Klassisk problemstilling?

[Gjest Surrehuet]

Det jeg nå skal skrive er en problemstilling mange befinner seg i. Jeg har lest mye om andres problemer og ønske om gode råd. Og svarene man ofte får er jo ikke dem man vil ha. Man ønsker ofte svar som underbygger det man selv mener, eller at man ha i både pose og sekk. Så hvorfor skrive da? Er kanskje en slags selvterapi. Derfor gjør jeg det også. Men kanskje også fordi det kan være godt å lese om andre sine erfaringer, historier, valg og konsekvenser.

Samboeren min og jeg har vært sammen siden 2003. Vi har bodd sammen siden 2006. Vi har prøvd å få barn sammen siden 2007. Ennå ikke lykkes med det prosjektet. Det er ikke lett.

Jeg har vært veldig forelsket i han. Ja egentlig i overraskende mange år. Jeg elsker han. Vi har hatt det utrolig fint sammen, men noe har skurret til tider. Vi er veldig ulike når det gjelder sosial omgang, og vi har etter mitt syn et dårlig sexliv. Vi har snakket mye om dette, men jeg føler at han ikke strekker seg en millimeter. Nå føler jeg at gnisten er borte. Jeg føler jo kjærlighet, men kanskje mer som en god venn. Og ja, det er nok også mye min feil, siden jeg har klart det kunststykke å være utro.

For et halvt år siden var vi på reise med jobben. Og da skjedde det som statistisk skjer mange, jeg hadde sex med en kollega. Men som jeg aldri hadde sett for meg at skulle skje meg. ( Tro det eller ei, selv om du ikke vil tro det etter å ha lest dette innlegget, er jeg veldig ordentlig av meg). Jeg ble nesten overasket over meg selv, siden jeg aldri har sett på han ”på den måten”.

Vi bestemte oss (kollegaen min og meg) for at dette bare var et engangstilfelle. Han er heller ikke singel. Men det skulle bli enklere sagt en gjort.

For å gjøre en litt lang historie noe kortere, har vi vært mye sammen de siste månedene. Vi har hatt sex flere ganger. Vi er svært like på de områdene hvor samboeren min og jeg er ulike. Kollegaen min er like utadvendt som meg, elsker sosial omgang, og har mye de samme interessene. Og dette skaper selvsagt store utfordringer i mitt ”egentlige forhold”. Jeg blir jo mer distansert og kald hjemme. Det syns nok på meg at noe er galt. Saken er jo at jeg nå har utviklet følelser for kollegaen min - noe som er gjensidig.

Jeg prøver å se for meg alt som er negativt med kollegaen min, og tenke over alt som er bra med min samboer. Og dette med sosialt lag og sex er jo ikke noe man tufter et forhold på.

Jeg står ved et veiskille. Jeg må velge. Jeg må avslutte dette sidespranget snarest, eller forlate min samboer. Og jeg ANER ikke hva jeg skal gjøre.

Tanken på å bryte med samboeren min er knusende. Kanskje mest fordi jeg ikke klarer tanken på å såre han, og kanskje fordi jeg er livredd å gjøre mitt livs tabbe. Vi er jo så etablert, og prøver til og med på å få barn... ( IVF)…

Tanken på å kutte ut kollegaen min, er også skummel, da jeg kanskje et sted inni meg kjenner at vi virkelig ville passet godt sammen og at jeg er blitt veldig glad i han. Men det er ikke en sånn forelskelse som det var med samboeren min. Men da var jeg så ung, og de følelsene endrer seg jo med årene….

Jeg skulle aldri satt samboeren min eller meg selv, kollegaen min eller hans samboer i denne situasjonen. Men slik er det altså blitt.

Det er ingen tvil om at dette er en egoistisk handling. Det er det. På en måte ønsker jeg ikke å velge, men jeg kan ikke leve i denne virkelighetsflukten lenger? Og mest av alt er det bare så forferdelig respektløst, og grusomt ovenfor samboeren min. På en måte tror jeg at det er pågrunn av den fantastiske sexen at jeg sliter med å kutte ut. For sexlivet til samboeren min og meg er dessverre dårlig. For hver gang det har skjedd med kollegaen min tenker jeg :”Dette var siste gangen. Nå er det over, jeg må bare ta meg sammen!”. Og det mener jeg helt til neste gang det er mulig, og da forsvinner all mulig fornuft.

Så, da har jeg skrevet det. Tar gjerne i mot tanker fra andre som kanskje har vært i samme situasjon. Hvilke valg man tok, hvor lenge det varte, osv.. Viss noen ønsker å moraliser, kjefte, eller andre ting, så gjør gjerne det også. Jeg er fullstendig klar over at jeg fortjener det. Jeg mener selvsagt ikke at dette er greit. Men jeg er ikke et perfekt menneske, og ja- har nok lavere moralske standarder enn andre. Ikke bra. Derfor kanskje best at jeg er singel….

[Gjest Gjest]

Det dårlige forholdet du har til han du er sammen med er nok grunnen til at du har klart å være utro.

Jeg ville gått ut av det forholdet, dere har bodd sammen i seks år, og da skranter det allerede såpass mye. Du skal være glad dere ikke har barn sammen, da ville det blitt mye vanskeligere.

Flytt for deg selv, og ta det derfra.

[Gjest Sakone]

Jeg ønsker ikke å moralisere, det får du gjøre selv, og reflektere over det.

Når det gjelder løsninger, så er det jo flere mulige. Men det bunner jo mest på hva du ønsker å gjøre selv. Det er valg vi aldri kan ta for deg.

Om du skulle forlate samboeren din, har du ikke noe behov for å nevne utroskap synes jeg. Men skulle du ønske å droppe ditt sidesprang og fortsette med din samboer, synes jeg du bør være ærlig med han om hva du har gjort, slik at han kan velge om han ønsker å fortsette et forhold som er baser på det.

Uansett hva du velger, ønsker jeg deg lykke til.

[yes2yes]

Det er nå i alle fall godt at du ser at du må velge snarest, og det er også det jeg mener du bør gjøre. Aller først må jeg bare påpeke at jeg synes dere bør stoppe forsøket med å få barn øyeblikkelig, da denne ustabile situasjonen er for øyeblikket ugunstig for et barn å fødes inn i.

Din samboer forjener ikke dette, og det er det godt du er klar over. Per mitt syn synes jeg du absolutt bør forelle om hva du har gjort, uavhengig av om du slutter med det eller ei, slik at han kan få bestemme om han er villig til å leve videre og få barn med deg. Samtidig skal jeg meddele at det absolutt beste er om du kutter ut utroskapen, og håper og eventuelt fortsetter med å ordne samboerskapet ditt. Dårlig sexliv er en omfattende svikt for mange, men det er mulig å gjere noe med det, og verste fall kan man stoppe forholdet om problemt er uoverkommelig.

Uansett, så får jeg ønske deg lykke til med å ta det rettferdige valg. Du har gjort noe forferdelig galt og det kan ikke rettes opp, men du bør i alle fall gjøre det beste ut av det fra nå av og ta de edle valg du kan stå for senere.