Hvordan få mannen til å slutte å mase og gi meg rom?

[AnonymBruker]

Jeg velger å være anonym da dette er en litt vanskelig sak og jeg trenger råd.

Saken er den at jeg føler et enormt press i forhold til sex, og det er veldig vanskelig å takle og vite hva man egentlig skal gjøre.

Mannen og jeg har vært sammen i fire år, gift i ett år. Første året av forholdet var det jeg som hadde en enorm appetitt på sex, jeg hadde mye mer lyst enn min mann. Og jeg ble ofte avvist fordi han ikke orket.

Jeg vet ikke om det er det som har gått inn på meg, eller om det bare er de generelle omstendighetene, eller kanskje en blanding av dette, men noe er det ihvertfall. Det siste året eller så har vi hatt lite sex. Det handler ikke nødvendigvis så mye om min lyst sånn sett, men det faktum at vi har vært gjennom en veldig tøff periode, hvor jeg blant annet holdt på å miste to av mine nærmeste og flere venner, samt at noe meget traumatisk skjedde med min mann både i fjor sommer utpå høsten. Det førte til at vi nå bor fra hverandre, men er fremdeles gift og sammen.

Vi har klart oss egentlig bra hver for oss, vi krangler ikke lenger, og når vi er sammen er vi veldig gode venner. Og de gode stundene er veldig gode. MEN, jeg føler et enormt press i forhold til sex. Jo mer min mann vil ha sex, jo mer føler jeg at jeg ikke klarer å prestere, mye fordi jeg ofte er sliten. I motsetning til min mann som ikke har jobb fordi han er ufør, så jobbe jeg ofte over 40 timer i uka og er da sliten. Jeg har rett og slett ikke den energien jeg hadde i starten av forholdet da jeg bare var student. Nå har jeg både jobb og studier.

Mannen vil gjerne ha sex mye og ofte. Hvilket jeg forstår. Han har naturlige lyster. Og det har faktisk også jeg. Og før noen tror jeg nekter sex med vilje, så er det ikke det dette står på. Men jeg føler det hele tiden blir mas, som igjen tar vekk spenningen og jeg mister lysten. Fullstendig. Jeg har i utgangspunktet lyst, men så blir det sugd ut av meg, hvilket er vanskelig både for han og meg å take.

Nå har jeg bedt han om å gi meg rom, om å ikke mase så mye. Da mener jeg ikke rom som i at jeg vil prøve ut andre osv, men gi meg rom til å faktisk være sliten, at jeg får lov til å ta en dag uten han uten at han blir sur for det fordi det ikke vanker sex. Og ikke blir sur fordi jeg ikke orker sex rett etter en åttetimersvakt. Det ødelegger stemningen rett og slett, og jeg klarer liksom ikke å "ta meg opp igjen".

I våres hadde vårt sexliv en opptur, mye fordi mannen klarte å la være å mase, og det førte til at vi faktisk hadde sex hver gang vi møttes. Vi møttes kanskje to ganger i uken, og hadde da sex. Ikke at jeg sier dette nødvendigvis er mye, men ting var på glid, jeg kjente at sexlivet kom tilbake, jeg fikk tilbake selvtilliten, jeg følte meg elsket og verdsatt og sex'en kom gradvis tilbake uten at vi selv nesten merket det. Og det ville sikkert blitt mye bedre, hadde det ikke vært for ferien.

Ferien kom og dermed forventningen om alt vi kunne gjøre sammen, hele tiden. Vi ferierte i tre uker sammen, og ferien var sånn sett veldig fin, men rent sexmessig havarerte det fullstendig. Han forventet sex hver dag, og gjerne flere ganger om dagen. Det er ikke sex'en i seg selv som er ille, men denne forventningen, at vi liksom aldri kunne ha en dag uten sex uten at han blir sur. Og jo mer han forventet, jo mer gikk det til, vel, helvete. Jeg følte jeg aldri klarte å leve opp til han, og da ble til at det faktisk kun ble én gang med sex på de tre ukene. Det førte til at jeg til slutt sugde ham uten at jeg egentlig hadde lyst, og jeg runket ham flere ganger bare for å få slutt på maset. Og det er jo ikke slik det skal være.

Jeg vil ikke være en dårlig kone. Eller en dårlig partner.

Jeg går rundt med konstant dårlig samvittighet. Jeg er ikke en av dem som egentlig har dårlig sexlyst, men jeg får det fordi jeg føler jeg kanskje føler meg overkjørt. At det ikke er rom for å være sliten eller hva jeg nå skal si. Jeg vil gjerne ha sex, men jeg klarer ikke å ha sex når jeg f.eks går gjennom en tøff periode eller jobber mye og kommer hjem til en forventning om at nå SKAL noe skje.

