Hva har jeg gjort?

[helemeg]

HVA HAR JEG GJORT?

Det som skulle bli min mest lykkelige fremtid har blitt til et mareritt jeg ikke ser noen ende på…

Jeg hadde ikke datet han lengre enn en mnd vel, da jeg plutselig en dag fant ut at jeg var gravid. Hele livet mitt ble snudd på hodet på to sekunder. Idet jeg så streken på testen frøs jeg til is og klarte ikke røre meg. Hva skulle skje nå? Jeg er ikke klar for dette nå, jeg kjenner han ikke, jeg vet ikke om dette er mannen jeg vil dele resten av livet mitt med, jeg er ikke ferdig med å tenke på meg selv, jeg har fortsatt skole igjen, jeg har ikke den jobben jeg vil ha resten av livet, jeg har ikke den leiligheten jeg trenger for å få plass til en familie. Alle disse tankene og mer raste igjennom hodet mitt de neste minuttene. Jeg var jo også glad (!) Dette er jo det jeg alltid har ønsket meg, jeg ønsker jo å bli mor, jeg ønsker å få et barn, jeg er sikker på at jeg klarer det, han er en bra mann, han er snill, vi er like, vi snakker sammen som om vi skulle kjent hverandre i evigheter, vi er begge ressurssterke mennesker med muligheten til å oppdra et barn. Hvordan vil han reagere? Er han faren? ER HAN FAR TIL DETTE BARNET?

Jeg ringte venninnen min straks jeg kom til meg selv, fortalte henne hva som hadde skjedd, hun ble glad, jeg gråt, hun visste ikke lenger om hun var glad eller hva hun skulle tenke. Alle tankene jeg hadde tenkt kom ut på en gang, jeg måtte få sjekket opp dette- NÅ! Jeg måtte ha svar.

En annen venninne kom til meg, jeg ringte til leger og sykehus på hele Østlandet for å få tak i noen som kunne utføre en ultralyd slik at jeg kunne finne ut hvor langt jeg var på vei. Ingen kunne. Ingen hadde tid før langt ute i neste uke, jeg hadde ikke tid til å vente. Vi dro på apoteket, kjøpte ukesindikator. Den viste over 5 uker på vei. Jeg kunne ikke skjønne, hvis det var tilfelle var ikke han far til barnet, men da ville jeg vært 9 uker på vei i forhold til siste person jeg hadde sex med før han. Det stemmer ikke. Jeg kan ikke være 9 uker på vei.

Jeg fikk blødning på kvelden, dro på sykehuset og fikk da ultralyd og sjekk av alt. Alt sto bra til så langt. Han antydet at jeg var 5 uker på vei, dvs. 3 uker + 2 uker eggløsningsperiode. Ergo var det han som var faren.

Tankene for gjennom meg den torsdagen, jeg kunne ikke skjønne hva som skulle skje nå, hva kom han til å si, ville han bli sint? Ville han ha det? Ville han være der for meg? Ville han kutte all kontakt og ikke ha noe mer med meg å gjøre? Nei, han ville stille opp- han er jo tross alt en ordentlig mann. Jeg slo meg til ro med disse tankene svermene den kvelden.

