trenger råd

[Nerdemamma]

Jeg tror du må gå litt inn i deg selv og finne ut om han er den rette for deg. Og gjør det litt fort. For man vet aldri hvor mye lenger han orker å sitte på vent. Om du finner ut at han ikke er the one så er det beste for dere begge at dere går hver deres vei. Og du kan fokusere på å bygge et forhold til en du føler deg mer sikker på. Men jeg tror han her er kjempe glad i deg. Og du skal lete lenge før du finner en punktlig mann som aldri sier et ord usant

[Gjest ts]

Jeg tror du må gå litt inn i deg selv og finne ut om han er den rette for deg. Og gjør det litt fort. For man vet aldri hvor mye lenger han orker å sitte på vent. Om du finner ut at han ikke er the one så er det beste for dere begge at dere går hver deres vei. Og du kan fokusere på å bygge et forhold til en du føler deg mer sikker på. Men jeg tror han her er kjempe glad i deg. Og du skal lete lenge før du finner en punktlig mann som aldri sier et ord usant

Takk for gode ord, du har nok rett :-) Det er vanskelig, fordi jeg kan ha så doble følelser til han...Mulig det er fordi jeg ikke er verdens enkleste selv, men og endel pga hans væremåte. Jeg må vel uansett ta et valg hvis ikke han allerede har gjort det da..

ts

[Gjest ts]

Takk for gode ord, du har nok rett :-) Det er vanskelig, fordi jeg kan ha så doble følelser til han...Mulig det er fordi jeg ikke er verdens enkleste selv, men og endel pga hans væremåte. Jeg må vel uansett ta et valg hvis ikke han allerede har gjort det da..

ts

Men hvis man hele tiden er usikker på om man kan stole på partneren, er det da en stor sannsynlighet at det er rett? At det er underbevisstheten min som snakker til meg. Eller?

ts

[Gjest ts]

Hei.

Okay, så det kan virke som om du ikke klarer å gi av hele deg, fordi han stadig bryter avtaler, etc. Jeg synes det er dumt at han ikke forstår det selv, også når du prater med han om det. Hadde han forstått det, og skjerpet seg, kunne du da kanskje få mer lyst på han?

Jeg synes du skal prøve å prate med han en gang til. Du kan f.eks. ta hendene hans og se han inn i øynene, mens du forteller hvordan du har det. Ikke vær fiendtlig innstilt, men før en rolig tone. Forklar han hva som skjer med deg om han fortsetter å bryte avtalen deres, og at det ikke gir deg noen lyst til å ha sex, eller fortsette - nettopp fordi du ikke klarer å gi av hele deg om han ikke respekterer deg.

Det er dumt at han ikke ser dette..

Jeg har så ofte tatt opp ting, du aner ikke...det kan virke som han lytter der og da, men så gjentar det samme seg etter en stund..

Han har blitt bedre på noe, allikevel har jeg en slags følelse av at han plutselig kan vise meg sin dårlige side ( som vi jo alle kan nr det kommer til relasjoner og følelser antar jeg...), men vil han bli værre mot meg hvis jeg involverer meg mer? Det er det jeg tenker på. Vi kan ha nokså heftige krangler!

ts

[Gjest anonymkvinne]

Hei TS!

Høres litt ut slik jeg hadde det min eks, så jeg kjenner meg litt igjen i din situasjon. Jeg hadde generelt en dårlig magefølelse når jeg var sammen med han og klarte aldri å stole på han. (Mangel på tillit kom av at han gjorde ting som såret meg, noe lignende din situasjon). Vi hadde også ett av-og-på forhold over en lang, lang periode. Da var jeg tydelig med han at dersom han ville ha sex med meg, så måtte tilliten være på plass, respekten og han måtte vise at jeg kunne stole på han. Så, jeg synes ikke du er så rar dersom du føler det samme.

Allikevel, ett år er lang tid og han du dater begynner nok å bli veldig frustert og utålmodig vil jeg tro. Er dere fremdeles bare av-og-på eller er dere offisielt ett par? Det er jo, som det nevnes, naturlig å ha visse forventninger når man er i ett forhold.

Jeg tror også du bør tenke gjennom om denne mannen er rett for deg å date/være sammen med, som det nevnes. Dersom han bryter avtaler ofte hadde nok jeg reagert på det selv. Om han bare kommer for sent innimellom tror jeg at jeg ikke laget ett så stort nummer ut av. Han jeg dater nå har sin egen måte å tolke klokken på som gjerne er litt anderledes enn normalen. Allikevel henger jeg meg ikke opp i det eller lager noe nr ut av det, for det blir som en dråpe i havet sammenlignet med alle de mange, mange andre gode sidene hans.

Du nevner også at dere kan havne i noen heftige krangler? Handler kranglene om dere, relatert til deres forhold eller er det andre utenforstående ting dere krangler om?

[Gjest ts]

Hei TS!

Høres litt ut slik jeg hadde det min eks, så jeg kjenner meg litt igjen i din situasjon. Jeg hadde generelt en dårlig magefølelse når jeg var sammen med han og klarte aldri å stole på han. (Mangel på tillit kom av at han gjorde ting som såret meg, noe lignende din situasjon). Vi hadde også ett av-og-på forhold over en lang, lang periode. Da var jeg tydelig med han at dersom han ville ha sex med meg, så måtte tilliten være på plass, respekten og han måtte vise at jeg kunne stole på han. Så, jeg synes ikke du er så rar dersom du føler det samme.

Allikevel, ett år er lang tid og han du dater begynner nok å bli veldig frustert og utålmodig vil jeg tro. Er dere fremdeles bare av-og-på eller er dere offisielt ett par? Det er jo, som det nevnes, naturlig å ha visse forventninger når man er i ett forhold.

