Gå til innhold

Har mistet jenta vår - livet etter døden


Gjest Sobril

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Takker for klemmer - det varmer.

Dagene går, og det er deilig. Samtidig har jeg dårlig samvittighet. Jeg sørger jo, men midt oppi dette har jeg funnet ut at jeg har en merkverdig evne til å komme meg gjennom kriser.

Jeg tenker på Eiril hver eneste dag, men jeg klarer å se lyst fremover. Klarer å komme gjennom hverdagen. Jeg har funnet krefter i meg som jeg ikke ante at jeg hadde.

Samtidig har jeg altså dårlig samvittighet fordi jeg ikke har tatt dukken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker for klemmer - det varmer.

Dagene går, og det er deilig. Samtidig har jeg dårlig samvittighet. Jeg sørger jo, men midt oppi dette har jeg funnet ut at jeg har en merkverdig evne til å komme meg gjennom kriser.

Jeg tenker på Eiril hver eneste dag, men jeg klarer å se lyst fremover. Klarer å komme gjennom hverdagen. Jeg har funnet krefter i meg som jeg ikke ante at jeg hadde.

Samtidig har jeg altså dårlig samvittighet fordi jeg ikke har tatt dukken.

Det er en god evne å se fremover Sobril :)

Og egentlig tror jeg lille Eiril ikke vil du skal ta dukken, du må jo passe på storesøsteren hennes!

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en god evne å se fremover Sobril :)

Og egentlig tror jeg lille Eiril ikke vil du skal ta dukken, du må jo passe på storesøsteren hennes!

Klart det stikker. Mange ganger i løpet av dagen. Men hadde noen spurt meg om hvordan jeg ville reagert i en slik situasjon på forhånd; ja, da hadde jeg svart at jeg nok hadde dødd av sorg. Det har også vært ønsketenkning fra tid til annen, men det er ikke noe godt alternativ heller.

Storesøster kom med en tegning her om dagen. Det var henne og meg ved graven til Eiril. Det rant små tårer fra kinnene hennes. Bildet av meg var noe annerledes. Først trodde jeg hun hadde tegnet to blå kjempepupper, helt til jeg skjønte at det var mine store tårer.

Så jeg ser at hun også ser min sorg, og klarer å reflektere hvordan vi reagerer forskjellig. Det var en tankevekker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Vanskelig å sove i dag kjenner jeg. Da blir det å sitte på kg til krampa tar meg.

Svirrer mye i hodet. Tenker og savner.

Siden jeg er den "heldige vinner" av englesidens lukkede forum blir det også en del titting der. Og jeg har blandede følelser rundt det å prøve på nytt. Kjenner i grunn at jeg er livredd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Fleecejakke

Jeg tror ofte mennesker er slik, når vi endelig får hodet over vannet så dukker vi oss selv under med å få dårlig samvittighet. Veldig vanlig og veldig menneskelig. Håper du klarer å nyte de gode dagene slik at du har krefter til de dårlige. :klem:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Driftig om dagen ihvertfall. Må si at jeg er svært fornøyd med meg selv når det gjelder oppussingen her hjemme. Nå er det trappegangen som er malt, og jeg må ærlig innrømme at jeg aldri hadde trodd jeg skulle bo i en så kul leilighet.

Flink, jeg. Det er da alltids noe :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Barn får med seg mye mer enn hva vi tror, tror jeg. Det er tydelig at storesøster forstår deg midt oppi sin egen sorg også :klemmer:

Så flink du er til å holde deg i gang på dagen, det er sikkert godt å ha noe å henge fingrene i. Hvordan ser du på det å skulle jobbe igjen da?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Barn får med seg mye mer enn hva vi tror, tror jeg. Det er tydelig at storesøster forstår deg midt oppi sin egen sorg også :klemmer:

Så flink du er til å holde deg i gang på dagen, det er sikkert godt å ha noe å henge fingrene i. Hvordan ser du på det å skulle jobbe igjen da?