Fredagen kom, han hadde vært på reise en hel uke, da han kom hjem kom han og hentet meg og vi dro hjem til han, jeg er svært dårlig på å skjule det hvis noe er galt, og det ville ikke ta lang tid før han ville se på meg at det var noe. Jeg lot han spise middagen sin, også sa jeg det. Sett deg, jeg må si deg noe, og jeg vet ikke hva du vil si. Han ser på meg og blir alvorlig i ansiktet. ”Jeg er gravid!” sier jeg. Han blir forfjamset og de 10 000 tankene jeg hadde tenkt det siste døgnet for gjennom han, jeg kunne se dem utenpå kroppen hans. Abort sa han. Det er alternativet vårt her. Han var fast bestemt. Jeg gråt, og jeg gråt i så mange timer. Jeg lå der på sofaen og klarte ikke se opp. Jeg visste jo at det kanskje var det mest riktige i vår situasjon, men ville jeg klare det? Ville jeg komme meg gjennom en abort. Jeg som ELSKER barn, jeg som ønsker meg egne barn av hele mitt hjerte. Er dette riktig avgjørelse? Vi dro ut for å få litt luft. Da vi kommer tilbake etter kjøreturen er han om ikke annet enda mer frustrert, han står på terrassen, så snur han seg og ser på meg og spør; Har du lurt meg?! Ordene sved som et slag i ansiktet, jeg forsto at han spurte, men jeg ble så såret, hvordan kan et menneske man har valgt å stole på spørre om dette? Jeg svarte halvt i gråt og halvt i sinne at jeg så klart ikke hadde lurt han, dette var like uvirkelig for meg som for han, jeg hadde jo tatt P-sprøyta. Den skal være 99 % sikker.

Den kvelden gikk vi å la oss med mange tanker, jeg gråt meg til slutt i søvn. På lørdagen måtte jeg hjem, jeg måtte snakke med venninnen min, han måtte snakke med noen som kunne gi han råd. Jeg var tom, hadde ikke mer å si. Jeg dro hjem og jeg endte opp i sengen, jeg gråt i flere timer, visste ikke hvor dette skulle ende. Han hentet meg igjen om kvelden, vi snakket og snakket og snakket. Frem og tilbake, kunne vi klare å ta vare på dette barnet? Var vi klare for dette? Hadde vi et forhold som var sterkt nok til det etter bare en mnd sammen? Dagene gikk, og ordene ble fattigere for hver dag. Jeg gråt og jeg vurderte alle mine muligheter, jeg ringte til leger, til psykologer og til venner. Til slutt ringte jeg min mor. Hun ble fortvilet, glad, lei seg, og alt på en gang. Hva skulle hun si? Hun ville støtte meg uansett hva jeg gjorde. Dette valget måtte vi ta, jeg og han.

Hele veien har jeg sagt at vi er to om dette valget, han skal ønske dette barnet like mye som meg, men mine vanskeligheter for å vurdere abort som alternativ var der. Jeg tenkte på om jeg kunne leve med meg selv hvis det var det valget jeg tok, jeg sa det til han, han forsto det.

Ferien nærmet seg med stormskritt, på torsdag skulle jeg reise bort med jobben og deretter reise direkte opp til min søster for så å reise videre til min mor. Valget måtte tas nå, før ferien startet. Han skulle på ferie med barna sine, to barn har han en jente og en gutt. Jeg kan ikke reise før vi har tatt et valg vi er komfortable med, vi endte med å bestemme oss for at dette skulle vi klare- vi var jo glade i hverandre. Og barnet ville vi elske av hele vårt hjerte. Vi hadde flere venner som støttet oss. Vi hadde flere venner som hadde opplevd akkurat det samme og klart seg igjennom det og vel så det. Dette kom til å gå bra. LYKKE. Vi skulle bli foreldre. Jeg er så glad. Jeg skulle få det barnet som jeg har hatt lyst på så lenge. Selv om det ikke passet helt inn i hva som ville vært den perfekte verden, så var dette det beste som kunne skje nå. Jeg gledet meg over valget vi hadde tatt sammen.

Jeg fortalte det straks til min søster (som for øvrig nettopp har blitt mor selv, bare en knapp uke gammel er den lille jenta) da jeg kom dit. Hun ble både glad og bekymret på samme tid, og alle mine tanker raste da igjennom henne på samme måte. Ville jeg klare dette? Var vi klare for dette? Var dette det riktige valget? Hadde vi tenkt godt nok igjennom dette? Økonomi? Jobb? Utdannelse? Ja, rett og slett alle spørsmålene jeg hadde stilt meg selv om og om igjen. Men selvfølgelig ville hun vøre glad på mine vegne, hun ville være der for meg og støtte meg uansett hva jeg valgte å gjøre. Men husk og tenk på deg selv sa hun, tenk på hva du vil, ikke på hva som forventes av deg eller hva andre ønsker, men hva DU vil.