Jeg tror også du bør tenke gjennom om denne mannen er rett for deg å date/være sammen med, som det nevnes. Dersom han bryter avtaler ofte hadde nok jeg reagert på det selv. Om han bare kommer for sent innimellom tror jeg at jeg ikke laget ett så stort nummer ut av. Han jeg dater nå har sin egen måte å tolke klokken på som gjerne er litt anderledes enn normalen. Allikevel henger jeg meg ikke opp i det eller lager noe nr ut av det, for det blir som en dråpe i havet sammenlignet med alle de mange, mange andre gode sidene hans.

Du nevner også at dere kan havne i noen heftige krangler? Handler kranglene om dere, relatert til deres forhold eller er det andre utenforstående ting dere krangler om?

Takk for svar!

Klarte du å stole på eksen din til slutt? Hvis, hvorfor? Hvis ikke, hvorfor ikke?

Hadde magefølelsen din rett?

Ble han flinkere til å respektere deg etter du sa at han måtte det hvis dere skulle ha sex?

Vi kan ofte krangle om alt fra forholdet, til utenforstående ting. Det som er frustrerende, er at han sjelden kan se min side av saken, ha selvinnsikt når det f.eks er han som er årsaken til at en avtale ikke blir noe av. Han kan si at han kommer, men så kommer han ikke, jeg tar kontakt, spør om han er på vei, joda, men han er fortsatt ikke på vei...det kan mao gå flere timer eller han kan plutselig bestemme seg for å ikke komme. Dette har skjedd et par ganger. Da synes jeg han mangler respekt for at jeg faktisk sitter og venter på han , selv om jeg evt er sammen med andre. Han har blitt flinkere på å gi lyd, ringe hvis han er forsinka, men i store deler av begynnelsen, var dette et evig tema, så jeg holdt på å bryte flere ganger. Han kunne beklage seg, men han kunne og snu det til å bli min feil. Si at jeg er slavisk opptatt av klokka ( noe som overhodet ikke stemmer, kan være litt sein selv, men alltid si ifra hvis noen venter, og ikke mange timer hvis det ikke har skjedd noe spesielt ).

Han kan og være hensynsløs på "små" ting som f.eks det å ha vinduet oppe om natta, selv om han vet at jeg fryser. Dette skjedde flere ganger da det var kaldt ute. Når jeg var hos han, var det "hans regler " som gjaldt som han sa...Vi hadde flere store krangler om dette. Jeg tok igjen vinduet, mens han tok det opp etter ei stund. En gang ble jeg forkjøla pga dette. Jeg synes det er verre at jeg fryser, enn at han synes det blir for varmt...

Hvis jeg har et problem, savner jeg noen ganger at han kan føle med meg på en måte, ofte mener han at det er så mye syting og klaging..

Han har tidligere løyet til meg, og noen ganger kan han snu om på en historie, som om han kan lyve når det passer han.

Han kan tross dette være veldig morsom, skjønn, tøff, han er litt macho, noe jeg liker..jeg liker at han kan ta styringa, være bestemt, men noen ganger kan han som sagt være nokså egoistisk og hensynløs.

Nylig skjedde en episode der telefonen hans ringte på natta. Han vet at jeg har problemer med tilliten til han pga noe som skjedde tidligere, så jeg våknet, skvatt og spurte hvem det var. Han virket nervøs, samtidig ble han sint, kalte meg stygge ting, sa jeg er hysterisk og klikker i vinkel for den minste ting! Jeg fikk aldri sjekka telefonnr, men fordi han så at jeg ble nokså satt ut av det, og sa at jeg ikke karer å stole på han, tok han tlf og ringte tilbake. Hørte stemmen til en mann ( en kamerat som han sa ), som virket full. Typen min sa til kameraten at jeg var ei hysterisk kjærring, noe jeg reagerte veldig på.

"Der ser du", sa han til meg, og la på. Tlf ringte igjen etter ei stund, men han slo den av. Jeg fikk som sagt ikke sjekka nr, og han virket så stressa, så jeg har i ettertid lurt på om han bare ringte et annet nr, en kompis for å "berolige" meg...? Dette tenker jeg fordi jeg tidligere har sett at han har hatt kontakt med andre damer på mail, fb etc.

Vel, vel...mulig han og begynner å bli drittlei av dette opplegget. Jeg har så blandede følelser til han . Noen ganger føler jeg for å satse, men så er det noe som holder meg igjen..

Setter fortsatt stor pris på råd fra utenforstående!

ts

[Gjest anonymkvinne]

Takk for svar!

Klarte du å stole på eksen din til slutt? Hvis, hvorfor? Hvis ikke, hvorfor ikke?

Hadde magefølelsen din rett?

Ble han flinkere til å respektere deg etter du sa at han måtte det hvis dere skulle ha sex?

Vi kan ofte krangle om alt fra forholdet, til utenforstående ting. Det som er frustrerende, er at han sjelden kan se min side av saken, ha selvinnsikt når det f.eks er han som er årsaken til at en avtale ikke blir noe av. Han kan si at han kommer, men så kommer han ikke, jeg tar kontakt, spør om han er på vei, joda, men han er fortsatt ikke på vei...det kan mao gå flere timer eller han kan plutselig bestemme seg for å ikke komme. Dette har skjedd et par ganger. Da synes jeg han mangler respekt for at jeg faktisk sitter og venter på han , selv om jeg evt er sammen med andre. Han har blitt flinkere på å gi lyd, ringe hvis han er forsinka, men i store deler av begynnelsen, var dette et evig tema, så jeg holdt på å bryte flere ganger. Han kunne beklage seg, men han kunne og snu det til å bli min feil. Si at jeg er slavisk opptatt av klokka ( noe som overhodet ikke stemmer, kan være litt sein selv, men alltid si ifra hvis noen venter, og ikke mange timer hvis det ikke har skjedd noe spesielt ).

