Mitt dilemma: Samboer eller familien?

[AnonymBruker]

Ja så har det seg slik at jeg har funnet en flott gutt og flyttet inn med han. Jeg har dermed flyttet langt vekk fra all familie og venner pga av han. Jeg er en svært familiekjær jente, og jeg savner egentlig alle sammen som jeg er glad i. Dagene blir fort ensomme og lange, og jeg har ikke like mye å finne på her, som jeg hadde gjort på mitt hjemsted.

Grunnen til mine tvilsomme tanker nå om dagene er pga at jeg vet helt 100% sikkert, at hvis det blir samboeren min og meg for resten av livet, så må jeg flytte enda lengere vekk. Da må vi nemlig ta over huset til foreldrene. Jeg er ekstremt usikker. Føler at jeg må velge mellom min samboer og familielivet der jeg er fra.

Jeg tenker på den dagen jeg evt blir gravid, og ikke kan komme og gå til mine foreldre og få støtte og hjelp av min mor. (Jeg og morn har allitd hatt en veldig god kontakt).

Aner ikke hva jeg burde gjøre..

Hva hadde du gjort/tenkt om du var i min situasjon?

Anonym poster: 30a391b17644e03a839ff9fc656d3c22

[Gjest "gjest"]

Flyttet inn ilag med min kjære, kan ikke henge i hælene på mora mi hele livet.

[Gjest Quake]

Hvorfor må dere ta over huset til foreldrene hans?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner dine følelser veldig godt. Det jeg tenker på er at du nå er i startfasen av å danne din egen familie.

Det er godt å ha mor i nærheten men du må huske på at dere kan treffes i ferier, ringes og ha samtaler på MSN, FB, Skype ++

Hvis du vet at det er ekte kjærlighet dere føler for hverandre ville jeg helt klart valgt samboeren min.

Hvis du setter familien din over din samboer er han neppe den rette for deg.

Anonym poster: 1a5a91914739a57f4c874243528440f9

[AnonymBruker]

Jeg flytta til den andre enden av landet da jeg møtte faren til barnet mitt.

Da jeg ble gravid flytta vi til hjembyen min fordi jeg ville være nær familien min.

Det viste seg til slutt at familien min ikke kunne brydd seg mindre og det er null "å hente" hos de. Var ikke noe "tabbe" å flytte hjem igjen da, for faren til barnet stakk fra meg mens jeg gikk gravid.

Poenget mitt er at man kan aldri vite hvordan fremtiden vil bli. Om du ser en fremmtid med denne mannen så bli hos han, dere kan alltids reise på besøk <br /><br /> Anonym poster: f06e37a073dec3a753c8ee6378bea18e

[Myrsnipa]

Savnet kommer ikke til å bli mindre med tiden, heller tvert imot. Hvorfor må dere ta over huset til foreldrene hans? Er det noe slags gårdsbruk?

I et parforhold må en av partene ofre litt hvis familiene bor litt fra hverandre, men for noen er det mye vanskeligere enn den andre. Slik som kanskje i ditt tilfelle? Spørs hvilket forhold han har til familien sin. Har han et lite nært forhold som deg, vil dette by på problemer. Du må nesten bare snakke med han om dette og si hva du føler. Hør hans mening om dette.

I hovesak skal man fokuserer på fremtiden, men husk at dine foreldre har du ikke for evig. Jeg har selv valgt å flytte nært min familie for å være mye sammen med dem mens de lever. Jeg hadde angret på dette hvis jeg hadde bare sett dem 1 gang i året og så ble de borte. Min samboer har flyttet sammen med meg fordi han ikke har like nært forhold med sine foreldre.

En løsning er at begge to flyttet like langt vekk fra familien og så lager dere deres egen familie på et nytt sted. Hvis typen er verdt det

Endret 31. juli 2012 av Myrsnipa

[AnonymBruker]

Ja det er pga gårdsbruk... Hmm okei. Ja jeg tenker jo veldig ¨på fremtiden. Jeg vil jo ikke at mine barn skal se mine foreldre 2 ganger i året liksom. Jeg kjenner jo heller ingen der han er fra. Jeg har jo all min familie og venner på mitt hjemsted, og jeg vet at de vil flytte tilbake en dag da det er et flott sted å oppdra barn. Jeg er fra et sted nærme kysten og jeg elsker jo tilværelsen der. Det er det jo langt ifra der vi evt skal flytte...

Tok dette opp med han for en stund siden, men da sa han bare at "da skilles nok våre veier seg om noen år"...

Æsj.. Vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.

