"feil" liv?

[Gjest grublis]

Jeg har alltid følt at jeg lever en annen persons liv.

Det var ikke her jeg skulle vært.

Hvem er det som går rundt å savner det jeg har, men som har fått mitt liv og går rundt like forvirret som meg? Er det sjelen min som er forvekslet med en annens, eller er dette Gud som spiller oss mennesker et puss?

Dette gjør meg ofte deppa, sur og umurlig å leve sammen med.

Jeg klarer ikke å glede meg over livets realiteter, slik jeg burde gjort.

*Stakkars samboeren min*

Jeg er glad i samboeren min og elsker barna mine, men...

Det jeg lurer på: er dette vanlig?

Hva er galt med meg?

(Ikke kom med at jeg må ta meg sammen, det gjør jeg hver dag for å overleve)

[Gjest sexysadie]

Du lengter etter noe mere.

Det er meget vanlig.

[Irka]

Det hender at jeg føler en form for aggresjon fordi jeg ikke klarer å uttrykke den energinen og kreativiten jeg er i besittelse av. Jeg vet jeg har mye i meg som jeg ikke klarer å uttrykke og det er ganske frustrerende. :-?

Oppvekstvilkår har uten tvil mye å si.

Man pensles inn på en rettning via familie og det sosiale samfunnslag man blir født i.

Det viser viktigheten av å bevistgjøre barna til å ta selvstendige valg og stimulere de evnene de måtte vise.

Min eldste datter viste stor interesse for tegning og kunst da hun var barn og i dag er dette både hobby og yrke for hene.

[:-) anna]

Hmmm dette var vanskelig...

Det eneste rådet jeg kan gi deg er å gjøre det du må for å prøve å bli lykkelig. Bli den personen du egentlig er. Når du først har fått et liv her på kloden så skylder du deg selv å prøve å få mest mulig ut av det. Stupe ut og puste inn. Ta sjansen på å bli lykkelig.

Jeg vet ikke hva som er det riktige for deg, men jeg vet at man ofte har en visshet i magen om hva man burde gjøre.. moral - Gud - kall det hva du vil. Men det lønner seg ofte å lytte.

Lykke til i alle fall...

[huzky]

Tenk over hva som er positivt med livet ditt også. Du har bl.a. en samboer som helt sikkert er veldig glad i deg. Gled deg over de lyse sidene i livet.

Huzky vil gjerne gi deg en blomst: :blomst_opp:

[Anna Lovinda]

Man vil ofte ha det man ikke kan få. Slike er det bare. Deal with it.

[vivi]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Føler også at jeg skulle gjort noe annet ut av livet mitt. Det Anna skrev var veldig bra!!

[Gjest Grublis]

Det hender at jeg føler en form for aggresjon fordi jeg ikke klarer å uttrykke den energinen og kreativiten jeg er i besittelse av. Jeg vet jeg har mye i meg som jeg ikke klarer å uttrykke og det er ganske frustrerende. :-?

Det var som jeg skulle sagt det selv.

Et blankt lerret og en pensel det er lykke det :-)

Deal with it, sier en annen her. Jeg gjør da det, mine barn er blanke lerret som jeg med en kunstners nøysommelige øyne for detaljer setter farge på

Hender samboeren også får seg en klatt glad-farge...

Takker Huzky for blomsten

og Anna for gode råd :kysse:

[Gjest Anonymous]

Jeg føler det på samme måte. Jeg føler at jeg ikke hører til i denne tiden, denne verdenen her i det hele tatt. Begynte å føle det sånn for flere mnd siden og har det fremdeles sånn.

Jeg prøver jo å "takle" denne verdenen som jeg er i og livet jeg lever og de jeg lever med, så godt jeg kan, men jeg er likevel trist på innsiden...... Den følelsen vil bare ikke gå vekk.........

[:-) anna]

Jeg føler det på samme måte. Jeg føler at jeg ikke hører til i denne tiden, denne verdenen her i det hele tatt. Begynte å føle det sånn for flere mnd siden og har det fremdeles sånn.

Jeg prøver jo å "takle" denne verdenen som jeg er i og livet jeg lever og de jeg lever med, så godt jeg kan, men jeg er likevel trist på innsiden...... Den følelsen vil bare ikke gå vekk.........

Jeg vil anbefale deg å snakke med noen om dette. Det er ikke meningen at man skal ha det sånn. Er du sikker på at du ikke er utbrent/har en slags depresjon. det finnes hjelp å få!!

Ønsker deg og hovedinnleggskriver alt godt.

Selv føler jeg av og til at "ingen ser hvem jeg er innerst inne".

Jeg har ofte følt at det er så mange kompliserte tanker i hodet mitt. I oppveksten følte jeg meg alltid litt annerledes enn de andre. Men for meg var og er det faktisk en positiv følelse. Selv om jeg likte alle andre og ikke mente eller mener at jeg er "bedre" enn noen andre, så trivdes jeg igrunn med å være litt hudløs.

Jeg følte at det gjorde meg sterkere enn mange, fordi jeg ikke lagde meg et filter som bestemte hva jeg tok inn av resten av verden. Men jeg har aldri opplevd dette tungt å bære.. Heller styrkende. jeg føler at jeg lever fullt ut, og det gjrø meg lykkelig.

Livet mitt er ikke annerledes enn andre sine liv. Men jeg er bevisst på å ta de valgene jeg vil ta. Å følge magefølelsen og jobbe med å være et menneske jeg ikke skammer meg over å være. Å leve det livet jeg vil ha.

Hvert eneste lille sekund av det.

I voksen alder har jeg funnet noen sjelevenner som ser verden på samme måte. På tross av at vi ser hverandre veldig sjelden er de enormt viktige for meg. (En bor på Sunnmøre og en i England)

Og hver gang vi møtes føler jeg at jeg er menalt hel. Fordi vi snakker samme "språk".

[Gjest Anonymous]

Til anna

Jeg personlig tror ikke det er en depresjon. Jeg er ikke sånn trist, hvis du skjønner.

Jeg har mann og barn og livet er jo forsåvidt greit nok det, men jeg er bare så utrolig lei dagens mas og kjas, krig, slit, økonomi......ja you name it.

Men man kan jo aldri vite da. Jeg føler bare at jeg ikke hører til i denne verden, denne tiden hvor jeg er nå. Hva som gjør at jeg føler det sånn vet jeg ikke. Er litt vanskelig å sitte ord på.