Han kan og være hensynsløs på "små" ting som f.eks det å ha vinduet oppe om natta, selv om han vet at jeg fryser. Dette skjedde flere ganger da det var kaldt ute. Når jeg var hos han, var det "hans regler " som gjaldt som han sa...Vi hadde flere store krangler om dette. Jeg tok igjen vinduet, mens han tok det opp etter ei stund. En gang ble jeg forkjøla pga dette. Jeg synes det er verre at jeg fryser, enn at han synes det blir for varmt...

Hvis jeg har et problem, savner jeg noen ganger at han kan føle med meg på en måte, ofte mener han at det er så mye syting og klaging..

Han har tidligere løyet til meg, og noen ganger kan han snu om på en historie, som om han kan lyve når det passer han.

Han kan tross dette være veldig morsom, skjønn, tøff, han er litt macho, noe jeg liker..jeg liker at han kan ta styringa, være bestemt, men noen ganger kan han som sagt være nokså egoistisk og hensynløs.

Nylig skjedde en episode der telefonen hans ringte på natta. Han vet at jeg har problemer med tilliten til han pga noe som skjedde tidligere, så jeg våknet, skvatt og spurte hvem det var. Han virket nervøs, samtidig ble han sint, kalte meg stygge ting, sa jeg er hysterisk og klikker i vinkel for den minste ting! Jeg fikk aldri sjekka telefonnr, men fordi han så at jeg ble nokså satt ut av det, og sa at jeg ikke karer å stole på han, tok han tlf og ringte tilbake. Hørte stemmen til en mann ( en kamerat som han sa ), som virket full. Typen min sa til kameraten at jeg var ei hysterisk kjærring, noe jeg reagerte veldig på.

"Der ser du", sa han til meg, og la på. Tlf ringte igjen etter ei stund, men han slo den av. Jeg fikk som sagt ikke sjekka nr, og han virket så stressa, så jeg har i ettertid lurt på om han bare ringte et annet nr, en kompis for å "berolige" meg...? Dette tenker jeg fordi jeg tidligere har sett at han har hatt kontakt med andre damer på mail, fb etc.

Vel, vel...mulig han og begynner å bli drittlei av dette opplegget. Jeg har så blandede følelser til han . Noen ganger føler jeg for å satse, men så er det noe som holder meg igjen..

Setter fortsatt stor pris på råd fra utenforstående!

ts

Er dere på samme alder eller er han yngre/eldre enn deg?

Jeg klarte desverre aldri å stole på min eks (gjerne ikke det svaret du håpet på). Den dårlige magefølelsen jeg hadde forsvant aldri før etter at jeg forlot han.

Grunnen til at jeg aldri klarte å stole på han er mange: Han startet krangler med meg om ting som overhodet ikke hadde noe med vårt forhold å gjøre. Tok frustrasjoner utover meg (dersom han hadde problemer med familie, skole, jobb, kamerater etc.) ved å starte andre krangler med meg. Storparten av kameratene i hans vennegjeng har den holdning at å være utro er ok. Omtrent alle er i etablerte forhold (flere med barn), men er utro jevnlig og ser ikke problemet med det. Han tok meg for gitt og forventet at uansett hva han sa eller gjorde så skulle jeg være den han kunne komme hjem til. Han hadde perioder hvor han flørtet med andre kvinner mens vi var "på". Respekten hans for meg var enormt varierende, i perioder helt fraværende. Fortalte små løgner som han trodde jeg ikke kom til å se gjennom/finne ut av. Flere enn en gang forårsaket han krangler mellom meg og enkelte av mine venninner (men, her var nok disse venninnene like gode). Hans evne til å snakke og kommunisere var også mindre bra.

Allikevel må jeg si at siste gang vi var "på", så oppførte han seg veldig, veldig bra. Da trodde jeg, basert på hans oppførsel, at han var blitt voksen og forholdet vårt var veldig solid. Vi kommuniserte skikkelig, han klarte å skille mellom oss og eventuelle problemer han hadde på andre fronter, respekterte meg enormt, stilte opp for hverandre og tok vare på hverandre. Men, da det hadde gått 10 mnd ca. falt han tilbake i gamle vaner. Da forlot jeg han umiddelbart. I lang tid etter ville han ha meg tilbake, men jeg gikk og har aldri sett meg tilbake. Han hadde rett og slett fått for mange sjaner og jeg var lei av å bli såret gang på gang. Når jeg tenkte over alt, innså jeg at han faktisk ikke var den mannen jeg lette etter.

Når jeg leser de tingene du nevner i forhold til hva dere krangler om og hvordan han oppfører seg mot deg, høres han sint og frustrert ut. Har du forsøkt å snakke med han om hva som er grunnen til dette?

Min eks var alltid enormt flink til å respektere mine grenser. Han presset meg aldri til sex når jeg sa nei. Men, hva vet jeg? Han fikk gjerne sex fra andre kvinner. Han var i hvertfall med andre kvinner mens vi var "av". Det vet jeg.

Hva er egentlig grunnene for at du blir hos ham? Veier disse grunnene opp for måten han behandler deg på? Har han sagt til deg hva han føler for deg?

[Gjest ts]

Er dere på samme alder eller er han yngre/eldre enn deg?

Jeg klarte desverre aldri å stole på min eks (gjerne ikke det svaret du håpet på). Den dårlige magefølelsen jeg hadde forsvant aldri før etter at jeg forlot han.