Da jeg kom til min mor var vi begge i ekstase. Jeg hadde fått litt mage alt, du kunne se det godt. Mamma var rørt til tårer og like glad som det jeg var, endelig klarte jeg og slippe ut gleden min. Jeg kunne endelig si høyt- Jeg skal bli mamma! Det var en deilig følelse, jeg elsket å tenke på det. Men jeg var redd, jeg tenkte de samme tankene om og om igjen. Var vi klare? Det vil bli mange opp og nedturer på denne tiden fremover, ville vi komme oss igjennom dette? Kjenner man egentlig et menneske i det hele tatt etter så kort tid?

I løpet av disse to ukene fra hverandre sendte vi meldinger og ringtes. Han satt inne med samme spørsmålene som meg. Vi trengte å se hverandre, være nær og kjenne og føle på dette sammen. En uke i Hellas skulle bli så godt. Vi gledet oss.

Jeg kom hjem søndag kveld, og da var han der på flyplassen og hentet meg. Det var så godt å se han- far til barnet mitt. Og som jeg gledet meg til å dele hver eneste dag fremover med han. Morgenen dagen etterpå fant vi navn, tittet på uendelig mange navn. Herregud så lykkelig jeg er. Også reiste vi til Hellas med et vennepar av han, Tom og Karin.

Karin var en venninne av en gammel venninne av meg Line som valgte å kutte meg ut som venn fordi jeg møtte han og valgte og date han. Fordi for et år siden og vel så det hadde Tom og Karin forsøkt å spleise de to, men det hadde aldri endt opp slik. Ingen date, ingen verdens ting. Jeg hadde til og med spurt om det var greit for henne på forhånd før jeg gikk på den første daten med han. Men tydeligvis var det ikke greit. I startet av mitt forhold til han fikk han jo da naturlig nok høre masse dritt om meg som kom fra henne, hun ville advare han mot meg sa hun. Ja, jeg har en fortid jeg og. Det siste året som har gått har jeg møtt menn og funnet fort ut at det ikke har vært den rette og dermed kvittet meg med dem. Jeg har ikke alltid behandlet guttene like bra, det kan jeg være den første til å innrømme, men alle har en fortid og jeg følte nå at jeg hadde møtt den rette. Jeg ville ikke gi slipp på han. Det fikk briste eller bære, jeg la alle kortene på bordet for han etter bare tredje daten, alt hva han fikk vite om meg. Men det føltes bare så riktig, han fortjente å høre det fra meg og ikke fra dem.

Første kvelden i Hellas var herlig, vi var ute og spiste god middag og koste oss. Vi vandret gatelangs etter middagen og snakket. Jeg var så lykkelig. Vi hadde begge blitt enige om at vi ikke skulle fortelle dem at vi skulle ha barn, det var andre mennesker som fortjente å få vite dette før dem. Dette var jo ikke noen nære venner.

På onsdag var formen dårlig og jeg var sliten og slapp og full av hormoner, de lå som betente sår utenpå kroppen min. Jeg forklarte for han at det ikke var noe i veien med han eller noen ting, men at jeg bare hadde en hormonell dag hvor jeg ikke taklet noe nærkontakt eller noen ting som helst, jeg håpet han ville respektere/forstå det og det så det ut for at han gjorde. For en mann!