Tja. Jeg vet ikke. Begynner på jobb i morgen igjen. To dager i uka foreløpig. Men det var jo ikke DER jeg skulle være denne høsten, så alt føles så bakvendt.

Når det gjelder storesøster har jeg så vondt av henne. Hun gråter aldri her hjemme, men vet at hun gjør det når hun er hos mamma :(

Endret av Sobril
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Tja. Jeg vet ikke. Begynner på jobb i morgen igjen. To dager i uka foreløpig. Men det var jo ikke DER jeg skulle være denne høsten, så alt føles så bakvendt.

Når det gjelder storesøster har jeg så vondt av henne. Hun gråter aldri her hjemme, men vet at hun gjør det når hun er hos mamma :(

Oi, da må du ha lykke til i morra! :hug:

Nå skyter jeg både fra blinde og hofta samtidig her siden jeg ikke har noe med det egentlig. Men har du satt deg ned med storesøster og bare grått og fortalt henne at det bare er å gråte hjemme også? At hun trenger ikke være sterk for deg, at det er lov for henne å gråte med deg? Kanskje hun føler hun er en ekstra byrde om hun gråter hjemme og derfor gjør det hos mormor?

Nå beklager jeg virkelig dersom dette er langt over streken av meg!

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke over streken i det hele tatt.

Joda - har fortalt henne det. Men kanskje hun er litt som meg; dersom andre gråter skal jeg liksom være "sterk" og har ikke like lett for å gråte selv? Og hun har jo sett meg hulke utallige ganger nå. Kanskje hun ikke får det til?

Mamma fortalte at hun har spurt om det er vanlig at voksne sørger mer enn barn. Og med sorg må jeg anta at hun refererer til gråt. Men hun spør mer og mer om Eiril om dagen. Som på biltur her om forleden: "Hvis Eiril hadde levd - hadde hun sittet bak med meg her da?"

Så Eirils død har helt klart en stor innvirkning på henne. Jeg kan jo bare håpe at hun føler at hun får gitt utrykk for sorgen. At hun sørger her hjemme på en annen måte kanskje enn når hun er hos mormora si. Hvis ikke det er nok så kan det jo hende hun åpner opp snart.

Endret av Sobril
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Gjest Blondie65

For et nydelig navn, Eiril.

Når det gjelder sorg: husk at det ikke finnes en riktig eller gal måte å sørge på. Storesøster ser at du har det vondt og er sterk for deg. Hos mormor tør hun slippe seg løs. Det at hun spør om Eiril viser jo at hun føler at emnet er trygt også hjemme. Foreløpig velger hun å være sterk der.

Men den tegningen med de store blå tårene var helt utrolig rørende. Er ikke barn helt utrolig fantastiske vesener som kan uttrykke seg slik med tegninger?

Jeg er ikke så mye online på Kvinneguiden lenger, men jeg tenker på deg ofte.

Til slutt vil jeg nevne at jeg kjenner flere med "englebarn" som også grugledet seg til å bli gravid igjen, som var "stemplet" risikosvangerskap og som nå har et eller flere levende barn. Den tette oppfølgingen betyr at en ikke må be om oppmerksomhet, blir ikke kaldt "hysterisk" eller engstelig. Det betyr at alle spørsmål er lov å stille og at engstelse blir tatt seriøst.

Stor klem!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk Blondie - og alle andre også. Det ER godt å vite at noen tenker på meg.

Nå kjører jeg avgårde til jobb om tjue minutter. Kan ikke si at jeg gleder meg. I tillegg til at jeg må befinne meg på en plass jeg strengt tatt ikke skulle vært hvis alt var normalt - så er den halvtimes kjøreturen helt pyton.

Arbeidsplassen har kontor i byen hvor jeg bor også, og jeg ble forespeilet å få jobbe der i november i fjor. Ingenting har skjedd, så jeg er rimelig frustrert sånn generelt.

Spesielt nå, slik situasjonen er, hadde det vært deilig å vite at mannen bare er fem minutter unna.

Men men... Jeg får bare stålsette meg. To dager pr uke nå i begynnelsen skal jeg vel klare.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...