Grunnen til at jeg aldri klarte å stole på han er mange: Han startet krangler med meg om ting som overhodet ikke hadde noe med vårt forhold å gjøre. Tok frustrasjoner utover meg (dersom han hadde problemer med familie, skole, jobb, kamerater etc.) ved å starte andre krangler med meg. Storparten av kameratene i hans vennegjeng har den holdning at å være utro er ok. Omtrent alle er i etablerte forhold (flere med barn), men er utro jevnlig og ser ikke problemet med det. Han tok meg for gitt og forventet at uansett hva han sa eller gjorde så skulle jeg være den han kunne komme hjem til. Han hadde perioder hvor han flørtet med andre kvinner mens vi var "på". Respekten hans for meg var enormt varierende, i perioder helt fraværende. Fortalte små løgner som han trodde jeg ikke kom til å se gjennom/finne ut av. Flere enn en gang forårsaket han krangler mellom meg og enkelte av mine venninner (men, her var nok disse venninnene like gode). Hans evne til å snakke og kommunisere var også mindre bra.

Allikevel må jeg si at siste gang vi var "på", så oppførte han seg veldig, veldig bra. Da trodde jeg, basert på hans oppførsel, at han var blitt voksen og forholdet vårt var veldig solid. Vi kommuniserte skikkelig, han klarte å skille mellom oss og eventuelle problemer han hadde på andre fronter, respekterte meg enormt, stilte opp for hverandre og tok vare på hverandre. Men, da det hadde gått 10 mnd ca. falt han tilbake i gamle vaner. Da forlot jeg han umiddelbart. I lang tid etter ville han ha meg tilbake, men jeg gikk og har aldri sett meg tilbake. Han hadde rett og slett fått for mange sjaner og jeg var lei av å bli såret gang på gang. Når jeg tenkte over alt, innså jeg at han faktisk ikke var den mannen jeg lette etter.

Når jeg leser de tingene du nevner i forhold til hva dere krangler om og hvordan han oppfører seg mot deg, høres han sint og frustrert ut. Har du forsøkt å snakke med han om hva som er grunnen til dette?

Min eks var alltid enormt flink til å respektere mine grenser. Han presset meg aldri til sex når jeg sa nei. Men, hva vet jeg? Han fikk gjerne sex fra andre kvinner. Han var i hvertfall med andre kvinner mens vi var "av". Det vet jeg.

Hva er egentlig grunnene for at du blir hos ham? Veier disse grunnene opp for måten han behandler deg på? Har han sagt til deg hva han føler for deg?

Hei, og takk for svar!

Vi er på samme alder ( 30-årene )

Det var bra du bestemte deg for å gå, når jeg leser at han fortsatte som før selv om han fikk en ny sjanse.

Kameratene hans, hørtes jo ikke akkurat gode ut...hvis man har mange kamerater som synes at utroskap er greit, kan det nok være en viss fare for at mannen man har et forhold til, har samme syn som dem. Han trenger jo ikke det, men du skrev jo at du lenge hadde dårlig magefølelse.

Du skriver og at han tok deg for gitt, flirtet med andre kvinner, fortalte små løgner og at respekten for deg var varierende, noengang helt fraværende. Dette er ting jeg kan kjenne litt igjen med han jeg ser.

Men du skriver samtidig at han var enormt flink til å respektere dine grenser, så jeg ble litt forvirra her...Hvis han ikke respekterte deg i perioder, respekterte han vel ikke dine grenser? Men kanskje du tenker kun når det gjaldt sex?

Han har aldri presset meg til sex ( åpenbart...), men er sikkert veldig frustrert nå, noe som er forståelig, og kanskje det er en av grunnene til at han kan være så sint innimellom? Jeg vet heller ikke om han har sex med andre når vi er "av", men føler og vet at han har hatt kontakt med andre damer på mail, fb, mobil etc uten å vite noe mer hvilken kontakt, om eller hva han har gjort osv.

Hadde dere en regel på at han ikke skulle se andre når dere var "av", eller var denne "av-perioden" så flytende, ikke snakket om, bare at dere ikke hadde kontakt med hverandre? Hvorfor skjedde det at dere hadde "av-periode"? Hva var årsaken? Ofte hans oppførsel, eller mangel på kommunikasjon mellom dere? Var det en av dere som bestemte at det var "av", eller ble det bare "av" i perioder?

Jeg har blitt så lenge fordi jeg hele tiden håper at det skal ordne seg. Vi kan , tross mange ting jeg har nevnt her, ha det veldig bra sammen. Jeg har blitt veldig glad i han. Han har og sagt flere ganger til meg , at han er veldig glad meg.

Nå føles det som vi har en "av-periode", lite kontakt.

ts

[Gjest anonymkvinne]

Hei, og takk for svar!

Vi er på samme alder ( 30-årene )

Det var bra du bestemte deg for å gå, når jeg leser at han fortsatte som før selv om han fikk en ny sjanse.

Kameratene hans, hørtes jo ikke akkurat gode ut...hvis man har mange kamerater som synes at utroskap er greit, kan det nok være en viss fare for at mannen man har et forhold til, har samme syn som dem. Han trenger jo ikke det, men du skrev jo at du lenge hadde dårlig magefølelse.

Du skriver og at han tok deg for gitt, flirtet med andre kvinner, fortalte små løgner og at respekten for deg var varierende, noengang helt fraværende. Dette er ting jeg kan kjenne litt igjen med han jeg ser.

Men du skriver samtidig at han var enormt flink til å respektere dine grenser, så jeg ble litt forvirra her...Hvis han ikke respekterte deg i perioder, respekterte han vel ikke dine grenser? Men kanskje du tenker kun når det gjaldt sex?