Dagen etterpå orket jeg ikke gå ned til frokost, jeg var så dårlig, hadde så vondt i magen, var så redd, så bekymret. Han gikk ned til frokost. Da han kom opp på rommet mange timer etterpå så han alvorlig ut. Jeg lå i sengen og han begynte å snakke. Han hadde fortalt dem at vi skulle ha barn. Karin hadde sagt at dette var akkurat det Line hadde sagt at kom til å skje, jeg hadde lurt han, jeg var bare ute etter pengene hans, jeg brukte ikke prevensjon eller noen ting. Alle disse anklagene kom som slag mot magen min, det sved i hjertet og jeg var så sint at jeg viste ikke hva jeg skulle si. Han krevde at jeg skulle bevise for han at jeg hadde brukt prevensjon. Jeg var så sint, så såret, så skuffet, så lei meg. Alle de tingene han sa. For hvert ord som kom ut døde jeg inni meg. Jeg ba han om å gå, jeg måtte ha fred, jeg hadde så vondt, og nå hadde jeg vondt i hjertet også. Jeg lå i sengen resten av dagen, jeg gråt og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Første gang han spurte om jeg hadde lurt han kunne jeg forstå det, men at han kunne si dette en gang til, og denne gangen ikke spørre, men si det. Mene det. Kreve et bevis. Jeg var helt knust. Hva var dette slags menneske?

Da jeg kom opp på rommet etter og ha sittet på en kafé i noen timer og lest bok sto hun der. Den heksa, hva gjorde hun inne på mitt rom? Vi må prate sier hun. Jeg hadde ikke så mye å si til henne tenkte jeg, men kunne jo la henne si det hun ville si. Den ene anklagen etter den andre kom ut av henne, alle de tingene hun sa, jeg satt på sengen og følte det som om noen slo meg i ansiktet og rev ut alt jeg hadde av selvfølelse. Hun sa at han satt nede på stranden og var så fortvilet nå, han visste ikke hva han skulle gjøre for å få meg til å ta abort, han ville absolutt ikke ha noe barn med meg, han var helt fortapt. Og det siste hun sier før jeg har fått nok av å høre på henne er at hun nå skjønner at alt Line har sagt om meg stemmer, jeg var nok bare en golddigger som var ute etter pengene hans. JEG? Golddigger? Jeg lo. Jeg tenkte med meg selv at akkurat dette hadde jeg hørt fra Lines munn før, men den gang omvendt vei. Da snakket hun om Karin. Det var helt uvirkelig, jeg trodde ikke mine egne ører. Jeg ba henne gå og skrev melding til han om at han måtte komme opp på rommet nå- jeg skulle hjem I DAG, koste hva det koste vil.

Jeg pakket kofferten og var klar. Han kom opp og skjønte ingenting, visste ikke hva som hadde skjedd. Jeg var så sint, jeg var så såra, jeg var så lei meg, jeg følte meg tråkket på og puttet i et hjørne hvor jeg ikke hørte hjemme. Hvem var de til å stille meg opp i et hjørne på den måten?

Han begynte å ringe forsikringsselskapet og satte i gang. Jeg måtte oppsøke lege for å få en helseattest på at jeg var frisk nok til å reise hjem med fly. Vi var hos legen og han skrev attesten. Vi ventet i timer for å høre noe fra forsikringsselskapet igjen, helt til vi fikk en telefon sent om kvelden. De ville ikke sende meg hjem, de ville ikke ta risikoen. De kunne derimot sende meg på et sykehus i Athen, en flytur som ville ta en time halvannen kortere tid enn å fly meg hjem til Norge. Jeg var helt matt. Jeg orket ikke å tenke. Måtte jeg virkelig være her resten av tiden. Alene. Jeg var så lei meg. Det eneste han snakket om de neste dagene var abort, hvordan en abort fungerer osv. Og at han var så glad for at vi hadde tatt denne avgjørelsen, om å ta abort. AT VI HADDE HVA???? Jeg var så sint. Jeg ble kvalm av å høre på han. Jeg ville ikke snakke med han, og det klarte han ikke å respektere. Det toppet seg da han en kveld hevet stemmen og skrek, han skjelte meg ut etter noter og kalte meg de styggeste ting. Han tråkket meg ned i søla, nok en gang. Jeg gråt og jeg gråt og jeg gråt.