Vi har snakket en god del om dette. Problemet er at han tar en avvisning, selv om vi har hatt sex samme dag, som en bekreftelse på at jeg ikke tenner på han, at jeg ikke liker han og at jeg ikke er glad i han. Det stemmer ikke. Jeg prøver å si til ham "men hvordan følte du deg da du avviste meg?". Jeg ble nemlig veldig såret den gangen, i starten av forholdet, så jeg vet meget godt hva han føler, men jeg prøver å få fram nå at han jo ikke gjorde for å være slem mot meg. Og sånn er det for meg. Han avviste meg den gangen fordi han ikke orket. Og jeg lærte meg etterhvert (etter laaaang tid) å på en måte akseptere dette.

Så jeg har stor forståelse for skuffelsen hans. For at han ikke liker avvisningen. Jeg skjønner det så innmari godt. Men nå har vi vært sammen så lenge, begge to, og akkurat som jeg måtte finne meg i hans avvisninger, så må vi lære oss å tilpasse oss. Jeg må gjøre alt jeg kan for å få opp lysten, som egentlig er der, og han må også skjønne at det ikke går an å tvinge seg til lyst.

Jeg føler vi går i en vond sirkel nå, og jeg vil ta tak i det før det går for langt. Jeg vil ikke såre mannen min, og jeg er egentlig et veldig seksuelt menneske, men jeg føler også må få rom til å være det. Ikke ha denne forventningen om sex hele tiden. Jeg vil ha litt romantikk, litt spenning i hverdagen som ikke nødvendigvis fører til sex, men som gir oss litt glede i hverdagen. Bare en romantisk middag og pleie forholdet, at ikke alt skal handle om sex. Og blir det sex ut av det så er det greit, men jeg vil ikke tvinges til det.

Nå har jeg etter eget initiativ bestilt weekend for oss i en storby. Bare oss to. Som jeg sa til han, jeg er veldig glad i ham, og jeg vil gjerne at vi får et godt sexliv, men vi må være to om det. Kanskje denne weekenden kan hjelpe. Ihvertfall har jeg sagt klart i fra at vi må snakke om dette. Ikke at det er veldig lett uten å få såre følelser.

Vel, dette er kanskje bare luftig av tanker, men jammen godt å få dem ut. Hvordan man skal ta tak nå er en annen sak. Jeg føler meg som en elendig kone og kjæreste.

Anonym poster: ac3369a60635069873059a61ab746842

[Havbris]

Du er ingen elendig kone og kjæreste. Dere har kommet inn i ei lei rundkjøring der det ene forsterker det andre. Samtidig har dere jo en læringshistorie på at dette kan gå seg til når dere begge kan slappe av på dette. Når fokuset blir sex/ikke sex, så drar det med seg en haug med andre følelser som også handler om andre sider ved forholdet, slik som respekt for ulikheter og raushet for hverandre.

Forhold er dynamiske og endrer seg hele tiden, og det må være rom for perioder der alt ikke er på topp. Mannen din bør skjønne at masing bare forsterker det som er vanskelig. Kanskje må han bare finne seg i å lette på trykket på egen hånd akkurat nå, slik at du kan finne igjen din egen lyst. Det er ikke greit å bli avvist. Snakk om hva en avvisning gjør med dere og hvordan dere kan takle det bedre.

Om dere ikke finner vei i vellinga så oppsøk hjelp. Og demp forventningene til storbyhelg.

[AnonymBruker]

Takk Havbris.

Ja, har gjort det klart at turen vi skal ta, er for at vi skal komme oss nærmere familien (for min egen trygghet) og kan gi oss rom til å prate. Det er litt vanskelig når vi begge har små leiligheter, greit å ha en plass hvor vi kan enes. Å ta oss fysisk bort fra situasjonen kan enten gjøre vondt verre, slik under ferien, eller det kan bli bedre. Jeg håper på det sistnevnte, bedre enn å ikke gjøre noe om ikke annet.

Jeg tror nok han går rundt med en følelse av at jeg er "fornøyd" og faktisk ikke vil ha sex. Hvilket er feil. Vi må prøve å løse dette og finne "vår vei" sammen. Det er ikke bra hvis det blir for mye mas eller for lite sex. Selvsagt ser jeg at situasjonen er langt fra ideell, og vi har begge ting vi må ta tak i.