Han har aldri presset meg til sex ( åpenbart...), men er sikkert veldig frustrert nå, noe som er forståelig, og kanskje det er en av grunnene til at han kan være så sint innimellom? Jeg vet heller ikke om han har sex med andre når vi er "av", men føler og vet at han har hatt kontakt med andre damer på mail, fb, mobil etc uten å vite noe mer hvilken kontakt, om eller hva han har gjort osv.

Hadde dere en regel på at han ikke skulle se andre når dere var "av", eller var denne "av-perioden" så flytende, ikke snakket om, bare at dere ikke hadde kontakt med hverandre? Hvorfor skjedde det at dere hadde "av-periode"? Hva var årsaken? Ofte hans oppførsel, eller mangel på kommunikasjon mellom dere? Var det en av dere som bestemte at det var "av", eller ble det bare "av" i perioder?

Jeg har blitt så lenge fordi jeg hele tiden håper at det skal ordne seg. Vi kan , tross mange ting jeg har nevnt her, ha det veldig bra sammen. Jeg har blitt veldig glad i han. Han har og sagt flere ganger til meg , at han er veldig glad meg.

Nå føles det som vi har en "av-periode", lite kontakt.

ts

Selv om å forlate min eks er noe av det tyngste jeg noen gang har gjort, så vet jeg i dag at det var det rette å gjøre.

I forhold til utroskap og de holdningene som florerer i hans kameratgjeng, er jeg rimelig sikker på at han med tiden får de samme holdningene (mest sannsynlig har han fått de allerede). Jeg kjenner meg selv, og jeg vet at jeg aldri kunne levd med dette uansett hvor glad jeg var i den mannen. Når han da var alene med denne kameratgjengen kunne jeg jo aldri vite hva de fant på, og selvfølgelig var det ingenting som ville stoppe dem fra å involvere min eks. I den siste perioden vi var "på" ville jeg kaste opp da han tilbrakte tid med den kameratgjengen. Faktisk snakket jeg og han om dette en del ganger, da brakte han det opp flere ganger på eget initiativ. Jeg kjenner de aller fleste og ingen av dem har skjult overfor meg hva de har gjort/gjør. Dette ble allikevel en av brikkene i puslespillet som gjorde at jeg gikk. Magefølelsen min bare ropte ut at jeg ikke kunne stole på noen i denne gjengen; uheldigvis inkludert min eks.

Når jeg nevnte at han var flink til å respektere mine grenser, tenkte jeg på grensene i forhold til sex, ja (jeg var gjerne uklar her). Der hvor respekten var litt manglende, var i forhold til annen oppførsel i enkelte perioder, måten han noen ganger snakket til meg o.l.

I våre "av" perider hadde vi ingen regler for hva den andre kunne gjøre og ikke kunne gjøre. Hovedårsaken til at vi endte opp i "av"-periodene var diskusjoner, krangler eller ren kommunikasjonssvikt. Han var også veldig forvirret i perioder (skole, jobb, karriere) som gikk ut over vår relasjon. I våre "av"-perioder hadde vi sporadisk kontakt, men jeg hadde ingen rett til å stanse han fra å være med andre. Men, han hadde heller ingen stemmerett når det gjaldt hva jeg gjorde. I storparten av våre "av"-perioder var det jeg som forårsaket disse. I hovedsak var det knyttet til at jeg var usikker på han, følte ikke jeg kunne stole på han og hadde en konstant magefølelse at han drev på med andre ting bak ryggen min. Dette kan være paranoia fra min side, men hva vet jeg...? Jeg har slått meg til ro med at jeg aldri får svar på om han drev på med andre ting bak ryggen min eller om dette bare var min usikkerhet...

I periodene vi var "på" var "regelen" at vi kun datet hverandre. Dette var det han som ønsket. Jeg hadde aldri problemer med dette, men jeg er som nevnt usikker på om han forholdt seg til dette.

Jeg forstår deg veldig godt når du sier at du har håp om at ting skal ordne seg. Det var det jeg også håpet på. Vi var ufattelig glade i hverandre, noe som var veldig synlig de siste gangene vi var "på". Det høres ut som dere også er veldig glade i hverandre. Han du dater virker veldig tålmodig. Om han har kontakt med andre på facebook, msn, tekstmeldinger betyr jo ikke automatisk at han driver på med andre bak din rygg...? Men, jeg forstår at det gjør deg usikker!

Hvordan føler du samtalene deres utvikler seg når dere prater sammen om disse tingene? Deltar han i samtalene og prøver å forstå hvor du kommer fra? Virker det som om han forstår hvorfor du har tillitsproblemer? Gir han uttrykk for at han ønsker å forandre seg og bli bedre på de tingene du savner? Har du noe kontakt med han i "av" periodene deres? Hva sier han da? Ikke minst; hva vil du? Vil du være sammen med han og ha en mulig fremtid med han? Har du spurt han hva og hvor han vil med forholdet deres?

[Snella]

Men i 30 årene, og uten sex i over ett år? Trodde kanskje TS var i tenårene, det hadde jeg kunne ha forstått.

Hva er poenget? Ikke så rart han blir desperat! Og hvis du ikke vil gi han sex, så er det ikke rart at han må få det ut på en eller annen måte. Sex er jo på mange måter et lim i et forhold, og intimiteten er viktig.

Helt ærlig mener jeg at du for hans og din egen skyld bare må avslutte "forholdet" ASAP. Hvis du som 30 årig kvinne etter 1 år ikke stoler nok på han til å kunne ha sex er det bare å bryte tvert (ville sagt det samme om "forholdet" bare var noen mnd også).Kan ikke se en eneste årsak til at dere burde være sammen, det er rett og slett galskap.