Mandagen kom endelig- i dag skulle vi hjem. Jeg sendte melding til søsteren min om at hun måtte hjelpe meg. Jeg måtte ta en abort, jeg kunne ikke gjennomføre dette på denne måten. Jeg kunne ikke ha en del av han, en del av et så fælt menneske i meg. Hun måtte hjelpe meg å få gjort dette, før jeg rakk å tenke. Jeg vil ikke dette. Jeg vil ikke ta abort. Jeg kommer ikke til å komme meg på bena igjen. Jeg kommer til å hate meg selv. Jeg kommer til å hate han- resten av livet mitt. JEG VIL IKKE!!

Vi kom hjem mandag, sent om kvelden. Jeg dro hjem og prøvde å sove. Fikk ikke sove. Jeg pakket baggen min, toget til Trondheim skulle gå klokken halv 3. Jeg møtte en venninne mens jeg ventet på toget, vi spiste lunsj og snakket. Jeg var helt ferdig. Så knust. Så ødelagt. Jeg gruet meg. Jeg hadde time på sykehuset dagen etterpå.

På onsdagen satt vi der, kvart på ett skulle jeg komme inn til legen. Etter dette skulle det være over. Vi kommer inn og jeg må svare på noe som føltes ut som hundre spørsmål om ubrukelig ting. Så sier sykepleieren at jeg skal inn til legen for gynekologisk sjekk, også måtte vi avtale tidspunkt for når aborten skulle finne sted. HVA? Ikke i dag? Jeg trodde den skulle skje i dag. Jeg brast i gråt, så fortvilet. Trodde ikke det jeg hørte. Inne hos legen var det ultralyd, jeg var nå inne i 11 uke(!!!) og samtale om prevensjon, hun kunne ikke tro at jeg hadde blitt gravid på p-sprøyte. Den er så å si 100 % sikker. Søsteren min forteller så at hun selv ble gravid på p-sprøyte da hun var 19-20 og at hun måtte gjennomføre en abort da hun og. Legen sa at noen er bare ikke mottagelig for en type prevensjon. Da måtte vi prøve noe annet. Så skal vi snakke om selve prosessen. Jeg var såpass langt på vei. Inne i ellevte uke. Jeg var så sikker på at jeg kom til å få en kirurgisk abort, det var den eneste måten jeg kunne se at jeg skulle klare å gjennomføre dette, men nei- hun ville ikke utføre det. Jeg måtte ta en medisinsk abort. Det vil si, jeg må så å si føde ut barnet av meg selv. Jeg brast nok en gang i gråt, denne gangen gråt min søster og. Det var helt forferdelig. Men hvilket valg hadde jeg da…

På søndag måtte jeg inn på sykehuset for å få en tablett, sykepleieren spør da om jeg er sikker på at det er dette jeg vil, at jeg kan få lengre tenketid og at det ikke er noen skam å snu. Jeg tok pillen før jeg rakk å tenke på svaret som ville komme ut av meg.

På tirsdag var jeg på sykehuset igjen, klokken 8 om morgenen. Jeg fikk masse smertestillende og kvalmestillende tabletter og fire tabletter jeg skulle putte opp i skjeden. Deretter måtte jeg ligge stille en time og vente på at de skulle virke. Så var det opp å gå litt da, prøve å gå på do for å se om noe var satt i gang. Det tok så lang tid. Det var vondt og jeg var kvalm. Klokken var halv 1, jeg satt på do. Jeg klarte ikke å røre meg. Søsteren min kommer og banker på døren og spør om det går bra. Nei svarer jeg, jeg har så vondt, jeg klarer ikke dette. Du må låse opp sier hun. Deretter stormer det en sykepleier inn sammen med søsteren min, hun går for å hente en sprøyte, drar til side shortsen jeg har på og kjører en sprøyte med morfin i låret mitt. Det virker ikke. Det gjør så vondt. Jeg er svimmel, jeg er kvalm, jeg klarer det ikke. Jeg er kald. Jeg er varm. Jeg svetter. Det gjør så vondt. Du må inn på rommet og legge deg på sengen sier sykepleieren, du kommer til å besvime nå, du er nødt for å komme deg inn i seng. Jeg kommer meg opp, det gjør så vondt. DET GJØR SÅ VONDT. Jeg kommer meg inn i sengen, jeg ligger der. Jeg er så kvalm, jeg er så svimmel, jeg blir borte litt, vet ikke om jeg sovner eller bare hviler meg. Sånn ligger jeg i vel en og en halv time før jeg får beskjed om at nå må jeg gå på badet for å se om noe er satt i gang. Jeg går inn der, drar ned shortsen. Det er over. Nå er det over. Jeg er ferdig. Jeg er helt tom, klarer ikke å gråte, klarer ikke å tenke, klarer ingenting. Jeg har så vondt, ikke bare i magen nå, men i hele kroppen, i hjertet mitt. Vi drar hjem.