Anonym poster: 30a391b17644e03a839ff9fc656d3c22

[Gjest Purple Haze]

Hvis du er så i tvil allerede nå, så vent i alle fall med barn og giftemål til du finner ut hva du vil. Jeg flyttet langt avgårde for å bo sammen med min kjære, men pga familiære årsaker måtte jeg flytte tilbake til hjemplassen min etter to år.

Det var ingen lett avgjørelse verken å flytte til han og vekk fra alle mine, eller å flytte tilbake. Jeg vil jo være sammen med denne mannen. For meg veide familie tyngst på vektskåla, og håpet er at han kan bo hos meg etter hvert.

Ikke gjør noe overilt, i hvert fall.

[AnonymBruker]

Jeg flytta til den andre enden av landet da jeg møtte faren til barnet mitt.

Da jeg ble gravid flytta vi til hjembyen min fordi jeg ville være nær familien min.

Det viste seg til slutt at familien min ikke kunne brydd seg mindre og det er null "å hente" hos de. Var ikke noe "tabbe" å flytte hjem igjen da, for faren til barnet stakk fra meg mens jeg gikk gravid.

Poenget mitt er at man kan aldri vite hvordan fremtiden vil bli. Om du ser en fremmtid med denne mannen så bli hos han, dere kan alltids reise på besøk <br /><br /> Anonym poster: f06e37a073dec3a753c8ee6378bea18e

Akkurat når det gjelder familie så tør jeg påstå de fleste har en viss aning om hvordan det blir. Jeg kan vedde hele arven min på at mamma kommer til å være en engasjert bestemor. I min familie reiser vi ennå på ferie sammen hvert år enda vi barn er nærmere 30, hun har god helse og mye penger samt liker å blande seg inn i livet mitt uten å kritisere. Jeg vet at det å ha baby/små barn i nærheten av mamma i Lillesand garantert vil bli en mer positiv opplevelse enn om jeg skulle få en baby i Bodø.

Anonym poster: f8ac0d3b69f2b33c8668f6524e78212f

[Gjest Quake]

Ja det er pga gårdsbruk... Hmm okei. Ja jeg tenker jo veldig ¨på fremtiden. Jeg vil jo ikke at mine barn skal se mine foreldre 2 ganger i året liksom. Jeg kjenner jo heller ingen der han er fra. Jeg har jo all min familie og venner på mitt hjemsted, og jeg vet at de vil flytte tilbake en dag da det er et flott sted å oppdra barn. Jeg er fra et sted nærme kysten og jeg elsker jo tilværelsen der. Det er det jo langt ifra der vi evt skal flytte...

Tok dette opp med han for en stund siden, men da sa han bare at "da skilles nok våre veier seg om noen år"...

Æsj.. Vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.

Anonym poster: 30a391b17644e03a839ff9fc656d3c22

Så han er ikke villig til å vurdere det engang? Det er jo litt trist.....

[Myrsnipa]

Tok dette opp med han for en stund siden, men da sa han bare at "da skilles nok våre veier seg om noen år"...

Det der var ikke særlig hensynsfullt svar. Hvis han vet hvor vanskelig det er og hvor sterkt tilknyttning du har til både sted og familie og feier det bort med å si jaja da blir det ikke oss, så syns jeg han tar litt lett på det. Min samboer ville ikke flyttet til et sted hvor jeg ikke ble lykkelig. Det vil ikke akkurat styrke forholdet. Vi hadde sammen prøvd å finne en løsning. Kanskje flytte midt imellom eller noe slikt. Men hvis han skal ta over gårsbruket så må du ofre deg siden han er litt bundet sånn sett, og du må tenke godt over om dette er noe du kan klare. Jeg ville vente med barn til du har fått flyttet dit og prøvd.

[ViC*]

Jeg hadde valgt familien min.

[Gjest LonelyAngel]

Jeg hadde valgt samboer. Og jeg er VELDIG knyttet til familie, men som andre skriver så må man kunne stå på egne ben en dag å gå videre med partner. Det er jo det livet dreier seg om, lage ny famile.

Hva med å besøke dem oftere? Eller kan du ikke be samboeren din selge gården? Gi dem videre? ett eller annet?

[Myosotis]

Jeg hadde valgt samboer. Men jeg skjønner at du gjerne kunne tenkt å ha familien rundt deg, har vurdert det selv. Men nå har vi jo telefon, skype og webkamera. Samt at en lett kan ordne en flytur i ny og ned, om man har økonomien til det. Så sånt sett vil man aldri være langt fra hverandre. Også er jeg ganske sikker på at bestemor og bestefar helt sikkert har lyst å komme på besøk når det blir en bebis på vei.