[Gjest Ts]

Selv om å forlate min eks er noe av det tyngste jeg noen gang har gjort, så vet jeg i dag at det var det rette å gjøre.

I forhold til utroskap og de holdningene som florerer i hans kameratgjeng, er jeg rimelig sikker på at han med tiden får de samme holdningene (mest sannsynlig har han fått de allerede). Jeg kjenner meg selv, og jeg vet at jeg aldri kunne levd med dette uansett hvor glad jeg var i den mannen. Når han da var alene med denne kameratgjengen kunne jeg jo aldri vite hva de fant på, og selvfølgelig var det ingenting som ville stoppe dem fra å involvere min eks. I den siste perioden vi var "på" ville jeg kaste opp da han tilbrakte tid med den kameratgjengen. Faktisk snakket jeg og han om dette en del ganger, da brakte han det opp flere ganger på eget initiativ. Jeg kjenner de aller fleste og ingen av dem har skjult overfor meg hva de har gjort/gjør. Dette ble allikevel en av brikkene i puslespillet som gjorde at jeg gikk. Magefølelsen min bare ropte ut at jeg ikke kunne stole på noen i denne gjengen; uheldigvis inkludert min eks.

Når jeg nevnte at han var flink til å respektere mine grenser, tenkte jeg på grensene i forhold til sex, ja (jeg var gjerne uklar her). Der hvor respekten var litt manglende, var i forhold til annen oppførsel i enkelte perioder, måten han noen ganger snakket til meg o.l.

I våre "av" perider hadde vi ingen regler for hva den andre kunne gjøre og ikke kunne gjøre. Hovedårsaken til at vi endte opp i "av"-periodene var diskusjoner, krangler eller ren kommunikasjonssvikt. Han var også veldig forvirret i perioder (skole, jobb, karriere) som gikk ut over vår relasjon. I våre "av"-perioder hadde vi sporadisk kontakt, men jeg hadde ingen rett til å stanse han fra å være med andre. Men, han hadde heller ingen stemmerett når det gjaldt hva jeg gjorde. I storparten av våre "av"-perioder var det jeg som forårsaket disse. I hovedsak var det knyttet til at jeg var usikker på han, følte ikke jeg kunne stole på han og hadde en konstant magefølelse at han drev på med andre ting bak ryggen min. Dette kan være paranoia fra min side, men hva vet jeg...? Jeg har slått meg til ro med at jeg aldri får svar på om han drev på med andre ting bak ryggen min eller om dette bare var min usikkerhet...

I periodene vi var "på" var "regelen" at vi kun datet hverandre. Dette var det han som ønsket. Jeg hadde aldri problemer med dette, men jeg er som nevnt usikker på om han forholdt seg til dette.

Jeg forstår deg veldig godt når du sier at du har håp om at ting skal ordne seg. Det var det jeg også håpet på. Vi var ufattelig glade i hverandre, noe som var veldig synlig de siste gangene vi var "på". Det høres ut som dere også er veldig glade i hverandre. Han du dater virker veldig tålmodig. Om han har kontakt med andre på facebook, msn, tekstmeldinger betyr jo ikke automatisk at han driver på med andre bak din rygg...? Men, jeg forstår at det gjør deg usikker!

Hvordan føler du samtalene deres utvikler seg når dere prater sammen om disse tingene? Deltar han i samtalene og prøver å forstå hvor du kommer fra? Virker det som om han forstår hvorfor du har tillitsproblemer? Gir han uttrykk for at han ønsker å forandre seg og bli bedre på de tingene du savner? Har du noe kontakt med han i "av" periodene deres? Hva sier han da? Ikke minst; hva vil du? Vil du være sammen med han og ha en mulig fremtid med han? Har du spurt han hva og hvor han vil med forholdet deres?

Hei og tusen takk for et langt og utfyllende svar!

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver om din eks. Du hadde en konstant følelse av at du ikke kunne stole på han. Bl.a pga hans kamerater, og noen ganger hans væremåte.

Han jeg ser, har vært i et dårlig miljø tidligere. Han sier selv at han ikke har særlig mye kontakt med noen av dem lenger, men jeg vet ikke om det er tilfellet. Jeg vet at han har en kamerat som virker grei, men det er flere jeg ikke har møtt. Jeg har på følelsen at han kan nærmest "bli en annen" når han er sammen med dem, skal tøffe seg, være kul osv. Han har sagt mye fint til meg, men når vi krangler, kan han si endel stygge ting.

Når du beskriver deres av og på perioder, hadde dere da bekreftet at det var "av" eller "på", eller var det bare naturlig "av" når det var mindre kontakt, når dere kranglet mye, hadde dårig kommunikasjon osv? Og at dere var "på¨" igjen uten å snakke om det, etter ei stund? Hvor lenge kunne evt "av-periodene" vare?

Hørte du noe i ettertid som tydet på at han hadde vært med andre når dere var "av"?

Du spør om det virker som han jeg ser er villig til å forstå at jeg har tillitsproblemer...egentlig ikke fordi de gangene jeg har hatt dårlig magefølese og tatt noe opp, gjør han temaet ubehagelig å snakke om. Det er mange ganger jeg har hatt mine grunner til å lure på ting, fant ut i ettertid at han hadde løyet til meg om noe...ikke akkurat oppbyggende for min allerede manglende tillit til han..

Han har hele tiden virket seriøs med meg , mht fremtiden osv. Men når vi ikke er sammen, kan jeg få sånne rare følelser om han ser andre eller noe...