Dagen etterpå flyr jeg hjem til Oslo. Da jeg kommer inn døra og begynner å pakke ut begynner jeg å gråte. Klarer ikke å slutte. Det er en endeløs smerte langt inni meg. Jeg har vært så sint, nå er jeg bare tom. Jeg har vondt. Jeg gråter og gråter. Ligger våken til klokken blir 4, sovner til slutt inn og våkner til en ny dag. I dag skulle jeg på jobb. I dag skulle jeg se alle menneskene i øynene, stå for det valget jeg har tatt. Jeg er kvalm. Jeg har vondt. Jeg er tom. Det gjør så inderlig vondt langt inne der et sted. Hvor er barnet mitt?

Jeg kommer hjem fra jobb, klokken er halv fem. Jeg sitter på do. Tørker meg, plutselig sitter jeg der, med et foster på papiret. Jeg stivner. Jeg får panikk. Jeg hyler ut i gråt. Hva er det som skjer?

Jeg ringer mamma og gråter, klarer ikke å puste, er det normalt, skal det være sånn her? Hvorfor sa de til meg at jeg var ferdig, ingen sa til meg at jeg to dager senere ville sitte med den i hånden, hjemme på mitt eget bad. Jeg har så vondt, jeg klarer ikke å slutte å gråte. Jeg ringer sykehuset og legen forklarer at dette kan skje. Jeg må bare følge med på om jeg blør mer og om jeg får feber eller influensa liknende tendenser. HVA SKJER DA?! ER DET NOE GALT?! Jeg er helt knust. Er det dette de kaller en humanistisk måte å fjerne et barn på? Det skulle ikke vært lov. Man skulle måtte stå til ansvar for de handlinger man gjør.

Det gjør så inderlig vondt. Nå ligger jeg her i sengen, klarer ikke å puste, klarer ikke å tenke, jeg har så vondt. Det er helt grusomt. Hvordan kan jeg ha gjort dette? Hva har jeg gjort? HVOR ER BARNET MITT?? HVOR ER DU?! Kan jeg gjøre ting ugjort, kan jeg gå tilbake? Hvordan skal jeg klare å stå opp, hvordan skal jeg klare å se meg selv i speilet? HVA HAR JEG GJORT????? Et uskyldig lite barn, det måtte dø for andres ondskap, egoisme og hat!

HVA HAR JEG GJORT????

Endret 3. august 2012 av helemeg

[Gjest Minde09]

Så grusom lesing.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, føler at ord ikke strekker til her. Jeg har så vondt av deg.

Du må snakke med noen om dette. Ta kontakt med fastlegen eller få din mor til å ringe på dine vegne.

Endret 3. august 2012 av Minde09

[Gjest Urr]

[Brunhilde]

Du har blitt sviktet av en du stolte på. Du har ikke gjort noe galt.

Jeg føler med deg etter å ha lest innlegget ditt. Ta kontakt med de nære som er rundt deg, søsteren din, moren din, venninnene dine og la dem ta vare på deg. Du trenger det.

God hekse til deg.