Har foreslått samlivsterapi, og vi ender nok med det også, rett og slett fordi jeg enda ikke har fått bearbeidet det traumatiske som skjedde mellom oss i fjor. Merker at det preger meg for mye til at jeg klarer å gi 100%. Han mener derimot at jeg burde ha kommet meg over det til nå, men jeg tror ærlig talt han ikke forstår hvor vondt jeg har hatt det. Og det er kanskje derfor også jeg mister sexlysten å raskt, jeg føler meg overkjørt.

Anonym poster: ac3369a60635069873059a61ab746842

[Havbris]

Da har du funnet punktet der skoen trykker. Noe har skjedd i forholdet (noe du ikke vil utlevere her) som har såret deg og som du ikke er ferdig med. Da handler dette ikke om sex/ikke sex, men om en knute i forholdet som du ikke er ferdig med, og som påvirker alt. Noe er uforløst. Konflikten om sex er sannsynligvis bare symptomer på andre sykdommer i forholdet.

Noe har skjedd som han vil at du skal glemme og legge bak deg. Du er ikke ferdig med dette og dere er på ulike steder i en eller annen prossess. Kanskje er det dette dere må ta tak i først og fremst?

Og du må vise ham hvor vondt du har hatt det. Det er ikke sikkert at han skjønner dette selv, så dette må du fortelle han. Det er ikke slik at mennesker alltid skjønner konsekvensene av sine handlinger, og det er bare du som kan beskrive din subjektive opplevelse og dine traumer.

[Gjest meg]

Skjønner hvordan du har det, har det samme problemet selv. Men er dere gift og ikke bor sammen? Eller har jeg missforstått?

[Cata]

Hm, det der virker som en nesten klassisk problemstilling. For menn er det vel ofte sånn at "glad i" først og fremst uttrykkes med sex, mens for kvinner så er sex først bra når "glad i" er på plass. "Mas" og "glad i" harmonerer ikke, for da viser partneren i praksis at han ikke evner å høre etter når vi sier "jeg er sliten", mens "jeg er sliten og vil ikke ha sex nå" tolkes av partneren som "jeg er ikke glad i deg mer".

Det må jo bare bli ei salig røre av sånt hvis man kommer i utakt i sexlysten og/eller kommunikasjonen.

Først og fremst er det vel en kommunikasjonssak, og det som er skikkelig kjipt er at mannen din ikke har klart å se å at mindre mas = mer sex , for da får du også lyst. Det verste er at jeg tror ikke det hjelper så mye å forklare det, for på det nåværende stadiet så vil eller evner han antakelig ikke å skjønne det uansett hvor mye du forklarer. Dermed kommer dere inn i en ond sirkel.

Det blir jo også helt feil om du skal måtte "gi" pliktsex hele tiden, bare for at han ikke skal føle seg avvist.

Kanskje kan det være en idé at dere i en periode avtaler "pliktsex" en av gangene dere møtes dersom dere er sammen flere dager i uka? Aner ikke om det har noe for seg, eller om det bare blir et dårlig kompromiss (du må yte noe som du egentlig ikke ønsker, han må avstå fra noe som han ønsker).

Et bedre forslag hadde kanskje vært time hos en samlivsterapeut, men slik mannen din høres ut så er antakelig det noe som kommer til å få ham til å streike. For han har ganske sikkert ikke noe problem slik han ser situasjonen - det er bare du som er vrang.

[AnonymBruker]

Noen få ord.

Jeg er en person som i utgangspunktet er glad i sex. Med lange arbeidsdager og mye på privatfronten så klarer jeg ofte ikke å finne kåtskapen i meg. Dette kom tydlig fram i ferier eller da jeg var sykemeldt. Med ro og tid til bare meg så kunne jeg igjen kjenne på lysten. Jeg tror altså at lysten er der, men den blir "gjemt" i maset i hverdagen. Når du i tillegg har en partner som krever og ønsker sex, gjerne flere ganger hver dag, så blir dette bare et nytt krav. Om at du burde og skulle og .... Her bør først og fremst din partner ta ansvaret ved å ikke stille disse kravene til deg. Å være litt avventene. Å kunne godta at sex ikke skjer hver dag og flere ganger hver dag. Hadde jeg fått sånne krav under ferie og sykemelding så hadde jeg nok ikke funnet lysten igjen.

Anonym poster: abd20bef17599ea17bf5bc6f626fb891

[AnonymBruker]

Ts her.