For tiden har vi en slags "av" periode, selv om vi ikke har sagt det direkte. Jeg tror han er lei av at jeg ikke har bestemt meg for om jeg tør å satse på han eller ikke. Jeg kan jo forstå det, samtidig er det hele blitt så vanskelig. Han har ikke tatt kontakt på lenge, det er jeg som har ringt han/mld de siste gangene. Han svarer, er hyggelig, men kanskje han ikke orker mer nå ?

Hva skal jeg gjøre? Ta en sjanse å stole på han? Eller kanskje jeg blir knust hvis jeg i ettertiden får vite at magefølelsen min hadde rett hele tiden?

Mulig det er for seint, at han ikke gidder mer, men hvis jeg fortsatt har sjansen og du hadde vært meg, du har vært i en lignende situasjon der du satset mer...er det verdt det tror du? Den evt risken det kan innebære for meg?

Har du fortsatt kontakt med din eks? Hvordan ble det slutt? Skulle du ønske du avsluttet forholdet tidligere mht din magefølelse som tydeligvis var rett, sett i etterpåklokskap?

Tror du han hadde forandret seg, at du kunne stolt på han hvis dere ble sammen igjen idag?

ts

[Gjest anonym]

Men i 30 årene, og uten sex i over ett år? Trodde kanskje TS var i tenårene, det hadde jeg kunne ha forstått.

Hva er poenget? Ikke så rart han blir desperat! Og hvis du ikke vil gi han sex, så er det ikke rart at han må få det ut på en eller annen måte. Sex er jo på mange måter et lim i et forhold, og intimiteten er viktig.

Helt ærlig mener jeg at du for hans og din egen skyld bare må avslutte "forholdet" ASAP. Hvis du som 30 årig kvinne etter 1 år ikke stoler nok på han til å kunne ha sex er det bare å bryte tvert (ville sagt det samme om "forholdet" bare var noen mnd også).Kan ikke se en eneste årsak til at dere burde være sammen, det er rett og slett galskap.

Hvis du leser det jeg har skrevet, ikke bare alderen, vil du kanskje få et annet synspunkt. Det er ikke alltid ting er sort/hvit ...Det har vært mye på/av mellom oss..Ett år for noen trenger ikke være det samme som ett år for en annen. Samme med alder. For en i 30-årene kan det være naturlig, for en annen 30-åring, er det helt utelukket..

Jeg er ei som tenker selv, og gjør det som føles rett i forhold til min egen stemme, ikke hva andre og/eller samfunnet forventer at jeg skal gjøre. Du må gjerne kalle meg sær, men vi er alle forskjellige...

Når det er sagt, har det kommet til et punkt der jeg vet at jeg må ta et valg( hvis jeg ennå har det da...) Det er jo derfor jeg lufter tankene mine her..

ts

[Gjest Ts]

Hvis du leser det jeg har skrevet, ikke bare alderen, vil du kanskje få et annet synspunkt. Det er ikke alltid ting er sort/hvit ...Det har vært mye på/av mellom oss..Ett år for noen trenger ikke være det samme som ett år for en annen. Samme med alder. For en i 30-årene kan det være naturlig, for en annen 30-åring, er det helt utelukket..

Jeg er ei som tenker selv, og gjør det som føles rett i forhold til min egen stemme, ikke hva andre og/eller samfunnet forventer at jeg skal gjøre. Du må gjerne kalle meg sær, men vi er alle forskjellige...

Når det er sagt, har det kommet til et punkt der jeg vet at jeg må ta et valg( hvis jeg ennå har det da...) Det er jo derfor jeg lufter tankene mine her..

ts

Jeg var ts, glemte å skrive det som avsender.

[Gjest anonymkvinne]

Hei og tusen takk for et langt og utfyllende svar!

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver om din eks. Du hadde en konstant følelse av at du ikke kunne stole på han. Bl.a pga hans kamerater, og noen ganger hans væremåte.

Han jeg ser, har vært i et dårlig miljø tidligere. Han sier selv at han ikke har særlig mye kontakt med noen av dem lenger, men jeg vet ikke om det er tilfellet. Jeg vet at han har en kamerat som virker grei, men det er flere jeg ikke har møtt. Jeg har på følelsen at han kan nærmest "bli en annen" når han er sammen med dem, skal tøffe seg, være kul osv. Han har sagt mye fint til meg, men når vi krangler, kan han si endel stygge ting.

Når du beskriver deres av og på perioder, hadde dere da bekreftet at det var "av" eller "på", eller var det bare naturlig "av" når det var mindre kontakt, når dere kranglet mye, hadde dårig kommunikasjon osv? Og at dere var "på¨" igjen uten å snakke om det, etter ei stund? Hvor lenge kunne evt "av-periodene" vare?

Hørte du noe i ettertid som tydet på at han hadde vært med andre når dere var "av"?

Du spør om det virker som han jeg ser er villig til å forstå at jeg har tillitsproblemer...egentlig ikke fordi de gangene jeg har hatt dårlig magefølese og tatt noe opp, gjør han temaet ubehagelig å snakke om. Det er mange ganger jeg har hatt mine grunner til å lure på ting, fant ut i ettertid at han hadde løyet til meg om noe...ikke akkurat oppbyggende for min allerede manglende tillit til han..

Han har hele tiden virket seriøs med meg , mht fremtiden osv. Men når vi ikke er sammen, kan jeg få sånne rare følelser om han ser andre eller noe...

For tiden har vi en slags "av" periode, selv om vi ikke har sagt det direkte. Jeg tror han er lei av at jeg ikke har bestemt meg for om jeg tør å satse på han eller ikke. Jeg kan jo forstå det, samtidig er det hele blitt så vanskelig. Han har ikke tatt kontakt på lenge, det er jeg som har ringt han/mld de siste gangene. Han svarer, er hyggelig, men kanskje han ikke orker mer nå ?

