle innleggene dine fra start til slutt..

Vil bare si at jeg tenker på deg. Jeg ser hvor tøft du har hatt det. Jeg har sittet med klump i halsen under nedturene dine og et snev av håp under oppturene dine. De var det deilig å lese om.

Slike øyeblikk er viktige å ta vare på når man har det tungt...å huske tilbake på den gangen man smilte midt i sorgen...

Jeg har lært av deg at absolutt ingenting må bli tatt for gitt. Selv er jeg gravid i uke 14. Men tenker ikke at jeg er over noe "magisk" grense fordi 12 uker har gått.

Livet skjer uansett. Det tar ikke hensyn til noe. Og selvom man ikke har en sjans om man vil ta opp kampen, så er det å lære seg å sette pris på det man har akkurat nå det eneste man faktisk kan gjøre. Alt det andre er ikke opp til oss.

Jeg synes du er et så sterkt mennekse, Sobril, og jeg har virkelig respekt for deg. Og jeg ønsker deg absolutt alt godt her i verden. Selvom ting ser bekmørkt ut til tider, vil det komme fantastiske ting din vei også

Jeg er ikke verdens beste skribent, så jeg håper du skjønner litt av det jeg har skrevet i allefall

[Gjest Sobril]

Takk for fine ord. Akkurat nå føler jeg meg følelsesløs og nummen og tenker at jeg er født under verdens dårligste stjerne. Jeg har stort sett bare uflaks, og alle overraskelser er negative. Gidder ikke ta alt, men ungen min hadde overlevde dersom blodproppen ikke kom akkurat DER i morkaka. Men her i huset fungerer det slik at den kommer på verst tenkelige sted.

Ny jobb har jeg fått også. Har ikke andre alternativ da arbeidsavklaringspenger ville kjørt oss konkurs. Min rett til sykepenger gikk ut nå i februar.

Så hurra med ny jobb som jeg skulle begynne på i morgen: nå ligger jeg på sykehuset med noe som mest antakelig er akutt blindtarmbetennelse. Dvs at jeg ikke får begynt i jobb i morgen men må mest sannsynlig være borte fra jobb hele uka. Noe som også vil si en uke med tapt inntekt.

Noen trekker i trådene her og straffer meg. Jeg har gått hjemme i månedsvis og så skjer dette nå.

Jeg gir opp snart. Hvis motgang er alt livet har å tilby så er det jo ingen vits.

[Shady Lady]

Kjære Sobril, jeg kan bare tenke meg hvor svart og ødelagt det ser ut for deg i horisonten der fremme, hvor tungt og vondt det er å ta seg frem med så mange harde slag underveis. Det har du virkelig fått, du har lidd så hardt og enda rammer det deg.

Du, sterke menneske, du skal over dette også, du skal se forbi dette som skjer, du skal se når sola skinner på deg og varmer deg igjen, for det skal skje. Kjære vakre sterke Sobril, dette livet er ikke det du skal leve, dette er en lang og grusom nedtur som varer og varer, men det skal gå forbi.

Dette er de mest oppbrukte ordene i historien, men.. Det blir bedre, det skal bli bedre.

Jeg tenker på deg, jeg ønsker deg det aller beste.

[PantheraUnica]

[Gjest Blondie65]

Er det mulig? Synes du har fått mye uhell her nå.

God bedring - stor klem!