Da har du funnet punktet der skoen trykker. Noe har skjedd i forholdet (noe du ikke vil utlevere her) som har såret deg og som du ikke er ferdig med. Da handler dette ikke om sex/ikke sex, men om en knute i forholdet som du ikke er ferdig med, og som påvirker alt. Noe er uforløst. Konflikten om sex er sannsynligvis bare symptomer på andre sykdommer i forholdet.

Noe har skjedd som han vil at du skal glemme og legge bak deg. Du er ikke ferdig med dette og dere er på ulike steder i en eller annen prossess. Kanskje er det dette dere må ta tak i først og fremst?

Og du må vise ham hvor vondt du har hatt det. Det er ikke sikkert at han skjønner dette selv, så dette må du fortelle han. Det er ikke slik at mennesker alltid skjønner konsekvensene av sine handlinger, og det er bare du som kan beskrive din subjektive opplevelse og dine traumer.

Godt innlegg, takk.

Ja, det er nok på tide at han begynner å forstå at det som har skjedd ikke er bare-bare, og at dette kanskje bare er et symptom.

Skjønner hvordan du har det, har det samme problemet selv. Men er dere gift og ikke bor sammen? Eller har jeg missforstått?

Riktig.

Hm, det der virker som en nesten klassisk problemstilling. For menn er det vel ofte sånn at "glad i" først og fremst uttrykkes med sex, mens for kvinner så er sex først bra når "glad i" er på plass. "Mas" og "glad i" harmonerer ikke, for da viser partneren i praksis at han ikke evner å høre etter når vi sier "jeg er sliten", mens "jeg er sliten og vil ikke ha sex nå" tolkes av partneren som "jeg er ikke glad i deg mer".

Det må jo bare bli ei salig røre av sånt hvis man kommer i utakt i sexlysten og/eller kommunikasjonen.

Først og fremst er det vel en kommunikasjonssak, og det som er skikkelig kjipt er at mannen din ikke har klart å se å at mindre mas = mer sex , for da får du også lyst. Det verste er at jeg tror ikke det hjelper så mye å forklare det, for på det nåværende stadiet så vil eller evner han antakelig ikke å skjønne det uansett hvor mye du forklarer. Dermed kommer dere inn i en ond sirkel.

Det blir jo også helt feil om du skal måtte "gi" pliktsex hele tiden, bare for at han ikke skal føle seg avvist.

Kanskje kan det være en idé at dere i en periode avtaler "pliktsex" en av gangene dere møtes dersom dere er sammen flere dager i uka? Aner ikke om det har noe for seg, eller om det bare blir et dårlig kompromiss (du må yte noe som du egentlig ikke ønsker, han må avstå fra noe som han ønsker).

Et bedre forslag hadde kanskje vært time hos en samlivsterapeut, men slik mannen din høres ut så er antakelig det noe som kommer til å få ham til å streike. For han har ganske sikkert ikke noe problem slik han ser situasjonen - det er bare du som er vrang.

Ja, jeg tror nok det snart blir løsningen. For meg handler det virkelig ikke om være vrang. Men han har påført meg traumer som preger meg. Det er en grunn til at jeg valgte å flytte, nettopp for å ta meg selv ut av situasjonen, men da samtidig prøve å få samlivet og forholdet på fote igjen.

Men, vi hadde en lengre samtale her forleden, og nå har jeg ikke hørt mas fra ham på en stund. Det er godt, da slipper jeg å føle meg presset - og jeg merker at presset blir mindre. Jeg skal besøke han på søndag, kanskje jeg da faktisk orker, selv etter jobb? Det blir spennende å se.

Noen få ord.

Jeg er en person som i utgangspunktet er glad i sex. Med lange arbeidsdager og mye på privatfronten så klarer jeg ofte ikke å finne kåtskapen i meg. Dette kom tydlig fram i ferier eller da jeg var sykemeldt. Med ro og tid til bare meg så kunne jeg igjen kjenne på lysten. Jeg tror altså at lysten er der, men den blir "gjemt" i maset i hverdagen. Når du i tillegg har en partner som krever og ønsker sex, gjerne flere ganger hver dag, så blir dette bare et nytt krav. Om at du burde og skulle og .... Her bør først og fremst din partner ta ansvaret ved å ikke stille disse kravene til deg. Å være litt avventene. Å kunne godta at sex ikke skjer hver dag og flere ganger hver dag. Hadde jeg fått sånne krav under ferie og sykemelding så hadde jeg nok ikke funnet lysten igjen.

Anonym poster: abd20bef17599ea17bf5bc6f626fb891

Du skriver i grunn et jeg føler og tenker, ja.

Anonym poster: ac3369a60635069873059a61ab746842