Hva skal jeg gjøre? Ta en sjanse å stole på han? Eller kanskje jeg blir knust hvis jeg i ettertiden får vite at magefølelsen min hadde rett hele tiden?

Mulig det er for seint, at han ikke gidder mer, men hvis jeg fortsatt har sjansen og du hadde vært meg, du har vært i en lignende situasjon der du satset mer...er det verdt det tror du? Den evt risken det kan innebære for meg?

Har du fortsatt kontakt med din eks? Hvordan ble det slutt? Skulle du ønske du avsluttet forholdet tidligere mht din magefølelse som tydeligvis var rett, sett i etterpåklokskap?

Tror du han hadde forandret seg, at du kunne stolt på han hvis dere ble sammen igjen idag?

ts

Håper svarene mine er til hjelp, evt. til å hjelpe å sette ting litt i perspektiv

Når vi var "på" skjedde det som regel etter en lenger telefonsamtale eller vi møttes for å snakke ut om det som hadde skjedd, blitt sagt og gjort. Initiativet til dette var det stort sett han som hadde, noen få ganger tok jeg også kontakt. Da ble vi enige om å "prøve" igjen. Etter en krangel, uenighet, diskusjon el som førte til at det ble "av" mellom oss, gjorde jeg det klart for han at det ikke var noe mellom oss. For meg var det viktig å få sagt det i og med at jeg faktisk lovet han at jeg ikke skulle treffe andre i våre perioder "på".

I forhold til hva han foretok seg når vi var "av". Jeg har hørt (via-via-via vel og merke) at han ha har vært bort på andre. Jeg så det aldri selv (sikkert bevisst fra hans side), men noe av det velger jeg å stole på for det kommer fra enkelte av hans kamerater som jeg faktisk kan stole på. Våre "av" perioder kunne vare mellom alt fra 1-4 mnd. Da han kom tilbake angret han selvfølgelig, var lei seg og sa at det ikke skulle skje igjen. Jeg tror innerst inne at han aldri med vilje ville såre meg, det tror jeg. Men, jeg tror "timingen" bare ikke klaffet for han og meg.

Jeg tror du bør tenke over (og gjerne nå i disse dager) om du klarer å satse på en mann og være sammen med en mann som du tviler på om du kan stole på...? Er det en ide å invitere han hjem for å høre hvor han står og hvor dere går videre? Eller, bare gå ut og spise/gå på kino, så "vinge" det videre og se hva som skjer? Hvordan har dere startet "på" igjen tidligere? Har en av dere bare tatt kontakt så har ting falt tilbake hvor dere slapp av seg selv?

Det er utrolig vanskelig for meg å fortelle deg hva du skal gjøre... Tro meg, jeg var like fortvilet som deg, så jeg vet akkurat hvordan du har det! Jeg tror du må tenke over hva du egentlig føler for han og hvor sterkt du føler for han? Du må være forberedt på at du kan bli såret, ja, men den risikoen ligger i alle forhold. For min del var følelsene mine så sterke at jeg ga han og "vårt forhold" en siste sjanse. Men, jeg forberedte meg selv på at jeg kunne bli såret og jeg lovet meg selv at jeg skulle gå dersom han falt tilbake i gammelt mønster.

Jeg har ikke kontakt med min "eks" i dag (gjerne heller ikke det svaret du ønsket). Men, det er flere grunner til det. Jeg og min eks er ikke i stand til å bare være "venner". Det blir noe mer uansett, vi har bare en sånn kjemi. Han jeg dater nå har gjort det klart at han ikke vil at jeg skal ha kontakt med han. (Han jeg dater nå ble jeg kjent med like før jeg gikk fra min eks. Han vet også godt hvem min eks er). Kort fortalt ble det slutt fordi min eks startet flere store krangler med meg over ting som ikke har noe med meg å gjøre. Uken før jeg gikk følte jeg han brukte meg som en "boksepute" for å få ut alle frustrasjoner og irritasjoner. En kveld pr. telefon fikk jeg nok og bare sa "nok er nok, nå får du klare deg uten meg. vi har ingenting mer å snakke om". Han ringte flere ganger, men av en eller annen grunn ville jeg ikke snakke med han... Han jeg dater nå (vi var venner veldig, veldig lenge før vi startet å date) fikk meg til å innse at dersom jeg fortsatte å tilgi og tilgi og tilgi og tilgi, så ville hans oppførsel mot meg bare bli verre og verre med tiden. Da ville han mest sannsynlig gjøre enda verre ting, for han var vant med at jeg alltid tilga han uansett... Disse ordene traff meg rett hjem og skremte vettet av meg.

Kunne jeg stolt på han nå hvis vi ble sammen igjen? Nei, jeg tror ikke det... Jeg tror bare jeg gått og ventet på når han skulle såre meg igjen. For ikke å nevne dette med holdningene til enkelte av kameratene hans... Tror jeg han har forandret seg? Nei, egentlig ikke... Jeg tror heller det er motsatt. Jeg tror han har glidd mer og mer inn i det samme mønsteret som kameratene. Uansett, så hadde jeg nok ikke blitt sammen igjen med han uansett hva han gjorde eller sa... Men, jeg angrer ikke på at jeg ble så lenge som jeg ble. Jeg var så forelsket i den mannen og han betydde nesten alt for meg.

Dersom han ser at du velger å satse på han og stole på han, kan det være han endrer seg? Hva tenker du om det? Tror du han vil endre oppførsel dersom du satser? Har han fortalt deg noe om hvordan han normalt oppfører seg når han er i forhold?

(Hvis jeg glemmer å svare på noe må du bare minne meg på det!)